Now's the time

NTT: Når jazzen blir som penselstrøk i ditt indre

Konsertskisseportfolio med Fredrick Arnøy! Oppsig med Charles Lloyd! Marja Mortensson har laget ukas plate! Og Lars Ove Stene Fossheim fra Broen snakker om gitarsynthen sin. Dette er vår musikk. Now’s The Time.

Ja, det er fredag og alle hjerter gleder seg til helg. Her i Now’s The Time setter vi helgen høyt, men kan leses alle dager i uken. Om du har gått glipp av noen av de fyldige musikkavisene i remseform som kommer hver uke, kan du lese en omfattende indeks med lenker til alle utgavene her. Les og le og lær! Om du setter pris på denne typen jazzjournalistikk, og kulturjournalistikken er under HARDT press om dagen, hadde det vært veldig fint om du sier fra til andre om den og deler den, slik at flere får vite om all den viktige musikken som foregår i helger og ukedager, på tallerkenen, i mobilen og på scenen. Det er hektisk for tiden med Oslo World og livet generelt, vi har mye vi skal innom, men først og fremst: Har du husket å abonnere på Jazznytt? Jazzen lever også på print. Redaktør Rob Young skal forøvrig samtale om Herbie Hancocks kosmiske klassikeralbum Sextant på megatrivelige Classic Album Sunday på Kulturhuset søndag, sammen med Kent Horne.

Senere på kvelden er det mer vidunderlig triojazz i Kampenjazz’ pågående serie om pianotrioens kunst, der ingen ringere enn Maria Kannegaard Trio skal spille. Vi så henne i sommer og fikk bakoverlugg, og nå spiller de visst inn en ny plate også. Les den mildt sagt sterke historien om hennes liv og musikk, først i pennen av Terje Mosnes i siste utgave av Jazznytt. Men det er mer på søndag og det er mer over alt – la oss komme i gang!

To konserter med Charles Lloyd på søndag!


Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Vi har en tendens til å følge unge og hyperaktive musikere her i bloggen, men Gudene skal vite at vi også forguder legender som alle andre. Glad i dem i midten er vi også. Av jazzhistoriens store som fortsatt lever må vi si at Charles Lloyd kanskje er den aller flotteste? Søndag skal han spille hele to konserter på Victoria East (det er mye east i Lloyds musikk og tanker), tror søren meg at begge må oppleves, men hvor skal man spise i pausen? Kanskje det går an å ta med matpakke.

Det er vanskelig å oppsummere hans karriere på noen få linjer, men jeg forsøkte i Dagens Næringsliv da han fylte 80, remikset her:

Musikertyper kommer i mange forskjellige tapninger. Vi skal være glade for at så mange mennesker vier sine liv til å forsøke å berike våre, og forsøker å optimalisere sine evner og forvaltningen av dem. Noen surrer rundt, fanget av tanker om egen genialitet og indre demoner, mens andre forsøker å overse egoet og arbeide konstruktivt sammen med andre mennesker. Og så har vi også dem som tenker som en toppidrettsutøver, og lever etter ideen om de 10 000 timene med trening som må til før man kan begynne å utrette virkelig briljante ting. Musikere som er troendes til å gjøre «VAR-tegnet» om noen skulle beskylde dem for å ha spilt feil på konsert. Norges internasjonale saksofonstjerne Marius Neset, er inne på noe av dette i et toppidretssmetaforrikt intervju med A-magasinet.

«Hvis jeg er stresset og det er for mye som skjer, så får jeg en mindre, smalere lyd. Jeg får ikke frem de overtonene jeg vil ha. Og det er veldig frustrerende.» Heldigvis kan Neset gjøre avspenningsøvelser eller selvmedisinere seg med et strupemassasjeapparat, slik at fokus kan gjenvinnes. Andre saksofonister, som Charles Lloyd, nøyer seg med å trekke pusten.

Som tenåring spilte Lloyd i forskjellige bluesband i Memphis med Johnny Ace og BB King, han gikk sine jazzbarnesko med Booker Little, Ornette Coleman og Chico Hamilton, før han startet sin egen kvartett med da unge løver som Keith Jarrett og Jack DeJohnette, og med det bandet klarte å breake inn i datidens studentikose motkultur- og hippierock-era på vestkysten av Amerika. Låter som «Dream Weaver» og «Forest Flower» ble med sine elementer av soul og psykedelia store hits på radio og i studentkollektiver, og bandet fant sin plass på datidens festivaler og rockpalasser som The Fillmore.

Det ble en veldig rocka livsstil på ham en periode, og han la ned kvartetten. Mange jazzere mener at han gikk i dass, men meget særegne, hippiealbum som Moon Man, Warm Waters og Waves fra tidlig 70-tall er i senere tid blitt gjenoppdaget som sjelfulle og verdifulle eksperimenter. Som f.eks «TM» sammen med Gabor Szabo, Roger McGuinn, Carl Wilson og andre som digga transcendental meditasjon

Fløyten hans er også høre på «Feel flows» fra Beach Boys nydelige album Surfs Up, og han turnerte og hyppig med dem, og startet også et band med strandguttenes uspiselige Mike Love som het Celebration — underlige saker.

Det lille franske vidunderet, engelen Michel Petrucciani, overtalte ham til å begynne med musikk igjen på begynnelsen av åttitallet, og han har vært aktiv siden, med stadige karrierehøydepunkt.  ECM-platen Fish Out Of Water med Bobo Stenson, Palle Danielsson og Jon Christensen fra 1989 er en personlig favoritt, han har også vitale samarbeid med Jason Moran, Brad Mehldau, Billy Higgins og mange flere de siste tiårene.


Jon Christensen og Charles Lloyd på Cinemateket i Oslo, august 2016. foto: Ellen Horn

Som utøver, filosof og overlevende er Lloyd et rørende syn og han er fortsatt våken musikalsk. Kan vi ikke like godt publisere en tekst som ble skrevet for Jazznytt i sammenheng med utgivelsen av livealbumet Passin’ Thru i 2017, basert op opptak av Lloyd-turneen året før der vi også kunne høre ham — oppleve ham — i Oslo, som også kan oppleves i opptak her:

Charles Lloyd New Quartet
Passin’ Thru
(Blue Note)
Wow, for et band. Noen ganger kan mer eller mindre tradisjonell jazz fremført på gammelmoderne vis gi en real emosjonell trøkk seksten som ingenting annet. Charles Lloyd New Quartet har holdt på i 10 år, og er en av de mer fruktbare sammenkoblingene av musikere som finnes på kloden vår nå. Årets album — det er en stund siden det forrige og Lloyd har utgitt plater med andre band i mellomtiden, er innspilt live på turneen i 2016 som også tok dem til Oslo. Og det er rett og slett en fantastisk dokumentasjon. Ikke bare av en mester på saksofonen som er inne i enda en ny og herlig fase av livet og spillet sitt, nå nærmere 80 år ung, men av fire musikere som gir hverandre rom og tillit til å blottlegge nerver og vise enorm livsgnist. Jason Moran med trollfingre ved klaveret, og en pågående intuitiv ildveksling mellom bassist Reuben Rogers og stikkespillende Eric Harland. Men at disse tre yngre musikerne backer en velrennomert legende i livets høst er ikke noen dekkende beskrivelse. Dette er fire musikere som spiller sammen for å oppnå et felles mål.

Materialet er en fin blanding av gamle Lloyd-klassikere, låter han spilte som sidemann tidlig i karrieren, og nyere materiale. Det er pussig hvordan en låt som «How Can I Tell You» fremstår som en vakker klassiker fra den amerikanske sangboken — den var å finne på Lloyds debut Discovery! i 1964, utkom igjen på åndelige Cantos i 1996 (innspilt med en sen utgave av Lloyds europeiske band), og gir liknende frysninger i våre dager.

De åpner vidunderkisten, innspillingen er faktisk den aller første låten fremført på denne turneen, med Lloyds største hit «Dream Weaver», fra albumet av samme navn fra 1966. Hans nye band gjør ikke skam på arbeidet gjort av Jarrett, McBee og DeJohnette femti år tidligere. Det er en følelse av nåtid mens låten på insisterende vis folder seg ut, ikke et museumsstykke. Man kan høre både musikere og publikum gispe av begeistring under en spissing av intensitet når det ekstatiske hovedtemaet er blitt introdusert. Slike gisp hører man flere av i løpet av platen, og enhver lytter med sansene i behold vil måtte gjøre det samme. I noen øyeblikk er det så inspirert som musikk kan bli. Nyere, søkende stykker som «Nu Blues» og «Ruminations» kler å være side om side med perkussive klassikere fra Lloyds tidlige karriere som «Tagore on the delta», der Morans rasp over pianostrengene med hodet og lua langt inni flygelet og Lloyds tryllefløyte gir en spretten og glad sørstatsfølelse inni «konsertkirken.»

Opptakene vekker også minner fra fjorårets magiske opplevelse i Universitetets Aula, der de spillende i vakre omgivelser under Munchs vitale sol virkelig brakte jazzens ånd frem igjen. Interaksjonen mellom dem var påtakelig sterk, og Lloyd selv virket full av energi der han stod og ristet på perkusjon innimellom karakteristisk fløytespill og egenartede saksofontoner. Det var som om vi hadde en direktelinje til deler av en av jazzens historiske perioder. Jazzen tidvise rolle som religionserstating ble ekstra klar for mange i publikum da, omgivelsene med sterke, store malerier på veggene forsterket følelsen av å være i en sekulær kirke. Så er da også det åndelige aspektet ved Lloyds musikk viktig. Også solen.

Kvelden før hadde jeg sceneintervjuet ham og konen hans Dorothy Darr som en del av programserien Jazznytt18 før en visning av Darrs svært anbefalelsesverdige dokumentarfilm Arrows Into Infinity. Der forteller han blant veldig mye annet om hvordan han etter noen meget ville år flyttet ut i en hule ved Big Sur helt på californiakystens rand for å komme tilbake til naturen og seg selv, der de levde som såkalte fruitairians, og bare spiste frukt og bær. En periode ønsket de også å være breatharians, å eksistere kun av solstrålenes livgivende energi. Under Munchs sol gjorde han for en stakket stund akkurat det denne kvelden i Oslo, mange år senere.
Etter en litt daff og programmatisk start havnet samtalen over i dirrende betraktninger om livet, kunsten og menneskenes rolle her på jorden. Hans varme utlegninger om Jon Christensens taktile og forståelsesfulle trommespill fikk en ny vending da han ble klar over at Christensen var i lokalet. Deres varme, rolige klem på det røde kinogulvteppet midt under samtalen er et syn jeg vil ta med meg til alderdommen. Det var mer enn bare sympati for musikalsk teknikk og delt historie vi var vitne til her, det var hele den menneskelige erfaring, kanalisert gjennom Lloyd. Vi er bare «passin thru» her på kloden, sa Lloyd og kom med kjente men sterke fraser som «you can’t build a house on a bridge», betraktinger om hvordan han så på egne komposisjoner som skapninger han kjente, gamle venner han noen ganger kunne hilse på. Og akkurat den følelsen merker man også som lytter av Passin Thru’. Det fyrrige tittelkuttet pleide han spille da han var medlem av Chico Hamiltons band så langt tilbake som i 1962, han blir vekket til live av låtenes energi og alle egenskapene som bor i dem. Under avsluttende «Shiva Prayer» løftes lytterne opp og trygt ned igjen, og kommer ut av det som nye mennesker.

***

Se også trailer for den rett og slett fantastiske filmen Arrows Into Infinity her. Imponerende ansamling talking heads, og for noen sjelfulle filmklipp!

I bandet sitt Kindred Spirits denne søndagen, har Lloyd med seg Gerald Clayton på piano, Marvin Sewell på gitar, Harish Raghavan på bass og Eric Harland på trommer.

Konstruktiv melankoli

Fredrick Arnøy er en av våre unge favorittkunstnere for tiden, og blogghalvdel Vinger er for eksempel meget fornøyd med å ha investert i en utgave av Arnøys maleri-serie Constructive Melancholies, der han utforsker form og møter mellom fargetemperaturer på utsøkt vis. Det henvises vel både til form og konstruksjoners iboende melankoli, og til en oppbyggelig og konstruktiv form for melankoli. Se noen eksempler på hjemmesiden hans for inspirasjon. Flott maling, mann! Arnøy har vært representert på en rekke mindre og større utstillinger de siste årene, og til vinteren og våren kommer han med separatutstillinger på Møre og Romsdal Kunstsenter i Molde og Landsforeningen Norske Malere (LNM) i Oslo.

Ivrige konsertgjengere har kanskje også sett Arnøy rundt om, i tillegg til å være kunstner jobber han på Nasjonal Jazzscene Victoria, men er også glad i å gå på konserter selv, og vi har flere ganger observert ham med blokka på første rad, som en slags det visuelle feltets lille kommentar til konsertanmelder Hauken på nabobordet. Vi har tittet ham over skuldrene flere ganger, og fikk omsider lokket ham til å dele noen av sine skisser med oss her på NTT, og håper så klart å se svært mye mer til ham her og i andre spalter der jazzen fortsatt lever. Tegning er et veldig jazzikalsk kunstformat – og konserter kan meget godt gjenskapes i denne typen strek, tenk også nydelige signaturer som Arne Nøst og Lars Elling. Det minner meg også om en konsert med Henry Grimes jeg oppsøkte i en nedlagt kirke i Alphabet City på Manhattan tidlig 2000-tall, på grunn av kraftig jetlag og en litt lunken øl duppet jeg litt av etter noen låter, og da jeg våknet igjen så jeg at sidemannen med meget ekspressive strøk hadde malt sin opplevelse av konserten, og det var som om kroppen min tok inn alt det tapte, og det ble som at jeg hadde sett hele konserten likevel.

Og slik er det med Arnøys strek også, den er av en ganske annen karakter enn hans kontrollerte malerier, her går vi rett på improvisasjonen som foregår på scenen, og tonen i instrumentet blir vel så viktig som for eksempel ansiktstrekk i portretteringen. Inspirerende. Tegneglede og musikkglede i skjønn forening. Mange av disse skissene nå dekker en hel vegg inne på sovesalen til Flerbruket, lydstudioet/residensen til Natali Garner og Magnus Skavhaug Nergaard har startet opp, og som forøvrig arrangerer konsert med Morgonrode nå på søndag!

Vi lar Fredrick Arnøy selv fortelle litt om konsertskissene sine her.


«Dette er en av de tidlige konsertskissene, fra 2011 eller noe, da jeg så Lee Konitz sammen med Dan Tepfer på piano. Konitz var åpenbart furten over at det ikke kom stort mer enn 40, tittet mye på klokka og gikk av scenen etter en liten time. Stakkars pianisten satt alene igjen og prøvde å underholde oss med Goldbergvariasjonene. Uansett, en pottesur Konitz skjelte meg ut etter at jeg spurte om han ville signere tegningen. Haha! Jeg ble kjempefornærmet og dessuten spilte han ikke noe bra.»


«Akira Sakata! Jeg ble fullstendig tatt på senga da han begynte med noe voldsom guttural sang på japansk etter et lengre strekk på saksofon da jeg så ham for første gang (jeg er notorisk dårlig til å datere skissene mine, men det må ha vært på Blow Out på Mir for to-tre år siden). Jeg skjønte ikke et kvekk, men ble helt oppslukt av hvor uttrykksfullt det var. Det gjorde heller ingenting at han hadde Johan Berthling og Paal Nilssen-Love ved sin side.»


«Jeg kan like det når skissene får et (i mangel på et bedre ord) infantilt uttrykk. Denne skissen er omtrent slik jeg husker konserten med Anna Högberg, haha! Litt skjev og forsiktig start, før de ropte attack! og blåste taket av Mir.»


«Dette er fra John Edwards solosett på Blow Out på Hærverk forrige uke. En vanvittig oppvisning i hvilke lyder man kan få ut av bassen! Lekent og lett i det ene øyeblikket, tungt og hissig i det neste – og overraskende groovy fra begynnelse til slutt. Vi delte bord i forkant av konserten, og jeg lurer på om det var en god idé å la han fyre seg opp om Brexit rett før han gikk på. Det virka slik!

Nå ble det mye Blow Out her, men det er nå en gang sånn at det er her jeg har hatt de beste tegneøktene de siste årene. Jeg kommer liksom litt tett på både musikerne og musikken, samtidig som det er lett å gjemme seg bort. Den åpne musikken åpner også tegningen, blyanten ligger litt løsere i hånda og det er lettere å bare kaste ut streker.

Å tegne på konsert får meg til å involvere meg i musikken på en annen måte enn ellers. Jeg blir nødt til å respondere på det musikerne foretar seg i større grad enn om jeg bare sitter og hører på. Derfor lytter jeg nok også mer konsentrert enn ellers. Jeg håper jo at på en god dag klarer skissen å gjenspeile noe av energien og stemningen fra konserten. På en veldig god dag ligner det kanskje på musikerne!»

 

I plateposen: Marja Mortensson



Foto: Camilla Slaattun Brauer

Det er vanskelig å gå fra Marja Mortenssons musikk uberørt. Sangeren har gjort en formidabel innsats for å spre bevissthet om sørsamiske sangtradisjoner og det lille språket der, som snakkes av så få, føles med ett veldig stort. Herregud så nuppete huden blir av måten hun synger på!

Mortenssons tette samarbeid med tubaist og basstrompetist Daniel Herskedal, et velkjent navn i jazzkretser bl.a. for sine utgivelser på britiske Edition records, fortsetter her, utvidet med Trondheimssolistene på albumet Lååje – Dawn. Strykerkvartetten forpurrer ikke det spartansk sitrende lydbildet vi kjenner fra Mortenssons forrige album, instrumentene glir rolig forbi hverandre, pruster litt, finner nye retninger. Det viktigste er å ikke forstyrre Mortenssons stemmeprakt og hennes joiker vil jeg si, som for anledningen også er oversatt til engelsk i coverheftet. At dette ikke utelukkende er tradisjonsmusikk er viktig å huske på, det handler også om her og nå, og det er derfor ekstra godt å oppleve den fineste låten av de ti, «Piere Åvla», der Mortensson joiker sitt søskenbarn av nettopp det navnet. Han virker jo som en sjelfull person skal vi dømme etter oversettelsen fra sørsamisk til engelsk: He always shares his wisdom / with a smile on his lips / skillfully helping others /He carries a lot of hidden / knowledge in his heart, blazing his own trail throughout his life.

For fans av Herskedal kan vi også nevne at han utkommer med en single i dag og vi kommer tilbake til dette prosjektet i en senere utgave av NTT.

Country fra det ytre rom


Lars Ove Sten Fossheim. Foto: presse

Gitarist Lars Ove Stene Fossheim tok nettopp Vy ned og opp fra Trondheim for å lansere ny plate med popjazzwhatever-bandet Broen som heter Do You See The Falling Leaves?, så vi kontaktet ham for å komme til bunns i en spesiell lyd som vi hadde falt pladask for men kanskje misforstått dens proveniens.

Gratulerer med ny plate. Hvordan var skriving og innspilling av denne sammenliknet med tidligere utgivelser?
— Tusen takk! Tidlegare har me spelt låtane live, og utvikla dei over ei lengre tidsperiode for så å gå i studio og eigentleg spele dei «rett inn». Med Do You See The Falling Leaves? hadde me spelt nokre av låtane ein del live, men størsteparten av dei var ikkje ferdig komponerte eller arrangerte då me gjekk i studio. Me var i studio i to perioder så me fekk jo tid til å tenkje på og utvikle låtane i mellom periodene, men for min del gav denne måten å jobbe på stor fridom. Eg kjende meg meir fri til å kunne utforske idear, lyd og lydbildet enn tidlegare, og det trur eg alle saman følte.

Lanseringskonserten var på Oslo World. Jeg føler det er litt symbolsk mht bandets mangefassetterte uttrykk, amirite?
— Ja, du kan eigentleg seia det. Det føltes i alle fall veldig riktig å spele på denne festivalen som har eit så opent blikk utover, både på kunstneriske utrykk, politiske tema, om kva ein «musikk»-festival kan innehalde eller bidra med. Mykje av tematikken på DYSTFL? handlar om å finne attende til naturen og til samahald mellom mennesker i ei verd som pressar fram enkeltindividet. Det følest absolutt relevant på ein festival som Oslo World.  Eg skulle ønskje eg kunne ha vore att i Oslo nokre dagar og opplevd konsertar og seminarprogrammet til festivalen.

Jeg skrev i forrige NTT at det var en fantastisk synhtlyd i låten «Strings» som gikk inn på meg, og fikk meg til å tenke på sjelfull techno som Underground Resistance. Men så fikk jeg vite at det var en gitarsynth. Fortell litt om akurat den lyden der?
— Den kjem frå min nydelige, snart 40 år gamle, Roland GR-300. Dette er jo gitarsynthen som for dei fleste i jazzverda er lyden av Pat Metheny. Og det var også der mitt første møte med den var ein gang då eg gjekk på ungdomsskulen. Eg blei i alle fall heilt besatt av den lyden, men det var så dyrt å kjøpe det utstyret at det blei berre med draumen. Men for nokre år sidan så fekk eg moglegheit til å kjøpe ein heil pakke med GR100, GR300, Krog Z3 og mykje anna stash for ein relativt OK sum. GR300 er jo ein «one trick pony» som det heiter, sonisk sett så er det i utgangspunktet ikkje så veldig mange moglegheiter. Og det var det som trigga meg då eg først fekk prøve den, er det mogleg å få dette instrumentet til å bli «mitt»? Eller korleis kan eg få dette instrumentet inn på ein naturleg måte. På grunn av få moglegheiter til justering av lyd så blir jo avstanden til Pat Metheny eller dei andre som har nytta den er jo ikkje akkurat veldig stor. Men eg har funne ut at begrensningar eller få valgmoglegheiter er kunstnerisk viktig for meg. Eg ser større fridom i få valgmoglegheiter. Uansett, før det blir for langt og keisamt, eg kan snakke om synthgitar i timesvis,  eg er midt i prosessen av å finne ut kva eg kan gjera med denne synthen. Den kjem til å dukke opp på nokre utgivingar framover og då eg spelte til Buster Keatons Sherlock JR på Cinemateket i september var det utelukkande med min GR300 – country frå det ytre rom. Det var veldig artig!

Er det andre eksempler på gitarsynth (ikke bare hos deg) som du har lyst til å trekke frem?
— Den blei jo flittig brukt av både Bill Frisell, John Ambercrombie, Al DiMeola, Andy Summers, Robert Fripp og mange andre på 80-tallet. Det er jo ikkje alltid at det har endt med suksess. Og om ein ser bort frå Metheny så er det ingen av dei som brukar den i dag. Blake Mills kom med en EP (Look), som utelukkande baserte seg på gamle gitarsynthar. Personleg var eg litt skuffa over resultatet, men verdt å sjekke ut. Adrian Belew har nokre nydelige synthgitar-spor på Talking HeadsRemain in Light, beint fram fantastisk. Terje Rypdal brukte ein Roland GR-500 på slutten av 70-talet, absolutt verdt å sjekke ut! GR-500 må bli min neste anskaffelse, den neste draumen! Jeg har ein artig video med Adrian Belew i raud fin genser:

Då eg var ca 16 år kjøpte eg meg ein Roland GK-1 pickup og ein GR100 (det var det einaste eg fekk tak i i Noreg som var «billig»), og så reiv eg av alle banda på min Made in Japan Fender Telecaster og laga fretless synthgitar. Veldig kick den gangen, men i dag skulle eg ønskje eg hadde den telecasteren i normal stand. Uansett, vittig å sjå denne videoen nokre år etter og sjå at Adrian Belew hadde gjort det same.

Instrumentalistene i Broen har jo sine distinkte lyder og stiler, Heidas tuba, Anjas tangenter, og dine strenger. Men alt kan prossesseres og fås til å høres som noe annet, og dere kan gli inn og ut av hverandres stiler?
— Hmmm. Ja, det trur eg. Og det skjer heilt sikkert ubevisst medan me spelar saman og lagar låtar saman også. Det er heilt klart gonger der me «apar» etter kvarandre eller byttar stemmer, eller vidareutviklar og plukkar opp idear og slikt frå kvarandre. Eg har lært så mykje av å spele saman med desse, eg trur me lærar av kvarandre kvar gong me spelar saman. Så det å etterligne dei andre i bandet gjer i alle fall noko med korleis eg spelar på gitaren min. Det er ikkje det same som å prøve å spele noko ein annan gitarist spelar, tilnærminga til materialet blir annleis. Det er spanande! usikker på om det svara på spørsmålet, men våre tolkningar av kvarandre gjer at ideane og resultatet blir noko anna.

Hvordan oppleves det å være på internasjonalt plateselskap, lage singler og videoer og sånt noe, gjør det at man tenker kreativt på en annen måte?
— Det har vore utruleg mykje jobb (og veldig dyrt) å lage musikkvideoar, men også fantastisk artig! Det gjer noko med heilskapen til bandet, tykkjer eg. Det skal så mykje til for å bryte gjennom veggen av støy i dag. Det krev utruleg mykje å få ein singel fram, og der trur eg det hjelp å ha eit plateselskap som Bella Union i ryggen. Me er heldige som også har fantastisk flotte og flinke folk i Artist.Vision, dei tek ein del av arbeidstyngda og gjer at me kan fokusere meir på det kreative enn tidlegare. Eg trur at ein fort kan bli sugd inn i eit eller anna mønster der ein skal legge opp eit løp med singler, videoar, turné osv osv. Og det kan ta mykje energi om ein let det bli negativt, så kunsten er vel å kunne få positiv energi ut av det.

Hvilke andre prosjekter holder du på med nå, eller er det noen konserter i TRH du vil anbefale?
— I haust byrja eg på master i utøvande musikk på NTNU/Jazzlinja. Det tar opp ganske mykje av tida mi, men det er skikkelig godt å vera tilbake og kunne ta eit skikkelig djupdykk ned i noko eg har holdt på med i lengre tid: Grafiske partitur, eksperimentell musikk (Cage, Feldman, Wolff, Cardew, Tenney osv) og korleis gitaren skal finne sin plass opp i alt det. Prosjektet er berre i startgropa, så det blir spanande å sjå kva eg endar opp med til slutt. Men det er i alle fall veldig fint å vera tilbake på jazzlinja. Det er ein så utruleg fin gjeng som går her no, og miljøet kjennest så inkluderande og opent.

I august hadde nyMusikk Trondheim partiturutstilling med Mats Gustafsson, bestillingsverket Hidros o.T blei tatt opp og det held no på å miksast, så det kjem ut i løpet av 2020. (Eit fantastisk fint verk og ensemble, i all audmjukheit.). Martin Myhre Olsen skal også lage barnejazz-plate av Hitrakongen av Bjørn Tore Grøtte, saman med mange flotte musikarar (meg inkludert). Og så skjer det noko spanande på Moldejazz også!
Av konsertar og slikt i Trondheim så er det jo verdt å nemne sleppfest for AllEars 2020 på PØKK 25. november (og AllEars på Dokkhuset i januar!), Klaus Holm kjører på med Fela Kuti-konsert på Moskus 4. desember.  Ellers skal jo Broen spele nokre konsertar Noreg og Europa i november og i starten av 2020.

 


Av Filip Roshauw og Audun Vinger