Now's the time

NTT: Jan Garbørek er ikke Jan Garbarek

Jørgen Sissyfus Skjulstad forteller om 20 år med musikalske eksperimenter, Terje Mosnes snakker om ECM og Hadeland Jazzforum er ukas jazzklubb.

God helg og velkommen tilbake til fredagsbloggen Now’s The Time, hvor vi gir deg et ukentlig påfyll med tekst av forskjellig art om norsk jazz og beslektede fenomener. Det er alltid mye å skrive om, så la oss rett og slett sette i gang. Er du abonnent på Jazznytt, forresten?

Det er konserter over hele landet – en god oversikt finner du hos vårt søstermedie Jazz i Norge – men vi kan jo også nevne at Karin Krog, som vi skrev om i forrige uke, spiller på Blå i kveld. Brad Meldhau Trio er i Oslo også, han spiller for et utsolgt Victoria i kveld. Om man skulle være i byen, og være i beit for noe hakket mer elektrisk og dansbart, arrangeres den andre av tre konserter i Åsmund Skuteruds Observatoriet-serie på Riksscenen. Et konsept der improviserende musikere fra ulike hold improviserer dansemusikk i flere rom, med slak line, høy takhøyde og vidløftige ideer om lys og lyddesign. En totalopplevelse. I kveld kretser Observatoriet rundt en trommekvartett bestående av Hans Hulbækmo, Veslemøy Narvesen, Michaela Antalova og Erik Nylander, i tillegg til bassist med mer Jo Berger Myhre.

Holder vi oss i de traktene, må vi også nevne Krokofant med Ståle Storløkken og Ingebrigt Håker Flaten, som spiller releasekonsert for albumet Q i morgen. Stedet for skronken er Blå, og vi kan jo poste et lite utdrag fra det blogghalvdel Roshauw skrev om skiva i siste Jazznytt: I likhet med mye annen nøkkelhullstemplet høyoktanjazzrock er det rett og slett morsomst og mest givende når du står midt i det. Følelsen av at vi skal et eller annet viktig sted i låta, er ikke så sentral. En ærlig sak i mye improvisert musikk, men her lånes det gevanter fra prog og psych hvor det er litt annerledes, hvor det underforståtte løftet er at action-ferden leder mot en konklusjon, et søtt, stort eller sentimentalt øyeblikk av forløsning mot slutten. Krokofant har liksom like gjerne brast inn i en punchline.

Det er endring i luften på Q, hvor Krokofant er blitt til en kvintett med Storløkken og Flaten. Rart med ensembler, fem kan føles som mindre enn tre. I trioen kan mandatet være å løpe løpsk, men med flere på laget kan man innta mer avgrensede roller, dyrke atmosfærer mer, generelt sett roe egget litt. Alle har mer å sveve på toppen av, alle har mer å støtte under.

(…) de nye stemningene og låtmessige føringene på Q murer ikke inn villskapen, men de gir den mer naturlige rammer. Alt tyder på at kvintett-tilværelsen har gitt mersmak, de skriver visstnok mer materiale for øyeblikket og jager videre. Bra, for her skjer det noe.”

Ultimafestivalen er for lengst i gang, og et fabelaktig lag bestående av Christian Skår Winther, Selma French Bolstad, Hannah Veslemøy Narvesen, Magnus Skavhaug Nergaard, Anja Lauvdal og Heida Karine Johannesdottir er med på danseforestillingen We come in peace på Dansens Hus – en sci fi-forestilling, et “utenomjordisk gjestespill” hvor vesener fra det ytre rom har inntatt kroppene til et kobbel svært dyktige norske musikere og dansere – forhåpentligvis med nokså gode intensjoner. De har sluppet en musikkvideo for låta “Skywoman” som du kan høre på her.

 

Ny serie: Norge rundt midnatt

Denne uka: Hadeland Jazzforum

Marylin Mazur Trio spiller på Hadeland i kveld. Foto: presse

Man kan bli rimelig geografisk innsnevra av å traske rundt på konserter som vi så gjerne gjør her NTT, basert i denne konsertbyen ingen forlater uten å få durabelige merker av den, det kan gå så langt som helvetesild for enkelte. Men jazz er intet byfenomen alene, snarere tvert i mot. I en ny serie fremover skal vi derfor sveive innom jazzklubber rundt om i landet, for å se hvordan de har det, og hvordan de gjør det. De av våre lesere som er jazzmusikere vet nøyaktig hvor stor og lang og innholdsrik den norske landeveisstripa er og oppleves — det er det flere som er i ferd med å ta inn over seg. Vi drar ikke veldig langt i første omgang, en knapp time opp mot Østlandets vakreste område, og blogghalvdel Vingers opprinnelsessted: Hadeland. Der kontaktet vi Kari Andersson, leder for Hadeland jazzforum.

Kari Andersson. Foto: privat

Hadeland Jazzforum er en klassiker blant de norske jazzklubbene. Hvor lenge har dere holdt på, og hvordan er det med medlemsmassen?
— Hadeland Jazzforum har hatt kontinuerlig drift siden oppstarten i 1982. Medlemstallene har sunket noe, men er forholdsvis stabile på ca 150 medlemmer. Hos oss er det en god deal å bli medlem, siden det er én gratis konsert inkludert i medlemskapet.

Hvor ofte har dere konserter, da?
— Vi har i snitt elleve konserter i året, i juli har vi sommerferie.

Hva slags venues er det dere benytter dere av? Jeg ble litt fascinert av det nye Galleri Banken, som jo er rett ved Jaren Togstasjon, noe som kanskje gjør det lettere å besøke jazzen med Vy også.
— Klubbkvelder har vi på Folkets Hus i Brandbu. Der har klubben hatt fast konsertscene en del år.

Vi avholder midtsommerjazz utendørs, og de seneste årene har vi også vært på Randsfjordmuseet avdeling Hadeland Folkemuseum. De største konsertene har vi i Hadeland kultursal på Gran.
– Nytt av året er et samarbeid med Galleri Banken som ligger 50 meter fra Jaren stasjon. Høstens første konsert var med Ellen Andrea Wang, hvor hun først spilte på galleriets vernissage. I og med at toget stopper rett utenfor porten håper vi at gjestene våre som kan benytte tog til konsert gjerne gjør det. Det er jo også lettvint for musikere som kan få med seg oppakningen sin på toget. Vi er veldig fornøyd med Gjøvikbanen!


Ellen Andrea Wang, Rob Luft og en løve var EW Trio på Galleri Banken på Hadeland nylig.

Hva slags folk er det som kommer på konsertene, godt voksne fans fra Jan&Arild&Jon-generasjonen eller mange nyankomne også?
— Vi har et flott og lydhørt publikum som artistene skryter av! Det er mange trofaste, voksne konsertgjengere, men vi ser stadig vekk nye folk på konsertene våre. Klubben har en åpen og hyggelig atmosfære—  det er lett å komme i kontakt andre. Det hadde vært svært hyggelig om det kom enda flere yngre på våre arrangementer!

Er det hyppige konserter med annen kvalitetsmusikk på Hadeland, f.eks. pop og rock? Jeg føler at jazzfolket generelt jobber mer konsekvent med å spre musikken sin.
— Musikkjeller’n på Gran er en annen seriøs aktør som dekker mye av rock og populærmusikk. UngHadeland har også noen større konserter med artister for barn og ungdom. Det er flere festivaler på Hadeland som satser både stort og godt på booking av interessante artister. Hadeland Jazzforum har i statuttene at vi kun skal ha konserter som går innen jazz- eller beslektede musikkformer. Heldigvis er jazzsjangeren stor og utvalget bredt, så vi kan tilby et meget variert konsertprogram av høy kvalitet og med internasjonale musikere.

Dere har konsert i kveld med Marilyn Mazur Trio. Har hun vært på Hadeland tidligere? Hun er jo et stort navn i jazzen, men er hun det på flatbygdene? Grunnen til at jeg spør er at om dere føler at dere må satse på veldig sikre kort for å få folk til å komme.
Marilyn Mazur holdt en spennende konsert på Hadeland i 2015 og vi gleder oss til hun spiller i kveld! Det er tredje gang hun har konsert på Hadeland. Vi har bevisst en blanding av kjente og mer ukjente navn. Denne miksen håper vi kan utfordre de erfarne lytterne samtidig som vi ønsker solide artistnavn for de som ikke har så mye erfaring som publikum i jazzsjangeren.

Er det noen musiker/band som alltid funker, som ofte kommer tilbake til Hadeland år etter år?
— Her kan vi nok trekke frem flere navn, men jeg velger meg Arild Andersen. Han spilte Mingus-prosjektet sitt på vår jubileumskonsert nr 400 og 35 års drift i 2017. Andersen mente at han i hvert fall hadde spilt 300 av de 400 konsertene klubben hadde arrangert. Vi opplever at publikum er nysgjerrige på nye navn og unge artister. Eksempler på artister som har spilt gjentatte ganger på Hadeland Jazzforum er Kristin Asbjørnsen, Steinar Raknes, Staffan William-Olsson, Espen Eriksen Trio og Hot Club de Norvege.

Da jeg så plakaten for høstens konsertprogram henge nede på tavla på REMA’n på Andfossen sist gang jeg var der, ble jeg først imponert over et godt program, før jeg la merke til at det bare var kvinner på plakaten. Er det ikke flott at man slipper å gni seg hodet for å finne veldig dyktige jazzmusikere som ikke er menn? Er slik balanse viktig for dere i bookinggruppa?
— Jeg synes det er svært gledelig at kvinner er så godt representert i jazzen. Det kan være en krevende balansegang å booke slik at vi får et bredt utvalg av artister med tanke på alder, kjønn, erfaring, og så videre. Jeg har vært tydelig på at jeg ønsker en god blanding av disse elementene, slik at det speiler mangfoldet i musikken og samfunnet. Vi er bevisst på at vår booking skal favne bredt både musikalsk og i forhold til andre parametre. Østnorsk Jazzsenter stiller spørsmål om f.eks. kjønnsbalanse på artistene vi har booket. Hadeland Jazzforum synes det stor stas å ha besøk av så mange begavede artister her på bygda! Vi ser frem til vårt eget  40-årsjubileet i 2022 og legger spennende planer for feiringen!

Det blir sikkert gøy, men først og fremst: ha en fin konsert i kveld!

 

Ingen fjellape – Terje Mosnes snakker om ECM på Nasjonalbiblioteket


Terje Mosnes. Foto: privat

Den storslåtte feiringen av ECMs 50årsjubileum feires på Nasjonal Jazzscene Victoria fra onsdag kommende uke, med en rekke spenstige konserter som viser frem selskapets broer mellom fortid, samtid og fremtid. Den historiske  konteksten skal legges til grunn i et foredragsarrangement i det nydelige bygget borte på Nasjonalbiblioteket dagen før, tirsdag. Gamle menn eller såkalte gubber er automatisk ikke spesielt populære i kulturen og diskursen i dag dessverre, men vi vet det er mye visdom og varme og interessante musikalske betraktninger å hente i de meget viktige musikerne John Surman og Bobo Stenson, som skal snakke om musikkens kraft. I tillegg skal hederskar Terje Mosnes, en av jazzens aller viktigste formidlere i mange tiår, holde et innledende foredrag om ECMs notske tilblivelseshistorie. Mosnes har gjort et rystende intervju med Maria Kannegaard i det ferske nye nummeret av Jazznytt, pass på å plukke det opp om du finner det i bladsjappa, eller aller helst tegn et billig abonnement om du ikke har det. Samtalen om jazz er avhengig av en levende jazzpresse, sånn er det bare. NTT fikk tak i Mosnes for en liten oppvarmingsrunde før foredraget.

Hva konkret var det som gjorde at plater utgitt på ECM skilte seg fra andre gode internasjonale jazzselskaper?
— I første runde LP-omslagene, med den litt strenge og minimalistiske formgivingen til Barbara og Burkhart Wojirsch. Selskaper som Impulse! og Blue Note hadde også sine egne visuelle uttrykk, men helt annerledes enn ECMs. Dernest lyden, lydbilder som lot hvert instrument tre klarere fram i en mer transparent helhet enn vi var vant til.

Hvordan forandret tilstedeværelsen av ECM norsk jazz og annen norsk musikk utover på søttitallet?
— Jeg tror at den internasjonale positive oppmerksomheten rundt ECM, der Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen var svært synlige, ga andre norsk unge jazzmusikere lyst og mot til å søke sin egen stemme, mer frikoplet fra de amerikanske forbildenes uttrykk enn hva tidligere tiders norske jazzmusikere hadde kunnet gjøre. Karin Krog hadde jo vært en pionér her hjemme i både det å gjøre låter fra amerikanske sangboka til sine egne, og i å eksperimentere med ganske fri improvisasjon, og nå kom Garbarek & co etter, med stadig større inspirasjonskraft. Garbarek hentet f. eks folkemusikalske elementer inn i sitt spill, Rypdals rockebakgrunn klang med i hans, og deres ECM-suksess bidro til å legitimere denne «gjør din egen greie»-holdningen. Dette kom til å utvide det norske jazzrommet, som til da stort sett hadde inneholdt tradjazz, swing, bebop, mainstream og noe 60-tallsekspresjonisme.


Under «Solstice»-opptakene i Bendiksen-studioet i desember 1974, f.v. Jan Erik Kongshaug, Manfred Eicher, Ralph Towner, Jan Garbarek, Jon Christensen og Eberhard Weber. Foto: Terje Mosnes

For den som ikke var ute på byen på jazzklubb før i tida, hvordan var gangen i det … da amerikanske superstjerner, si for eksempel Charlie Haden, var i byen i tre dager med et eller annet prosjekt for å spille inn plate for ECM med Kongshaug som tekniker, vanket det da klubbkonsert i samme slengen? Uansett må det stadige tilfanget av gjestende ECM-musikere vært viktig for norske jazzfans, eller var det mer slik at det fikk de norske musikerne ut til utlandet?
— Begge deler, men langt det viktigste var nok at ECM gjennom sitt internasjonalt voksende ry og sin verdensomspennende distribusjon åpnet utenlandske markeder og ga turnémuligheter for sine norske musikere. Når det gjelder klubbkonserter, husker jeg ingen konkrete tilfeller der jeg kan si helt sikkert at ECM-sessions i Oslo også ble kombinert med konserter. Det forekom nok noen ganger, men om det da var artistens turnérute som avfødte en platesession eller omvendt, vet jeg ikke.

Noen av oss tenker automatisk på norske fjell og daler og fantastiske norske musikere når vi hører navnet ECM. Men da utenlandske aviser hadde artikler om de beste ECM-platene rundt tiden da katalogen kom på streaming for to år siden, var det jo helt andre plater enn de norske som ble trukket frem. Rainbow/Talent/Kongshaug-soundet er én ting, men er de andre studioene i USA og Italia og andre steder like karakteristiske i sound?
— Dette siste må mer audiofile ører enn mine svare på. Jeg har aldri vært noen lydfreak, vet bare at Jan Erik Kongshaug lagde fin-fin ECM-lyd i fire ulike Oslo-studioer samt ett i New York, men at jeg synes det låter fint av ECM-plater med andre teknikere i andre studioer, også. Kanskje ga den alltid omsorgsfulle pleien av Steinway’ene i Oslo en spesiell kvalitet på pianolyden, det har iallfall vært Kongshaugs standardsvar i alle år. Men han er jo en beskjeden mann på egne vegne, da.

Det er få som klager over dette nå, men det var en periode rundt tusenårsskiftet da «fjelljazz» var et hyppig brukt skjellsord hos enkelte yngre jazzmusikere. Tenkte du noe over dette da, ble det for mye atmosfærisk ECM-musikk for de store stuer en periode, eller var det bare svingninger i lytterpreferanser? Norske Hubro, som er undergrunnspreget, har jo sin variant av dette soundet i dag.
— Jeg anså vel «fjelljazz»-forakten som et slags uunngåelig fadermord, et naturlig ønske hos neste generasjon om å gjøre noe annet enn «autoritetene», finne sin egen identitet. Husker jeg rett, har uttrykket dansk opphav, altså fra et jazzland som med visse unntak ble sittende fast i amerikansk bop og modernisme mye lengre enn Norge, og som til en viss grad stadig finner det vanskelig å tro at fjellapene der nord på noen måte er i stand til å berike jazzen, fotballen eller gastronomien.

Føler du at det er en annen type estetiske kjennetegn ved de jazzplatene som kommer ut på ECM nå i vår tid?
— Jeg er ikke så godt oppdatert på de siste åras utgivelser. Men jeg føler vel at grunnmuren i ECM-estetikken alltid har vært å gjengi hver enkelt artists lydlige uttrykk så sannferdig som mulig, i en sober fysisk presentasjon, og at den stadig eksisterer uforandret. Musikalsk har ECM alltid hatt stor bredde, spesielt etter at New Series ble introdusert i 1984, så for meg har ECM-estetikk handlet mer om lydkvalitet, covere og markedsføring, og mindre om musikksjangre eller –stiler.

Nå skal riktignok Mette Henriette og Carla Bley spille på ECM-festivalen på Victoria, men man skal lete med lupe etter kvinnelige stjerner i den store katalogen. Er det lov å håpe på bedring?
— Det avhenger vel av tilfanget. Hvis den delen av musikklivet som er relevant for ECM fortsetter å komme opp med stadig flere gode kvinnelige utøvere, tror jeg det kommer til å gjenspeiles på ECMs utgivelseslister.

Har du noen mindre kjente favoritter fra ECM-katalogen?
— Jeg kan definere «favorittplate» som «de platene jeg gjerne skulle ha spilt om igjen, men aldri rekker å spille fordi det alltid er noe nytt som skal lyttes på, kommes under huden på og anmeldes». Så: Ja, men jeg må nok medgi at de fleste av mine favorittplater også er kjente titler.
Men hvis f. eks. Bill Frisells Lookout for Hope, Double Image’s Dawn og Mark Johnsons Bass Desires er «mindre kjente», kan vi jo starte med dem, og gjerne slenge på Vijay Iyer Sextets ganske nye Far from Over også. Da har vi iallfall en begynnelse…

*

Ukas ECM-stein: Bobos pangstart

Bobo Stenson Trio
Underwear
(1971)

Heromdagen hadde vi en helt sublim lytteropplevelse med trioalbumet War Orphans med Bobo Stenson Trio, hutemegtu for noen stemninger som dras frem der.  Men siden det er fredag trenger vi kanskje noe mer heftig? Like greit å gå litt bakover i tid til da ungdomskilden putret. Det sier noe om jazzens livgivende evner at alle i denne trioen fortsatt er representert på nye plater på ECM, om enn med en noe annerledes besetning. Men Bobo består. Aktiviteten på selskapet fra svenskenes tangentdikter Stenson eller norsk musikks største rytmestolthet Arild Andersen og Jon Christensen skal neppe beskyldes for å være spesielt underkjent, men albumet Underwear roper ikke like høyt som den mer beryktede SART, innspilt samme vår utvidet med Jan Garbarek og Terje Rypdal. Underwear har et omslag som gjør seg best på LP, men musikken fungerer på alle plattformer. Det var en pangstart for svensken på selskapet, men dette er hans trio i navn alene, her gis likt med rom mellom de tre skandinaviske brødrene, innspilt dagen etter Norges nasjonaldag. Det spruter godt i en ekstatisk og kort tagning av Ornette Colemans «Untitled», og hardtsvingende med mye leken perkusjon i «Test», men hør klangen de skaper i balladen «Luberon», og de urbane, filmatiske stemningene i Andersens «Rudolf»,  som en liten kommentar til Miles’ «Mademoiselle Mabry».

 

Børe’ke være greit, a? Center of the Universe live fra Mystikkens Hus

Kryss i taket – for første gang i NTT’s historie har en artist fått lov til å velge sin egen mellomtittel! Sånn må det bare bli når en av den norske musikalske undergrunnens mest notoriske ordspillmakere, nemlig Jørgen Sissyfus Skjulstad, er intervjuobjektet.

Skjulstad, multiinstrumentalist, produsent og primus motor bak det nesten 20 år gamle plateselskapet Metronomicon, har nemlig en vidgjeten evne til å lage mer eller mindre gode ordspill. Han er også åpenbart blant Norges mest profilerte børek-entusiaster og har til alt overmål brukt pseudonymet Jan Garbørek som DJ. Her må det i forbifarten nevnes at søsteren hans, Anja Skjulstad, når hun dj’er går under navnet Anja Garbørek. Det førte til en moderne, NTT-relevant kulturjournalistikk-klassiker – dette mener vi helt uironisk – da VG skrev saken “Går ut mot navnesøster: Anja Garbørek er ikke Anja Garbarek”.

Skjulstads ustoppelige énmannsorkester Center of the Universe er aktuelt med et nytt album neste fredag. Å gjøre plass til det som kanskje på overflaten virker som en elektronikaartist uten noen voldsomt konkret tilknytning til jazz kan kanskje virke som kjøring utafor løypa, men vi syns jo egentlig ikke det. For det første er det så mye av det COU berører i musikken sin i form av sjangerhopping og eksperimenttrang som preger scenen vi skriver om ellers. For det andre var vi nysgjerige på instrumentalisten Skjulstad, som blant annet peprer livesettene sine med umiskjennelig klarinettspill. Se her, for eksempel:

Og for det tredje har vi Metronomicon, selskapet hans som har holdt på nesten 20 år og veivet fanen for all slags nysgjerrig og eksperimenterende musikk, i all slags formater. Gjennom årene har de gitt ut alt fra cd-r-utgivelser og minidisc til vinyler i all slags størrelser, kretskort med minijack-plugg, bandet Koppen har gitt ut en kopp og Cyrano Armageddon ga på et tidspunkt ut Club Soda 2012, en musikkutgivelse hvor det fysiske formatet var en flaske brus. Et mangslungent univers vi ba Skjulstad lage en introduksjon til med en spotifyliste beregnet på NTTs lesere: “De fleste artistene vi har utgitt er representert. Jeg benytta også anledningen til å ta fram noen skikkelig gamle slagere til glede for nye lyttere. Dette er et dynamisk dypdykk i katalogen, og går fra det hissige til det meditative. En god del av låtene har noen soloer eller løsere partier, så det fungerer forhåpentligvis som en rød tråd her!”

Lytt til Metronomicon Audios Klarinytt-liste her

Metronomicon har også lenge vært tett tilknyttet MIR, cafeen som svært lenge lå i bakgården i Toftes gate 69 og som har huset svært mye forskjellig såkalt smal musikk og kultur – for eksempel Blow Out! og All Ears. For litt siden flyttet MIR noen hundre meter sidelengs til midlertidige lokaler i nå nedlagte Grünerløkka Sykehjem Markveien da rehabiliteringen av de gamle skolelokalene i Toftes gate begynte. Metronomicons studio og hovedkvarter ble med på flyttelasset – og vi møtte Skjulstad i de nye lokalene, som heter Mystikkens Hus.

Det er passende å flytte inn i et nytt offentlig bygg. Det føles som at dere er innafor det samme universet, det samme dataspillet hvor en gjeng med alternative folk inntar gamle offentlige bygninger. Det føles som level 2 i dataspillet.
– Ja, det er jo det, og så kommer level 3 når vi flytter tilbake til Toftes gate i slutten av neste år. Det er lenge til, men det er ikke så sinnsykt lenge til.

Flyttingen fra Mir var også preget av litt utsettelser, så det er vel noen spørsmålstegn her, ikke bare utropstegn?
– Ja, sånn er det når ulike etater skal samarbeide. Vi var de første som flytta inn i det huset her, det var tomt og mystisk. Men det er blitt litt liv her nå.

Det er jo noe av samfunnsnytten til kultur også, å fylle gamle hus med nytt innhold.
– Helt klart. Det er ingen som vet hva som skal skje med dette huset etterpå, det er derfor vi kaller det Mystikkens hus. Det er sikkert hundrevis av rom det ikke er noe i i dette huset her.

Kanskje hele huset kan bli et fysisk format for Metronomicon?
– Det hadde vært bra.

Hvilket nummer i rekka er dette blant COU-utgivelsene?
– Kanskje nummer 20. Det er jævlig mye.

Finnes det noe bestemt øyeblikk hvor du bestemmer deg for å lage skive, eller starter du når den forrige er ferdig?
– Det hoper seg opp masse ganske ferdige eller uferdige enkeltlåter som har noen fellestrekk. Og så tenker jeg dj-aktig, at ting med samme tempo hører hjemme etter hverandre. Ikke helt slavisk – i mye house og techno er alt 120, mens jeg bruker kanskje 105 eller 130, men tanken er at det skal henge sammen tempomessig. På denne plata gjør det det, a-siden er ganske rask mens b-siden er ganske treig.

Betyr det at du har et større arkiv med ting, og så plukker ut noe av det når du ser fellestrekk?
– Ja, det er litt sånn at du går og pønsker på det hele tiden. Jeg tenker “hmmm, kanskje den kan passe med den”. Jeg jobber først og fremst underbevisst, eller i huet, da. Jeg går og tenker ut ting som er helt abstrakt, og det er der mye kommer fra. At jeg pønsker ut ting jeg har lyst til å teste, og så tester jeg det ut, og noe blir bra. På denne plata har jeg hatt en idé om å lage italodisco med balkanriff, og så ser jeg om det funker. Ofte funker det ikke i det hele tatt, jeg har harddisken full av crazy sjangerblandinger som ikke ble noe bra.

Men det er såpass konseptuelt, at du tenker “de to uttrykkene der hadde det vært gøy å blande”, og så gjør du det, eller er det etter at du har blandet noe som høres ut som en blanding av to ting, også videreutvikler du det?
– Jeg begynner ofte helt konseptuelt. At jeg tenker “haha, det hadde vært morsomt”, “dette passer ikke i det hele tatt, men det hadde vært kult”. At “man kan ha en sånn beat, og sånne lyder”, og det kommer til å bli totalt kræsj, og derfor blir jeg hypp på å prøve det. Å få ting til å ikke passe sammen, men at det skal svinge på en eller annen måte. Ofte blir det ikke så bra, men noen ganger treffer det.

Er det sånn du alltid har vært, eller er det en tankegang som hører Center of the Universe-prosjektet til? Hvis du sammenligner med det gamle bandet ditt, Now We’ve Got Members.
– Jeg gjorde det da også. Det er ikke sånn at jeg tenker på det hver gang, men det er såpass mye musikk jeg føler er veldig velprodusert og godt miksa, men hvor det ikke skjer noe uventet. Så jeg tenkte det med det bandet også, at det skulle være noe som ikke stemmer, med overlegg, og at det er noen ting som møtes som det ikke er vanlig å ha med i samme låt og sånn.

Hvordan sørger man for at noe “ikke stemmer” med overlegg? Er det at du lander på et sted i prosessen hvor du bare lar ting være, eller må du jobbe bevisst for å komme deg fram dit?
– Det må tweakes no jævlig, for at det skal kunne bli en bra miks. En av de låtene som er blitt spilt en del av dj’er fra tidligere er en låt som heter Acid Rembetiko, som ble gitt ut som sjutommer. Det er en klarinettlåt, og den er veldig sånn. Det er det jeg kaller kontrafaktisk produksjon.

Hva betyr det?
– Nei, det betyr “hva om?”. Den låta har et gresk riff med acid house. Jeg tenkte “hva om du gjør et gresk riff i ni fjerdedelstakt og acid house, hva skjer da?”. Og den er en av de låtene mange folk liker, kanskje nettopp på grunn av det uventa.

Har du alltid tenkt sånn? For meg høres det ut som et barnlig univers, å gå rundt og hele tiden tenke “shit, hva hvis den tingen blandes med den tingen der”.
– Jeg sier ikke at jeg tenker sånn på alle produksjoner, mye er også en klassisk låtskrivergreie. Men det jeg alltid har tenkt på, er det å jobbe som en eksperimentell musiker. Å bare prøve ut alt mulig rart. Det er jo det eksperimentell musikk er, at man gjør noe uten å vite utfallet. Det handler ikke så mye om hvorvidt noe ender opp med å høres ut som noe man har hørt før eller ikke.

Det slår meg jo med Center of the Universe, men også Metronomicon-universet som sådan, er det en god del av forestillingsverdenen som kommer fra vitenskapen og forskningens mystikk, i mangel av et bedre ord.
– Det er en god observasjon. Jeg identifiserer meg veldig med den måten å tenke på, det er mye av musikken vi har gitt ut med andre band som er inspirert av utenommusikalske ting, ikke nødvendigvis filmer eller bøker, men vitenskap og forskning. Det er jo også flere akademikere involvert i prosjektet.

Som musikere, da?
– Begge deler. Jeg har jo en akademisk bakgrunn, jeg har skrevet om musikk fra et akademisk ståsted. Men jeg har også lest masse populærvitenskap. Og det er flere som ser lenger enn annen musikk eller kunst for inspirasjon.

Det er noe som dukker opp i ung norsk jazz også – det finnes flere musikere som åpenbart lar seg inspirere av vitenskap, både tematisk og musikalsk. Det leses åpenbart en del populærvitenskap, og science fiction er overalt. Forholder du deg til det?
– Jeg gjør det, jeg følger ikke så mye med på norsk jazz, men jeg har sett en del lignende ting som har kommet i det siste. Jeg syns det er veldig kult. Men det er også mange fra andre felt som teater og kunst som henter inspirasjon fra utenfor sitt eget felt, og jeg føler det er en bra ting. At man ikke bare lar musikk være inspirert av musikk eller selvbiografiske ting, men at man kikker litt videre.

Den første gangen jeg ble ordentlig bevisst på deg, jobba du på Musikkhuset eller Musikkforlaget..
– Ja, begge deler.

Jobbet du rett og slett i hyllen som het “World Music”?
– Den het vel populærmusikk, jazz og world music – egentlig alt som ikke var klassisk.

Men da stakk interessen tydeligvis dypt – for å grave i typ armensk musikk og diverse.
– AAA, som det heter. Armenia, Azerbadsjan og Albania. Jeg var nok mest opptatt av Albania og Azerbadsjan. Men Armenia også.

Riktig. Men hvor kom den interessen fra? Det som var nytt for meg var at det virket som du hadde en genuin interesse, på musikkens egne premisser, men også med ører som var preget av tankegang fra alternativ musikk. Det har jeg støtt på mye senere, men det føltes nytt da.
– Det går langt tilbake i tid, og det er kanskje derfor det føles naturlig for meg. De første to eller tre LP-ene jeg fikk tak i, var en bulgarsk sigøynerplate med en kar som heter Angelo Malikov, som er kjempefin bulgarsk sigøynermusikk. Så var det Headhunters med Herbie Hancock og en eller annen Albert Ayler-plate. Etter hvert diverse kassetter med egyptisk musikk. Da var jeg femten-seksten år. Ja, også en plate med Boris Karlov, som er trekkspill. Balkantrekkspill – bare trekkspill, med litt orkester, kanskje. Det hørte jeg veldig veldig mye på, jeg kom fra amigatracker-demo-scenen, hvor jeg lagde musikk på data. Men det blanda seg veldig fort, for jeg syntes det var veldig kult. Jeg endte opp i band med noen karer på skolen, kurdere som spilte iransk, irakisk og tyrkisk musikk. Så jeg var i band med dem på videregående. Da fant jeg fort ut at det fantes veldig mye annen musikk enn det folk kanskje hørte på, da, på Lillestrøm eller på Skjetten. Når jeg f.eks bruker kvarttonesynther og arabiske skalaer og sånn nå går det veldig langt tilbake for min del, jeg føler jeg har et naturlig forhold til det.

Ja, da har du jo fått det inn i det jeg kaller “gutt med frakk”-årene, veldig viktige år. De tingene blir jo ofte helt essensielle og en del av hvordan man forstår alt mulig annet. Tenker du at det er en forskjell på måten du angriper den typen sjangerblanding og måten folk som kanskje hører lyder fra andre himmelstrøk senere gjør det?
– Kanskje, men altså, jeg føler at folk er blitt veldig mye flinkere på det der. “World Music” kontra “World Music 2.0”. At folk er blitt flinkere til å lage musikk som er inspirert av ting fra andre steder, men hvor det ikke føles klistra oppå. At det er med fra starten. Men samtidig kan det være morsomt at det er klistra på, at det er et kræsj mellom kulturer. Det kan slå begge veier. Men etter hvert har klubbmiljøet begynt å åpne veldig for musikk som kommer fra over alt. Jeg var kanskje litt tidlig ute i mitt miljø med de tingene der, å tenke at musikk er musikk og at “world music” er et markedstriks noen kom opp med på en pub i London på åttitallet. Jeg føler at det løsner veldig nå, det er veldig masse kult som skjer.

Hva har det å si for deg når du spiller? Merker du et også når COU spiller, at det er større åpenhet?
– Jeg merker det mest som dj. Ting ble oppfattet rart for 20 år siden, da jeg spilte arabisk, balkan, tyrkisk og gresk musikk. For femten år siden syntes også folk det var rart, ti år siden syntes de det ikke var fullt så rart, men nå hører man masse av det diverse steder. Det er heller ikke sånn lenger at det er bare norske hvite dj’s som spiller ute heller, musikken kommer fra overalt og folk kommer fra overalt. Det er blitt mange flere DJ’s med minoritetsbakgrunn som spiller ute og som bidrar til scenen, og det er noe som har bidratt til at musikk fra den store verden har normalisert seg mer og mer, føler jeg. Det går godt sammen med musikken jeg spiller, det er liksom ikke noe rart lenger at noe høres litt eksotisk ut.

Det som er slående med COU på konserter er jo også at det grunnleggende er popmusikk. Man kan nynne med på masse ting, danse og så videre. Hvor mye hører du på pop?
– Ganske mye. Og ungene mine hører på masse ny pop. Da diskuterer vi det og nerder egentlig litt på det. Jeg snakker om synthlyder jeg liker, sånn og sånn produksjon. Det som kanskje bidrar til det i musikken min, er et behov for å forenkle ting i produksjon og beats. Jeg føler det kan bli for mange lag ofte, og jeg trenger å ta bort ting sånn at du kan høre alle elementer i en miks. Og at man eventuelt kan bruke det som et virkemiddel å bade alt i klang eller plutselig ha en kjempeintrikat beat, men ikke hele tida. Det er viktig for meg å bruke de kontrastene der, og da blir det mer catchy – hvis du kan høre alle elementene i en miks, for eksempel hvis det bare er en synth, en bass og en enkel beat.

Det kan minne om Now We’ve got members. Selv om det var mange medlemmer og mye som skjedde, var det ikke så mye “saus” som gjorde at alt ble en gigantisk enhet – mer følelsen av at det var konstruksjoner du kunne kikke litt inn i og betrakte enkeltelementene.
– Det er veldig sant. Det var gjennomtenkt fra min side, at det var ofte arrangert på den måten at vi for eksempel delte opp et riff og at ulike medlemmer spilte én tone hver. Masse sånne egentlig teite greier, som funka fordi det ikke ble helt kaos selv om vi var mange. Men jeg kan like øs fra andre band, i shoegaze eller støymusikk, at det er helt uforståelig hva som kommer fra hvor. Men det er ikke vår greie, kanskje?

Klarinettspillet ditt. Hvor starta du på klarinett? Er du fra korps?
– Nei, jeg er ikke det. Jeg vet ikke hva tonene heter en gang, bortsett fra den nederste, haha! Eller, jeg må liksom sjekke. Det er lenge siden jeg begynte med det. Jeg kan ikke noter i noen særlig grad, da må jeg bruke data. Det å begynne med klarinett og andre blåserinstrumenter var fordi jeg ønsket å få noe av den brutale lyden jeg hørte i tyrkisk og gresk musikk. Det er de som er idolene mine i klarinettspill. Det er ganske røft, med en hard tone. Jeg har fått en gresk mik som sitter inne i klarinetten som gjør at jeg kan spille kjempehøyt! Det er ikke den fine klassiske tonen jeg er ute etter, jeg vil låte hissig og litt slangetemmeraktig. Jeg har forsøkt å spille på det slangetemmerinstrumentet også, zurna, men det er skikkelig vrient.

Det er en veldig gjenkjennelig stemme du har på klarinett. Har du utvikla den når du har spilt alene?
– Det kommer av å være enmannsband. Man kan fort havne i en dj-rolle. Jeg holder på med mye live miksing og sånne ting som må til for at det skal høres kult ut, men da ender man fort som dj. Det kan være kult også, men det å kunne dra fram en klarinett er en måte å komme ut av den rollen på. At det føles mer “live” enn et dj-sett. Det er jo masse improvisasjon på det elektroniske jeg spiller også. Jeg har endt opp et sted hvor det er masse loops og strukturer som er klare, og masse ting som må tas på sparket.

Spiller du noe særlig i andre ensembler som klarinettist? Å spille i andre friimproensembler og sånn?
– Jeg syns det er gøy. Jeg er ikke noe veldig god til å spille ren friimpro, men jeg har vært med som blåser og spilt med andre folk som driver med elektronika. Sånn som Beneva vs Clark Nova, det er ganske laus elektronika og da var jeg ofte med på klarinett og jazza løs. Det var uten at jeg helt visste hva jeg holdt på med, men det ble ganske fint. Jeg kunne sikkert gjort mer av det, men litt av poenget med dette prosjektet er å slippe å vente på andre folk. At de skal komme på øving og sånn. Det er derfor jeg tror mange elektronika- artister er soloprosjekter eller duoer, at de er lei av folk som aldri kommer på øving.

Du spilte mye på strengeinstrumenter før, gjør du det fortsatt?
– Ikke så mye. Men det finnes et finsk band som heter Ya Tosiba hvor jeg spiller inn masse loops og tøys på diverse strengeinstrumenter og sender over, og så har de brukt det. Det er sånn fake sentralasiatisk stil. Jeg var med på et teaterstykke i fjor og spilte oud da folk kom inn i en måned i fjor. Men jeg glemmer noen ganger at jeg kan spille instrumenter med dette bandet, jeg sitter og klipper og limer og tenker produksjon. Så jeg må minne meg om at det går an å ha mer enn en finger på keyboardet og sånn. Det er typisk. Å glemme å spille instrumenter er ganske morsomt, men jeg tror det er vanlig i elektronisk musikk. Mange kan ikke spille noe instrument, men så kan de lage de mest fantastiske ting med oppsettet de har laget seg.

Men det er mange som er veldig dyktige instrumentalister også, som har ønsket å gjøre noe nytt.
– Ja, nå er det mange som gjør det, men den veien er også full av fallgruver. Om du kommer fra jazz eller klassisk og plutselig skal lage elektronisk musikk er det ting som kan gå gærent.

Hvordan da?
– At det blir litt for pent, lite edgy.. Elektronisk musikk er jo egentlig noe alle kan gjøre, men jeg syns ofte det beste er om noen har masse ideer, sånn som Espen Friberg for eksempel, som har illustrert og tegnet covere for for meg. Han lager også musikk, men han har en design og illustrasjons-bakgrunn og har begynt å eksperimentere med synther. Det er ofte mer interessant for meg enn noen som har en solid bakgrunn på piano, for eksempel. Det jeg syns er kult med elektronisk musikk er at folk kan komme fra hvor som helst men lage noe som blir bra.

Det har vel vært en klisjé som stemmer i større og mindre grad, at folk som kom fra en utdannet bakgrunn kanskje tenkte på synther hovedsakelig som et instrument der begge hendene skal være på klaveret – mens poenget er å begynne å vri på knottene og sånn. Men det er vel veldig i oppløsning nå?
– Ja, jeg som ikke er skolert som keyboardist leter etter modulasjonshjulet og pitchbenden når jeg spiller piano. Det er det som er naturlig for venstrehånden. Jeg føler kanskje at det er mange flere som går dypere i materien når det kommer til lyddesign og synther, at de tenker tekstur og sånn. Men det er veldig lett å høre noen som er nye på det. På samme måte som en trent pianist lett vil høre at anslagene mine på piano kanskje ikke er helt 100%. Jeg kan lett høre “du har skrudd på én knapp”, liksom.

Hvor gamle er Metronomicon nå?
– Atten. Det var bare meg og Fredrik, som sitter utpå gangen først. Det var veldig DIY. Vi var ikke i Toftes gate før langt utpå 2000-tallet, de første årene var det på rommet mitt.

Det er blitt et veldig omfangsrikt label.
– Ja, det er 111 utgivelser der, og noen singler inni der også. Og et utall sideprosjekter som er viktige.

Hvordan utvikla det seg? For å ta en favoritt som Magnus Moriarty™, hvordan ble han Metronomicon-artist?
– Det var bare at han dukka opp, ut av det blå og spurte “hei, kan du gi ut noe på cd-r?”. Det var helt mytisk, egentlig. Det var noen firesporsgreier. Men etter hvert tenkte folk at de skulle gi ut LP-er og sånn. Så ble det bare flere og flere folk, det har vært noen som har gått ut og noen som har kommet inn. Det skjer masse nye ting hele tiden.

Det er lett å misforstå, og tenke at dette var et musikerkollektiv i utgangspunktet. Tenker du at det har ligget en filosofi bak det, om hva som er Metronomicon og hva som ikke er det?
– Kanskje litt fra min side, men det er preget av alle som er involvert. Det er også et sjangermangfold som kanskje er uvanlig. Det er mange som bare gir ut én type musikk, men vi gir ut det som er laget av medlemmene i foreningen.

Det er kanskje sant at mange bare gir ut én type musikk. Men jeg opplever jo Metronomicon som veldig eksplisitt ikke gir ut en type i den formen av at også de ulike produktene blander ulike ting. Det er få “rene” sjangerutgivelser. Det føles som at en typisk utgivelse hos dere er en legering.
– Det er nok sant. Helt klassiske ting innenfor mange sjangere er kanskje ikke det vi holder mest på med. Vi prøver uansett ikke å konkurrere med noen som driver med noe annet, jazz eller rock eller elektronika for den saks skyld. Det er ikke sånn vi holder på.

Jeg vet ikke om det går an å beskrive deg som en kranglefant, men du er glad i å diskutere musikk. Og det føles som at Metronomicon har vært et sted der det går an å fremme et musikksyn som er noe annet enn det du har sett ellers i bransjen.
– Det er sant. Vi vil gjerne gjøre de andre tingene, gi ut kretskort, eksperimentere med uttrykk, samarbeide med diverse folk og prøve ut alt mulig rart. Det er det som har skjedd hele veien. De kretskortene til Captain Credible er det vi har solgt mest av i det siste, det er en solskinnshistorie for hans del. Jeg tenkte, kanskje vi selger ut 50 av dem, men det er blitt hundrevis av kretskort med minijacks rundt i hele verden. Det er veldig gøy!

Dere har gitt ut kretskort, og på et tidspunkt ga bandet Koppen ut en utgivelse hvor det fysiske formatet var en kopp. Dere må lære dere å lage masse forskjellige ting, da.
– Ja, det er et helvete.

Det er som å drive med Arngrens Elektronikk eller noe sånt.
– Helt sant, det er et Arngren-label! Grunnen til at jeg liker å diskutere musikk er ikke for å være kranglete, men fordi jeg synes det viktige er å ha estetisk refleksjon om det som foregår. Jeg vil at folk skal diskutere alt mulig rart og holde mulighetene åpne for ting. Jeg kan hisse meg opp over mangelen på spørsmål rundt hvorfor folk gjør ting og hva man ønsker å få til. Jeg føler vi er med på å lage diskusjon gjennom å gjøre den typen prosjekter vi gjør.

Ser man tilbake atten år, ser man en norsk musikkbransje som kanskje preges av vekst, stor optimisme rundt mye norsk bransje, en rekke nye rockeband som gjør det stort, Platekompaniet fester grepet også videre og så videre. De første årene av Metronomicon er det mye å sparke fra mot, tenker jeg. Er det annerledes, for et eksplisitt alternativt plateselskap, å forholde seg til “den etablerte bransjen” sånn som den ser ut nå, sammenlignet med da dere lagde By;Alarm som parodi på Bylarm og Alarmprisen på midten eller slutten av 2000-tallet?
– Siden vi begynte føler jeg det har kanskje vært to store musikkrevolusjoner som har gjort det veldig annerledes å drive som indie-label. Men vi har gått litt klar av det ved å si at vi ikke er et label, men et kollektiv eller en forening. Vi har ikke vært ute etter å pushe flest mulig plater for enhver pris, selv da det var mulig. Jeg har tenkt på det som et slags kunstprosjekt hele veien, hvor man kan prøve masse forskjellig rart. Jeg tror det har vært ganske mye verre om man hadde et klassisk indielabel utover 2000-tallet, hvor man signet band, ga ut ting, skulle turnere. Bunnen falt jo ut av den økonomien.

Noe av det som preger scenen i Oslo i dag er musikerdrevne platekollektiver, med tydelig tankegang. Som Dugnad Rec, Motvind og Nakama.
– Ja, jeg vet, det er masse. Også i elektronisk musikk som f.eks EUFORISK og TIEP.

Plutselig føles det som at det er en flora Metronomicon passer inn i.
– Ja, og det er superbra. Alle de smålablene føles som gode venner for oss. Vi har holdt på ganske mye lenger enn ganske mange andre, og jeg føler det er god stemning også på tvers av sjangrene. Vi deler en del erfaringer og sånn.

Da man ventet på at Mir skulle flytte fra Toftes gate var det lett å bli litt nervøs på vegne av fremtiden til den alternative scenen i Oslo. De skulle jo få nytt lokale, men en sånn flytting kan man ikke være sikker på at går bra.
– Nei, helt klart, det kunne gått til helvete.

Men så gikk det fint, og så dukket det opp masse andre scener – Khartoum, Hærverk, Ila Fysikalske og så videre.
– Ja, og Deichmann har åpna igjen.

Er det noen årsak til at det har blomstra mer? Er det enkeltpersoner, større interesse generelt sett?
– Jeg tror det er en blanding. Oslo er en stor musikksted og det er interesse for den typen musikk vi driver med, og støy og improvisasjon, alt mulig. Det er også flinke folk som er veldig strukturerte som jobber med det, sånn som Harald Fetveit i Dans for Voksne, en superflink organisator som holder orden, skriver søknader og får ting til å gå rundt. Byutviklingsmessig blir man jo litt motarbeida, det er oppoverbakke for alle som driver småklubber.

Men hva har vært det vanskeligste tidspunktet å drive på med det?
– Nei, det har vært litt det samme hele tiden. Noen ting har blitt vanskeligere, noen ting er blitt lettere. Som digital distribusjon, en ting som kan slå begge veier. Jeg leser artikler av Stefan Goldmann, en techno dj og skribent som skriver om utfordringene i den nye distribusjonen. Men for oss har det vært sånn at mye av det som blir vanskeligere gjør det lettere. Tanken om at man drukner på nettet, for eksempel, at alle kan gi ut ting. Jeg tror ikke det hadde vært noe lettere for oss om det var masse gatekeepers på nettet eller om man fremdeles måtte gå på Platekompaniet for å høre ny musikk. Men for andre er det åpenbart at de samme faktorene gjør det ulevelig å drive med musikk.

Du delte blant annet et essay som ligger på Jaegers hjemmeside. Endringen der, som mange føler på, som går på verdien av musikk, ikke bare økonomisk men også identitetsmessig også videre. Har det hatt noe å si for dere? Eller slår de tingene inn annerledes når man har jobbet på siden? Var folk mer opptatt av en Metronomicon-release i 2005 enn det de er nå, liksom?
– Nei, jeg tror ikke egentlig det. Vi har bygd opp litt lyttere her og der og er ikke så opptatt av tallene, egentlig. Jeg lurer mer på om vi har en estetisk vellykka greie per utgivelse og helhetlig. Ser det bra ut? Høres det bra ut? Er det interessant, og hva er det egentlig som foregår her? Er det en god utgivelse, et godt prosjekt, en kul kveld? Hvordan folk tar det imot blir litt sekundært. Men det jeg merker, er at jeg sitter mye på nett, poster ting, laster opp ting. Jeg er glad i det, men det tror jeg blir veldig mye for mange andre, som egentlig vil spille instrumenter, men som må jobbe med alle de tingene også. Vi prøver heller ikke å lage sånne markedsføringsstrategier som jeg egentlig irriterer meg litt over at andre selskaper gjør. “Nå skal vi mase om en utgivelse i to måneder”, også har det fortsatt ikke kommet musikk. “Nå skal vi lage sånne videoer hvor det står noen folk og snakker om hvor kult det blir på konsert”, det er sånt jeg syns er irriterende. Jeg håper ingen føler seg truffet av det!?

Neida.
– Jeg skjønner at det sikkert må til, altså, og vi burde sikkert gjort det. Men jeg er også redd for å støte bort vårt publikum med å gjøre ting for likt som andre.

Hva er bekymringsfullt med det varselskuddet i Jaegerartikkelen.
– Både artikkelen der og Stefan Goldmann snakker om “event horizon”. De bruker det ikke vitenskapelig korrekt, og det finnes sikkert en bedre analogi, men de snakker om at de artistene som ble kjent før gardinen ble trekt ned et eller annet sted på 2000-tallet er store og kjente, men de som kommer etter det har det jævlig vanskelig med å vokse, for det er så mye som skjer. Og de må kjøre en veldig hard promo- og identitetsgreie for å bli hørt. Det er kanskje ikke noe som påvirker meg personlig veldig mye, men noe jeg er sikker på gjør det vanskelig for nye artister. Og hvor de som allerede er kjente ender opp med en større del av kaken. Det er en utvikling jeg tror veldig mange ikke så for seg med tanke på demokratiseringen av musikk og sånn, kanskje.

Det ble jo spådd at mer skulle bevege seg over i ulike nisjer. Men en utilsiktet konsekvens i et land som Norge er kanskje at det som blir ansett som “bredt”, “folkekjært” også videre, også kjennes som en nisje, som føles trangere enn før. At Flåklypafaktoren, en tradisjonelt essensiell del av hva det vil si å være en norsk kulturpersonlighet, sliter litt.
– Jeg føler at det er blitt mer kommersielt og trygt. Og jeg tror det er på grunn av at folk har kniven på strupen, på grunn av mange av de faktorene vi har snakket om og som det står om i den jægerartikkelen. Store deler av musikkbransjen føler seg sykt trua, hvis man ikke får til juleturneen eller noe sånt er det game over, liksom. Og da ender man opp med å gjøre veldig safe ting.

Kan du sette deg inn i en situasjonen de er i, fra ditt ståsted?
– Godt spørsmål!

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger