NTT: Jazzfløyte er som kjent den beste fløyten

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en blogg som finnes! Vi har så mye bra stoff denne uka at vi går rett på. Oppsiktsvekkende nyheter, som Karin Krogs utendørskonsert på Blå, og oppsiktsvekkende konsertopplevelser, som Espen Ruds høylyttte formaning til lydmannen om å stille mikrofonen nærmere Calle Neumann under The Quintet-konserten på Victoria, får finne seg i å bli nevnt i forbifarten – musikken skal jo først og fremst tale for seg selv. Men først en påminner, siden vi tross alt ikke bare leker butikk:

Tegn et abonnent på Jazznytt i dag! Herregud, folkens, bare gjør det!

Okei, da kjører vi!

Tine Hvidsten, vi takker deg!

Tine Hvidsten får ukens blomsterbukett fra NTT for sin viktige innsats for konsertlivet i hovedstaden. Her portrettert på Deichman Løkka under Blow Out-festivalen. Foto: Blow Out

Som de fleste frijazzerne i hovedstadsområdet vel har fått med seg, er det Blow Out-festival på Deichman Grünerløkka denne uken, og det gjenstår mange gode ting i dag fredag og morgen lørdag. Vi har fått tilsendt ny ladning IFA til bloggkontoret, noe som gjør at blogghalvdel Vinger kan utføre en samtale med bassnestor Barre Phillips på starten av fredagens program. Vi vil også benytte anledningen til å takke alle de som gjør Blow Out-festivalen og en rekke andre viktige helårsarrangementer mulig. En av disse er Tine Hvidsten. Når man ser hennes åsyn i døra på et konsertsted, enten det er Kafé Hærverk eller Nasjonal Jazzscene Victoria eller andre steder, blir man automatisk glad og betrygget, og vet at man snart skal få være med på en givende musikkopplevelse. Hun skal også få prisen for de siste årenes beste konsertintroduksjon, da hun ønsket velkommen til Skadedyr-lanseringskonsert med å slå med septer eller liknende (etter litt diskusjon over frokostbordet har vi kommet fram til at HEROLD-STAV, evt STOKK kan være riktig begrep her, Audun, NTT-red.anm) i scenegulvet, og ropte ut essensen av det vi skulle få være med på: MUSIKK!

Blow Out er ti år. Det er naturlig nok mye fokus på Solberg og Nilssen-Love, men man må ikke glemme Konsertforeninga. For uinnvidde, hva er egentlig Konsertforeninga for noe?— Konsertforeninga er en liten organisasjon som som har stått for levende musikk i Oslo by i over 20 år. I snart 21 år for å være presis. Vi liker å si at vi driver med jazz og beslekta musikk av den ukommersielle sorten, og er ansvarlige for fire konsertserier (Blow Out, Femme Brutal, Blårollinger og Gutvik Ukentlig) pluss kulturfestivalen Ladyfest. Blow Out er den mest aktive arrangøren med festivalen nå og serie annenhver tirsdag resten av året, men de ligger ikke på latsiden de andre heller, til sammen står vi for rundt ett arrangement i uka per år. Vi har ikke noe egen scene, som kommer med sine egne utfordringer, men også masse deilig frihet. Sånn i praksis styrer vi mest med alle de andre greiene som trenger å skje for at det skal bli konsert. Betale hyrer, selge billetter, informere om det ene og det andre. Så er egentlig fornøyde med å holde oss i bakgrunnen

Hvordan har festivalen (og konsertserien) utviklet seg de årene du har vært involvert?
— Litt sånn jobbintervjuspørsmål, det. Men jeg tror og håper de tinga man vil at skal være stabile og rutinemessige er blitt litt mer stabile og rutinemessig etter at jeg ble involvert. Så blir det enda mer frihet og krumspring på scenen. Det hender også at Ståle eller Paal spør om innspill til programmet, da blir jeg utrolig stolt og får litt prestasjonsangst. Men både jeg og de andre damene som er involvert med Femme Brutal har vært flinke til å pushe dem på kjønnsbalanse, noe som jeg synes har ført til et mye sterkere program med årene. Det har aldri vært noe uenighet om at dette er noe vi jobber for sammen i Konsertforeninga, men alle trenger et dytt i riktig retning i blant…

Det er en trofast gjeng gamle travere i publikum eller kommer det nye publikummere til? Hvordan kan man nå nye grupper i så fall?
— Vi har definitivt et veldig trofast publikum, mange av de har samlet seg i en liten gjeng som ofte bare møtes denne ene gangen i året, det er faktisk ganske rørende. Men det er jevn strøm av nye folk også. Noen blir nye trofaste travere og noen faller av. Også det er jo alltids noen av de faste som prøver å konvertere nye venner hvert år, med varierende hell. Det som funker aller best er å programmere skarpt, med en god blanding av norske musikere, unge musikere og internasjonale frijazzstjerner. Da trekker vi musikere, musikeres venner og venners venner, ekte jazzkjennere og våre egne venner fordi de vet at vi lager bra festival.

Hva slags behov i samtiden er det musikk som den på Blow Out stiller? Hva får du selv ut av musikken og konsertene?
— Jeg kom litt sideveis inn i jazzen, fra punk til støy til improvisert musikk, og nå jobber jeg sånn at hører rundt 4 konserter i uka. Da er det viktig for meg at den stor andel av de konsertene gir meg litt motstand og nye impulser, og det tror jeg er det viktigste Blow Out stiller med i den enorme mengden musikk som presenteres i Oslo hver dag. Også er det det jo noe med forventningene til konsertene når du vet at dette er dette er musikk som som skapes her og nå, og som med all musikk så er det noe som slår an og noe som ikke slår an fullt så bra. Men når det slår an blir man bare så sykt glad for at man er i publikum der og da.

Mir hadde en magisk atmosfære, hvordan kan dette overføres til et biblioteksbygg som Deichman Løkka?
— Mir var magisk! Det blir selvfølgelig ikke det samme på biblioteket, men vi kan lage en helt ny magisk atmosfære blant bøkene og de store vinduene på Deichman. Mye av magien er det ofte de på scenen og de i publikum som skaper så jeg er ikke bekymret. Blow Out har jo forøvrig et publikum som er uvanlig komfortable med å hysje på bråkete medgjester så de burde føle seg umiddelbart hjemme på biblioteket. Også er det jo deilig med litt mer luft, en løsning for rullestoler som faktisk funker og konserter som ikke må rundes av for tidlig fordi klokka har gått forbi 11-tallet.

Er det noen konserter denne helgen du gleder deg ekstra til?
— Definitivt duo-duoen med Mette og Sofia og Vilde & Inga. Barre Phillips solo fordi jeg missa det på Kongsberg og Billy Meier fordi de a) er veldig bra og b) Ivar og Henriette har hjulpet til som frivillige på festivalen i et par år nå og er to av de kuleste yngre musikerne dette landet har å by på.

Barre lekkert!

I går så noen av oss basskjempe Barre Philips i trio-improvisasjon med John Butcher på saksofoner og Ståle L Solberg på trommer.  På kveldens Blow Out skal han spille solo, han er noe av en innovatør på feltet, blant de aller første som utga en solo-kontabass-plate, og var også en av de første som gjorde det samme som duo, med Dave Holland. Han har gjort mye spennende opp gjennom årene, spilt mye med helter som John Surman, Paul Bley og Evan Parker. Kl. 1930 i dag innledes BO med en kort samtale med blogghalvdel Vinger, mellom bokylleradene på Deichman løkka. Men kos dere med dette trio-opptaket med Ryp og Jon fra Bremen i ’73 så lenge

 

Hot program på Mela denne helgen

Poet Masood Munawer er en av gjestene på Bendik Baksaas Mela-åpningskonsert Strengene. Foto: Mela

Det er som kjent norsk mesterskap i festival denne uka. Hvordan vi skal klare å rekke over alt helgen byr på er vanskelig å si, men vi gir ikke opp håpet. En av de aller raffeste festivalene er jo den musikalsk vidåpne Mela rundt om i Oslo, og med et slags sentrum på Rådhusplassen, der det er digg mat og mange gratis konserter. En av Oslos ivrigste musikkformidlere og skribenter Endre Dalen, som også leverer den viktige spalten On The Other Side of Time til Jazznytt (vi er i deadline på nytt nummer nå), er rådgiver for Melafestivalen og Melahuset. Men han kan godt være rådgiver for oss også, så vi ba han om noen musikktips for helgen som kunne tilfredsstille lesere av Now’s The Time. Takk for det, Endre!

Mela kommisjonerte Bendik Baksaas til å skrive åpningskonserten «Strengene» som arrangeres fredag. Etter idémyldringer og diskusjoner har festivalen satt sammen et ensemble rundt denne hyperaktive, lovende musikeren med sampler som hovedinstrument. Kaggwa Noel fra Uganda, Asad Qizilbash fra Pakistan og Helga Myhr fra Hallingdal forener krefter med Baksaas. Urdu-poeten Masood Munawer og slam-poeten Fredrik Høyer kjente hverandre ikke fra før, men er begge fra Drammen og fremfører poesi under konserten. Elektroniske lydlandskap såvel som organiske samples vil gå i ett med de akustiske strengeinstrumentene sarod, adungu, hardingfele og afrikansk fele.

På fredag kveld spiller Kjetil Jerve, Bendik Baksaas og Kaggwa Noel konsert på Khartoum Contemporary Art Center. De tre spilte inn musikk i studioet til East African Records i Kampala i fjor, det blir en sjelden anledning til å høre dette materialet. Afro-minimalisme er stikkordet her.

Jaubi, Tenderlonious, Marek Pędziwatr har initiert et samarbeid kuratert av Mela og Oslo Jazzfestival – en ny forbindelse mellom kulturer. De hadde konsert på Melahuset på onsdag, til fullt hus og fredag kveld spiller de på Rådhusplassen. Live-versjonen av «Lahore State of Mind» – en omarbeiding av Nas-klassikeren «N.Y. State of Mind», ga meg gåsehud og hele konserten ble godt mottatt av Oslo Jazzfestival-publikummet, Mela-publikummet, såvel som hodenikkende hiphop-hoder. Artistene deler en fascinasjon for klassisk hiphop: Jaubis «Dilla Taal (for Dilla)» og Tenderlonious’ «SV Interlude» er de mest åpenbare eksemplene på hyllester til den sagnomsuste rapperen og produsenten J Dilla og rapgruppa han grunnla, Slum Village. I april besøkte Tenderlonious Pakistan med tangentspilleren Marek Pędziwatr fra det polske bandet EABS, der de spilte inn nytt materiale. Denne uka er de i studio her i Oslo og spiller inn flere låter, og resultatet blir albumet Freedom of Movement, som kommer til neste år.

Jaubi feat. Tenderlonious. Foto: presse

MelaKlubb – en liten festival i festivalen
Otim Alpha og Leo Palayeng er beryktet for sine energibomber av noen live-opptredener, jeg har sett dem flere ganger på Nyege Nyege-festivalen i Uganda, og nå sist i Barcelona, i forbindelse med Sónar-festivalen. Otim Alpha er en sentral del av Nyege Nyege-kollektivet i Kampala, som driver, inkubator- og residensprogram, studio og de to plateselskapene Nyege Nyege Tapes og Hakuna Kulala. Kickbokseren og bryllupssangeren er den fremste utøveren av electro acholi – en blanding av heseblesende acholi-rytmer fra Nord-Uganda og andpustne electro-beats. Nyege Nyege er kjent for sin kobling av pop- og tradisjonsmusikk med ny elektronisk musikk.

Kaleo Sansaa er en tysk-zambisk neo soul-sanger og rapper, som inkorporerer innflytelser fra trap, jungle og dub. Lørdag kveld gjør hun en live-opptreden med DJ Büsra på Khartoum Contemporary Art Center. Samy Ben Redjeb som er drivkraften bak plateselskapet Analog Africa DJ’er på Kafé Hærverk lørdag kveld, her forventer vi et bredt utvalg afrikansk funk og diaspora-musikk – og cratediggere og andre nysgjerrige blant gjestene.

Kvadruppelfinale
På søndag har Mela en gullrekke av artister, de er de største nålevende i sine respektive felt. Maryam Mursal er den mest folkekjære artisten fra Somalia – elsket av flere generasjoner. Hun var vokalist i Somaali Jaaz, et definerende band, på linje med Dur Dur Band. Et kjapt YouTube-søk vil imidlertid gi best utbytte i form av lavoppløselige musikkvideoer i alle regnbuens farger, og suggererende, syntetisk pop.

Manu Dibango er godt mulig den viktigste levende skikkelsen i afrofunkens historie. Hans monsterhit «Soul Makossa» fra 1973 har satt fotspor i form av endeløse cover-versjoner, mens sanger av Michael Jackson og Rihanna, låner frasen «Ma-mako, ma-ma-sa, mako-makossa».

På denne akustiske konserten med Manu Chao på Melas siste dag forventer vi nytt materiale – i tillegg til for eksempel en versjon av «Sinnerman» av Nina Simone – en sang vi hørte flere ganger da Manu var artist in residence på Melahuset i 2016.

Rahat Fateh Ali Khan, er for eksempel mer enn velkjent blant pakistanere i Oslo, men i likhet med corrido-musikere i USA, nesten helt ukjent for resten av befolkningen. Nevøen til Rahat, som er nevøen til Nusrat Fateh Ali Khan har virket en del i Bollywood, men har lovet at det blir fokus på qawwali denne kvelden.

Gode vibber med Marthe Heggenhougen

Marthe Heggenhougen leter etter nye måter å få folk til å utvide musikksmaken sin på. Foto: Vibe

Oppunder Øyafestivalen og Oslojazz og i det hele tatt rakk NTT å ta en kaffeprat med et av menneskene vi svært ofte ser på konsert og som jobber med en trillebårlast musikk som er innafor mandatet vårt. Marthe Heggenhougen driver det fremdeles relativt nystartede jazz-og-omegn-agenturet Vibe Agency sammen med sin makker Emilie Hafskjold Thoresen. Hvordan når all musikken vi liker de store scenene? Hva er de store hindrene og mulighetene fremover for norsk jazz og omegn? Det var på høy tid å snakke med en av dem som får alt dette til å skje.

Det er et interessant tidpunkt å starte et nytt norsk agency for jazzartister – med mye som skjer på mange scener, i mange miljøer og labeler. Kan du starte med å fortelle hvor ideen kom fra, tanken om at dette var mulig å gjøre?
– Det var en miks av forskjellige ting. Jeg hadde hatt lyst til å være agent lenge før Vibe, å starte noe eget – jeg var bare ikke helt sikker på hvordan jeg skulle starte. Det var da Music Norway og Norsk jazzforum la ut det BAKFOLK-programmet at jeg skjønte det var en anledning til å starte et nytt agentur. Da fikk jeg de ressursene som trengtes også, kontorplass, en del introduksjoner, støtte til å reise, ting jeg var avhengig av i starten. Så skjønte jeg fort at det her var gøy. Det har blitt til litt etter hvert, men jeg har alltid vært glad i musikk, jeg har hatt stor respekt for musikerne og jeg har ønsket å gi noe tilbake.

Hvor kom ønsket om å bli agent fra?
– Det har ofte vært naturlig for meg å ta en lederrolle i samarbeid med andre og jeg trives samtidig godt med å jobbe med produksjon, i bakgrunnen. Jeg har aldri vært interessert i å stå på scenen selv, selv om jeg har spilt musikk i mange år. Jeg hata å spille konsert. Men jeg liker å fikse og ordne, jeg blir veldig stolt av å kunne se noe på scenen som jeg har bidratt til og vært en del av. Det gjør meg veldig glad. Det falt veldig naturlig for meg.

Dere har plassert dere litt midt i Åpen Klasse-feltet – med både artister som Sandra Kolstad, Erlend Apneseth, Susanna og “renere” jazz som Gard Nilssen.
– Ja, vi er ikke bare jazz – selv om vi startet der.

All den musikken har jo allerede et publikum – men kan alltids få mer også, blant folk som er “normalt musikkinteresserte”, men kanskje ikke har nesen vendt akkurat den veien vi er opptatt av. Hva er den største utfordringen med tanke på å løfte den videre?
– Det er noen av artistene som har et større mainstreampotensiale selv om de spiller en nisjemusikk. Så er det noen som har en forståelse for at det de driver med i utgangspunktet vil lykkes innenfor den nisjen. Men alle har et internasjonalt potensiale. Det jeg gjør for å kunne nå dem er først og fremst å nå resten av musikkbransjen. Det er viktig å snakke mer med mainstreamdelen av bransjen. Det er dumt å skulle skille for mye mellom oss og dem. Det er én bransje, og det er der jeg starter. Forhåpentligvis gjør jo det at flere er interessert i å booke det, og da vil publikummet komme etter.

Er jazz litt for atskilt tradisjonelt sett i et sånt bransjeperspektiv?
– Flere og flere er nok opptatt av det vi driver med, jazz er litt ‘hippere’ enn det har vært på en stund. Men jeg syns kanskje jazzbransjen har atskilt seg for mye med vilje. Det har vært en tendens til å sette seg selv i den båsen, å henvende seg til sine lyttere. Det er veldig unødvendig, og ved å gjøre det har vel jazzbransjen skapt fordommer mot seg selv også.

At det er noe “for andre folk”
– Ja, at folk tenker “Å, er det jazz? En ny verden!” når jeg sier at jeg jobber med det. Og det er jo ikke nødvendigvis det.

Man kan jo se det på et arrangement som Klubbøya, som gir et tverrsnitt av Oslo som konsertby. Men i en vanlig uke i resten av året er det påfallende mye improvisert musikk, mens den dagen for eksempel preges i veldig liten grad av det. Nå kan det ha noe å gjøre med at Oslojazz kommer like etterpå, men det er ikke helt ulikt hvordan det ser ut på for eksempel Musikkfest – som er en lignende dag, eller Bylarm til en viss grad.
– Ja, men på Øyanatt er det jo for eksempel en del jazz.

Det er et godt poeng, det bare slo meg at der man har de svære dagene hvor masse mellomstort eller smått presenteres, så virker det ikke som at jazzen ser på det som sin greie å være en del av.
– Nei, og jeg syns man skal kjøre på og være en del av det. Kan hende mange tenker at det ikke er noe vits, at det ikke er deres scene. Men det kan det være. Vi ser det når det skjer, det funker. Man er ansvarlig for å “utdanne” lytterene, å gi dem øre for ting. Så det er viktig å tvinge dem til å høre ting, “tvangsjazzifisering” som Gard Nilssen sier, haha!

Hva er viktig å ha i bakhodet når man driver den typen programmering, for eksempel at et improband spiller support for en artist innenfor en annen sjanger eller omvendt?
– Et eksempel: Susanne Sundfør hadde med seg Gard Nilssens Acoustic Unity som support på en stor turné. Mange kicka på det, det føltes som noe nytt og de ble blown away, og så er det kanskje andre som hater det. Men det er sånne typer ting man må gjøre mer av. Og det kommer av at arrangører og musikere kjenner hverandre. Det er der et agentur kommer inn. Det er veldig viktig med et sånt nettverksarbeid, og det er derfor jeg engasjerer meg.

Hva er det du som lytter blir begeistra av i norsk musikk for øyeblikket?
– Må det være norsk?

Nei, jeg tenkte litt på scenen her for øyeblikket.
– Det er vanskelig å svare på på stående fot. Jeg er veldig fan av arbeidet til Hubro generelt. Jeg synes brenn. er kult, at Skadedyr er fett, Anja Lauvdals prosjekter generelt sett. Det kommer så mye nytt og fint, spesielt i det vi kaller jazzscenen. Aiming for Enrike er jeg også veldig stor fan av. Jo, forresten, Tacobitch.

Det er interessant å følge med på band som har ganske møysommelige måter å jobbe utgivelser på – med jazzsingler i forkant, remikser og andre reaktualiseringer av stoffet sitt. Å ikke bare tenke på selve skiveslippdatoen, men å tenke jevnt og trutt. Hvor lett er det for musikere å venne seg til at dette er måten det sikkert kommer til å bli fremover?
– Det er veldig interessant. Harald Lassen er en musiker som har skjønt det med å ikke tenke på en sjanger som er adskilt fra de andre. Å tenke release på en måte som får folks oppmerksomhet, at folk følger med en god stund i forhånd. Jeg tror ikke alle musikere har lett for å tenke på den måten, det er ikke nødvendigvis min jobb heller. Det er jo også snakk om en arbeidsmetode de kanskje har hatt gjennom mange år. Jeg skjønner veldig godt at de føler at det de gjør funker fint også. Men det er gøy å se når plateselskap og artister har gode samarbeid på det, og at de blir gira. Det kan være at det er dyrere for plateselskap å gjøre det innenfor en nisjesjanger med mange minusprosjekter, så det er nok krevende. Men det med hyping – det er generelt sett jazzband dårlige på, det er en ydmykhet ute og går som folk bør slappe av med, haha! De som er gode på det har veldig forskjellige måter å gjøre det på også, og det skaper respons. Men generelt: Skryt litt mer, og tenk at publikum syns det er gøy å følge med og se hva band eller artister faktisk gjør. Folk bryr seg.

Har du dannet deg noe bilde av hva ikke-jazzlytteren opplever som den største terskelen for å sjekke ut de artistene du interesserer deg for?
– De har sikkert et bilde av hva de tror at jazz er, og det er ikke bare fordi musikken er annerledes, men fordi markedsføringen er annerledes, det visuelle, det er bare et album som kommer rett ut og så videre. Det er en annerledes måte å jobbe med prosjektene på som sikkert skaper en viss skepsis. Men det å dra på konsertene og se energien, er jo det folk blir positivt overraska over om og om igjen. Og da digger de det som faen.

Det kan jo hende at lyttervanene også virker fremmed, det er ikke alltid rettet mot enkeltband eller enkeltartister, man blir etter hvert opptatt av å se ulike musikere i ulike kombinasjoner, og det føles kanskje som en litt rar eller uvant måte å ha en musikkinteresse på.
– Absolutt. Men se for deg om en kvartett som spiller energisk sekstitallsfrijazz og at de for eksempel tar på seg neonjoggedresser og kjører på med høy instagramaktivitet, så kanskje man blir nysgjerrig og digger det fordi startpunktet er noe helt annet. Noe som ikke krever den inneforståttheten. Jeg tror det har veldig mye å si hvordan man presenterer seg selv. Det er ikke det at jazzfolk skal kle seg i neonjoggedress.

Jeg syns jeg ser mange unge musikere i neonfarger for tiden, haha, shorts hvor enn man snur seg!
– Ja, men jeg syns det er en god ting, at de ønsker å ta tak i de tingene på sin måte. At det også blir en måte å eksperimentere på. Folk som er interessert i musikk og sitter i mainstreamdelen blir interessert i ting som er utenfor og som har et eller annet sånt aspekt. Man må sikkert ta de små skrittene for å få folk til å utvide smaken sin.

Henriette Eilertsen tok opp fløyten i 11årsalderen og har ikke sett seg tilbake siden

Henriette Eilertsen hever fanen for fløytespill i viktig norsk ungjazz. Foto: presse

I bandet Billy Meier, med Sanskriti Shresthas Avatar, med Fieh, med Karoline Wallace og i mange andre band og prosjekter har vi de siste par årene hatt stor glede av å se og høre Henriette Hvidsten Eilertsen og hennes fløytespill. Det er ikke veldig mange om beinet når det gjelder det instrumentet i norsk jazz, men vi digger det vi hører, og gleder oss til å høre veldig mye ålreit musikk fra henne i fremtiden. Og den fremtiden begynner allerede i dag, den — det er plenty med opptredener med henne for tiden. På tide med en NTT-prat, vil jeg si. På høy tid.

Du er en aktiv musiker som er å se i mange av NTTs favorittsammenhenger. Hvordan var det du begynte aktivt med musikk og med fløyte egentlig? Du synger og spiller synth også, viktig å kunne være fleksibel i musikken?
— Mamma omtrent tvang meg til å begynne å spille i skolekorps da jeg var 11. En ganske negativ start på musikkinteressen sånn sett, men det endret seg fort, fordi det tok ikke så lang tid før jeg ble helt oppslukt i instrumentet og musikken. Fra og med da så var fløyte mitt instrument, jeg syns det instrumentet resonnerer godt med meg som type. Selv etter at jeg fikk øynene opp for improvisasjon og jazzmusikk en gang på ungdomsskolen var det fortsatt fløyte som var og ble mitt instrument, selvom jeg et lite svakt øyeblikk trodde at jeg måtte spille sax for å kunne improvisere.
Jeg er egentlig ikke en sånn som er flink til å spille alle mulige instrumenter, men jeg syns det er veldig forfriskende å utvide mitt eget sound med å blant annet bruke litt synth, som jeg bruker en del med Billy Meier, og sang når det passer. Da får man følt musikken på en litt annerledes måte som ofte gir meg nye idéer å spille på. Jeg bytter også en del på å spille vanlig tverrfløyte og altfløyte og jeg syns de utfyller hverandre godt, altfløya har liksom det ekstra melankolske giret som man bare trenger noen ganger.

Hvilke helter i musikkhistorien er det du støtter deg på som inspirasjon når det kommer til fløyte? Jeg tenker automatisk på mye souljazz, Herbie Mann og Bobbi Humphrey og sånn, men du har kanskje helt andre lyder i tankene?
— Jazzfløyte-katalogen er jo relativt slank, så jeg har nok vært mindre opptatt av spesifikt fløytister enn feks den gjengse saksofonist ofte er opptatt av nettopp saksofonister. Men det finnes en del lyspunkter av fine fløyteøyeblikk som jeg har hørt ihjel. Blant annet da jeg var yngre hørte jeg mye på de to platene til Chick Corea; Light as a feather og Return to forever med Joe Farrell på fløyte. De har vært veldig viktige for meg. Og til å være saksofonist, så spiller Joe Farrell sinnsykt fint fløyte, syns jeg, ikke for mye vibrato (det er lett å la seg friste til det) og en varm tone som er i samme pitch som resten av bandet. På den andre siden så har jeg hørt mye på Eric Dolphy med blant annet Out to Lunch-skiva hvor han spiller en del fløyte, og det er jo det helt motsatte av Joe Farrell, det er mye vibrato og veldig surt men det liksom så mye sjel i det at det gjør ingenting, energien blir liksom bare kanalisert ut gjennom instrumentet og det skal ikke så mye til før det låter ganske så punkete, som jeg kan sette pris på. Bjørn Jason Lind jeg har også hørt en del på, sabla flink fløytist. Dessverre låter endel av musikken hans ganske utdatert og har tippet over til å låte litt harry, men jeg syns for eksempel at plata Bike Voyage II fortsatt er ganske kul, dog tidvis på grensa. Jeg har også hørt en del på Elena Pinderhughes de siste årene, hun er vel sikkert like gammel som meg og tar USA med storm om dagen, hun spiller nydelig og jeg gleder meg til å høre mer fra henne framover.

Du skal spille med Karoline Wallace-bandet på Sentralen i kveld. Hennes album Lang vinter er meget fascinerende og et av mange norske høydepunkter i plateåret så langt. Spesielt gripende den låten som heter «Messi»! Fortell litt om det bandet og det materialet.
— Jo, det er et veldig fint band å få være med i! Musikken til Karoline er en blanding av veldig tydelige og fengende låter med en spiseskje folkemusikk, og en spiseskje samtidsmusikk som gjør det til en veldig fin mix som både er interessant å spille på og å høre på, syns jeg. Jeg syns Karoline er veldig dyktig, hun er så gjennomtenkt og bestemt, men likevel så åpen og omsorgsfull med bandet og musikken, hun er rett og slett en av mine favorittmusikere om dagen!

Forrige uke var du på hovedscenen da Fieh hadde en triumferende vikarjobb på den største scenen tidlig lørdag kveld. Hvordan opplevde du det? Er du med i bandet nå, eller kun i enkelte tilfeller?
— Ja, det var stas. Det gikk så fort, fra jeg fikk telefon fredag kveld om jeg kunne være med og spille neste dag, til vi sto på scenen og konserten var i gang. Regnet ga seg til og med for en liten stund! Fieh er et veldig gøy band å få spille med i ny og ne, så det håper jeg at det blir mer av. Det blir nok i såfall i enkelte tilfeller og ikke som fast inventar. Jeg har vært med de bittelitt i studio og på et par andre konserter, blant annet på Moldejazz i fjor.

Dere skal avslutte Blow Out!-festivalen med bandet Billy Meier lørdag kveld, det pleier være ordentlig partystemning der da. Dere har jo allerede discokuler på hodet!
— Ja, vi har jo dagdrømt litt om at det hadde vært gøy å få runde av Blow Out, så det er gøy at det faktisk skal skje! Med Billy Meier har vi jo dratt med oss dette ufo/univers-konseptet opp på scenen og det har blitt en viktig del av uttrykket og hvordan vi lager musikken. Diskohjelmene har vi lagd selv, og de lager så fint lys i rommet, resten av antrekket er litt romfarer-inspirert blandet med masse fine beads som jeg samla på under Mardi Gras i New Orleans for noen år siden. Det har blitt et fint rituale, når scenen er pynta og vi er pynta, da går vi inn i Billy Meier-mode og vi håper på å få med oss Blow Out-publikummet inn i varmen!

Miljøet for impro og jazz eller hva søren man skal kalle det er meget inspirerende for tiden. Og pan-generasjonelt er det også. Hva er det som fenger deg ved musikken og musikermiljøene her?
— Jeg opplever at det som musiker er rom til å bevege seg litt mellom sjangere og mellom uttrykk, det syns jeg det kan bli mye fin musikk ut av. Jeg syns det er gøy å veksle mellom forskjellige uttrykk, og kjenne på hvor kjernen min er og hvordan jeg kan dra den med meg inn i forskjellige sammenhenger. Jeg trives aller best når improvisasjon er en viktig del av musikken, også syns jeg det er gøy å jobbe med blant annet tekst, video og visuelle virkemidler sammen med musikken, og det syns jeg det er veldig mange som gjør veldig fint om dagen.

Det er 50 år siden månelandingen nå på sensommeren. Siden Billy Meier tenker konseptuelt omkring romfartsfilosofi lurer jeg på hvordan dette gir seg til uttrykk i komponeringen og materialet deres. Er alle i bandet space geeks, eller er det mer eksistensielle spørsmål som opptar dere?
— Vi lar oss inspirere av estetikken rundt verdensrom-bølgen på 60-tallet. Det er så mye fint å ta av, både lyder og visuelt. Også den nysgjerrigheten på det ukjente ute i rommet blir med inn på øverommet når vi lager musikk. Vi prøver også å ta med oss den futuristiske viben inn i musikken, og til sammen så blir det noen rammer som er veldig morsomme å jobbe med!

Partiturbonanza i Trondheim

22. august i Trondheim åpner utstillingen Mats Gustafsson – Pieces of Peace & Fire!, kuratert av nyMusikk Trondheim. Gustafsson er selvsagt også kjent for bøs saksofon og gigantisk platesamling, men han skriver også helt nydelige partiturer som er verdt en utstilling. Vi fikk nyMusikks medarbeider – og gitarist – Lars Ove Fossheim til å sende over noen smakebiter som får avslutte denne ukas NTT – og vi limer også inn henvendelsen de sendte oss om utstillingen.

nyMusikk Trondheim (NMT) har de siste årene hatt stor suksess med sine partiturutstillinger som har blitt lagt merke til både nasjonalt og internasjonalt. Som de eneste i Norge arrangerer vi denne type utstilling, hvor vi får vist fram musikk på en helt spesiell måte. Vi tør påstå at vi har bidratt i stor grad til å sette Trondheim på kartet som et viktig sted for den radikale og sjangeroverskridende samtidsmusikken.

Vi har hatt som hensikt å invitere noen av de fremste komponistene i verden til Trondheim for å kunne vise frem musikken deres både visuelt og lydlig i form av partiturutstilling og konserter, i tillegg til foredrag hvor publikum får sjansen til å møte og høre komponistenes egne tanker omkring sitt virke. Dette gir en enestående mulighet for å få et innblikk i hvordan ulike komponister i samtidsmusikken arbeider, en slags «behind the scenes»-opplevelse hvor vi får ta del i alle de prosessene man vanligvis ikke får se som publikum.

2019  er det åttende gang nyMusikk Trondheim arrangerer partiturutstilling. Den eksperimentelle, radikale og sjangeroverskridende musikken står i sentrum for valg av komponist. Hvert år ønsker vi å kunne invitere noen som kan jobbe på tvers av sjangre og musikalske bakgrunner og være med og skape en møteplass for klassiske musikere så vel som de fra jazz, rock og annet. Partiturene har ofte en visuell karakter utenom det vanlige – grafiske utrykk som grenser mot billedkunst, eller rent tekstlige som like gjerne kunne vært poesi.

Partiturutstillinga skal reflektere kunstnerskapet til den utvalgte komponisten, og for Mats Gustafssons del vil det si et alt-inkluderende og sjangeroverskridende kunstnerskap. Dette ønsker vi skal gjenspeiles i programmet, som involverer flere ulike kunstmiljøer i byen – noise, fri-jazz, samtidsmusikk, visuell kunst og performance.

Ekstra spennende i å er er at Gustafsson har  komponert et helt nytt verk, spesielskrevet til denne anledningen, med tittelen «Hidros o.T.» . Verket får en sentral plass som del av den visuelle utstillinga, og vil blir framført på avslutningskonserten.

Sånn ser det ut inni Mats Gustafssons musikalske hjernepapir.

 

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger