Now's the time

NTT: Der står de og gjør dødens dans

Kan frijazz brukes til å bekjempe rasisme? Hvem var egentlig Solo Cissokho, og hva er det vi har mistet når den store senegalesiske musikeren er gått ut av tiden? Hvordan endte den litauiske pianisten Guosté Tamulynaité opp med å prege norsk improvisasjonsmusikk? Vi spør og får svar i denne ukens Now’s The Time.

Du store tid, det er fredag igjen og dags for Now’s The Time – ditt ukentlige påfyll med hard og soft news fra jazzens verden, eller i det minste jazzens Norge. Denne uken girer vi oss opp til innspurt med det neste fysiske eksemplaret av moderskipet, det legendariske norske jazztidsskriftet Jazznytt, som har fått en ny vår året rundt og som du kan abonnere på ved å klikke på denne lenken her og følge instruksjonene!

Det har vært – og er – fine uker for musikk, altså. Om man har klart å dukke opp av YNWA MAELSTROM, den ballsparkende blodtåka som har preget midtuka, har det ellers vært mye fint å se – selv rakk vi blant annet en kveld på ungjazz-festivalen Jazzramp ute på Salt, hvor musikkfans og beskjedent påkledte saunagjester kunne få med seg et tiltalende tverrsnitt av det som rører seg, og som trass i mye påfallende lydsurr – det går visst an å få seg en ærlig feedback i denna byen – var en fin greie, hvor det langtlevende on/off-trioen Lana Trio blant annet begeistret med surklende og brutal trombone og mye løping i mellomrommet på et lavtmikset piano. Pianist Kjetil Jerve sa at han “liker seg der inne, i spikerdyna” – og minnet samtidig på Dugnad på Hærverk dagen etter nasjonaldagen. Vi kommer tilbake til den i neste ukes NTT.

Ellers er jo Maijazz i Stavanger fremdeles i gang, i kveld spiller sjølveste Garba-pappa med Trilok Gurtu i Stavanger Konserthus. I morgen feires jazzlinja i Trondheim med en svær konsert på Samfundet, med blant andre GURLS, Bendik Giske og kultbandet Maria Kannegaard Trio. Vi ser vårt snitt til å minne om Ando Woltmanns glimrende sak om jazzlinjas 40-årsjubileum i den nåværende utgaven av Jazznytt. Vi gratulerer hjertelig – og påstår nokså nøkternt at det ikke hadde eksistert noen fredagsblogg uten akkurat det miljøet. Før vi går i gang med den ukentlige nettavis i remseform, noterer vi oss at gitarist John Scofield spiller med Combo 66 Victoria East og at Husmo HAV, som vi anmeldte singelen til i forrige NTT, spiller sammen med Diamond Thug på Blå, begge deler i kveld.

 

Frijazz mot rasisme


Over førti musikanter, både frijazzdebutanter og veteraner, møtte opp da Frijazz mot Rasisme protesterte mot en Sian-demonstrasjon i Stavanger forrige lørdag. Foto: Frijazz mot Rasisme

I alle dager! Du skal jobbe lenge på nyhetslaboratoriet for å konstruere en sak som er mer erke-NTT enn Stavanger Aftenblads “Frijazz overdøvet islam-demonstranter”, som entret ekkokammeret med et fornøyelig brak forrige lørdag. Vi mener, se på det opplegget her, da. Reaksjonene lot heller ikke vente på seg i sosiale medier – det varierte fra stor begeistring, mer eller mindre holdbare påstander om at frijazz kan endre verden og folk som for første gang skjønte greia med denne musikken til undringer om hva som egentlig var vitsen her. Er slike opptrinn egnet til å faktisk omvende noen fra saken? Skal man i det hele tatt tulle med sånne alvorlige saker? Adjøss, det blir for barnslig, tenker kanskje noen.

Én teori om den faktiske nytteverdien kom fra NTT-leser og kollega Peter Vollset (35), som vi tillater oss å sitere: “For meg er nytteverdien ganske åpenbar: Jeg vil tippe at mesteparten av samfunnskaden denne rasismedemonstrasjonen gjør, gjør den ved å så tvil hos muslimer. Hvis jeg hadde vært en litt nervøst anlagt muslim og sett en anti-islamiseringsdemo i hjembyen hadde jeg nok stussa over hvor like demonstrantene var folk jeg omgås med til daglig, begynt å lure på hvor mange av menneskene rundt meg som egentlig går og hater meg uten å si noe, etc. Skaden dette i stor skala gjør på denna usynlige veven vi kaller samfunnet burde være åpenbar, selv hvis vi ser bort fra psykisk-helseperspektivet.

Hvis jeg i samme situasjon hadde sett en gjeng frijazzere drukne demonstrantene ut, og attpåtil til latter og jubel fra folk flest, så hadde kanskje ikke demonstrantene virket så særlig skumle lenger, og helt sikkert ikke virket så særlig MANGE lenger heller. Å fremstille seg selv som skumle og mange er selve hovedgreia til rasister, og å motvirke hovedgreia er en god ting.

Så med mindre noen kan vise til noen forskning eller noe annet som tilsier at frijazz-utdriting gjør en større brøkdel av rasister til gale mordere, så tenker jeg dette er topp stemning jeg.”

Det er kanskje ikke så dumt tenkt – men vi bestemte oss uansett for å snakke med to av arrangørene, musikerne Simen Kiil Halvorsen og Jens Borge, om hva det var de egentlig mente med opptrinnet.

Når kom dere på denne ideen?
Jens: Jeg hadde tenkt på hvem det er som bestemmer hvilken kultur som skal være tilgjengelig i det offentlige rom. Det er jo noe utøvere også bør ha en mening om. Vi snakket om hva det bør være og ikke være, og så kom egentlig beskjeden om denne demonstrasjonen med Sian. Min umiddelbare tanke var at det de driver med er jo ukultur. Og vi er med og bestemmer hva som skal være kultur, så la oss bare møte ukulturen med noe kulturell verksemd.

Simen: Også snakket vi også om at jazzen og impromusikken ikke hadde utviklet seg om den ikke var inkluderende – den har tatt imot inntrykk fra andre kulturer. Så det er en fin symbolikk der. Dette var studenter, folk fra jazz og klassisk bakgrunn, alle mulige forskjellige hauger. Det var lave skuldre og et felles prosjekt som ble veldig positivt.

Jens: Det var også folk som debuterte som frijazzister – og det er jo desto bedre.

Hvordan samla dere gjengen?
Jens: Vi begynte med å høre med nøkkelpersoner som kunne dra med seg sin gjeng, også lagde vi en lukka facebookgruppe hvor responsen var god. Vi måtte sjekke om det bare var noe vi syntes var spennende eller om noen flere kunne tenke seg å være med. Vi mente at det å spille var kommentar nok i seg selv, og at vi skulle sørge for å gjøre det ryddig. Ikke å møte hat og frykt med mer hat og frykt.

Simen: Men gjøre noe positivt.

Jens:  Nettopp, det var ikke meningen at vi som spilte skulle stå og krangle om noe. Det var jo vitterlig nesten førti stykker med på greiene – Aftenbladet telte tjuefem, men når vi gikk gjennom det nøyere, var det ganske mange flere.

Var det noen instrukser eller forhåndsplanlegging?
Simen: Det var egentlig bare å møte opp, men folk ble dirigert litt underveis med veldig enkle tegn. Sånn “spill hva du vil”, “korte toner”, “høyt” og “lavt” – for å kunne lage litt struktur. Vi visste ikke hvor mange som kom med hvilken bakgrunn. Også hadde vi litt ekstra instrumenter med, en del perkusjon og så videre.

Jens: Det skal sies at de som var der var ganske rolige av seg. Men hadde det vært noen der som ga uttrykk for noe annet, hadde vi bedt dem om å markere protesten på en annen måte. Vi ville gjennomføre dette på en skikkelig måte, vi snakket med politi og kommunen på forhånd og vi visste vel egentlig at det var liten sjans for at noen skulle komme og bølle, men det var for å bli sikre at vi møttes først også. At alle var klar over hvorfor vi var der og hva vi skulle gjøre først –  og så satte vi i gang med musikk som nonverbal kommunikasjon!

Hvordan fikk dere inntrykk av at det ble mottatt?
Jens: De har lagt ut video fra sitt perspektiv, og de lurte jo på om “politiet forholder seg til lovverket eller om disse (oss) får lov å fortsette å krenke menneskerettighetene, krenke gunnloven, krenke menneskerettighetsloven”. Jeg tror vel kanskje de mistet konsentrasjonen. Det er også viktig å huske på at det også var andre demonstranter der – vi var en selvstendig aktør litt på siden som drev med vårt, i tillegg. Jeg så et klipp fra når det ble sånn second line-tromming fra noen av oss. Da kommenterte en av lederne deres “Der står de og gjør dødens dans”. Det var veldig bra!

Hva er nytten av en sånn demonstrasjon? Tror dere noen blir overbevist eller omvendt av frijazz? Og er dette et felt hvor man bør spøke med det som skjer?
Jens: Jeg tror det er en måte å møte den redselen og frustrasjonen på. Jeg har verken tid, lyst eller overskudd til å diskutere med folk som mener at islam truer eksistensen vår på den måten de gjør – men jeg har heller ikke lyst til å forbigå det i stillhet. Det er ikke gjort for å omvende noen – det har ikke vært min misjon. Jeg føler ikke egentlig at vi møter det med humor heller, målet er ikke å håne noen som helst. Jeg har heller ikke de nødvendige verktøyene til å diskutere med dem, jeg har ikke spesialisert meg på den retorikken de bruker. Her føltes det mer som at vi tok et felles standpunkt som var naturlig for oss – og at vi markerte det på en måte vi syntes var positiv. Vi holder jo på med kultur for vår og andre sin del. Jeg tenker at spørsmålet tilbake er hvordan vi skulle kommet i dialog med dem – de hadde jo et PA-anlegg, liksom, det hadde ikke vil. Det var absolutt gøy å gjøre også, jeg koste meg, men det var ikke for å håne noen som helst. De står i gatene våre og ytrer det de gjør. Det skal ikke skje uten protester. Mens mange reagerer med sinne, så valgte vi å ta et standpunkt på vår måte. Jeg håper at det er andre som ser sitt snitt til å finne lignende måter å møte ukulturen. Og hvis noen trenger råd eller tips eller hjelp, kommer vi til å bruke våre ressurser på å bidra med deg. Det viste seg at dette fungerte ganske bra, og at folk syntes det var ålreit. Og at poenget kom fram på rimelig kort tid.

Fortell om kveldskonserten på Martinique!
Simen: Jeg tror aldri jeg har spilt frijazzkonsert for så mange utafor miljøet – på Martinique seinere på kvelden var det god stemning Det ble en frijazz mot rasisme-markering generelt også, det handlet ikke bare om hva vi hadde gjort tidligere på dagen. Nå håper vi på et frijazzorketster mot rasisme i hver by som trenger det.

Simen: Man kan si mye om de forskjellige typene frijazz, men vi liker det. Og dette var gjort på en inkluderende måte som samlet ivrige amatører, studenter, profesjonelle musikere og så videre. Noen av oss var i konfirmasjon etter demonstrasjonen, men vi tenkte at etter konfirmeringen kunne vi jo holde på i de sene nattestimer. Og det var Martinique med på. Rent musikalsk tror jeg det var en kul greie å samle folk på så forskjellige nivåer og fra bakgrunner. Det er noe vi har snakket om å fortsette med. Den musikalske ideen om å åpne byen for fri impro på tvers av bakgrunn og nivå. Og gjerne på et sted som Martinique, hvor man treffer litt andre publikummere enn på de etablerte stedene.

Jens: Og folk ropte etter MER etter 45 minutter!

Simen: Ja, vi holdt vel på i halvannen time til slutt.

 

Sigbjørn Nedland minnes Solo Cissokho


En av de mer særegne musikervirkene i Norge fikk en altfor tidlig slutt da mestermusikeren Solo Cissokho døde i forrige uke. Her spiller han på Nobels Fredssenter i 2014. Foto: Lars Opstad / Oslo World

Forrige uke mottok norsk musikkliv en svært sørgerlig nyhet. Solo Cissokho, den store senegalesiske grioten og kora-utøveren som har oppholdt seg, og spilt, i Norge i flere tiår, er død, bare 56 år gammel. Arne Berg i Jungeltelegrafen har skrevet en sak på NRK om Cissokho, hvor man også kan se et flott klipp fra Sigbjørn Nedlands siste sending som programleder, hvor Solo spiller sammen med sønnen sin, Ibou Cissokho. Jungeltelegrafen nå på lørdag vil også i sin helhet vies musikken til Cissokho – og anbefales varmt.

Vi ringte Nedland, som hadde mye med Cissokho å gjøre helt siden nittitallet, for å høre mer om hvem han var og hva han har betydd.

Hvis man skulle forklart hvem Solo Cissokho er til noen som aldri har hørt – eller hørt om – ham, hvor ville du startet da?
– Vi må ta utgangspunkt i at han var en person som ble født inn i en familie hvor man skulle bli musiker. Det preget ham fra tidligste år, at han ble født inn i en griot-familie. Grioten er en viktig person i vest-afrikansk musikktradisjon som kan sammenlignes med vår skald. Grioten skal fortelle folkets historie, om de store begivenheter og være en folkeopplyser. Jeg ville ha begynt der og forklart det at det var hans utgangspunkt. Han ble lært opp av sin far, som ble lært opp av sin far igjen og sånn går det mange slektsledd tilbake – og Solo lærte igjen opp sine sønner. Dette er ikke noen som tilfeldigvis ble en musiker.

Hvordan tror du det preger et musikerliv? Om man for eksempel sammenligner med folk som får lyst til å bli det i ungdommen.
– Det er vanskelig å si, men sånn jeg oppfatta Solo, så han på dette som en god ting å ha i musikerlivet sitt – vissheten om at det var det han skulle gjøre.

Hvis vi forflytter oss til Norge, og hva han betydde i denne settingen – hvordan støtte du på ham?
– Mitt første møte med ham var på tidlig- eller midten av nittitallet. Da fikk jeg høre om denne musikeren, jeg hørte noen eksempler på det han gjorde og jeg inviterte ham i studio for å være med på en produksjon. Jeg vet ikke om han hadde vært med på noe annet i Norge allerede da, men det var i hvert fall en av de tidlige innspillingene han gjorde. Det var ingen tvil om at han var utrolig dyktig. Han var en veldig ydmyk person og syntes det var fint å spille med så dyktige musikere – og den beundringen gikk begge veier. Etter hvert er han blitt en av de aller aller største av de internasjonale musikerne vi har i norge – altså en person med annen land- og kulturbakgrunn som bor og virker her i landet. Han har virkelig vært en av de aller største i den gruppa.

En plateinnspilling som Fra Senegal til Setesdal, med Kirsten Bråthen Berg, Kouame Sereba og Bjørgulv Straume, holder seg utrolig godt og virker på mange måter som et slags tidlig varsel på en tilnærming til møter i musikken som er enda mer relevant og “vanlig” i norsk musikk i dag. Hva betyr den plata?
– Det var en banebrytende plate som tilnærmet seg oppgaven med å kombinere tradisjonskulturer på en helt riktig og vellykket måte. Den er preget av en selvfølgelig respekt for hverandres uttrykk, hvor man gikk inn og fant felleselementer som kunne bygges på. En ukunstlet og naturlig samarbeidsform der det rett og slett er musikere som spiller sammen. Det er ikke noe designet eller planlagt resultat, et sånn “konsept” med eksotiske elementer, sånn som alt for mye av musikk som er blitt laget i hybridsammenheng har endt opp med å være. Det er et møte på flat mark, så å si. Og jeg tror vi nok kan kalle det en foregangsplate på det viset der. Den ga folk en aha-opplevelse på hvordan dette kunne gjøres, som jeg tror har påvirket hvordan andre har gått inn i det siden.

Burde han fått mer anerkjennelse i Norge? Og tror du det på noen måte preget virket hans?
– Han er på ingen måte blitt så kjent som han kunne fortjent å være, men faktum er at han ikke akkurat har behøvd den der kjendisstatusen heller, for han har i så sterk grad hatt det internasjonalt. Han vokste ut av den norske virkeligheten og inn i verdensbevisstheten. Man får ikke BBC World music awards for ingenting. Han burde selvsagt, som veldig mange andre musikere som ikke jobber i de feltene som får dekning, blitt mer kjent. Men det gjelder veldig mange. Norske medier har et veldig trangt syn på verden når det gjelder musikk, vi er mye åpnere for verden på andre felter. Dette synet signaliserer at musikkverdenen består av Skandinavia, Stor-Britannia og USA – og Senegal er langt utenfor.

Hvordan tenker du på Solo Cissokho selv? Du hadde jo med ham å gjøre siden nittitallet. Hva kan man si om personen?
– Jeg tenker på ham som en gledesspreder,  det er det beste ordet jeg kan bruke. Han hadde et engasjement og en entusiasme, det viste han jo for eksempel da han spilte på den siste sendingen min med Jungeltelegrafen. Han tente publikum som bare en virkelig stor formidler klarer å gjøre. Jeg forbinder ham med det – med glede og sprudlende overskudd.

Går det an å si noe om hva han valgte å synge om? Jeg skjønner jo ikke språket.
– Ikke jeg heller, men i samtalene mine med ham, sa han jo at grioten var en folkeopplyser, en person som ikke bare skulle fortelle om historien, men også ta opp i seg det som skjedde i samtiden, her og nå. Den forståelsen fikk jeg –  at han tok både musikkvirksomheten og tekstene alvorlig. En god gammeldags folkeopplyser.

Om noen har lyst til å dukke ned i virket hans – hvor ville du sendt dem da?
– Siden vi er i Norge, tror jeg nok at Fra Senegal til Setesdal er et godt sted å begynne. Så hadde han også et veldig fruktbart samarbeid med hun Ellika Frisell fra Sverige. Det var vel de to som vant BBC-prisen. Jeg ville anbefalt albumene han gjorde med henne også.

Som du nevnte innledningsvis, har han også lært opp slektsleddet etter seg – vi kan fremdeles se Ibou Cissokho, sønnen hans, på norske konsertscener. Hva tenker du om at den åren fremdeles fortsetter å finnes i Norge?
–  Vi har vært utrolig heldige som fikk ham hit, og at han fikk Norge som base. Det betyr jo også at familien hans har den tilknytningen, og at den musikken er blitt en del av den norske virkeligheten på sitt vis. Det er fint nå som det kommer nye generasjoner til, det blir ikke noe fremmed og eksotisk, men det er en del av det vi er, av musikken som finnes her, og det syns jeg er veldig fint å se.

 

Inni flygelet med Guosté Tamulynaité


Guostè Tamulynaite og Inga Margrete Aas er Para – som spiller på Biermannsgården fredag. Foto: Jenny Berger Myhre

Det er som kjent veldig mange interessante og dyktige unge musikere som beriker hverdag og helg her i landet, det er derfor denne bloggen tilsynelatende blir lenger og lenger for hver uke som går. Men det er ikke bare steder som Flekkefjord eller Frei disse supre musikerne kommer fra. Pianisten Guosté Tamulynaité kommer opprinnelig fra Litauen, men har studert og arbeidet i Oslo siden 2010, og har veldig mye spennende for seg i det rike musikermiljøet her.  Hun angriper flygelet med presisjon og innlevelse, det er en fryd å være vitne til. I kveld opptrer hun på Biermannsgården, i morgen spiller hun på Hærverk og det er en gylden mulighet til å snakke med henne for NTT.

Hei, fortell litt om oppveksten din med musikk i Litauen?
– Moren min er ikke musiker selv, men hun har alltid satt pris på kunst og musikk. Hun tok meg til min første klassiske pianolærer da jeg var fire år gammel, så jeg kan ikke huske meg selv uten pianoet. Jeg vant min første internasjonale pianokonkurranse da jeg var fem år, og da var veien så å si lagt. Læreren og moren min så potensialet, jeg likte å spille, og slik fortsatte det helt til jeg fylte 18 og flyttet til Norge.

Hva fikk deg til å komme til Norge for å studere i utgangspunktet?
– Moren min har oppdratt meg alene. Hun tjente ikke noe særlig, så da jeg fylte to år reiste hun til Valldal for å plukke jordbær. Mamma er tøff, så seks år gammel fikk jeg lov å være med og haike til Norge sammen med henne. Slik har jeg tilbrakt elleve somre av mitt liv blant de høye fjellene i Døving, hvor jeg fikk mine beste barndomsminner. Familien mamma jobbet for var så hyggelige og lot meg øve på pianoet de hadde hjemme hos seg, og jeg fikk til og med tjene litt penger ved å spille konserter på gudstjenesten for de polske og litauiske arbeiderne. Norge ble til et drømmeland for meg: Snille mennesker, nydelig natur og et ønske om å en gang kunne komme tilbake. Da jeg fullførte videregående var jeg klar til å forlate Litauen. Plutselig dukket Norge opp igjen i tankene, og siden jeg hadde en kusine og noen bekjente i Oslo, virket studier her som en fin mulighet, så jeg kom hit for opptaksprøven på NMH i mars og flyttet i juni 2010.

NMH er jo så mangt, men hva var det som møtte deg der? Er det noen pedagogiske særegenheter, er det ekstra godt miljø blant medstudentene?
– Miljøet på NMH tok meg varmt imot. Det er vanskelig å beskrive hvor mye enkelte lærere og ansatte på skolen har gitt meg av inspirasjon og støtte siden jeg startet i 2010. Jeg ble møtt som en verdifull person og musiker, og den dag i dag vet jeg at jeg kan kontakte hver eneste av dem hvis jeg skulle trenge det. På skolen har jeg også møtt venner og kjæreste, som er noen av de beste musikerne jeg vet om. De er veldig kloke og kreative mennesker som fortsetter å inspirere meg på alle måter. NMH er i konstant utvikling, blant annet jobber skolen aktivt med å utvide studiet slik at det er plass til musikere som ikke passer inn i én sjanger. Forskningsavdelingen ved skolen er også i konstant aktivitet, noe som er utrolig spennende å følge med på!

Du har «meldt overgang» til mer improvisert musikk. Hva er det med den frie musikken som fascinerer deg?
– Det som gjorde at jeg aktivt gikk inn for å utforske denne typen musikk var først og fremst mine musikervenner. Jeg ble fascinert av deres evne til å lage så allsidig, detaljert og gjennomført musikk, og deres bruk av instrumentene. De mestret instrumentene og musiserte på en helt annen måte enn jeg gjorde gjennom klassisk musikk, og det virket befriende. Nå vet jeg hvor mye arbeid og tid det krever å lage så god musikk som de gjør, men jeg gleder meg veldig over prosessen og årene som venter meg med dette.

Det er et rikt musikkmiljø i hovedstaden, og andre deler av landet også. Er det noen kjennetegn ved de unge — og eldre — musikerne du treffer, hører og spiller med her? Det er for eksempel mye sosialt engasjement?
– Jeg opplever miljøet som et sted der alle får plass og tas imot med stor interesse. I tillegg er det veldig fint å se at temaene man snakker om gjelder ikke bare musikk, men også kulturpolitikk og miljø. Musikerne jeg har møtt er drevet av en kjempestor vilje, de innser hvor privilegerte vi er som har muligheten til å leve av dette, og bruker hvert øyeblikk og ressursene de har til å lage musikken de elsker. Jeg setter stor pris på menneskene i miljøet og er glad jeg er en del av det.

Det var stort å være vitne til ditt innsmett i Signe Emmeluths Spacemusic Ensemble tidligere i år, blant annet på Voss. Det er rimelig heftig musikk, hvordan opplevde du å være med?
– Takk! Dette var årets største opplevelse for meg. Signe har laget musikk som er gjennomtenkt og satt sammen på en veldig grundig måte. I tillegg får hver musiker plass og mulighet til å sette sitt preg på det. Jeg har kost meg skikkelig i innstuderingsfasen og under konsertene. Det er første gang jeg har spilt slik musikk og er veldig takknemlig for muligheten til å bli utfordret på denne måten. Vi holder på å planlegge flere konserter sommeren 2020.

Og jeg så deg også nylig med et fint prosjekt med mange NMH-studenter på Victoria der du spilte synth — er denne allsidigheten noe du forfølger aktivt?
– Ja. Det er en fin måte for meg å utforske min egen musikalitet på før jeg lander på noe som jeg vil arbeide med over lengre tid. I tillegg får jeg møte mange flotte musikere og henter mye inspirasjon fra arbeidet med dem. Jeg har også en idé om at allsidighet har stor verdi, da man er nødt til å være mer åpen. Dette er viktig for meg.

Fra det ene til det andre, er du også involvert i et prosjekt som reiser rundt på institusjoner og spiller musikk for eldre mennesker. Hva skjer der, og har musikk noen terapeutiske egenskaper?
– Vi vet at musikk har blitt brukt i årevis som et terapeutisk virkemiddel. Jeg er så heldig som har fått muligheten til å oppleve dette direkte, gjennom å spille konserter for eldre mennesker i over sju år, sammen med Ellen-Martine Gismervik på cello. Vi har utviklet et program som vi kaller ”Perler på en snor”. Det består av kjente klassiske verk, gamle slagere og musikk fra musikaler – melodier de eldre husker og kan nynne med på. Vi blir møtt av mennesker som ikke kan gå på konserter lenger, men, som alle oss andre, elsker musikk og har hatt det som stor del av livene sine. Det er rørende og veldig givende for oss å kunne bringe musikken til dem.

I kveld fredag opptrer du på konsertserien Bidrobon på Biermannsgården. Fortell litt om serien og stedet og hvem du skal spille med i kveld.
— Det har lenge vært en drøm å spille på Biermannsgården. Stedet er veldig intimt og jeg har hatt noen av de fineste konsertopplevelsene mine der. I kveld spiller jeg sammen med Inga Margrete Aas (viola da gamba) og Jan Martin Gismervik (trommer). Adrian Myhr (bass) åpner kvelden med et solosett. Inga var den som fikk meg til å tørre å prøve å improvisere ”inni” pianoet. I tillegg til å være en fabelaktig musiker er hun også et menneske jeg ser opp til. Vi har spilt sammen siden 2016, og kaller oss for Para. Jan Martin og jeg har vært sammen i åtte år, men med noen få unntak har vi ikke spilt sammen noe særlig. Han har imponert meg i alle disse årene med sin smak og musikalske presisjon, og jeg håper vi får lage mer musikk sammen i framtiden. Adrian og Jan Martin spiller blant annet sammen i kvartetten Oker, som jeg er en veldig stor fan av. Jeg gleder meg veldig til i kveld og håper mange tar turen for å høre på oss.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger