I Now’s The Time denne uken: To Kongsbergveteraner snakker om Motvind-debatten, Buddy-vinner Ingebrigt Håker Flaten møter Årets Jazzklubb-vinner Blow Out og sognepresten i Grønland Kirke snakker om Sun Ra og hvordan vi skal gjøre konserter mer sosiale.
Hei, god formiddag og velkommen til Now’s the time – fredagsbloggen om jazz som faktisk finnes. Denne uken er det Bylarm i Oslo, og det skal ikke legges skjul på at det legger et visst beslag på arbeidskraften til NTT-redaksjonen. Vi klager ikke, altså – misforstå oss rett. Vi har det vi håper er en rikholdig utgave også denne uken, som vi håper dere setter pris på. Dukker spørsmålet om hvorfor vi holder på opp, litt lengre inn på neserota enn ellers, når slike bransjekaruseller arrangeres, med alle sine klumpete seminarer og småstressa, avkortede konsertsett? Svaret her vi sitter, midt på natten, fortumlet etter gigs med Arthur Kay, Mall Girl og Pom Poko, samt et særdeles improvisert og ureglementert opprør inne på en favorittpub med avspilling av Toto på uteserveringen, er…. vet dere hva? INGEN er interessert i hvor slitsomt eller artig eller begge deler det er på bransjefestival. LA OSS HELLER BEGYNNE UKAS UTGAVE!
Now’s The Time og Jazznytt er til stede på bransjefestivalen Bylarm!
Hei, du! Abonnerer du på Jazznytt? Et nytt nummer kom oss og bladets abonnenter i hende denne uken. Vi kommer tilbake til mye av stoffet i dette bladet i fremtidige NTT-er. Foreløpig kan vi nevne at du blant annet kan møte Bethany Forseth-Reichberg, vokalisten i Mall Girl og Tiur. Sistnevnte duos debutplate, Når tiden står stille, blir også anmeldt i nummeret. Hva vi skriver holder vi for oss selv for øyeblikket, men dere kan jo høre på den? I morgen, på lørdag, kan du uansett høre Forseth-Reichberg prate med Audun Vinger på Jazznytt18-formiddag på Kulturhuset. Dit kommer også Bendik Giske, som er intervjuet om sitt forhold til saksofonen sin i instrumentspalten My favorite thing og pianist Erlend Slettevoll, som skal spille “Nardis” på piano mens NTT forsøksvis finner noe mening i låten – og jazzen – oppå dét igjen. Det blir simpelthen noe vi ikke har prøvd før, og den som møter opp får se hvordan det går.
Om dere er ute og går allerede i kveld, er vi med på Hærverk-kvelden som arrangeres av Oslo Jazzfestival og Motvind-festivalen. Der spiller også Bendik Giske, i tillegg til Monkey Plot og Marthe Lea. I tillegg blir det, klokken kvart over åtte, paneldebatt om Kongsberg Jazzfestivals sponsoravtale med Kongsberg Gruppen, med Vinger som moderator og Gry Bråtømyr (Norsk jazzforum), Kai Gustavsen (Kongsbergjazz) og Haakon Aamlid (Motvind) i panelet. Motvinds ferske magasin slippes også i dag.
Vi viet hovedsaken i forrige nettavis til Kongsberg-debatten. Der snakket vi med Kai Gustavsen og Motvinds Andreas Hoem Røysum (som altså overlater stolen sin til Haakon Aamlid i morgen). Vil du ha litt ekstramateriale? Debatten løper på Ballade, der du blant annet kan lese dette innlegget fra Motvind. Vi anbefaler også det siste tilskuddet i norsk jazzblogg-oppkalt-etter-bebop-låt-flora, nemlig ornitologi, hvor Eyvind Fredriksen (som også har vært fotograf for oss dette nummeret) har skrevet om Motvindfestivalen.
Her i NTT tenkte vi å bidra litt til med noen oppspark i bloggs form. Siden vi i forrige utgave snakket med nåtidens festivalsjefer, tenkte vi at det, som oppladning til kveldens debatt (og videre diskusjon) kunne vært interessant å snakke med et par stykker som har jobbet med Kongsberg Jazzfestival i flere tiår. Vi fant Kjell Gunnar Hoff og Odd Bjarne Bjørkgård.
Festivalstifteren: – Håpløst å bringe debatten ned på sponsornivå
Kongsberg Jazzfestival har sitt utspring i jazzklubben Jazz Evidence, en klubb som ifølge boka Jazz på Trass kan spores til “fire kompiser som tidlig på sekstitallet, annenhver onsdag etter øvelse med Kongsberg Våpenfabrikk Musikkorps, hadde for vane å møtes hjemme hos hverandre for å drikke øl, spise pølser og høre på jazzplater.” De fire medlemmene var Egil Settli, Arne Haugen, Odd Sønstebø og Per Ottersen. Sistnevnte er stifteren av Kongsberg Jazzfestival – i tett samarbeid med Kjell Gunnar Hoff. Hoff var sønn av grunnleggeren av Kongsberg Skifabrikk, han er livslang jazzentusiast og er i dag varaordfører i byen, for Kongsberglista. Han har vært engasjert i festivalen i hele sitt voksne liv.
Har du fått med deg diskusjonen mellom Kongsberg Jazzfestival og Motvind?
– Jeg har ikke fått med meg den siste debatten i detalj, men dette er noe som har blusset opp av og til. Sponsorer var en diskusjon helt fra starten av, og det tok veldig lang tid før det kom inn spons i Kongsberg Jazzfestival. Det var i frykt for at man skulle ende opp med å drive en kommersiell festival – at sponsorene skulle være med og bestemme det kunstneriske innholdet diskusjonen dreide seg om den gangen.
Hva tenker du om problemstillingen?
– Jeg synes det er flott at Kongsberg Gruppen er med og sponser. Det er en svært viktig arbeidsplass i Kongsberg og de føler også et ansvar overfor byen, selvfølgelig, med tanke på å bidra til aktiviteter som er til glede for folk. Enten det er basketballaget eller jazzfestivalen, er det noe de ønsker å bruke penger på. De har også en veldig stor divisjon som leverer maritimt utstyr, også til oljeindustrien. For noen år siden hadde vi en lignende diskusjon knyttet til festivalen store sponsor Technip FMC, den andre store virksomheten på Kongsberg, som utelukkende lever av oljeindustrien. Norge lever for det første av oljevirksomheten i dag – og det er selvsagt noe man kan diskutere i et fremtidsperspektiv, men her og nå er det sånn det er. Vi lever også i en verden som er mer urolig enn den var for en del år siden, og da er det dessverre slik at verdien av å ha en våpenproduksjon også er åpenbar for mange. Personlig har jeg lite til overs for denne diskusjonen – Kongsberg Gruppen blander seg ikke inn i programmet, dette er penger som utelukkende kommer festivalen til gode.
Hvordan har forholdet til sponsorer vært historisk sett for festivalen?
– Jeg var veldig aktiv fra starten av, i 1964. Både Per Ottersen og jeg diskuterte muligheten for å få inn sponsorer for å skape litt mer spenstige budsjetter. Da fikk vi flertallet mot oss. Vi hadde riktignok litt sponsorinntekter – noen bedrifter var for eksempel generøse ved å kjøpe store annonser i programheftene, vi hadde annonser på billettene og noen hjalp til på andre måter, men det var veldig lite i et moderne perspektiv. Man kan kanskje ikke kalle det for en sponsorordning, det var nok mer for å være hyggelig. Men man var altså i starten redd for at de skulle være med på å bestemme programmet og gå i mer kommersiell retning.
– Sett at det faktisk ender opp med at det er vanskelig å få tak i musikere til jazzfestivalen og at de dermed så seg nødt til å kutte ut avtalen?
– Det tror jeg ikke et sekund på. Noen få kan nekte av rent idealistiske årsaker, og det er helt greit – men jeg kan love at de fleste jazzmusikere vil være glade for å komme til festivalen også fremover.
– Men hva tror du ville vært reaksjonen i lokalbefolkningen?
– Det ville være hoderysting. Vi skal huske på at TechnipFMC og Kongsberg Gruppen kjøper produkter fra eller har underleverandører i nesten alle landets kommuner. For å sitere en tidligere olje og energiminister på en konferanse i Sandefjord for noen år siden – “det som er godt for Kongsberg er godt for Norge”. Dette er verdensledende virksomheter som betyr mye for veldig mange andre lokalsamfunn også. Så kan man være enig eller uenig med våpenindustrien, men det opplever jeg som en annen diskusjon som må tas på et annet nivå. Vi har våpenbedrifter i Norge hvorav den største er lokalisert på Kongsberg, og vi skal også huske på at ut fra den våpenteknologien som utvikles, har det kommet mange nyttige sivile produkter – ting som har andre applikasjoner. Jeg vil si at spørsmålet du kommer med reiser en rent hypotetisk problemstilling. Jeg syns det er flott at Kongsberg Gruppen og FMC bruker en del av sine ressurser på å sørge for at Kongsberg Jazzfestival lever. Det har mange i Norge også glede av.
– Hvordan ser du på at Kongsberg Jazzfestival i år velger å ta denne diskusjonen også under festivalen?
– Jeg ser på det som en måte å vise at man ikke er arrogant. Det er viktig i et demokrati at man slipper til ulike oppfatninger, at man kan diskutere dem. Men jeg tror vel neppe at det blir noen endringer i de lokale holdningene, det har jeg vanskelig for å se for meg. Våpenproduksjon er storpolitikk når det kommer til stykket og det er drivere som vi på Kongsberg ikke har noen særlig påvirkning på. Jeg drev med jazzmusikk fra jeg var 18 år og overlevde en Beatles-periode og alle som er med på å støtte jazzen, applauderer jeg. Så lenge det ikke da er autoritære regimer – men om helt normale virksomheter er villige til å bruke penger for å støtte smalere musikkformer, syns jeg det er veldig positivt. Det skal vi være glade for.
– Finnes det noen lokal motstand på Kongsberg etter det du kjenner til?
– Det er et fredslag på Kongsberg og noen av dets medlemmer har ved et par anledninger ytret sin motstand. Tilsvarende ble det også for noen få år siden reist spørsmål om sponsing fra de oljerelaterte virksomhetene var riktig ut fra et miljøsynspunkt. Det er fem og et halvt tusen mennesker som arbeider ute i teknologiparken, og for denne byen er de virksomhetene som holder til der helt avgjørende. Jeg er også varaordfører, og jeg kan også si fra et lokalpolitisk ståsted at jeg veldig glad for disse flotte virksomhetene. Det er bred politisk enighet i Norge om at vi skal ha en våpenindustrien og at den viktigste ligger på Kongsberg skyldes en midlertid nedleggelse av sølvverksdriften mellom 1805 og 1816 som førte til stor arbeidsledighet på Kongsberg. Allerede i 1811 startet planen om å utvikle våpenindustri nettopp på Kongsberg, både for å avhjelpe den store arbeidsledigheten og grunnet den overhengende krigsfaren på den tiden. Dette er det historiske perspektivet, som også er viktig å ha med seg når saken drøftes i en lokal kontekst.
– Men det kan vel tenkes at en protest fungerer bedre om man tar den på et mer lokalt nivå, sånn som her?
– Joda, jeg er enig i det – men jeg tror vel at de aller fleste, selv de som har vært godt på venstresiden, har innsett at vi dessverre trenger et forsvar, at det er mer aktuelt enn noen gang. Veldig mange av oss trodde at vi bare kunne ruste ned etter den kalde krigen, men så ser vi hva som skjer. Den realpolitiske situasjonen er noe vi må ta innover oss, og diskusjonen om å endre den, er vi nødt til å overlate til det nivået der det hører hjemme. Jeg syns det blir ganske håpløst å bringe den ned på et sponsornivå, for å være helt ærlig.
Billettøren kjenner på ambivalensen
Odd Bjarne Bjørkgård, Jazz Evidence-ildsjel, festival-mainstay og Rødt-politiker, hadde sin første i 1975.
– Den gang var koblingen mellom klubben og festivalen ganske mye sterkere enn det den er nå, og hvis jeg er med på noe, pleier jeg å engasjere meg. Jeg ble med i styret i klubben høsten 1974, og var man det, skulle man ha en jævla god grunn til å slippe unna å jobbe med festivalen også. Så sånn ble det.
Hva har vært forholdet ditt til festivalen siden den gang?
– Jeg har vært styreleder i stiftelsen i fem år til sammen. Jeg var den første styrelederen da vi etablerte stiftelsen i 92, og så var jeg innom igjen fra 2005-2007. Men jeg begynte i jazzfestivalen i avviklingsgruppa, som er kjent som kaos-gruppa. Jeg jobba der de fire første årene før jeg begynte med salgsgruppa, hvor jeg er fremdeles. Salgsgruppa driver både med merch og billettsalg – det er det siste jeg har vært mest aktiv i. Der treffer vi publikum, og jeg har hatt veldig mange fine samtaler med folk fra bak disken gjennom årene.
– Har du fått med deg den siste diskusjonen med Motvind?
– Jeg har fått med meg det grøfste, hva Motvind er og at de arrangerer sin festival samtidig. Maja Ratkje var vel også blant de første som trakk det opp i nyere tid i forbindelse med festivalen, det er kanskje en fem års tid siden, tipper jeg. Det gjaldt vel først og fremst våpenindustrien, men hadde også med olje å gjøre, om jeg ikke husker helt feil.
– Hva tenker du om det selv?
– Jeg har et veldig ambivalent forhold til det. Jeg er født og oppvokst i Kongsberg og har bodd her egentlig hele livet. Festivalen som sådan har jo ikke noe langt forhold til industrien i Kongsberg eller sponsor-virksomhet generelt. Vi begynte vel veldig forsiktig med det i 1990, så gikk vi i realiteten konk i 1991, før vi etablerte stiftelsen. Det var først etter det, utover nittitallet, at vi fikk ordentlig store sponsorer. Utover det tiåret begynte industrien å bruke festivalen mer – de kjøpte billetter, hadde firmaarrangementer hvor de spanderte billetter på kunder og ansatte. Sånn begynte det, FMC kom inn tidlig, og så har Kongsberg Gruppen blitt med de seinere åra på sponsorsiden. Tidligere var de en relativt omfattende bruker av festivalen mer enn en sponsor.
Men én ting er at festivalen ikke har hatt noe langt forhold til sponsing – vi var jo, på samme måte som resten av jazz-Norge, seint ute i forhold til idretten med tanke på å utnytte sponsormidlene som var tilgjengelige i Norge. Jeg var selv ekstrem motstander av at festivalen skulle inngå noen form for avtaler. Jeg sto på allmøter på åttitallet og var virkelig firkanta på det, og har vel måttet bite i meg et og annet ord etter det.
Med tanke på industrien, må man se på Kongsbergs forhold til Kongsberg Våpenfabrikk – som hjørnesteinsbedrift og opphavet til all industrien i Kongsberg. Folkets forhold til dette her betyr nok mer enn festivalens egen historie med tanke på sponsing – den er som sagt ganske kort. Personlig står jeg nok på den linja som en del musikere gjør, jeg har jo en politisk agenda som ligger tettere opp til mange av de folka du nevner, men på grunn av industriens historie har jeg en ambivalens.
Jeg har sjøl vært innafor portene i mange år, men de siste seksten årene har jeg vært på utsiden og jobbet med andre og hyggeligere ting. Men jeg synes det blir feil at Maritim-delen, for eksempel, ikke kommer tydeligere fram når man diskuterer det. Det syns jeg burde være nyansert littegrann, selv om jeg personlig også fordømmer den våpenindustrien vi har i Norge. For meg er realiteten at våpenproduksjonen er politisk villet og drevet, og det er i grunnen trist at det er akkurat på Kongsberg vi har en bedrift som driver med det, og som er så viktig for stedet, med et helt konkret historisk bakteppe.
Det som også er litt viktig oppi det hele for meg er at, når vi først har den industrien på Kongsberg, er det i hvert fall bedre at de legger igjen penger på Kongsberg og i kulturlivet her, enn at de sponser en eller annen idrettsutøver eller whatever.
Hvordan er holdningen til det i Rødt på Kongsberg?
– Rødt på Kongsberg er jo ikke noen stor organisasjon. Vi har selvsagt hatt noen diskusjoner om våpenindustrien og vi applauderer den ikke på noe vis. Vi hadde satt stor pris på om våpendelen av den industrien hadde utviklet seg i en helt annen retning enn den har gjort. Men Rødt på Kongsberg bruker nok de små ressursene vi har på hva som skjer i hverdagen på dette stedet enn på storpolitikken. Men det er ingen tvil om hvor vi står i den sammenhengen. Men når du er relativt få mennesker, må du bruke kreftene der det er mulig å oppnå noe for folk som bor i Kongsberg. Det finnes noe som kaller seg Kongsberg Fredslag som har fått noen oppslag med protesten sin mot det, og på lengre sikt håper jo jeg det kan bli mer. Men per i dag tror jeg ikke det kan være noen vinnersak og det har med historien til lokalsamfunnet.
En annen ting jeg også syns mangler i denne diskusjonen, er at de samme som retter pekefingeren syns det er helt greit med statlige stipender og tilskudd, men hva er det som gjør at staten har de inntektene de har? Det blir en litt dobbeltmoralistisk sak ut av det. Skal du være virkelig steintøff mot det.
– Men dette er en ganske kjent innvending som dukker opp – det skjedde åpenbart i protestene som kom mot Statoilstipendet som ble utdelt under Bylarm – og det kan vel sikkert rettes mot avholdsorganisasjoner som får penger fra blant annet alkoholavgifter, partier som kjemper for reduksjon av skattenivåer som får penger fra skatteinntekter og så videre – det er lett å bedrive dobbeltmoral-har’n så lenge det er offentlige penger i spill og man ønsker at landet skal styres annerledes på samme tid. Samtidig er det vanskeligere å se for seg at noen egentlig hadde stusset om norske kulturaktører eller idrettsutøvere for eksempel sa nei til å bli sponset av Shell eller Conocophillips, selv om de selskapene også holder på ute på sokkelen og genererer inntekter for oss. Så det virker som at det finnes en større plikt til å godta at støtte fra statseide, norske selskaper nesten er det samme som offentlige midler. Hvor tenker du at vi bør plassere skillet?
– Det er fristende å si at det er et jævla godt spørsmål. Det er ikke enkelt å svare på det, og jeg mener ikke at man skal være så firkanta på det at man takker nei til alle statlige tilskudd, men det blir en slags dobbeltmoral når man skal være så steinhard når det gjelder statlig eide selskap. Samtidig er jo det de gir i tilskudd i form av sponsormidler reduserte skattemidler for staten. De finner måter å bruke penger på som reduserer skatteinntektene. Og det at de sponser lokalt kulturliv i Kongsberg, bruker de selvfølgelig for så skape et litt bedre glansbilde av seg sjøl enn når det kommer fram at man produserer dritt som havner i steder som Saudi-Arabia. Så det er klart at du polerer deg når du gjør sånne ting. Jeg sliter med den dobbeltheten, kanskje få tenker akkurat sånn på det, det er kanskje fordi det angår Kongsberg så mye at det blir sånn for min del. Jeg sliter med tanken på at jazzen skal sponses av våpenindustrien, men samtidig sliter jeg med at resultatet er at det bare fokuseres på våpendelen.
Sett at Kongsberg Jazzfestivals samarbeid med Kongsberg Gruppen avsluttes – enten på grunn av at trykk fra musikerne gjør at det ikke er noen annen vei utenom, eller fordi selskapet synes det koster mer enn det smaker, a la det som skjedde med Statoilstipendet. Ville det vært mulig å arrangere Kongsberg Jazzfestival?
– Ja, jeg tror det, men man måtte tenkt annerledes. Man har de store arrangementene på kjerketorget hvor man må trekke jazzbegrepet veldig langt for å få alt til å passe inn. Tanken er at det skal sikre økonomien, samtidig som fallhøyden er svær – det så vi for eksempel i 2017. Sikkerhetsnettet ville blitt borte om vi ikke hadde hatt bånnlasten fra sponsorene. At Kongsberg Gruppen hadde forsvunnet i seg selv, ville gått greit med edruelig programmering, men om både de og FMC hadde blitt borte, ville det blitt en helt annen festival, og da måtte vi nok tenkt ganske nytt med tanke på hvordan det har vært de siste par årene. Bånnlasten Kongsberg har fra staten sammenligna med enkelte andre større kulturarrangementer er veldig mye mindre enn for eksempel Molde, som er nærliggende å sammenligne med. Det er i ferd med å jevne seg ut litt, men det er noe med hvor du starter hen når du bygger et program, som vil få ringvirkninger opp til toppen av plakaten. Og det ville vært annerledes.
– Kongsbergjazz sier at tre prosent av festivalens inntekter kommer fra Kongsberg Gruppen – ville det vært mulig å “lage 97% av festivalen”?
– De tre prosentene er jeg ikke sikker på om er riktig. Én ting er hva som kommer fram av reine sponsormidler, en annen ting er hva de bruker når det kommer til å kjøpe billetter og tjenester som kommer av at de er inne på sponsorsiden. Alt det som spinner rundt det at de er sponsor, gjør nok at det de reelt legger igjen er vesentlig mer.
Årets jazzklubb og årets Buddy-prisvinner jubler i kor
Forrige uke spilte årets Buddyprisvinner Ingebrigt Håker Flaten på det som er årets jazzklubb, nemlig Blow Out! De stilte villig opp på joviale bilder. Foto: Åpen Klasse-Eyvind Fredriksen
På tirsdag slo NTT to fluer i en smekk og intervjuet årets jazzklubb – Blow Out, representert ved Ståle Liavik Solberg, og årets vinner av Buddy-prisen, den gjeveste prisen i norsk jazz, Ingerbrigt Håker Flaten. Det var jo så praktisk – siden begge to satt i en sofa på Hærverk i forkant av en tresetts blow out hvor Flatens kraftfulle røsking, gnikking, dasking og buldring på bassen sto for midtpartiet.
Ingebrigt Håker Flaten: Først og fremst grattis!
Ståle Liavik Solberg: Takk det samme. Jeg syns det var på tide.
Ingebrigt: Pffft.
Ståle: Jeg syns det.
Ingebrigt: Jeg var så sjokkert at jeg ikke visste hva jeg skulle si.
Ståle: Bra!
NTT: Er det noe du har tenkt på i det hele tatt?
Ingebrigt: Ikke et sekund, det var en overveldende overraskelse jeg ikke har vurdert et sekund i løpet av mitt liv. Absolutt ikke. Det er ganske stort, herregud, når man får tid til å tenke på det.
NTT: Hva er det som ramler ned i huet når man først har fått den?
Ingebrigt: Det er en enorm anerkjennelse som varmer noe helt sinnssykt. Man tenker på alle de som har fått den prisen… jeg antar også at det er et ganske stort nettverk som er involvert også når man får den, når det skal bli bestemt. Så jeg skjønner at det er en helt sjuk utvelgelsesprosess. Det er en ufattelig stor og varm klapp på skulderen fra mange folk som har noe for seg.
NTT: Hva med deg, Ståle, så du Blow Out-prisen for deg?
Ståle: Ikke på den måten, men når vi fikk den, tenkte jeg at vi har bygd opp noe som er bra. Men samtidig er det veldig mange andre som gjør det, og det vi driver med er kanskje litt på siden av “jazz-jazzen”, og sånn sett er det kanskje en fin anerkjennelse på samme måten. At flere rundtomkring i Norge vet om at vi finnes og skjønner at det vi gjør har betydning for mye.
Intervjuet avbrytes her av et titalls gratulasjoner.
Ved hjelp av nymotens teknologi har menneskeheten endelig klart å dokumentere det aller siste øyeblikket før man har rundet norsk jazz. Prisen ble delt ut av Trude Storheim, styremedlem i Norsk jazzforum og festivalsjef for Vossa Jazz. Foto: Arne Hauge
NTT: Når ble du jazzer, Ståle?’
Ståle: Det er ikke et øyeblikk, jeg var superinteressert og ramla mer og mer inn i det. Jeg har vel et hjerte for arrangering som gjør at jeg alltid har drevet med det på siden også, og syns det er kjempekult. Jeg vet hvor kult det er å komme på musikerdrevne spillesteder sjøl, så da gir det mening.
NTT: Når skjønte du at det er dette som er deg, Ingebrigt?
Ingebrigt: Vet du, det har tatt lang tid å forstå. Det har vært en prosess hvor det bare har vært sånn, uten at jeg har vært voksen nok til å reflektere over det. Ting har bare skjedd, også har jeg vært med på det. Jeg må nesten si at det er den siste tiden. Det er jo sånn det er, liksom!
Ståle: Det kommer ikke til å bli noe annerledes.
Ingebrigt: Nei, det kommer ikke til å bli noen stor forskjell, man kan jo gjøre små grep og endre på ting, men…
Ståle: Jeg sa at jeg begynte å ramle inn i det, også ramlet jeg mer og mer, og etter hvert setter det seg også mer, bare. Det er enklere å akseptere at det er sånn det er, kanskje.
Ingebrigt: Men du spiller jo også med flere hatter, du er ikke bare arrangør.
Ståle: Nei, det er litt det jeg mener også, man bare begynte å gjøre de tinga der, og så har det bare blitt sånn. Jeg liker å gjøre begge deler.
NTT: Hvilken rolle har den typen musikerdrevne klubber som Blow Out er spilt i din karriere, Ingebrigt?
Ingebrigt: Det er en sinnssykt stor forskjell, og en av grunnene til at jeg har starta en festival selv i Austin, uten at jeg skal gå videre inn på det. Jeg føler at det er så mange som har null peil på hva det vil si å komme til en festival der musikere blir mottatt og behandlet på en sånn måte som… en personlig måte på et sett, med en forståelse om hva som er viktig når man er på turné. Småting, ytterst få ting, men veldig viktige ting, og hvis man goofer som arrangør er man fucka i en musikers syn… eller, det skal ikke så mye til før det ikke funker så bra. Den rollen jeg har tatt på meg er jo noe jeg lurer på om jeg er klar for, men for å svare på spørsmålet ditt: Sånne klubber er sykt viktig.
NTT: Er sånne klubber drevet av musikere også viktig kunstnerisk sett? Får det noe å si for musikken som skapes?
Ståle: Det tror jeg absolutt. Det er veldig forskjellige måter å gjøre det på. Noen kuraterer hardt, og der former det nok musikken mye, men andre er mer sånn som slipper til nesten alle og sånn sett former det med at det kommer inn nye folk. Her prøver vi å oppfordre til nye samarbeider, og det er kult når det blir nye prosjekter ut av noe vi har satt sammen som førstemøte. Jeg tror at det er viktig også. John Russell snakker om å utvikle seg som musiker, og da deler han det inn i tre: Å spille i faste prosjekter, nye møter og å spille solo. Det syns han er helt topp. Jeg tenker ikke akkurat sånn på det, men jeg skjønner veldig godt hva han mener.
Ingebrigt: Så tre ting – nye konstellasjoner, solo og gamle konstellasjoner?
Ståle: Ja. Det er liksom hans tese for hvordan man kan fortsette å utvikle seg.
NTT: Hvordan høres det ut for deg ut?
Ingebrigt: Veldig korrekt og logisk – å holde på faste konstellasjoner, utvikle seg i nye og ikke minst å utfordre soloaspektet – som jeg har et elsk og hat-forhold til.
Ståle: Det er det mange som har!
Ingebrigt: Ja, men det kan være en fantastisk bra opplevelse også, egentlig.
NTT: Jeg har to spørsmål til hver av dere til slutt…
Ståle: Hvordan føles det?
NTT: Nei, det ser jeg på dere, det virker som at det er veldig hyggelig. Men, Ståle – hva er ditt Ingebrigt Håker Flaten-øyeblikk?
Ståle: Kan du spørre Ingebrigt først?
NTT: OK, jeg vet ikke hvor mye du ser tilbake når du mottar en sånn pris, men finnes det noen høydepunkter du tenkte på, som du er ekstra glad i?
Ingebrigt: Det er vanskelig. Men… Bugge [Wesseltoft] har kommet inn i hodet mitt som en katalysator og et generøst menneske. Musikalsk også, det å spille med ham var helt fantastisk da det skjedde, å være med på hans vei dit han gikk med musikken sin. Den opplevelsen har kommet tilbake. Bugge var en svær åpning, ikke minst som et ekstremt generøst menneske. Det er en kul måte å gjøre det på altså, når man er musiker, å behandle folk rundt seg godt, å bare være kul. Men så kommer det en milliard andre, selvsagt… jeg vet ikke hvor jeg skal starte, jeg trenger mer tid.
Ståle: Jeg husker første gang jeg hørte Ingebrigt. Det var en lørdag på Herr Nilsen i mai… april/mai 1996, med Petter Wettre kvartett.
Ingebrigt: Wow. Med Jarle [Vespestad] og…
Ståle: Og Håvard [Wiik]. Jeg tror du var forsinka eller satt på dagtoget fra Trondheim, så Petter og Jarle spilte første sett duo. Det er noe jeg husker veldig godt, en av de første gangene jeg var inne i Oslo og i hvert fall første gang jeg var på Herr Nilsen.
Ingebrigt: Det var harbop-kvelder, de greiene på Herr Nilsen. Det var jævlig gøy.
Ståle: Ja, det er…mange greier.
NTT: Det neste spørsmålet blir hva som er Blow Out-høydepunktet.
Ståle: Å faen. Der er det også jævlig mange. Men… for å ikke ta de aller mest åpenbare… okei, tre lydprøver som må nevnes: Morten Gunnar Larsen og Han Bennink. De hadde aldri møttes før og prøvde å spille noen låter og det swingte som et uvær. Det andre er lydprøven med Alan Skidmore, Vidar Johansen, Ole Morten Vågan og Raymond Strid, hvor Skidmore og Vidar Johansen fant tonen bokstavelig talt og liksom begynte å skravle, spelle og bli bestekompiser [knipser] sånn… og så duoen til Phil Minton og Veryan Weston nå i sommer. Da spilte de noen låter fra Westbrook-Blake-prosjektet, som Minton hadde sunget på i gamle dager og som både jeg og Paal [Nilssen-Love] hadde veldig sterkt forhold til fra gamle dager. Det var nydelig.
Ingebrigt: Jeg har så mange gode Blow Out-minner, det er vanskelig å trekke fram noe. Jeg skulle gjerne vært på en haug av de legendariske møtene de har satt sammen, men jeg har ikke vært i byen. Men det viktigste er at det alltid er utrolig kult å spille her.
Hvor høy og vid kan døren og porten gjøres? Grønland kirke tester grensene
Lars Martin Dahl er sogneprest i Gamlebyen og Grønland menighet. Han er også en stor jazzelsker- og booker og er her fotografert foran Jazzboksen i Kongsberg, hvor han har vært DJ de siste tre årene (til tross for våpenfabrikker og slikt, som han skriver). Foto: Privat
Går det an å gjøre søndagsaktiviteter på en mandag? Førstkommende sistnevnte gjøres det et forsøk i Grønland Kirke når det blir Classic Album Sunday med Sun Ra-albumet Lanquidity hvor seremonimester Kent Erlend Horne møter Karin Krog, Lars Mørch Finnborud og sogneprest Lars Martin Dahl til samtale.
Grønland Kirke fyller 150 år i år, og i forbindelse med jubileumet er det en rekke arrangementer – denne uka slapp de en jubileumsbok, og Dahl har også fått på plass en konsertserie som går gjennom året, med en rekke forskjellige sjangere. Artister som Ellen Andrea Wang, Solveig Slettahjell og Marthe Lea kommer innom i løpet av året, og Oslo Jazzfestival kommer også til å benytte seg av lokalet under festivalen i august. Så vi hadde i det hele tatt mye å snakke med sognepresten om.
Lanquidity av Sun Ra er et pussig, men fint valg når dere skal ha en CAS i kirka – kan du fortelle litt om hvorfor det ble akkurat det albumet?
– Det har flere grunner. Viktig, men minst viktig er at det er en av mine favorittplater – og jeg kan bestemme mye i kirka. Heldigvis likte Kent (CAS) forslaget. Enda viktigere er at plata og Sun Ra representerer både en frigjørende spiritualitet som det kan være interessant å høre i den katedral-akustikken som Grønland kirke har. Den er både «passende» og «upassende» i en kirke og jeg håper den kan skape en slags juxtaposition hvor rommet preger lytteopplevelsen og plata preger rommet – når to ting som ikke nødvendigvis hører sammen møtes, kan det skurre litt og da kan noe nytt oppstå.
Karin Krog kommer! Hva er ditt forhold til henne?
– Her må jeg forsøke å fatte meg i korthet. Jeg er oppvokst i England og bortsett fra a-ha og Erik Thorstvedt (som gjorde en keepertabbe i sin debut) var det ingen nordmenn mine kamerater visste hvem var. En kveld satt jeg og en kamerat og hørte Gilles Peterson på Kiss FM og han spilte Karins «The Meaning of Love.» Det var noe av det beste vi hadde hørt. At hun og Jon Christensen (det er på den låta han spiller aller beste, spør du meg) var norske gjorde meg utrolig stolt. Siden har både Karin og Jon Christensen stått mitt hjerte nært.
For noen år siden hørte jeg Karin i samtale med Audun Vinger. Hun fortalte at hun skulle ha konsert i kirka den kvelden og la til: «… og da må jeg justere litt på repertoaret.» Hvorfor det, tenkte jeg. Så jeg inviterte henne med på en samtale om akkurat det. Hvorfor føler hun at hun må justere og tilpasse seg i en kirke? Jeg synes det er interessant hvordan mange jazza juleplater eller salmeplater er så like i deres uttrykk. Hvorfor blir det så introvert, stille- og saktegående? Hvorfor kan det ikke bråke litt og være litt stygt og? Slik som som Pharoah Sanders, Coltrane eller Max Roach gjorde. Det ble ikke mindre spirituelt av den grunn.
Tidligere har dere hatt spillinger av A Love Supreme og – ikke minst – en avspilling av Aretha Franklins Amazing Grace, rett etter at hun døde i fjor. En flott tradisjon som vi håper fortsetter – er et liturgisk innhold en forutsetning for at det skal funke i kirkerommet, eller har er du nysgjerrig på avspilling av andre ting også? Og kommer det repriser av de to albumene dere har spilt før? Det har vi nemlig hørt, eh, noen etterlyse.
– Coltrane kommer igjen! Vi hadde litt problemer med lyden den første gangen, så den kommer til å bli spilt igjen – også uavhengig av de lydproblemene. Det var sterkt å høre Amazing Grace i kirka. Plata er et opptak fra en gudstjeneste i en annen kirke. Å høre plata i Grønland kirke var rett og slett sterkt. Jeg var på nippet til å spille Mark Hollis – Mark Hollis da han døde, men kirka er nesten ikke ledig framover. Kanskje om et par uker. Andre plater kommer til å komme senere og det skal alltid være jazz på Blåmandag, som er mandagen etter Fastelavn. Der har jeg flere plater jeg ønsker å spille, men jeg tar gjerne imot forslag. Gjerne noe som kan passe og utfordre rommet og dens akustikk.
Du har spurt retorisk om en skikkelse som Bach ville kunne eksperimentert seg fram som komponist og musiker i dagens kirke – og når du selv holder prekener, improviserer du over temaer – kan du si litt om kirken som arena for improvisasjon?
– Akkurat det temaet er jeg blitt mer og mer opptatt av. Hvor er den elektroniske musikken i kirka for eksempel? Foreløpig holdes den stort sett utenfor, men jeg tror den kunne forsterke bevegelsene i en gudstjeneste, meditasjonene og lage kontraster som ellers er vanskelige. Poenget er: om alle enten føler at de må tilpasse seg kirka eller føler at de blir holdt utenfor, kan det umulig oppstå ny kirkemusikk eller uttrykk. En gang i tida var alt som ikke var gregoriansk musikk ansett som upassende, inkludert Bach. Jeg vil ikke ha slutt på Bach og salmesang, jeg vil at noen skal leke seg med arven, liturgiens dramaturgi og kirkerommet før alt bare stagnerer. Det gjøres, men grensene er for tydelige og folk har for mye respekt for kirkens musikalske arv – på godt og vondt.
Det improviseres i alle gudstjenester hver søndag og kirka har dyktige musikere. Ofte kaller jeg organistene for kirkas jagerpiloter. De sitter på voldsomme krefter, spesielt i de store kirkene som Grønland. Og de improviserer mye. Med prestene er det ofte verre. Ved en tilfeldighet måtte jeg holde preken uten manus. Jeg hadde skrevet en, men det var så mange barn tilstede at plutselig ble prekenen feil. Jeg sa til meg selv: «Du vet hva du skal si, du kan ditt fag, men du må bare si det annerledes.» Så jeg improviserte. Da kom jeg nærmere folk, brukte kroppen og blikket annerledes, kunne si navnet til en som satt der. Det var en positiv og spennende opplevelse og folk ble fornøyd. Siden har jeg nesten aldri skrevet en preken, men forberedelsene ellers er den samme. På et vis øver jeg på mine «skalaer», pugger notene og teller taktene og lytter til de andre og rommet som en jazzmusiker. Fordelen er at jeg kan tilpasse meg etter hvem det er som kommer. Ulempen er at det ikke alltid går like bra, men det blir levende for meg og jeg håper også for folk som hører på.
Siden har jeg tenkt at kirka har mye å lære av jazzen. Jazz på sitt beste er en raus musikkform, hvor musikere gir hverandre rom. En gudstjeneste kan lære av det. Det enkleste er at jeg og organisten gjør alt, men nå på søndag blir vi omtrent 15 stykker som leder gudstjeneste. Den eldste er pensjonist, den yngste går i barnehagen. Det blir Bigband-gudstjeneste på et vis, men denne gangen med biskopen og mye pomp og prakt.
Grønland kirke er 150 år i år – og i helgen blir det jubileumskonsert med Pinquins og NyNorsk mesingkvintett – en konsert som også inngår i en serie som varer hele året! Fortell litt om hva folk får høre i helgen!
– Lørdag kl. 2000 er det klart for Norgespremieren av James Tenneys klangmeditasjon Saxony med NyNorsk Messingkvintett, og det selvforklarende verket SKULPTUR av Eyvind Guldbrandsen for og med Pinquins. Kveldens høydepunkt er urfremføringen av komponist Therese Birkelund Ulvos nye verk, skrevet spesielt for de to ensemblene og for Grønland kirkes akustikk.
Konsertserien er vi veldig stolte av. Serien har som målsetning å fylle Grønland kirke med ulike musikalske uttrykk; å la fortellingen om Grønland bli nyansert ved å la musikere med en lokal tilknytning dominere programmet; å la musikerne eksperimentere og leke seg med kirkens akustikk; å muliggjøre at folk vi vet ikke har råd til å delta på konserter til vanlig kan slippes inn gratis. Billettprisene holdes lave og vi gir bort mange. Vi er også stolte av at serien har en overrepresentasjon av musikere som er damer. Hvem disse er, kan dere lese mer om her
Et viktig aspekt av jubileumskonsertserien er at folk også kan betale for en ekstra billett som går til noen som ikke vanligvis får med seg konserter. Grønland kirke jobber sosialt i nabolaget – hvor det finnes fattigdom – på veldig mange måter. Hvorfor er det viktig å også gjøre konsertopplevelser tilgjengelig?
– Fattigdom fungerer på ulike måter har vi lært. Én ting er det å gi folk mat og annen hjelp til å møte hverdagen, noe annet er å gi mulighet til å delta i samfunnets vi – også det kulturelle vi-et. Jeg har med mange å gjøre som absolutt aldri har mulighet til å delta på konserter, teater eller kulturen for øvrig. Folk som ikke har råd til å bruke 150,- på en konsertbillett. Siden januar har vi gitt mange den muligheten. Det kjennes ikke bare riktig, men vi vet noe om hva det betyr. Det gir noen mulighet til å delta i det store fellesskapet og til å kunne fortelle andre om hva de gjorde i går. Vi har lenge praktisert ordningen hvor alle som leier kirka til konserter, må forplikte seg til å slippe inn et gitt antall folk vi vet ikke har råd gratis.
Vi gir også folk mulighet til å kjøpe to billetter, men bare få én. Det er morsomt å se at det tilsynelatende dårlige salgstilbudet brukes.
Har du tenkt noe på hva andre konsertarrangører kan gjøre for å åpne dørene mer for de som ikke har så god råd?
– Det er vanskelig, for de skal jo leve av konsertene, men å holde av noen billetter for så å gi dem til organisasjoner, trossamfunn eller andre man har tillit til at når målgruppa er en idé. Her kan sponsorer kjenne sin besøkelsestid. Hvorfor ikke sponse x-antall gratisbilletter? Så kan konsertarrangørene ringe meg, for eksempel, og jeg kan gi billettene bort.
Så kan man vurdere hva slags kompetanse man skal ha i styrene til festivaler og annet. Vil man nå nye målgrupper er det fint om de er representert på et eller annet vis.
—
Det var alt vi hadde denne uken – vi sees her på internett neste uke, og stikk innom Kulturhuset på lørdag, da! Vi tar formiddagen på etterskudd klokka ett.
Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger