NTT: Å spørre om noe er jazz er som å rope “deeeå” eller “mot norrmalt”

Gooood ettermiddag alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time, en fredagsjazznettavis i remseformat som kommer ut rundt helg o’clock. Vår timing er upåklagelig. Okei, vi går i gang med noen konserthøydepunkter fra uka som kommer!

Det blir tydeligvis stadig oftere besøk opp til Musikkhøgskolens lokaler for vår del. Nå til uka er det en liveopptreden som er en del av noe som heter Goodbye Intuition LAB der oppe. Det er et prosjekt hvor musikere improviserer sammen med maskiner, algoritmer som lytter til det de spiller, analyserer det og svarer i realtime. Men maskinene vil ingen ting, de bryr seg ikke om musikken fungerer – så hvordan går menneskelige improvisatører frem i et slikt samspill? Musikerne som forsøker å finne ut av det er Andrea Neumann fra Tyskland, samt Morten Qvenild og Ivar Grydeland fra herfra. Sidsel Endresen er rådgiver – eller observer, commentator, critic and discussion partner, som det står i beskrivelsen – underveis i prosjektet. Vi sakser like gjerne spørsmålene prosjektet stiller fra samme tekst: “How do we improvise with «creative» machines, how do we listen, how do we play? How will improvising within an interactive human-machine domain challenge our roles as improvisers? What music emerges from the human-machine improvisatory dialogue?”

Pinsefestivalen Dype Åndedrag arrangeres i Tanum Kirke i Bærum, samt Sagene kirke og Kulturkirken Jakob i Oslo. Programmet er verdt å granske, vi kan for eksempel trekke frem konserten med Simin Tander på søndag klokka sju i Jakob. Tander var vi innom for en liten stund siden, i Auduns reiserapport fra jazzbransjemessen Jazzahead: “hvilken vokalist hun er. Det soleklart sterkeste øyeblikket på den tyske dagen dette her, med den mildt sagt uttrykksfulle sangeren i intimt duoformat med Brinkmann på cello og enkelte effekter. De gikk mange hundre år tilbake i tid hva gjelder materiale, men var også innom pop fra Tanders fars fødeland Afghanistan. Hun synger på en måte som gjør språk overflødig, tenker jeg, og av alle artistene her nede er det klart hun som har mest å fare med, og egentlig mye mer enn i det materialet de fremstod med som duo. Håper vi kan få oppleve henne på norske scener igjen snart.” Det tok ikke så lang tid!  

Det er kantor i Tanum kirke, Tord Gustavsen, som er primus motor bak denne kirkefestivalen som sikter seg inn mot meditativ musikk av forskjellige sorter – “et rom for utvidet kirkemusikk på tvers av genre”. I tillegg har de blant annet kveldsmeditasjoner i kirkerommet og åpen kirke for stillhet. Det høres lovende ut, og er vel også en festival som har en givende kontekst for tiden – med Grønland Kirkes jubileumskonsertserie, som også ønsker å utvide hva vi assosierer med kirkemusikk på den ene kanten, Christian Meaas Svendsens nye album New Rituals og den meditative solokonsertserien han kuraterer på en annen og det finnes andre eksempler – det er litt loddent å si, men sjelen er under lupen i mye norsk musikk i 2019. Det har den nok alltid vært. Men også nå.

Vi tar også med oss ukas jazzikalske høydepunkt, nemlig at Magnolia Jazzband og Karin Krog spiller konsert sammen neste onsdag på Herr Nilsen, og at Richard Bona group spiller på Union scene i Drammen i kveld. Bona hadde en fantastisk konsert på Oslo Jazzfestival for kanskje 15 år siden, og en titt på et håndholdt konsertopptak fra tidligere i år tyder på at bandet koker og at han har holdt fingernemheten på sin kjære fretless vedlike mens publikumstekket og stemmen er den samme. Det blir sikkert fint i Drammen i kveld.

Er du abonnent forresten? Et nytt nummer av Jazznytt er i postkassene og butikkhyllene nå.

Hovedintervju med Gard Nilssen, bokessay, samtaler med blant andre Solveig Slettahjell og Selma French Bolstad, en sak om det mirakuløst Oslojazz-aktuelle The Quintet med Calle Neumann og mye, mye mer. Vi kommer med ekstramateriale og små drypp i ukene fremover, denne gangen har vi snakket med Tore Stavlund i tilknytning til hans lytteressay om Ornette Colemans “Lonely Woman” lenger ned. Vi går videre!

 

Åpen klassekamp!

Vi tar med oss denne valgkampspådommen, om at både trommeslager Thomas Järmyr og multiinstrumentalist/tubaist Kristoffer Lo, som har spilt sammen i en rekke settinger, blant annet i Yodok og som ferskinger i Motorpsycho, i tillegg til å gjøre veldig veldig mye på hver sin kant, kommer til å fyke rett inn i Rødts bystyregruppe i Trondheim om partiets rivende utvikling på meningsmålingene fortsetter. Det skal nevnes at Lo er på 34. plass og Järmyr er på 38 plass på Rødts lister, og det er ikke vanligvis regnet som sikker plass, men:

1)  alt kan kumuleres

2) det vil neppe være det rareste som skjer ved kommunevalget i 2019.

 

Tre pene mennesker blæster dritten ut av Hærverk

Eskild Myrvoll, Veslemøy Narvesen og Harald Lassen er tre musikere som setter farge på norsk musikk. Improvisert møte på Hærverk i Oslo fredag kveld. Foto: presse

Sesongen på Hærverk går ikke mot slutten, der er det helt sikkert året rundt som teller, men vi andre streitingene ser kanskje konturene av en eller annen slags form for sommer eller festivalsesong rundt neste sving. Og det er endel digge gigs som gjenstår, blant annet et møte mellom tre mennesker og musikere i kveld. Det er ikke en del av noen konsertserie, det er bare bra musikk som skjer. Og en av dem som skal få noe til å skje er den meget groovy og aktive trommeslageren Veslemøy Narvesen, som vi har hatt gleden av høre i mange forskjellige sammenhenger de siste par årene, og stadig mer — det er helt klart. Det meste kjente prosjektet hun er med i er P3 Urørt-favorittene Mall Girl, men det er sannelig mye annet, fra storband til improduoer og alt annet man kan shake a stick at. Vi har tidligere skrevet om Monday Duos konsert på Hærverk i denne bloggen, nå tenkte vi å være i forkant av begivenhetene.

Det eneste jeg vet om fredagens konsert er fra pressemeldingen: «Tre pene mennesker blæster dritten ut av Hærverk. Det blir vilt og vakkert». Hva skal egentlig skje der, og fortell litt om de to musikerne du har med deg?
— Hehe! Harald skriver bra presseskriv. På fredag skal jeg spille en konsert sammen med to andre flotte musikere, Eskild Myrvoll og Harald Lassen. Eskild, som jeg til vanlig spiller mye med, inviterte meg med på en jam han skulle ha med Harald en dag, og etter en veldig gøy session fant vi ut at vi ville gjøre en konsert sammen. Harald fikset oss en spot på Hærverk, så der skal vi slippe oss løs og presentere det som måtte komme av musikalske impulser.

Jeg har sett deg spille på Hærverk med et annet prosjekt tidligere, hva synes du om den venuen og musikermiljøet som sokner til det? Det virker veldig levende i Oslo for tiden.
— Hærverk er en fantastisk konsertscene! Jeg har hatt gode opplevelser alle gangene jeg har spilt der eller vært der som publikum. Det kryr av god stemning og kunstnerisk mangfold der. Jeg elsker at det er en scene for utrolig mye forskjellig musikk, og at det er veldig mange musikkinteresserte mennesker der som er med på å skape et godt miljø. Jeg liker også spesielt at man som regel får lov til å spille der uavhengig av at man er et «navn» eller spiller en viss type musikk. Man får en fin deal der uansett. Topp for unge som vil holde konsert. Folkene som jobber der er flotte initiativtakere som bidrar mye til å berike Oslo’s kulturliv.

Hvordan var det du kom deg inn i «skikkelig jazzspelling» i utgangspunktet?
— Jeg ble nok ordentlig bitt av improvisasjonsbasillen engang på videregående. Det appellerte til meg med en gang jeg fant ut av hva det egentlig var. Jeg har vel alltid improvisert, gjennom hele oppveksten og fra mine første møter med musikk. Så det å drive med jazzmusikk ble etterhvert veldig naturlig, siden det er så mye rom for nettopp improvisering – i tillegg til at det er mye identitet. Jeg liker det ved musikk og musikere, identitet. Senere ballet det på seg, jeg ble mer og mer interessert i ulike former for jazzmusikk og alt den har vært med på å påvirke og også hvor den stammer fra. Det føles for meg som noe veldig meningsfullt å drive med.

Det er noen veldig fine kull med studenter på NMH for tiden, som lover godt for denne bloggens framtid. Hva har du fått ut av å holde på der, og hvor lang tid har du igjen?
— NMH er et fint sted å være for å finne andre musikere å spille med. Det er kanskje det aller beste ved å velge å studere musikk ved en institusjon, man blir eksponert for mye musikk og får muligheten til å teste og sjekke ut alt. I år skulle jeg gått i andre klasse, men har hatt permisjon. Det gav mersmak, og det har vært veldig gøy å få en smak av frilanslivet. Det er vel forskjellig for alle, hvordan man trives med å studere. Men NMH tilbyr uten tvil fine lærere, øvingsrom og et godt miljø. Det kommer godt med i utviklingen av hvem man er og blir som musiker.

Du var vel med på minst fire eksamenskonserter på NMH de to foregående ukene. Hvordan opplevde du de ukene der? Det virker rimelig hektisk, men også preget av god stemning og lagånd.
— Eksamenskonsertene på Victoria er på mange måter skoleårets høydepunkt! Der får man endelig høre i en ordentlig setting hva alle medstudenter driver med. Jeg blir ofte veldig positivt overrasket over det jeg får høre av prosjekter. Det er også kult at konsertene er gratis og at det kryr med folk. Da er det ekstra stas å spille der!

Du gjorde en god figur i klimadebatten på NMH tidligere i vår, og er en del av en generasjon som er villig til å ofre noe for det de tror på. De fleste er enige i at «noe må gjøres», men kan du gjenta noen faktiske tiltak som musikere og arrangører kan foreta for å belaste miljøet litt mindre?
— Her er det veldig mye som kunne blitt sagt, men for å si noe konkret så tror jeg det viktigste er å prøve å gjøre vårt som musikere for å legge vei for en utvikling av et bærekraftig samfunn. Vi må bevisst inkludere de klimavennlige valgene i hverdagen vår. Musikere har feks. reise som utfordring, der kan vi gjøre mye ved å reise så miljøvennlig så mulig. Det finnes alltid miljøvennlige alternativer — selv om det per i dag tar litt ekstra tid å velge dem. Vi må være med på å skape et hav av etterspørsel på klimavennlig infrastruktur – slik at politikerne er nødt til å høre på oss og snu videreutviklingen av et miljøfiendtlig samfunn! Arrangører kan satse på lokale artister – og passe på å alltid tilby grønne reiser og grønne måltider. Artister har nok godt av å bli pushet på med miljøvennlige alternativer, så ikke vær redd for å foreslå dette som arrangør.

Dette kommer vi til å snakke mye om fremover. Apropos: Hva kan vi se av deg utover i festivalsommeren?
— I sommer skal jeg blant annet spille med visesangeren Moddi, noe jeg gleder mye til! Det er enormt stas å få spille med ham og de andre musikerne han har med seg. Vi kjører grønn turne, med unntak av en flyreise til Vadsø, og det er jeg veldig glad for. Et annet band som heter Mall Girl skal også ha konserter i sommer, blant annet på Roskilde-festivalen. Det blir vanvittig gøy for oss å spille der. Også skal jeg innom noen jazzfestivaler, Mandaljazz med Mette Rasmussen kvintett og Sildajazz med Dorothea Øklands bestillingsverk. Sommeren avsluttes med Oslo jazzfestival hvor jeg skal spille med en trio på Nordic Showcase og med KALLE, bandet til Karl Hjalmar Nyberg.

Herregud, det er jo plenty! Er det noen plateprosjekter i kjømda også?
— I sommer skjer det faktisk èn plateinnspilling, som jeg håper blir å få høre om ikke altfor lenge!

Du har nylig anskaffet deg et nytt trommesett. Fortell litt om det!
— Hehe, ja! Jeg har lenge ønsket meg et trommesett med litt større størrelser enn de jeg bruker til vanlig, så nå måtte jeg endelig slå til og skaffe meg det. Det er noen flotte Gretsch trommer fra 50-tallet. De skal med meg ut på konserter i sommer hvis jeg får de til Oslo tidsnok. Nå er jeg også helt blakk, men det er verdt det.

Og så det viktigste spørsmålet til slutt: Hva er det største kicket ved å holde på med improvisert musikk?
— Det må være noe med musikernes impulser som kan tas og føles på under samspillet, og kicket man får når noe treffer musikalsk. Jeg elsker å ikke vite hva som skal skje, eller hvilken retning musikken skal ta, det krever noe helt spesielt av deg som utøver. Det er rett og slett en magisk følelse!

 

En killer enkeltlåt – Tore Stavlunds Lonely Woman-favoritter

Jeg rakk akkurat å bla litt i den nye utgaven av Jazznytt før jeg skulle levere en spilleliste inspirert av essayet mitt «Hui, hvor det går» om Ornette Colemans «Lonely Woman» der, og leste noe Jazznytts Filip Roshauw skrev i en sak, noe om at det er veldig lett å la seg begeistre av alt det gode spillet og alle de spennende prosjektene som finnes i jazzen i dag, men at det er litt sjeldnere «at man simpelthen hører en killer enkeltlåt».

Det kan være så, men en ting er sikkert, og det er at startskuddet for frijazzen kom med nettopp det, en killer enkeltlåt: «Lonely Woman». Noe du kan lese alt om i siste nummer, det være dens opprivende sørgmodighet eller ubekymrede entusiasme, inkludert en dose fransk eksistensfilosofi og Colemans ønske om kastrering (!).

Men før du kommer så langt kan du jo lytte litt den aktuelle låten, og som det ofte gjør med jazzens killerlåter finnes det et mylder av innspillinger og variasjoner.

Det rette stedet å starte er selvfølgelig med den første innspillingen som utgitt på Colemans tredje album, det formidable The Shape of Jazz to Come, i 1959. Foruten Coleman på altsaksofon spiller Don Cherry trompet, Billy Higgins trommer og Charlie Haden bass.

Det er her det starter.

Videre til 1965 og et konsertopptak fra Tivoli i København, 30.11.1965, hvor «Lonely Woman» er først ut. Coleman stiller her med David Izenzon på bass og Charles Moffett på trommer, begge gjengangere i bandet hans på midten av 60-tallet.

Drøyt seks år etter den første studioinnspillingen kan det høres tydelig hvordan bandet bruker komposisjonen som et springbrett for improvisasjon. Der den første versjonen klokket inn på litt over fire minutter er denne oppe i tolv.

Charlie Haden har låten under huden, og denne versjonen fra 1979 sammen med Don Cherry, Dewey Redman og Ed Blackwell, alle veteraner fra bandet til Coleman, er en personlig favoritt hos meg. Tilføringen av Redmans sopran gir den uimotståelig tyngde.

Verdt å ta med er også noen litt mer offe versjoner, som her med Bushman’s Revenge (etter tips fra @svennevenn / Svenn Sivertsen på Twitter). Elektrisk gitar har jo som kjent momentum innen jazz nå:

Eller denne akustiske versjonen med Bill Orcutt (også tips fra @svennevenn):

Til slutt må Radka Toneffs dyptloddende vokalversjon fra 1982 med, fremført med tekst av Atlantics tekstforfatter Margo Guryan og et best of-lag fra samtidens norske jazzscene.

Enjoy!

Tore Stavlund

 

I postkassa: Men for helvete da, Wettre

I forrige nummer sendte vi saksofonist Petter Wettre noen spørsmål om Kamasi Washington, i anledning hans konsert i Oslo denne uka, som han mer enn gjerne besvarte. Deler av disse svarene har fått blodet til å koke for noen av våre faste lesere. Foto: Presse

I NTT førre veke kunne ein lese eit lengre stykke Kamasi Washington-kritikk frå pennen til tenorsaksofonist Petter Wettre. Og det er klart, ein kan seie både det eine og det andre om Washington. Som at han lagar derivativ musikk og har ganske flat tone. Men når Wettre kallar det jazz for folk som ikkje likar jazz kjenner eg det koke litt innvendig. Sånn umiddelbart minner det meg om den svært selektive, bakstreverske og trangsynte jazzdefinisjonen til folk som Wynton Marsalis og Stanley Crouch. (Kuriøst nok var det storebror Marsalis, den langt mindre konservative Branford, som nyleg langa kraftig ut mot både Washington så vel som pianist Robert Glasper i eit intervju med Jazz Times). Det er ingen tvil om Kamasi Washington sine bidrag på store kritikar- og publikumssuksessar utanfor jazzen har bidratt til mykje av merksemda og suksessen han har fått. Men på tross av ein viss masseappell har eg inntrykk av at kjernepublikummet hans er menn i alderen 25-40 som har velfylte Kallax-hyller med Flying Dutchman, Muse og syttitals-Impulse!, førehandsbestiller den siste Ill Considered-skiva og hadde sin introduksjon til jazzen gjennom Ronnie Foster-samples og Ron Carter-shoutouts på A Tribe Called Quest-platene sine. Det er kanskje ikkje den same jazzlyttaren som går på søndagsjammen på Herr Nilsen, men det er like fullt ein betydeleg del av det moderne jazzpublikummet. Ein slik påstand vitnar om både arroganse og ignoranse. Når Wettre nærmast sidestiller arbeidet med hiphopartistar som Snoop Dogg og Kendrick Lamar med ein manglande kredibilitet som jazzmusikar, er det fristande å trekkje fram hans eige sessionarbeid for Stephen Ackles og Wenche Myhre. Eventuelt kan ein vise til Washington sitt nesten tiårige opphold i The Gerald Wilson Orchestra eller langvarige residens på LA-klubben Piano Bar. Han er kanskje ikkje nokon jazzens redningsmann, men kven er det eigentleg som kallar han det utover kritiske røyster?

Jørgen Sørgaard Egeland

 

 Hva (s)ka(l) ma(n) si?

Kamasi ute av fokus på Sentrum Scene. Bilde knipset av tilskuer Harald Lassen.

Kamasi Washington & The Next Step band, Sentrum Scene 3. juni
På grunn av et langvarig host&hark-stadium i livet, i alle fall i et par uker, tok jeg en teskje-klunk med Cosylan og pekte nesen ned mot 54-bussen som på grunn av en av disse hyppige omdirigeringene av bussrutene nå stopper rett utenfor Sentrum Scene. Jeg gledet meg til Kamasi Washington, det er ikke mangelvare på store jazzkonsertopplevelser akkurat, det vet alle som følger denne bloggen ukentlig eller sporadisk, men det er lett å føle begeistring når det for en gangs skyld er veldig mange publikummere som kommer, i de tilfellene hvor man blir løftet ut av sin egen boble og ser at det faktisk er mange andre mennesker der ute også. Hallo mennesker! Sang det inni meg det jeg steg av bussen, og sannelig min hatt sto det ikke et blandakor utenfor inngangen og sang. Jeg trodde først det var frivillige fra Oslo Jazzfestival som fikk sitt øyeblikk til å skinne, men dette ble avkreftet av representanter for festivalen, som ikke er før til høsten men som gjør seg mer aktuelle ved å gjøre noen forhåndsarrangementer der de kan holde ideen om festivalen varm (men hvor var festivalplakatene og infoen om all den fete jazz og omegn som kommer til festivalen? og ikke minst info om min scenesamtale med Maj Britt Andersen der?!). Jeg ble uansett stående og høre på koret litt, var medarrangør av jazz&poesi-ting i en kirke på Hadeland lørdag og hadde gode minner om mannskoret KK, og jeg skjønte hvor lurt det var for et kor å stå akkurat der, i den køen. De oppsøkte et interessert publikum på samme måte som Mané søkte armen til Sissoko, som en slags korvariant av Stuntpoetene. Håper de gjør dette igjen senere utenfor Sentrum eller andre steder. Ved inngangen traff jeg min gamle kamerat Pelle Neraasen, for noen år siden kjent som EMI-Pelle som klarte å selge enorme mengder Blue Note arkiv-CD, tusen på tusen, via noen kløktige kampanjer og god markedsføring blant datidens 90-tallshipstere som likte funk og rap. Det passet liksom bra i den sveiven vi er i nå med Kamasi Washington og dagens ungdom, det minner meg på at jeg tidligere samme dag så et foto av DJ Olle Abstract, som forøvrig arbeidet på EMI samtidig med Pelle, mens han holdt rundt Kamasi Washington og sin sønn Elias som spiller i jazzbandet Eva Trio. Det er så digg å se at tiden går men musikken består! Vel inne i lokalet traff jeg på min spreke svigermor som garantert var litt irritert på at bandet gikk på senere enn oppsatt, og sannelig også Now’s The Times Filip Roshauw, som klokelig fikk oss til å forlate den gudsjammerlige plassen bakerst øverst under det lave taket, et av de verste stedene å oppleve livemusikk i Oslo, til fordel for høyre langside rett over den lille baren ned mot scenen, et sted jeg har sett mye bra, de gangene jeg har klart å manøvrere meg forbi et lite smidig publikum som ikke er glad i bevegelse og har funnet «sin plass».

Det var et usedvanlig allsidig publikum, gubber og unge jenter om hverandre, hvite langbeinte «funkateers» med liten ryggsekk (du kjenner typen når du ser dem), bransjefolk i svarte jakker, en soulstjerne og en sokneprest, og ikke minst: veldig mange folk jeg aldri har sett før. Det er jo det viktigste. Jeg snakket med en nabo tidligere den dagen som trodde det var flyttet til Colosseum Kino, men det viste seg at hun forvekslet det med sceneintervjuet med Bob Woodward. Det er uansett liknende amerikansk nivå, da — Washington eller Watergate.

Men hvorfor så veldig lav bakgrunnsmusikk i PAen? Det burde være litt mer partystemning her, litt funk i kroppen trengs selv om det er mandag eller nettopp derfor. Plutselig kommer en av tidenes låter over PAen på litt høyere volum: «Get up offa that thing» med James Brown. Det duver lett i lokalet, og noen bevegelser på scenen tilsier at det er nå det skal skje.

Festivalsjef Edvard Askeland kommer på scenen for å holde en introduksjon, i en noe underlig passiv/aggressiv-tone der han sier at «noen mener Kamasi Washington er jazzens redningsmann, andre mener det motsatte, jeg nevner ingen navn, i kveld har vi uansett muligheten til å gjøre opp vår egen mening». Dette var underlig iom. at skjønt de fleste i salen er der fordi de elsker Kamasi Washingtons musikk, og er ikke nok inne i forum-diskursen til å vite at det er noe skisma der i det hele tatt. Vel vel, nå virker det som at de skal begynne å spille!

De går på til stor applaus, men de virker noe subdued eller hva det heter på norsk. To trommeslagere, et keyboardrigg, kontrabass med tagging på, og en spiritual souljazz-sangerinne, Patrice Quinn, med lav lyd i mikrofonen og en veldig fin frisyre som duvet dekadent når hun gjorde jazzy bevegelser med hodet. Til stadighet strekker hun hendene mot himmelen som i en yoga-aktig positur, når hun ikke spiller luftgitar, uavhengig av hvilket instrument som har solo. Hun er ingen Jean Carn på mikrofonen, det virker i alle fall ikke slik av det lille vi kan høre av henne. Hun og vi når aldri noen «higher ground».

Det var i det hele tatt veldig lav og samtidig rotete lyd i begynnelsen, lavt men vanskelig å høre noe som helst, det var kanskje derfor Kamasi satte fokus på trombonist Ryan Porter for en solo temmelig umiddelbart, og for å si det med en gang: han er ingen Kristoffer Kompen. Hvorfor det er trombone og ikke trompet eller flygelhorn i denne besetningen er et under, for det låter ikke bra i det hele tatt. De to trommeslagerene er kompetente, men det blir overspill og lite dynamikk og meget lite åndelighet. Her kunne en av dem med hell vært erstattet av en perkusjonist for å slippe inn luft i lydbildet. Dette er ikke mansplaining, det er the stone cold truth. Jeg blir litt nervøs av det jeg hører, for dette høres sannelig ikke bra ut.

Jeg har skrevet mye om Washington og hans folk de siste årene, liker noe av musikken veldig godt og setter umåtelig pris på at han har satt jazz på dagsorden for mange som ikke hadde noe forhold til det fra før. Det har fått musikken videre. Flying Lotus og Kendrick Lamar har utgitt noen av de sterkeste og viktigste platene dette årtusenet, og hele Brainfeeder-tidsånden er essensielt for å forstå moderne musikk. Men duverden så slapt og rotete dette er, ingen er utpreget gode på instrumentene sine, selv om Kamasi ved flere anledninger omtaler dem som the best in the world. Det er ikke funky som Robert Glasper, det er ikke åndelig. Folk rundt meg står likevel og storkoser seg. Hører de ikke dette, er det jeg som ikke er en god nok lytter?! Mandagsangsten brer om seg. Ukarakteristisk nok begynner jeg å snuse kraftig, dytter stadig nye under leppa der, som for å roe nervene. Dette er ikke bra i det hele tatt, jo? Hva har skjedd med det sjelfulle trøkket vi kjenner fra platene? Når skal Kamasi begynne å spille ordentlig (han begynner i nest siste låt)? Og når pappa Washington blir invitert inn på scenen blir det ekstra flaut, for hans spill på sopransaxen er usannsynlig surt og bidrar veldig lite positivt til helheten. Litt bedre og mer typeriktig blir det når han går over til tverrfløyte. Lydpersonen og bandet finner tonen sammen litt bedre halvveis ut i konserten, men alle soloene og mellomsnakket og alt virker veldig innøvd og skjematisk og gledesløst. Kun i nydelige «Truth»  fra EPen «Harmony of Difference» i 2017 gir bandet den gåsehuden denne musikken absolutt burde være en garantist for. Åpningskuttet på den siste plata, blaxploitation-aktige «Fists of Fury» avslutter og da er det god og funky stemning i publikum, men lysene kommer veldig kjapt på og det er aldri snakk om noe ekstranummer.

AV

***

Det hadde nok passet narrativet bedre om Kamasi Washington og kompani disket opp med noe som var minst like levende som det de for eksempel gjorde på den fine konserten på Øyafestivalen for et par år siden. Der lå jo forventingen også, at om han kan få liv i en utescene på Øya-lørdagen, som egentlig er en slags søndag forkledt som en torsdag eller noe i den duren, så kunne han få til noe ganske stemningsfullt der inne på Sentrum Scene, samma hvilken dag i uka. Så kunne surpompene liksom sitte der, med jazzskjegget i den jævla postbopkassa og være strektegninger av fordums jazzpoliti eller moldy figs, like derivative og formelmessige som de irriterer seg over at Kamasi er. Da kunne man la definisjonsspørsmålet ligge, kalle musikken hva man ville – selv om det, for å røpe svaret, selvsagt gikk an å kalle det jazz, herregud, som en kar begeistret sa på vei ut, “det var jazz. Kanskje ikke så bra, men det var jazz!”. Det er jo aldri dét det handler om uansett når man er på konsert, da er det kvelden og musikken, små og store fellesskap og å kjenne hvordan alt pisset, kanskje spesielt denne typen diskusjoner, flyr ut av vinduet.

Men nei, ok, det var ikke det som skjedde, da, han hadde rett og slett ikke en god en, med nevnte “Truth” som et slags unntak, men ellers var det mye umotivert surr, romlete nederst og fislete i toppen. En følelse også – dette var det mest overraskende – av at det var dummet litt ned fra det forrige livesettet jeg så med ham, på Øyas Vindfruen-scene. Da skred han liksom til verket med en viss grad av selvfølgelighet, her er jeg, der er dere, dette er bare noe musikk, også gikk det helt fint – fordi det selvsagt er svært mange folk som skjønner akkurat hva det er han prøver på. Den symbolikken, måten han åpnet for at et sånt band kunne stå på en sånn scene uten å overforklare så mye, bare spille no greier, kan vi godt snakke om. Det er ikke banebrytende, for det har jo selvsagt skjedd mange ganger før – men det er en følelse av åpenhet som både den musikken og den typen festivaler – ikke minst – sikkert har godt av. Interessante tidligkonserter hvor man hører et eller annet mens man drikker det første plastbegeret med øl og lader opp til det du kanskje skal se på kvelden som sikkert blir jævlig utmattende, for du har hørt de låtene helt siden du gikk på grunnskolen eller i studietiden eller hva enn. De lørdagene trenger lavskuldrede og lekne åpninger. Alle dager trenger det.

Men sånn var det ikke på mandag, det ble veldig overforklart hele veien, ta den pedagogiske DKS-introduksjonen av den malplasserte Tama-clinicen inni der, den formelmessige doble trommesoloen fra den svært busy trommeduoen, som ble introdusert som at “nå skal vi høre en samtale mellom to trommeslagere”, og altså, hold an litt. Nå skal vi først og fremst kaste bort litt tid, det føltes rett og slett litt skivebom når du har en sal full av folk. Under en av bassoloene til rappfingrede Miles Mosley med bue og effektbrett tenkte jeg på en liveskive av Return To Forever. Riktignok tjåkfull av moro, den, men også følelsen av at musikken stopper opp og du er en del av et sideshow når Stanley Clarke – som forøvrig spilte en ganske morken konsert på Victoria for noen år siden, sånn mens vi er inne på ting som er litt dritt – tar seg en lang en. Jazzens jævlig unødvendige appropriering av den uakkompagnerte (stadion)rocksoloestetikken. Det kom også igjen i måten ting konstant ble oversolgt på, verdens beste ditt-og-datt er fine ting for Washington å si om musikerne han har med seg, men det føltes stressa også, og det ga en klam følelse av at han la seg tett opp mot det panegyriske språket mange av kritikerne hardnakket hevder at mange bruker om ham.

Men kom igjen, det var bare en paddeflat konsert, hvorfor harve på dette her? Én grunn er størrelsen, at publikum tilsvarende godt over tre fullsatte Victoria ser dette på en gang gjør det til en begivenhet verdt å dvele ved i NTTs lille bloggotop. Bra booking, dårlig konsert. Også gir det en grunn til å tenke litt mer på hele fenomenet. En runde til hvor det for eksempel blitt himmelropende åpenbart for meg at den mest potente delen av omdømmet hans ikke er ideen om at han viser veien videre, som det er litt uklart hvor mange som faktisk mener, men ideen noen har om at NOEN er helt overbevist om at han viser veien videre. Kanskje drømmen om å ha noe sånn her å virkelig krangle over er mye mer reell enn drømmen om en transformativ figur som finner nye publikumsmasser.

Det skorter ikke på bra musikk og ting å bry seg om for tiden, det skyter avgårde i alle retninger, du kan bry deg om alt, og du kan også lett ignorere det du ikke bryr deg om. I det nærmest insisterende eklektiske og åpne havet der er det kanskje lett å føle at man mister litt fotfeste og at det egentlig er en kjærkommen motstand i at en skikkelse som Kamasi Washington blir så stor og så mye omtalt at det går folk på nervene. Negativ kritikk oppstår i stor grad i det øyeblikket mange folk må forholde seg til noe enten de vil eller ikke, og det at mange folk må det innenfor en jazzsetting nå for tiden, er vel en sjeldenhet.

I mitt ekkokammer er det klassiske “men er det jazz”-spørsmålet en godmodig, nostalgisk klisjé, løsrevet fra sin opprinnelige kontekst, det er som å rope “deeeå” eller “mot normalt”. Faktisk akkurat sånn. Et relikvie fra en musikkoffentlighet og et Norge som er litt kult og vemodig å tenke på i dag, og som ikke finnes lenger. Når det dukker opp som et ekte spørsmål, i en tid hvor roboter og mennesker tydeligvis improviserer sammen, hvor man kan tjene seg rik på sluttpakkekakebaking alene, hvor sevja stiger samtidig som det er hull på alle ballongene, virker det rett og slett litt kuriøst. Som å finne en tverr firkløver.

FR

 

Hvil i fred, Dr. John

Midt i den siste, skriveøkten til ukas NTT begynte den sørgelige beskjeden om at Dr. John er død, 77 år gammel, av hjerteinfarkt, å piple ut fra kriker og kroker av internett, små beskjeder fra folk som elsket musikken hans. Oola malla, faen heller. Det blir litt oppblåst å skulle skrive noe særlig om den svimlende musikalske tradisjonen Malcolm John “Mac” Rebennack Jr. er en uunnværlig del av, det finnes det mange, blant annet her til lands, som kan mye bedre. Men han var en enestående pianist og sanger, låtskriver, bandleder og musikalsk personlighet. Avtrykkene er mange – slett ikke bare i nærheten av lydbildene fra hjembyen New Orleans. Så hva skal man sette på? Kanskje “Cop Shoot Cop”, den fjellhøye og grenseoversridende 17 minutter lange avslutningen på rusrock-mesterverket Ladies and Gentlemen, We’re Floating in Space av Spiritualized, hvor han er med på piano? Kanskje skulle man gå til kjernen av studiokatalogen og rett og slett sette på “Mama Roux” fra Gris Gris, med 3d-perket og de fantastiske pottesure men perfekte kordamene, det er jo virkelig ingenting som låter som den låta. Derfra er jo veien kort til spinnville “Glowin’” fra Babylon, som kom året etter. Men vent, kanskje heller sette på Indian Blues av Mardi Gras-høvdingen og hard bop-saksofonisten Donald Harrison, en nydelig plate fra 1992 som ga inspirasjon til en historie de forteller i tv-serien Tremé, om en begavet ung trompetist som finner en måte å kombinere gammalmoderne jazz med New Orleans-arven, og hvor Dr. John spiller seg selv? Kanskje kunne man satt på det Dan Auerbach-produserte 2012-albumet Locked Down, på en måte en nokså typisk rockemannprodusert sein platetriumf, men de gjorde det bra, både Dr. John, Auerbach og resten av bølingen. Den ble spilt mye den sommeren og kommer vel i grunnen til å rulle og gå på en viss type barer til de går konk eller vi alle går under. Og om det blir for et-eller-annet, kan man sette på den langt mindre P13-korrekte, men svært givende og elskelige Duke Ellington-tributeplata Duke Elegant, sjekk ut versjonen av “Mood Indigo” for en myk inngang til hva som lurer seg der. Sånn kan man fortsette til det gryr av dag. Men det beste er kanskje å se noe på youtube.

1) Instruksjonsvideoen der han spiller Iko Iko og illustrerer hvordan bo diddley-rytmen henger sammen med second line-rytmer fra New Orleans og hvor jeg mellom hver gang liksom glemmer hvor mye det faktisk swinger av spillet hans når han setter i gang.

2) En versjon av Tippitina som bølger avgårde, svalt og sprettent, fra et tv-show i svart-hvitt og fine farger hvor en eller annen snål tjommi med slips står rett ved flygelet og ser på.

3) En flott og ustoppelig boogie fra Montreuxfestivalen i 1976

4) “Such a Night” fra The Band-konsertfilmen The Last Waltz, hvor han både spiller som juling og hvor faktene hans blir vakkert fanget på film.

5) Finalen fra 1974-showet Dr. Johns New Orleans Swamp, som ligger ute i sin helhet på youtube og byr på opptredener fra The Meters, Professor Longhair og Earl King i tillegg til The Night Trippers

6) Til sist hørte vi den vakre og sorgmuntre studioversjonen av “Just a Closer Walk with thee” og lette etter et liveopptak. Det vi fant var 40 sekunder med mobilopptak fra ti år siden. Musikk, det også.

Ha en god pinse, vi sees neste uke!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger