Ole Johannes Åleskjær snakker om Loch Ness Mouse og jazz, Marthe Lea forteller om sitt nye band, Mats Eilertsen hører på Miles Davis, Jan Erik Kongshaug feires og vi har gravd oss ned i diverse bunker.
Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Fredagsjazznettavisen hvor vi, i hvert fall en gang i blant, forsøker å glemme alt annet og fokuserer på musikk, ny og gammel, live og innspilt, samt andre tilknyttede gleder. Er du abonnent på Jazznytt? Det anbefaler vi hjertelig, denne bloggen er jo en form for content marketing for tidsskriftet som har nytt nummer i butikken nå, med opptil flere svært lesverdige saker. Noen av dem nevnt i denne bloggutgaven, andre vender vi tilbake til med ekstramateriale og det som verre er i ukene som kommer.
En gang i blant får vi i NTT post fra leserne våre. Det er svært hyggelig, vi anbefaler alle å skrive inn til oss, enten det dreier seg om mail eller facebook-innbokser eller for den saks skyld brevpost. Denne uken tok gitarist Torstein Slåen kontakt for å fortelle om en konsert han gjør neste uke med To Legender. Han hadde en veldig fin beskrivelse av dem også:
“Ståle Storløkken – Legende fra Fortiden med stor forankring i Nåtiden (Status: Bauta)
Veslemøy Narvesen – Legende fra Fremtiden med stor forankring i Nåtiden (Status: 0.01 lysår unna Stjerneskudd)
Selv heter jeg Torstein Slåen – Binger kun Nrk Nett-Tv med søkeordet ‘jazz’ (Status: Betaler ikke lisens men hyller opplegget 100%)
Vi kjører improkonsert på Kafé Hærverk 20. mars (dagen etter Strønen og Snahverksensemblet samme sted, som IGJEN er dagen etter Finity samme sted wow), og tenkte kanskje (men bare kanskje) at det var attraktivt for førstkommende innlegg i NTT-bloggen.”
Ikke verst – man kan VIRKELIG gå tørrskodd gjennom helga og neste uke på jazzkonserter. Om du har noen voksne jazzmusikere eller Christer Falck i feeden din kan du for eksempel ikke ha ungått å få med deg Kongshaugfestivalen, der en av moderne norsk musikkhistories viktigste mennesker, lydtekniker Jan Erik Kongshaug skal hedres med festival på Cosmopolite og Belleville tre kvelder denne helgen, med en haug av headlinere fra jazz og omegn. I tillegg skal blogghalvdel Vinger intervjue Arild Andersen og Karin Krog om deres liv i studio, holde et kort foredrag om Sidsel Endresen, og preike med Kongshaug-biograf og tidvis Jazznytt-skribent Jan Omdahl om låta The Calling med Pat Metheny og andre internasjonale bragder Kongshaug har vært med på. Tusenvis av bragder. Men han er jo i utgangspunktet gitarist, og det er en glede å se at Falck også har fått nyutgitt Kongshaugs to finfine album med jazzbandet sitt på LP i helgens anledning. Både The Other World fra 1998 og All These Years fra 2003 ble spilt inn av ham selv i Rainbow og med et band bestående av Harald Johnsen på bass, Svein Olav Herstad på piano og Per Oddvar Johansen på trommer. Dette er skikkelig jazz, med enkelte standards og Rollins-låt på den første, og utelukkende egenskrevet materiale på den siste. Det er også utgitt en boks med disse to på CD, og det som trekker ekstra her er en tykk booklet der man kan lese et sedvanlig topp utført intervju med hedersmannen av Terje Mosnes, og en gigantisk haug med tekster og hilsener fra noen av de hundrevis med briljante musikere som har hatt gleden av å jobbe med Kongshaug, inkludert Jan Garbarek, Jack DeJohnette og en strålende fornøyd Metheny. Vi er stolte over å bo i samme land som Jan Erik Kongshaug, og takker for alt han har bidratt med så langt. Det er søren ikke lite.
Kanskje kommer det dokumentarfilm også? Maren Victoria Thingnæs tok kontakt med NTT (som sagt: post nytter!) for å fortelle at hun jobber med å lage en film om lydteknikeren. Hun har opprettet en kickstarter-kampanje som er vel verdt en titt for de som er opptatt av å få dokumentert norsk kulturhistorie.
Ukas gladnyhet
Bra jobba! Skjermdump: Ole Torstein Hovig
Marthe Leas nye band strør om seg med krimskrams
Marthe Lea kommer ikke på en eneste type musikk som tiltrekker henne som ikke er både energisk og spirituell. Vi snakket med henne om lyden av Marthe Lea Band – som selvsagt er begge de tingene. Foto: Sunniva Ilhaug
Som vi nevnte i forrige ukes NTT, var det jo Bylarm i Oslo, og der spilte også en god del NTT-relevante band, blant annet Marthe Lea Band, som gjorde en flott konsert på Hærverk med partier innenfor jazzlandskap som “skronk”, “fifle fofle”, “vanlig” i betydningen “hardtswingende”, og så videre. De hadde til og med med seg en gong som sto der oppe på scenen som et frampek – Tsjekhovs gong? – før klarinettist Andreas Hoem Røysum til slutt brukte den flittig. Vi ble nysgjerrige på bandet, og tok en prat med Lea i etterkant av konserten for å høre litt om hva som skjer fremover.
Hei, Marthe! Takk for konserten under Bylarm – vi tenkte vi skulle høre litt mer om den. For det første – kan du fortelle litt om bandsammensetningen, og hvor lenge dere har holdt på? Og hva slags konkrete planer ligger framfor dere?
– Bandet er en samling av noen av mine favorittmusikere- og veldig gode venner; Andreas Røysum på klarinett, Hans Kjorstad på fele, Egil Kalman på bass og Hans Hulbækmo på trommer. Vi spiller i flere grupper sammen, og det er jeg veldig glad for. I tillegg til våre respektive instrumenter, har vi endel krimskrams, som gonger, fløyter og perk, som vi strør rundt oss. Første konserten var på Hærverk i mai i fjor; det var en gledens dag så vel som forrige fredag. Nå synes jeg det er på tide å spille inn plate, så det er nok det første som skal skje!
Bylarms relative knapphet med tid – og oppmerksomhet – er noe band kan respondere litt forskjellig på. Men innenfor mye jazz, særlig friere improvisert, er jo kanskje halvtimessett ganske vanlig? Føltes det som en normal konsert, eller er det andre ting man må tenke på i en slik setting? Det var en fin kurve dere hadde – fra det som føltes som en ganske samlet start, til et løsere parti i midten, og så en heidundrandes avslutning med gong (!) og greier. Tenker man mye på hvordan en sånn kurve skal stemme? Og når er det du føler at det virkelig funker?
– Den halvtimen gikk veldig fort! Skulle gjerne spilt i en time til. Føltes som det ble litt ekstra trøkk den her gangen, men det var det sikkert mange grunner til. Det var en sånn konsert der man virkelig må jobbe, noe jeg opplever som en bra ting. Blir som en vridd klut etterpå. Når man kun har litt over en halvtimes konsert, bør man jo slutte å spille i tide, og det er jeg helt ubrukelig til å beregne. Men blir heldigvis minnet på det. Til det med kurve, så pleier jeg ikke å tenke så mye over hva jeg skal spille. Føler at når man gjør det man har lyst, blir kurven som regel fin. Hvis fokuset er på musikken og man ikke bedømmer om den blir som en hadde sett for seg eller ei, blir det flyt på scenen og musikken får sitt eget liv. For meg er det da det funker!
Det man merket inne på et (nesten) tjåka fullt Hærverk, er hvor mye suggesjon som også finnes i sånn energisk, spirituell jazz – eller, ER det egentlig «energisk, spirituell jazz»? Hva hører du i denne musikken, hva er det som tiltrekker deg til den?
– Hm, energisk spirituell jazz… man kan vel kalle det det. Men kommer ikke på en eneste type musikk som tiltrekker meg som ikke er både energisk og spirituell. Musikk uten energi er vel ikke gøy? At musikk er spirituelt må bety at det kommer fra et ektefølt og fritt uttrykk. Kan heller ikke komme på noe musikk jeg tiltrekkes av som ikke gjør det. I det bandet her elsker jeg at alle er fokuserte på musikken og at de leker. Dessuten hører vi på all slags musikk sammen, det liker jeg også. Det finnes aldri en konkret plan for hva som skal skje, men instrumentene ligger klare. Øyeblikket rett før musikken starter er noe av det beste jeg vet. Det føles som om mye er skapt allerede der.
Til sist – du er en del av Grønland Kirkes 150-årskonsertserie. Går det an å røpe noe av det som kommer til å skje der? Er det samme band, for eksempel?
– Man vet aldri, men jeg tror det blir en solokonsert. Gleder meg veldig til å spille i kirka og har mange ideer i forhold til hvordan akustikken kan utnyttes til det fulle. Kanskje noen overraskelser ligger på lur. Hvis de ideene jeg har så langt gjennomføres, så overrasker jeg også meg selv.
Ukas anbefaling
Fortjazz! Eldars Atomic-fascinasjon har vi forresten skrevet om før. Denne anbefalningen er hentet fra videoserien Hva har du i påsan?
Midnattsblå toner i bilen fra Aurskog-Høland til Oslo og tilbake
Ole Johannes Åleskjær og resten av Loch Ness Mouse. Foto: presse
Det har lenge vært mulig å se små og store spor av jazz og/eller jazzfantasier i musikken og tekstene til popbandet The Loch Ness Mouse, la oss like gjerne kalle dem kultbandet, hvorfor ikke. I anledning utgivelsen av det veldig fine albumet II denne helgen, tok vi en prat med vokalist og gitarist Ole Johannes Åleskjær om disse spor av jazz som er å finne i musikken deres.
Du er aktuell med en ny plate med The Loch Ness Mouse, et band som siden oppstarten tidlig 90tall har tatt steg fra indiepop til sørgmodig surf, vestkystpop og britisklydende sofistopop. Men det har vært mye jazzpop inni der også, om enn ikke så eksplisitt. Hvordan er ditt forhold til forskjellige former for jazzmusikk, og tankegangen og mytene rundt improvisasjon og the jazz life?
– Utgangspunktene mine gjør det litt vanskelig for meg med den mest improvisasjonsorienterte musikken, fordi hvis jeg har noen styrker kommer de veldig fra den kanten som har med å tenke ut og arrangere popsanger på 3:30 med tilhørende tekst å gjøre. Men for å begynne et sted, kan jeg i alle fall si at jeg for en 15 års tid siden ble veldig lei av alt som skjedde i den Oslo-scenen som vi sikkert hadde vært for opptatt å stå i en slags dialog med fra starten. Musikken der den gang var, slik jeg oppfatter det i alle fall, veldig mye mer konform enn den er nå. Løsningen for meg ble jazz i bilen, på hundrevis av turer i flere år, att og fram mellom byen og Aurskog-Høland der jeg bor, gjerne hjem om nettene, helt i fred. Jeg fant på et tidspunkt ut at lakkfargen på den gamle Mercedesen min het ”Midnight Blue”, og det syntes jeg hørtes ut som en jazztittel i seg selv. Men det gikk mye i klassikere, basislæring, Miles (alle perioder), Coltrane, Bill Evans, Maiden Voyage med Hancock, Monk, senere Sun Ra, Art Ensemble of Chicago og så videre. Det var livgivende å åpne ei dør til noe nytt og begynne å høre musikk helt på nytt på et vis. Jeg hadde jo vært fan av Robert Crumb-serier, Jazzbasillen og dessuten beatlitteratur siden jeg var tenåring, hvor jazzkulturen hele tiden er en del av helheten, men kom ikke inn i selve jazzmusikken selv før jeg var over 30. Som lytter i dag er sikkert en tredjedel av musikken jeg hører på jazz. I tillegg til de store gamle navnene, har jeg hørt en del på Arve Henriksen, Jon Hassell og slike som krysser over i ambient, Fourth World eller utvidet pop, og dessuten nå en del av de unge britiske.
Men hva med din egen musikk?
– Jeg antar at stemninger fra disse natteturene begynte å synke inn i min egen musikk på et tidspunkt og at vi dermed fjernet oss mer og mer fra den scenen vi kom fra også, musikalsk sett. Jeg ville gjennomføre et forsøk på å kombinere modal jazz og pop, noe jeg, i mitt hode i alle fall, ikke trodde hadde blitt gjort før. Altså at vi droppet de tradisjonelle akkordrekkene og heller tok utgangspunkt i melodier som vi flyttet opp og ned modalt og utviklet med et slikt utgangspunkt. Det ble gjennomført i noen av låtene på den plata som heter New Graffiti. Den fikk mye fin oppmerksomhet, men absolutt ingen la merke til de modalgreiene i det hele tatt, og det ble jeg kanskje litt skuffa over, hehe. Men det albumet inneholdt mye annet også, sikkert både vellykket og mindre vellykket, og etter hvert skulle jeg jo ønske meg helt andre ting for musikken vår.
Jazznytt har en lang, drømmende artikkel om «Nardis» og Bill Evans, skrevet av Steve Silberman og oversatt av Jon Hagene, i det nye nummeret. Har du noen tanker om hans spill, og hvordan han gjør den Miles-låten til sin egen?
— Ja, jeg elsker Bill Evans, og jeg tror kanskje det koker ned til at det finnes en kvalitet der som er den samme man kan finne hos Debussy, noen ganger Satie eller pianostykker av John Cage som ”Silence” og ”In A Landscape”. En slags grunnleggende fred. Som jo blir paradoksal når man leser om det trøblete livet hans, men likevel. Uansett hvor mørkt det er så har man liksom alltid ”the chords of Bill Evans” der i bunnen, som holder alt oppe. Jeg har jo faktisk referert til Evans i tre forskjellige låter til sammen selv etter hvert. ”Nardis”-komposisjonen er enestående fin, og en slags signatur for det Bill Evans-spillet.
Ja, for i den herlige låten «Coltrane in the car» fra albumet New Graffiti i 2009 synger dere jo om «Nardis»! Hva var dét for noe?
— Akkurat i den sangen er det en litt tunge-i-kjakan-referanse til at jeg et sted leste at en person hadde kommet opp til Evans og spurt om han ville spille en eller annen kjent sviske, hvorpå Evans skal ha sagt ”I don’t play crap like that, I’m an artist”. Og så ble det spekulert om dialekten til Evans fikk det til å høres ut som ”I’m a Nardis”, og at det var opphavet til tittelen. For meg var det ment som litt humor, men hovedpersonen i sangen er en kunstner som bare ønsker seg tilbake til skissene sine, for å jobbe, alene.
Den gåtefulle pianisten dukker også opp i «Restore My Ears» fra det forrige, selvtitulerte albumet deres fra 2016, en flott duett mellom vokalist Christina Høgetveit og trubadur Sondre Lerche. Hun synger «yes, i listen to Bill Evans, a few hours before dawn, his head bent over the piano like a microphone». Det er jo et usedvanlig godt bilde. Fortell litt mer om den låten og teksten.
— Nå skal ikke dette bli ”han snakker om den vanskelige tiden”, men i ca. et helt år i 2012-2013, ble jeg satt ut helsemessig. Noe blodtrykksgreier som også gikk på hørsel (og syn), som en hvit støy ved ørene. Den eneste låta jeg lagde det året var ”Restore my ears”. Jeg vet ikke hva en som har greie på fysiologien i dette vil si til forklaringen, men helt konkret brukte jeg Bill Evans’ musikk til å restaurere øra, og det tenkte jeg også selv at var litt pussig at gikk an. At lyd måtte til mot lyd. Nesten som når vann må til for å holde vann ute når man legger en trebåt ut for å trutne og bli tett. Så den handler om det, sånn på sitt mest konkrete, i alle fall.
Resultatet av det året var at jeg kjente et voldsomt ønske om å returnere til pop og det jeg egentlig kunne, og i hvert fall sørge for å lage den ene popplata jeg kunne stå for før jeg daua, men du kan kanskje si at ”Restore My Ears” er pop om jazz.
Eivind Lønning fra Motif og Streifenjunko har en nydelig trompetsolo i “Hang on to your pearls” fra 2009; en av de flotteste norske blue eyed soul-låtene noensinne, den er jo blitt ti år gammel, den låten. Hvordan kom du borti ham? Bandet «ditt» har jo vært en slags sentral der svært mange mennesker har vært innom. Har det vært meningen å gjøre det på den måten?
— Eivind var en bekjent av trommeslageren vår på den tiden, Ruben Dalen. Men når det gjelder hvorvidt det er planlagt med alle disse folka: På ingen måte. Vi har jo holdt på så lenge at det er bare naturlig at folk slutter underveis på grunn av andre forpliktelser, og dermed har vi fått en slags Mark I, Mark II osv. av bandet, som hver i og for seg kan ha holdt på like lenge som et annet band gjør, normalt sett. Men da jeg satt med manuset til den siste plata nå, så jeg at musikernavnene var eksakt de samme som på forrige, og det er første gang i historien for oss og fint, synes jeg. Men det er jo mange folk vi har jobbet med i både 15 og mange og tjue år, i parallelle prosjekter ved siden av The Loch Ness Mouse.
Jeg dagdrømmer om at du skal gjøre en collabo med Fieh, eller skrive en låt for Rohey Taalah. Kan du ikke prøve på det, da? Er det noe annet i ny norsk jazz og omegn du er obs på?
— Selvfølgelig, gjerne. Men du må også huske på at du nå snakker med et band med to låtskrivere (alle sangene skrives i samarbeid med min bror Jørn) som lever litt tilbaketrukket og utenfor tiden på et vis, så jeg vet rett og slett ikke hvordan slikt skulle oppstå nå. Vi har ingen sånne bransjetilknytninger. I tillegg til den nye The Loch Ness Mouse-plata har vi tre nye album på vei fra studioet her akkurat nå, så det er veldig mye mer aktivitet nå enn vi har opplevd noen gang tidligere i livet, men de albumsamarbeidene er ikke norske.
Når det gjelder ny norsk jazz, prøver jeg å holde meg litt orientert, og finner mye bra hele tiden, men Arve Henriksens The Height of The Reeds fra i fjor er den nye plata jeg husker nå som har gjort mest inntrykk.
Hva er omstendighetene rundt den nye plata dere kommer med denne helgen?
— Den forrige fikk et godt oppsving i Japan, med utgivelse på P-Vine Records, som for øvrig har holdt på siden 70-tallet og gitt ut mye god jazz, Karin Krog blant annet. Dermed ble det fort snakk om å følge opp der borte. Vi sendte over hele backkatalogen, men det ble foreslått at vi skulle gjøre et remake-album av gamle låter eksklusivt for Japan. Det tok bare to runder i øvingslokalet før vi fant ut at det ble for lite givende. Så da startet vi med å snu gamle ting på hodet, kaste om på tempoer og arrangementer og skrive nye tekster og også helt nye låter. Dermed oppsto en ny plate, som først var ment som en Japan-exclusive, men som også ble et helt nytt album. Vi kalte den II fordi den er ment som en twin-pack med den forrige, selvtitulerte, og jeg synes de to utgjør et fint bilde av det jeg har ønsket å få til med bandet. Den har en del låter hvor målet har vært mer stemning og utstrekning enn den veldig konsise popen på den forrige, så det er snakk om det samme, men bare en litt annen side av dette samme.
SEAT at the table – eller Ukas reklame
Det er usikkert hvor lenge vi klarer å ha denne serien gående, men når det først dukker opp jazzikalske reklamesnutter på kopekassa eller den håndholdte, er vi nødt til å følge opp. Det var en søndag i London, der blogghalvdelen befant seg i embeds medfør, for å se noen kunstutstillinger og ikke minst for å se Steely Dan in concert (det var virkelig bra, spesielt med trommis Keith Carlock i storform), og henge ut. Det var tidlig vår der, de lokale gikk i shorts og solbriller, og vi fant oss en fin to-etasjes pub som visstnok hadde David Beckham som eier, og vi benket oss ned for å se oppgjøret mellom Liverpool og Manchester United. Det var den kampen da halve Solskjærs førsteellever ble skadet før det hadde gått 20 minutter. Det var deilig lager og en stadig duft av ren frityr og eddik i lokalet. Men det som virkelig skar gjennom var da Sky Sports gikk til pause og lyden automatisk gikk opp, slik det ofte skjer når det er reklamepauser. Men du store kineser, hva var den stemmen der? Kunne det være?!
Og ja, de umiskjennlige klunkene der var Bugge, det kunne det ikke være noen tvil om. Sjelden har en stemme kommet inn som et mer overraskende og behagelig fremmedelement enn Sidsel Endresen på en fotballvisende pub i London. Og for en låt det er! De færreste har vel tenkt å kjøpe seg bil i fremtiden, men om man mot formodning skulle gjøre det, er det liten tvil om at det blir en Seat. Bugge er en fantastisk musiker, men er også en businessmann og kjenner til begreper som sync, og hvem glemmer vel hans Jarlsberg-reklame?!
Jazz gjør seg faktisk overraskende godt som mystisk salgsutløsende lydspor, husk vi fantaserte om Bendik Giske i bilreklame for kun få uker siden. For de mange ikke-kommersielt orienterte leserne våre må vi minne om at låten er hentet fra det herlige duoalbumet Out here. In There som kom i 2002, og som om vi ikke tar helt feil omsider kommer på LP straks.
Det skjer noe nytt med Hegge
Vi her i NTT har en soft spot for Bjørn Marius Hegge og hans forskjellige band og prosjekter. Det er moro å følge med på ham. Kommende søndag presenterer han noe (ganske) nytt igjen, på fantastiske Kampenjazz nede på drømmenes teater på Grønland. Det er alltid hyggelig å være der, og programmet er overraskende skarpt, hver eneste sesong. Siden vi ikke er i stand til å adekvat beskrive Bjørn Marius Hegges Occurences selv ennå, ga vi bassisten og bandlederen og svømmeinstruktøren anledning til å skape et stykke deskriptiv knekkprosa.
Occurrences
Occur ences
Ocurren ces
Ocurrences ja, der er det melodier
Melodier
Og harmonier
Å «Occurre» som det heter på Trøndersk, betyr
Å dukke opp
Her kan ting dukke opp
Kanskje dukker det opp publikum
Kanskje dukker det opp nye melodier,
Kanskje dukker det opp gamle melodier
Melodier
Melodier som ingen kan
Melodier som kan gå an.
Dette verket
Er « Til Iver»
Min gode venn fra hjembygda mi
Musikken er laget
Av meg,
Meg er Bjørn Marius
Og musikken er skrevet for musikerne
Og musikerne de
Musiserer
Og de
Er
«Jævlig bra»
Musikere
Anja, Simon, Eirik, Alf og Siril.
Vel
Kommen
Til
Vår
Verden
*
Vi håper å kunne benytte oss av Bjørn Marius Hegges poetiske tjenester igjen rimelig snart. Occurrences er mer kammermusikalsk og mindre røffe, enn Hegges tidligere prosjekter, sies det for dem som hørte prosjektet på Dokkhuset i TRH i fjor, vi er åpne for det meste! Husk også den brillefine singelen «Tea for Two» med Bjørn Marius Hegge Trio som endelig fant sin vei til strømmetjenestene nettopp.
Ukas plate I
Bangkok Lingo
Smells / colours / noise
(Losen records)
Hjelp! Det er god ungjazz hvor enn man ser! Mandag lanserer bandet Bangkok Lingo albumet Smells / coulours / noise på Herr Nilsen i Oslo, og det er en liten knallert det er vel verd å få med seg. Kvintetten kobler på snedig vis norsk ungdommelig energi med melodisk tyngde, og som bandnavnet antyder er det også med åpne glugger mot verden, for eksempel i «Salaam Aleikum» med liflig midtøstenduft på nesen. Denne fyrige åpenheten er noe de forsåvidt også deler med Goran Kajfes’ forskjellige band. Olav Imerslund på bass og Henrik Håland på trommer er en heftig rytmeseksjon som har mye å gjøre, og noe som gir Bangkok Lingo en ekstra valør er Ivar Myrset Asheims perkusjon, som virkelig får luft under vingene i avslutningskuttet «Lost Tribes and Promised Lands». I front finner vi to musikere som vi vil høre veldig mye av i fremtiden, Lauritz Skeidsvoll på saksofon (man trengte store fysiske overtalelsesevner for å manøvrere seg fremover da et av hans andre band, Master Oogway, hadde konsert på Hærverk under Bylarm), og Lyder Øvreås Røed på trompet (internasjonal singlerelease for herlige «25» med hans funkband Fieh i dag!). Låtmaterialet holder jevnt høy standard, og den som ikke blir heppedame av å høre korte «Free for all» har ikke levd. Det har også filmiske kvaliteter, som et reisebrev fra den store verden. En skikkelig gladlåt er det også plass til i «Song for Billy». Håper å få høre Bangkok Lingo spille denne på festival i sommer, med skummende herligheter til.
Som en liten bonus kan det også nevnes at det er verd å få tak i det fysiske produktet, all den tid omslagskunsten er laget av Lillian Halima Andersen, også kjent som den jazzete nusoul-artisten Lil Halima (hør hennes nydelige single «Take me to your planet» mens du er i gang)
Ukas plate II
Tor Haugerud
Råsane
(Particular Recordings Collective)
Det er når man hører en god plate kun basert på trommer og perkusjon man skjønner det enorme musikalske potensialet som ligger hos den som ofte mest blir sett på som en timekeeper. Tor Haugerud har en lang og rik karriere bak seg i trommeslageriets tjeneste (hør også den superbe, nye Oscar Grönberg Trio-plata og les også intervjuet med Grönberg i Jazznytt), og underviser på NTNU. Trommesettet hans er blant annet utvidet med pauker, metallplater og det han kaller en drone commander, og til sammen skaper det et fantasirikt og suggererende landskap som til overmål er inspirert av en sykkelsti fra hans barndoms Brattvåg. Hele veien frem til målet.
(Denne korte teksten finnes også i siste utgave av Jazznytt, dog med en merkelig tastefeil der navnet et sted er skrevet Tor Haugane, noe som antakelig skyldes at skribenten nylig hadde lest en diktsamling av Karin Haugane. Vi beklager naturlig nok dette. )
Ukas låt
Briotrio
«Filip»
AMP
Kosligjazz er kanskje ikke det skarpeste ordet i musikkgudens oppslagsverk, men med tanke på all den slitsomme dritten vi omgir oss med daglig, enten det er IRL eller på de stadig mer trettende sosiale mediene eller for den saks skyld de vanlige mediene, er det vel nettopp litt fred og ro i hyggelig musikalsk kompaniskap som trengs. Groovy, mjukt og folkelig er tydelige plussord for denne trioen, som også bidrar med litt stemmebruk her og der. Arne Skorpe Sjøen på trommer, Thomas Linde Lossius på kontrabass og Ingrid Øygard Steinkopf på piano, de sitter til og med og smiler på CD-omslaget! Dette er jo høyst kontroversielt. Det kan man vel ikke påstå at kuttet «FIlip» på denne platen er, men låta er jo nesten like fin, interessant og beroligende som tittelen den bærer, og den blir beriket av den aldeles strålende Sondre Ferstad på munnspill.
Tilbake til In a Silent Way med Mats Eilertsen
Mars Eilertsen er aktuell med musikk på en rekke kanter, samt Blindebukk-intervju i nyeste Jazznytt. Vi snakket med ham om Miles Davis. Foto: CF Wesenberg
I år har NTT laget en lengre serie med utgangspunkt i femtiåringen In a Silent Way av Miles Davis (del 1, del 2, del 3, del 4). Hvorfor det, egentlig? Det er et spørsmål vi sant å si ikke har stilt oss riktig ennå – det er jo ikke sånn at vi går rundt og nilytter på akkurat denne skiva, men det er noe gøy med å gripe tak i et album som så mange har et forhold til, hale og dra i det og se hva som kommer ut av det. Målet må jo kanskje være at serien ender opp med å handle om helt andre ting, tider og lyder.
I det nyeste nummeret av Jazznytt kan du lese et blindebukk-intervju med Mats Eilertsen, evig aktuell på bauer og kanter. Det er – som resten av bladet – vel verdt å lese! Etter at han deltok i en kort passiar på mikrobloggnettstedet twitter om skiva, sendte vi over noen spørsmål til ham.
– Jeg skal på ingen måte påberope meg å være en ekspert, bare en synsende musiker som har hørt mye på denne musikken opp igjennom. Min inngang til denne perioden er egentlig først og fremst gjennom Weather Report. De første platene der springer jo på en måte ut fra miljøet rundt Miles Davis og hans eksperimenter, men de (WR) organiserer, orkestrerer seg og musikken på en annen måte. Mer komposisjoner, de bryter opp oftere, skifter elementer og lyder, og er ikke så jammete. Miles Davis begynte jeg å høre på gjennom be-bop´en med Charlie Parker og nærmet meg sakte men sikkert 60-tallet og året 1969 fra begge kanter. Ballade og Bop—Miles og Zawinul/Shorters Weather Report og alle musikalske avarter og forgreininger som springer ut fra alle disse.
Hva er forholdet ditt til albumet?
– Jeg må innrømme at det nok aldri har vært favorittplata mi, jeg har syntes den har stått i et spenn mellom litt kjedelig, ensformig, og veldig dristig og spennende, men syns den vokser og skiller seg ut nå med historiske briller. De klassiske kvintett-albumene i årene før stod meg nærmere da, fordi den type musisering og tydelighet og gjenkjennelighet var noe jeg var opptatt av når jeg forsøkte lære meg jazzens mystikk og vesen.Et interessant studium er i allefall denne perioden rundt In A Silent Way med alle sine brytningspunkter. Det er ikke en plate jeg hører ofte på lenger, både fordi det nå finnes så utrolig mye musikk der ute tilgjengelig av alle sjangre og tiden er knapp, og det skal da for pokker øves og komponeres ny musikk, må vite! Men den bringer meg fortsatt rett til det samme stedet hver gang i kraft av sin særegne sound, slik de beste utgivelser og album gjør. Gang på gang.
Hva slags verdier i denne musikken er det du tenker at du også dyrker i din egen musikk? Og hvor direkte har egentlig denne musikken inspirert deg?
– Den har heller ikke elementer jeg ofte (bevisst) tyr til selv i egen musikk, kanskje med unntak av tittelsporet «In A Silent Way», som har et landskap og formulering jeg føler mer slektskap til. Ḿen det er fortsatt deilig å høre den friskheten og viljen som finnes i denne perioden. Det knaker i fortøyningene og det musikalske grunnfjellet flytter på seg disse årene. (1959 var jo også en slik periode med Kind Of Blue, Giant Steps og The Shape Of Jazz To Come, Mingus Ah Um og så videre). In A Silent Way startet og pekte nok ut en retning for musikerne der, med ønske om modernisering i form, bruk av andre groover og rytmer og elektriske instrumenter, for å nå ut til nye publikummere, men også for å pushe seg selv og musikken til nye områder, kan jeg tenke meg. Og kanskje til og med for å kunne bekle seg med enda kulere, hippere, tightere bukser og skjorter. Den er innspilt på én dag, 18.febuar 1969, og fremstår i dag som tydelig og produsert. Kanskje nettopp fordi de hadde bare én dag og materialet og tankesettet var nytt for dem? Det er jo ikke ukjent i jazzen å spille inn plater på én eller to dager. Bitches Brew, som ble spilt inn seks måneder senere er jo enda mere typete, utbrodert og gjennomført, og mer live-spilt og jammete, og representerer kanskje enda mere bandet og musikken som de låt når de spilte live på den samme tiden. De er jo fortsatt jazzmusikere med et uttrykksbehov og trang til å spille, improvisere og utvikle og live gjør de jo det til gangs.
Du nevnte Live At Juan le pins-opptaket, like før Bitches Brew, på twitter. Etter hvert har det kommet ut mer og mer livemateriale fra 1969 og 1970 – kan du si litt mer om hva som er så fascinerende med å høre hvordan dette bandet låter live?
– «Juan Le Pins/Antibes» 5 mnd senere i juli 1969 er jo som denne kvintetten alltid holder på. Syder og koker. Pusher og presser og det er en sånn vilje og tæl der. Til dels «straight og gjenkjennelig» mens Miles spiller, de sklir gradvis ut mer og mer under Shorter sine soli og freaker helt ut og opp til planetene når det er pianotrio med Corea/Holland/DeJohnette. Peker jo direkte mot Circles -bandet som Corea senere hadde med Holland, Altschul og Braxton. Så tilbake og på plass på que fra Herr Davis. Og Live at Fillmore East mars 1970 (siste konsert med Wayne Shorter) og Live Evil.
Groovene og vampene er inkorporert i materialet og de er utrolig samspilte i de ørsmå que´ene som plutsleig er der på slutten av en låt før de braser ut i neste låt, neste vamp og nye eskapader. (feks Directions over i Spanish Key). A tribute to Jack Johnson (også innspilt tidlig 1970) har jo enda tydeligere preg av datidens rocke-og blues-element i seg med kule gitarriff, rufsete trommer, ordentlig orgel og Henderson på stødig Fender Bass, som det het i coveret da, ikke el bass. Og de går ikke såå langt ut i Live Evil-jazz-syre-tripen, Ja, bortsett fra sax-solene til Steve Grossman, da! Allerede på Miles in the Sky fra 1968 er det innslag av Fender Rhodes og gitar (George Benson), og hint av steady beat, men der springer trommene rundt på jazzmanér og mere klassiske jazz-elementer og soli forekommer fortsatt. Men mye av det som gir In A Silent Way sitt særpreg er faktisk trommene som holdes steady så godt som hele veien, bare hi-hat! Et riff holdes, orkestreringen er gjennomgående, om enn med freestyle kommenterende fender rhodes, syrete orgel som bare ligger bak der, inni der og småprater, og gitaren klimprer, tja, ofte som en ordentlig vanlig strengete gitar! Og trompeten binder det hele sammen som en magnet når den kommer inn, som Miles alltid gjør på sitt beste. Det hele er ikke veldig variert dynamisk, selv om de løfter det litt, stopper, begynner på igjen, men de går ikke all the way up.
Men fordi trommene spiller så tålmodig og tilbakeholdt (til Tony Williams å være) finnes det masse plass til elpiano, orgel og gitar i lydbildet. Om det er helt spilt eller klipt og sammensatt i etter-produksjonene av Macero, skal jeg ikke si. Men at noen har hatt et overblikk og gjort et etterarbeid er jo helt sikkert. I dag ville den kanskje blitt beskjært ytterligere, blitt konsentrert, kortet ned og enkelte deler muligens forsterket og tydeliggjort? Hva vet jeg, men denne perioden bærer jo i høyeste grad preg av være litt lang og vampete, samt selvfølgelig hårete og med et noe sterkt behov for inntak av ymse stimuli. Om du leter med riktig lykt og lupe, og insisterer en smule, kan jo plata kunne hinte mot minimalisme, men fordi det er spilt av jazzmusikere, som gjerne har et behov for ´å gjøre noe´, spille, forandre, finne på og slår seg ikke til ro med bare å holde en groove eller idé. Det er på godt og vondt. Repertoiret av tilgjengelig og mulig musikk å spille i dag er mye bredere og nesten ubegrenset. I dag er det jo mer vanlig, mener jeg, med konsept-tenking, å gjøre det musikken må ha, kunne musisére med en bredere palett enn bare å gjøre greia di, spille F7/13/b9 med antioksidant på topp, sekvensere, løpe over keyboard og gitarhals i kvartløp, vise fram det du holder på med på øverommet. Noe som er kult nok, altså! I 1969 kom de jo rett ut av denne musikalske måten å snakke på, språket og landskapet var i ferd med å endre seg, og i denne perioden åpnet de opp, brøt ned gamle elementer og byggestener, forsérte noen grenser og banet vei slik at andre musikere etter dem kunne ta for seg og lage nye greier.
Som et eksperiment kunne det vært interessant å tenke seg In A Silent Way (eller Miles Davis generelt) gjort enda mere minimalistisk, dronete, nedstrippet, konsekvent med andre musikere uten den direkte jazz-approachen.
Hva ville en musiker som Herr Davis gjort i dagens landskap? Kanskje hadde det vært mulig å lure ham utpå enda djupere vann?
– Et lite strekk (ca 10:50-12:00) i første låt «Right Off» fra A Tribute to Jack Johnson (originalen) er et et sånt øyeblikk før riffet og gitaren kommer tilbake. Trompeten ligger igjen over en ulmende orgel eller noe-dissonans. Veldig nordisk, vil man sannsynligvis si nå, innslag av noe NP Molværsk, syns jeg. Et lite minutt bare, men gir et lite frampek, kan man si nå i ettertidens lys! På mange måter er jo hans mesterverk at han har klart omgi seg, møblere og orkestrere seg og trompeten sin med så mange forskjellige ulike musikere som har styrt og påvirket musikken hit og dit, men trompeten står som en søyle i midten åkkesom.
Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger