Jazzfunk er også jazz, har du tenkt på det?

“Musikk er det kraftigste jeg vet om. Musikk er det eneste som kan få deg til å gråte, le, trives, danse, pule og krangle. Den gjør rare ting med mennesker, musikk er den eneste rene tingen vi har igjen, når alt annet har korrumpert. Det å være en svart jazzmusiker i USA er ikke lukrativt. Jeg trives mer med å spille enn jeg for eksempel gjør når jeg stikker innom banken – og jeg synes det er helt ok, det også, altså. Men de to tingene går sjelden hånd i hånd.” – Dewey Redman, fra Val Wilmers As Serious As your Life

“mennesket er litt ulønnsomt. frijazz er litt mer ulønnsomt” – Tellef Øgrim, twitter januar 2019

Med disse lødige ord ønsker vi velkommen til NOW’S THE TIME – din ukentlige fredagsblogg fylt til randen med forskjellig jazz! Vi har såpass mye vi skal igjennom at vi bare hopper rett på – etter at vi har minnet dere alle om at det går an å abonnere på Jazznytt, som kommer fire ganger i året, numre som er breddfulle av engasjert og engasjerende kvalitetsjournalistikk om ny og gammel jazz. I år vil abonnementet etter hvert også gjøre det mulig å søke seg gjennom hele Jazznytts arkiv på nett, siden oppstarten – kunne du ikke for eksempel tenke deg å lese alt Rolv Wesenlund skrev for blekka? Det gleder vi oss til.

For en uke vi har framfor oss. AllEars skjer for eksempel denne helgen – det har vi forhåpentligvis dekket bredt nok i forrige ukes NTT. Vi sees kanskje på en av konsertene?

Det er ikke først og fremst meningen at Now’s The Time skal være en «lokalavis». Vi ønsker veldig å omfavne ting som skjer andre steder, enten det er Tønsberg eller Hadeland eller Bergen eller Bodø. Det er bare å komme med informasjon om prosjekter, konserter og annet. Men siden vi tross alt bor i Oslo begge to og elsker å gå ut på konserter her, har det en tendens til å hope seg opp med lokalstoff. Vi håper likevel det som står om utøverne  er interessant uansett om dere får sett konsertene eller ei.

Det kom i fjor høst en ny venue til Oslo, i et år da veldig mange spillesteder og utesteder dessverre har måttet kastet inn gaffaen. Parksalongen på Sankthanshaugen har også et visst jazzfokus, og konsentrerer seg om unge utøvere. Ingenting ville gledet oss mer enn om det gikk an å bygge opp et miljø rundt dette. I skrivende stund har vi kun tatt en pils der for å se på den utsøkte nyoppussingen (dette er i de gamle lokalene til Waldemar’s, der adskillige begre har rent ned i magen i tidligere år) men konsertprogrammeringen og DJ-kveldene bærer bud om at dette er et sted som vil gi rom for mye ungt talent. Kommende lørdag beefer de opp jazzprogrammet litt, da skal nemlig Simen Kiil-Halvorsen fra Stavanger og hans Scripted Conversations holde konsert. Les hva Terry Mosnes skrev om platen deres her — det er en flott besetning med Øyvind Dale på piano, Raymond Lavik på trommer, Hanna Paulsberg på sax og Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass. Dette er jo flere av ungjazzens headlinere! Siden en av oss bor like i nærheten, håper vi selvfølgelig at Parksalongen (et lite sted men i to etasjer) får livets rett i adskillige år og at mange støtter opp om stedet. Denne lørdagen er en ypperlig anledning.

Tidligere på dagen kan man gå på et sted som man veit har livets rett, men som ofte har en litt eldre målgruppe. Vi er jo folk vi også! Herr Nilsen har stadig konserter vi har lyst til å gå på, Fredrikstad-pilsen snaker alltid godt, og lyd og siktforhold er ypperlige. Denne lørdag ettermiddag er det en av norsk musikklivs veteraner som kommer med kvartett, Ole Henrik Giørtz som mange husker fra band som Chipahua (konsert snart på Røverstaden, med Giørtz, Maj Britt og alle sammen) og Ab Und Zu. På Nilsen i firedraget lørdag snakkes det om at det blir mange melodier vi kjenner fra før i Giørtz’ egne arrangementer fra bak klaveret, og det tror vi på, besetningen er i alle fall trygg og av høy kvalittet med Rune Arnesen på trommer, Olaf Kamfjord på bass, og selveste Tore Brunborg på sax.

Og enda tidligere enn det, er det mulighet for morgenkonsert i Ila Kirke. Dette er en serie den rasende dyktige bassisten Sigurd Hole har satt sammen, med kortreist musikk i mange former, satt til et tidspunkt der konsentrasjonen og evnen til å ta inn og analysere inntrykk er bedre enn litt utpå dagen, da blodsukkeret synker og virkeligheten viser sitt gustne åsyn. Kirkerommet er jo noe de fleste av oss har godt av å befinne oss i nå og da. Det blir noen konserter utover våren, og denne lørdagen er det den veldig spennende duoen Vilde & Inga som opptrer. De har vi hatt stor glede av å lytte til tidligere (og hatt intervju med i Jazznytt), både med og uten mentor Sidsel Endresen.

Vi rekker såvidt å få med oss at det er sesongåpning for Blow Out! med Signe Emmeluth solo og Cortex før vi med ett legger merke til konserten som bærer det muntre navnet “Breaking Bach”…. fnnåhåhåhåhåhåhåhå! Redaksjonen i Now’s The Time sitter ved kateteret og trommer muntert med fingrene i respateksen mens vi venter på at de rampete legendene Arve Tellefsen og Kjetil Bjerkestrand kommer med en bunt velpolerte musikalske epler opp til oss.

“Breaking Bach”, som altså gjester Victoria på mandag, spilte på på Oslo Kammermusikkfestival i august 2018. De fire fiolinistene Arve Tellefsen, Stig Nilsson, Terje Tønnesen og Stephan Barratt-Due møter Kjetil Bjerkestrand, Eyolf Dale, Andreas Ulvo og Øystein Moen på tangenter. Med i ensemblet er også bratsjist Ida Bryhn og bassist og sanger Ellen Andrea Wang. Det er viktig arbeid de holder på med – enten det er gjennom graving i det historiske materialet eller det er reaktualiseringer som dette, må jo Bach gjenoppfinnes, det er det han er til for. Vi anbefaler herved Paul Elies simpelthen glimrende bok Reinventing Bach, om hvordan Bach er blitt gjenoppfunnet opp gjennom tidligere, og særlig hvordan det forrige århundrets fremskritt innenfor lydteknologi førte til at det vi kjenner som Bach i dag ikke er det samme som det våre forfedre gjorde. Den er en øyeåpner. Det samme er jo i grunnen Uri Caines himmelropende ambisiøse Bach-white album fra 2000, som forsøkte å endevende Goldberg-variasjonene – selvsagt med vekslende hell, men for en engasjerende lytt den er den dag i dag! Det samme er også Keith Jarretts versjon av samme sangbok. Før vi labber bort til Victoria og ser Tellefsen og Bjerkestrands versjon tar vi en svingom innom youtube, hvor vi for eksempel kan nyte tre minutter med virkelig intens klaverøving fra Glenn Gould eller den småarrogante men lærerike Bach-dokumentaren samme mann lagde for CBC.  Der finner vi også Leonard Bernsteins TV-klassiker “Bach Transmogrified” og den kan vi se på mens vi spør oss selv: Hvorfor i huleste kalte ikke Arve og gjengen bandet for Bachlandet Bassangforening????

 

Susanna Wallumrød er vårens kapellmester på Kampenjazz

Hør på dette her, da. Så fint låter det når Susanna og David Wallumrød slår seg sammen for å covre Leonard Cohens “Hey, that’s no way to say goodbye” på tander clavinet og sang. Og det er mer der det kommer fra. På søndag spiller de to årets første Kampenjazz-konsert på Caféteatret på Grønland – Susanna har attpåtil fått i oppgave å være kapellmester for Kampenjazz-sesongen. Mer enn god nok grunn til å snakke med sangeren, som om en uke også er singel-aktuell med låta “ECSTASY X”.

Kampenjazz åpner året med denne sesongens «kapellmester», som er Susanna Wallumrød. Foto: Anne Valeur

Hei Susanna, du er aktuell med mye fint og spennende nå i vinter og vår. Du åpner denne helgen med å være kapellmester for Kampenjazz-sesongen. Hva innebærer det, egentlig?
— Ja, det innebærer en invitasjon fra Kampenjazz om å spille tre konserter med tre ulike prosjekter, band eller materiale i løpet av sesongen. En veldig hyggelig forespørsel å få, og selv om de økonomiske rammene ikke er gigantiske, er det mye frihet og tillit i invitasjonen. Jeg fikk selve invitasjonen av Thomas Torgersen som var en av Kampenjazz sine medarbeidere og en skikkelig hardcore musikkentusiast, både når det gjaldt konserter og kjøp av plater. En av plateselskapet mitt, SusannaSonata, sine trofaste kunder som dessverre døde brått i fjor. Disse tre konsertene blir til minne om ham, en riktig ildsjel og storforbruker av musikk. Jeg kan i samme åndedrag nevne at de tre konsertene er en duokonsert med David Wallumrød nå på søndag, en konsert med trioen min Susanna med originalbesetning slik den oppsto i 2007 (med Helge Sten og Pål Hausken) i februar, og kronen på verket, utgivelseskonsert med Susanna & the Brotherhood of Our Lady i mars.

Du skal altså spille duokonsert med David Wallumrød. Er dette noe dere pleier å gjøre? Beskriv hans spillestil for den som har hatt propper i ørene de siste ti-femten årene?
— David og jeg spilte endel sammen i oppveksten, og jeg kora i et band på bedehuset i Kongsberg en kort periode i tenåra, forøvrig sammen med Hanne Hukkelberg og søstera Eli. Etter det hadde vi et band som øvde og øvde, og aldri kom til døra, haha. Men David og jeg spilte en duokonsert med mye av det samme materialet som i det bandet, på Mono i 2003. Siden det har det vel vært heller sjelden, en bursdag her og et bryllup der. Men i anledning den alldeles herlige cocktailbaren Grus Grus (over Tranen) og en konsertserie Bugge Wesseltoft leflet litt med der, spilte vi sammen igjen i 2017, der og diverse andre steder i landet. Det er jo så gøy at vi må gjøre mer av det.
David er en sånn pur musikalsk fyr, som ved siden av å være svært begavet, også har spilt sykt mye i veldig mange år og i ulike settinger. Han er vel en av de mest brukte keyboardistene her til lands. Han spiller ofte på vintage instrumenter, orgel, Rhodes, Clavinet etc. i tillegg til piano og synther. Og det svinger av absolutt alt han gjør, på den ene, andre eller tredje måten. Man skal vel virkelig ha hatt propper i øra hvis man ikke har hørt noe David har vært med på de siste 15 åra.

Hva slags materiale skal dere fremføre?
— Vi spiller en drøss med sanger av Joni Mitchell, Leonard Cohen, Neil Young, Tom Waits, Emmylou Harris og så videre. Langt på vei er dette et tilbakeblikk til noen av platene jeg hørte mye på da jeg gikk på musikklinja og senere på Musikkvitenskap på Universitetet i Oslo. Det er terapi for meg å synge disse sangene, de er grenseløst fine, rett og slett.

Vi hadde den utsøkte glede av å høre deg synge ganske sent en søndag kveld nede på Kampenjazz rundt jul, med deler av Joni tributebandet. Litt annerledes enn å synge i Operaen, kanskje, har du noen betraktninger om begge deler? Og så gøy at dere skal spille konserten igjen på Nattjazz, er det snakk om flere steder også?
— Å synge i Operaen var definitivt et av høydepunktene i fjor! Jeg svevde over bakken i lang tid etterpå. Et så spektakulært bra band med bra folk og god musikk. Det var gøy å synge på Kampenjazz også, men altfor kort, da. Så jeg er glad for at vi skal gjøre det igjen. Forhåpentligvis flere steder også.

Hva er det med Joni Mitchells låter som tiltaler deg? For eksempel «This Flight Tonight» som du synger med det nevnte bandet.
— Oj, det er mye. Melodiene, harmoniene, tekstene, alt sammen til sammen kanskje. Det er så fin rytmikk i disse ordene og måten de er satt sammen på, samtidig som de gir levende bilder og farger. Slik er mange av hennes sanger synes jeg. Veldig interessante å synge.

Du kommer fra en utpreget musikalsk familie, noe du sikkert har hatt stor glede av. Hadde det vært utelukket å gjøre noe helt annet enn musikk for deg?
— Ja, det tror jeg. Jeg gjør jo mye annet i tillegg til å synge, spille og lage musikk, da. Men det er klart at motivasjonen til å gjøre all administrasjon og produksjon er så klart musikken, og er nært forbundet med det kunstneriske. Livet kan ikke leves uten musikk!

Det har du helt rett i, Susanna! Vi snakkes mer når du kommer med ny plate i slutten av neste måned, ok?

NTT leker NTB

Det finnes jazzdekning i utlandet også, det kan vi kanskje bli flinkere til å minne om i denne bloggen. Vi notererer oss at The New York Times skriver om en storbandrevival ved inngangen til 2019. Det er ikke småtterier: “Quietly, beneath the radar of even most jazz lovers, the big band has been charging back. For a long time, the large ensemble has seemed a clunky vestige of American music’s past — outmoded since bebop supplanted swing in the 1950s — but a bumper crop of enterprising, conservatory-trained composers sees it differently: as a vessel of grandiose possibility,” skriver avisen, som nevner de folksomme albumene til for eksempel  Kamasi Washington og Secret Society som fremskutte eksempler på at noe er i ferd med å skje med interessen for store ensembler. Også her hjemme i Norge har vi, foruten de anslagsvis 200 aktive storbandene, sett en rekke band i kategorien man kanskje kan kalle mellomstorband de siste årene. Det må nevnes at NYTs artikkel ikke kommer uten en liten klype salt: “The big-bands boom looks like the latest example of jazz’s academic-industrial complex, and of an emerging professional class of overeducated musicians with nowhere to play.”

Samme avis diskuterer også jazzåret i sin podcast Popcast – ting som storbandrevivalen, den britiske bølgen symbolisert med den generasjonsdefinerende samleplata We out here og Wayne Shorters multimediale storverk Emanon er blant tingene som diskuteres. Nevnte Shorter-album topper også listen når de kåret 2018s beste jazzalbum, etterfulgt av Ambrose Akinmusires Origami Harvest og Logan Richardsons Blues People. Shorter topper også NPRs store kåring, hvor blant annet Jazznytt og Klassekampens Chris Monsen var blant de 139 stemmeberettigede kritikerne (han klinte til med Hanna Paulsberg Concepts Daughter of the Sun på første og Ole Morten Vågans Happy Endlings på tredje, med Salim Washingtons høyst utsjekkverdige Dogon Revisited på pallens midterste trappetrinn). Kåringen til NPR fortsatte med Dirt . . . And More Dirt av Henry Threadgill 14 or 15 Kestra: Agg på andre og Andre Cyrilles Lebobra på tredje plass. El Intrusos kåring kårer Tyshawn Soreys Pillars til årets album, etterfulgt av Dirt… and more dirt og Lebobra. Denne kåringen er også artig for oss med nisselua godt tredd nedover øra – for her dukker Paal Nilssen-Love opp i årets trommeslager-kategorien, den Trondheimsbaserte danske saxofonisten Mette Rasmussen er på lista over årets altsaxofonister og Ingebrigt Håker Flaten vant simpelthen elbass-kategorien. Vi er best i verden!

OK, vi unner oss én kåring til mens vi er i gang. For åttitredje år på rad avholdt Downbeat sin Readers Poll. Pallen i kategorien Jazz Album of the Year toppes av Chick Corea & Steve Gadd Bands Chinese Butterfly. Andreplassen går til Handful of Keys med Jazz at Lincoln Center Orchestra with Wynton Marsalis mens tredjeplassen tilfaller The Poetry of Jazz med Benjamin Boone/Philip Levine. Vi kan også merke oss at Shorters Emanon ikke er å finne blant topp 20 i det hele tatt (det er for den saks skyld ingen av de andre toppnoteringene hos NPR og NYT) – selv om Shorter topper instrumentkåringene i både sopran- og tenorsaxkategoriene. Årets jazzartist er Chick Corea, årets storband er Count Basie Orchestra, Stanley Clarke er verdens beste bassist og det vil vel i grunnen være ganske vanskelig å klare å peke på at dette er akkurat 2018 om den skulle dukke opp i en blindfold-kåringstest i fremtiden. Én ting til som stikker seg ut: John Coltrane-utgivelsen Both Directions at Once nådde ikke opp blant årets 20 beste historiske albumutgivelser i leseravstemningen. Den toppet NPR-kåringens tilsvarende kategori.

Betyr alt dette noe? Ikke nødvendigvis så mye – vi kunne sikkert skrevet litt om forskjellen på Downbeat-lesernes preferanser og det som virker som en viss kritikerkonsensus om hva som utgjør spydspissen i internasjonal jazz for øyeblikket. Men kanskje man heller skal ta en runde med fjorårets utenlandske jazzplater? Alle de som er nevnt her er jo i grunnen verdt en lytt.

Johan Hauknes om året jazzen gikk fra “hva” til “hvordan”

Vår gode jazzjournalistkollega Johan Hauknes har gravd seg ned i 1959 og funnet en rekke måter å forstå nåtidens jazzmusikk på i det legendariske året. Foto: Harald Opheim

I 2019 feirer vi et staselig jubileum. Det er 60 år siden 1959 – året hvor plater som Kind of Blue, Giant Steps, Mingus Ah Um, The Shape of Jazz to Come og Time Out! – for å nevne noen – så dagens lys. Et år som på mange måter føles som starten på den tidsregningen musikken vi elsker fremdeles befinner seg i, og selv om den typen historiefortelling selvsagt fortjener å nyansers, om den ikke regelrett bør plukkes fra hverandre, er det jo rett og slett bortimot umulig å være jazzentusiast uten å forholde seg til musikken som ble skapt dette året. Vi kommer nok tilbake med mer stoff om musikken fra 59 når vi finner på noe lurt.

En kollega som allerede har gravd i materien en god stund, og som tirsdag neste uke holder foredrag hos Oslo Jazz Circle om året, er Johan Hauknes, jazzjournalist hos Salt Peanuts, Norges første nettpublikasjon om jazz med en beboplåttittel som navn (vi kan for eksempel nevne at Hauken sto for en av fjorårets mest ild- og åndfulle jazzanmeldelser, vel verdt tiden din!). Vi tok en kaffe med Johan i forkant av foredraget, for å prate om året da jazzen, med hans (og Bill Evans’) egne ord, gikk fra å være et «hva» til å bli et «hvordan». Året da spørsmålet «men er’e jazz?» ble meningsløst.

– Det er et emne jeg har hatt lyst til å grave mer i lenge – plutselig kommer det så mye, musikken åpnes opp. Og det man kaller jazz går over fra å være et avgrenset sett med stilarter til å plutselig bli noe mye mer mangfoldig. Jazzen bretter seg ut, og det som skjer legger grunnlaget for at jazzen kan spre seg verden over og finne nye grobunner helt andre steder enn i USA. Kimen til det ligger i 1959, mener jeg. Det er hypotesen.

Hva er det egentlig som skjer – hva er grunnen til at det åpner seg opp?
– En viktig sak er noe som Miles sa – han var jo sammen med George Russell i 1947, 48 og 49 – begge var en del av den gjengen som møttes i kjellerleiligheten til Gil Evans og diskuterte med Günther Schuller, John Lewis og Gerry Mulligan – og som ga opphavet til Birth of the Cool. Og allerede i 1947 diskuterte de muligheten for en harmonisk forenkling fra det å være drevet av faste akkordskjemaer – en vertikal orientering – og over til det horisontale, melodiske og mer langstrakte som Miles var opptatt av. Det var det store målet hans, det er et kjent intervju med Nat Hentoff fra 1958 hvor han utdyper det. Det er når han lager Milestones, som er det første forsøket. Ikke helt heldig etter mitt syn – det henger ikke helt sammen ennå. Det kommer først med Kind of Blue, da har han mestret dette verktøyet og han har fått med seg Bill Evans – det hjelper.

Det hjelper vel også veldig å få med seg Jimmy Cobb på trommer.
– Ja, det er en veldig laidback trommestil. Men motsetningen mellom Kind of Blue, spilt inn i mars og det som skjer i mai, når John Coltrane går i studio og spiller inn Giant Steps, som på sett og vis er bortimot det motsatte, med låter som “Countdown” og tittellåta. Der løfter han kompleksiteten i akkordskjemaet enda et hakk. Men jeg er sikker på at det også for ham var en vei til forenkling – og at han var den eneste som så det i samtiden.

For å sette scenen enda mer, kommer The Shape of jazz to come. Er det samme søken som de du har nevnt?
– Ja, jeg mener jo det. Drivkraften er å løse seg, finne mer direkte måter å uttrykke seg, og hvor måten å uttrykke seg ligger i det horisontale, den kollektive bevegelsen. Og det ser du sterkt når neobopen kommer 5-6 år senere, hvor alt løses opp og hvor skillet mellom forgrunn og bakgrunn i ensemblet løses helt opp. Igjen er det Miles – eller, det vil si, bandet til Miles, Shorter, Williams, Hancock og Carter – som er i front.

Forholdet Miles Davis hadde til frijazzen var jo fra starten av nokså nesevist og fullt av syrlige meldinger – men, som flere har påpekt, finner man jo en haug med tilnærminger til noe som ligner også hos ham, både i den kvintetten du nevner og ikke minst i bandet etterpå, med Dave Holland, Chick Corea og Jack DeJohnette. Noen av liveopptakene av det bandet skjener jo rett ut i friimpro rett som det er – når Miles ikke spilte selv, vel å merke. Men det er en interessant ting med 1959 at det ikke er snakk om én stor, ny konsensus som tar over – men musikksyn som tildels er nokså på kant med hverandre. Hvordan ser du på det?
– Ja, mange av de musikerne jeg nevner har åpenbart veldig sterke meninger, og på overflaten virker de sterkt uenige. Det finnes en motivasjon bak foredraget som jeg sikkert ikke kommer til å bruke så mye tid på når jeg holder det – litt som da Friedrich Engels skrev Anti-Dühring, er dette på en måte en slags Anti-Marsalis – et foredrag som protesterer mot hans nokså strenge jazzavgrensning. For 1959 åpner et vell av nye muligheter. Jeg elsker formuleringen Bill Evans hadde omtrent på den tiden – jazz is not a “what”, it’s a “how”. Den er sjanger- og formoverskrivende, søkene inn i det nye, det dreier seg om en eklektisk bruk av impulser utenfra. Det ble tydelig i den perioden og framover inn i 60-tallet, som gjorde at improvisert musikk kunne lages i Tyskland, Nederland og England, etter hvert også et sted som Norge. Grunnlaget for revolusjonen i skandinavisk modaljazz ligger i 1959, det er dét som gjør den bølgen umulig.

Det er jo slående med ECM også – selv om selskapet på én måte representerer sin helt egen estetikk, skarpt adskildt fra amerikansk jazzestetikk, følger svært mye av musikken på selskapet også fotsporene som blir tråkket opp i perioden du snakker om. Nesten alle musikerne fra de siste “jazzbandene” til Miles ender opp med å spille inn for selskapet utover syttitallet – om man lurer på hva som hadde skjedd om Davis hadde snudd og vendt tilbake til den akustiske improvisasjonen på 70-tallet er vel det selskapet det nærmeste vi kommer et svar.
– I Norge ble det utløst av at George Russell kom til Skandinavia i 1963 og bosatte seg, i Oslo og Stockholm. Karin Krog gjorde det eminente grepet, hun importerte liksom oktoberrevolusjonen fra New York i 1964 (historisk firedagers frijazzfestival arrangert av Bill Dixon, journ.anm) og arrangerte kurs med Russell og norske musikere. Fremst blant disse, åpenbart Arild, Jan, Jon og Terje.

Du må ha lurt på hvordan norsk musikkliv hadde sett ut uten de hendelsene – har du kommet opp med noe svar?
– Det er fascinerende, jeg har ikke noe svar. Erlend Skomsvoll gjorde jo et kontrafaktisk forsøk med What If-prosjektet, hvor han lager musikk basert på en tanke om hva som hadde skjedd om folk som Schönberg bodde i New Orleans ved starten av 1900-tallet. Jeg sa til ham at, “det interessante er at du lander på at det kanskje ikke hadde gjort så stor forskjell”, og det sa han seg i grunnen enig i. Kanskje svaret ligger der. Det som skjer utover på 60- og 70-tallet er uansett at du får en konvergens mellom samtidsmusikken og den improviserte musikken. Det vi i dag kaller impromusikk er jo en blanding hvor disse tingene er to sider av samme sak. For meg er det en form for realisering av noen av de drømmene mange hadde, hvor man så tilbake på musikkdebatten rundt Darmstadt-skolen og slike ting – om rollen improvisasjon kunne ha i moderne samtidsmusikk. I dag kunne jeg for eksempel beskrevet jazz som improvisert musikk som benytter seg av polyrytmikk og som utnytter mikrotonalitet – men det er en nesten tom beskrivelse, den kan romme hva som helst. Og der lander jeg tilbake på utsagnet til Bill Evans. Det ble en måte å utøve musikk på, en mindset. En måte å framstille seg selv i verden på, for å snakke med litt store bokstaver. Jeg gleder meg stort over å hente frem gamle innspillinger, jeg elsker 30-tallsinnspillingene med Billie Holiday, jeg elsker alt Coltrane lagde fra begynnelse til slutt. Men jeg har forsøkt bevisst, etter at jeg ble aktiv i jazzmiljøet igjen, å høre på veldig mye rart. Man må ta seg tid til å lære seg å lytte på nytt. Det å være bevisst overfor meg selv, å tvinge meg selv til å lære å like ny musikk har vært viktig. Så da har jeg i perioder kasta meg over for eksempel den europeiske samtidsmusikken fra 50-60-tallet og utover. Og linjene i den holdningen trekker jeg tilbake til 1959. Jeg sleit med sein Coltrane i starten – der måtte jeg jobbe litt for å komme under huden på det.

Den seneste perioden hans er vel også musikk som lyttere som ikke nødvendigvis kommer fra en jazzbakgrunn har kunnet slenge seg på – man kan for eksempel komme fra en psykedelisk rockbakgrunn eller elektronisk musikk og henge seg på teksturen og energien i Interstellar Space eller noe annet av det Coltrane holder på med der. Og, for å bringe det tilbake til 1959 – det er vel noe som på mange måter skjer der også? Det blir flere inngangsporter og store albumene fra det året er jo ting som i veldig håndgripelig grad begynte å inspirere musikk fra utenfor jazzbåsene.
– Helt klart. Når Santana snakker om A Love Supreme, sier han at det var som om himmelen åpnet seg. 1959 dreier seg ikke bare om en musikkutvikling, det var også sosialt, en sosiokulturell endring. Det som skjer på den tiden er en voldsom ekspansjon av høyere utdanning – både i USA og i Europa. Antallet collegestudenter stiger til værs og det er studentene som på mange måter blir de viktigste, nye konsumentene av denne musikken. Det er de som kjøper disse platene, det blir deres musikk på en helt annen måte enn det har vært før. I USA blir det en oppvåkning som overskrider skillet mellom svarte og hvite lyttere – og dét er et moment hvor man kan begynne å krangle med historiefortellingen til for eksempel Wynton Marsalis.

Det at ett år stikker seg ut av bunken på den måten skaper en idé om et før og et etter. Har musikken fra før 1959 blitt satt litt i skyggen for nye jazzlyttere?
– Jeg var heldig og hadde en fantastisk musikklærer på ungdomsskolen – i niende klasse hadde jeg fem timer musikk valgfag – sammen med blant andre Jon Balke, faktisk. Det er utrolig hva han lærte oss på det året, men da var moderne jazz noe av det første jeg hørte. Han tok oss med på Høvikodden hvor vi så konsert med Karlheinz Stockhausen – en konsert Stockhausen spilte for skoleklassen vår, med foredrag først! Jeg trodde det var sånn som alle sekstenåringer opplevde. Det var mindblowing, altså. I 1971 kjøpte jeg meg en rådyr Duval platespiller og Tandberg-forsterker, og da kjøpte jeg Jazz på Svenska og Porgy and Bess. Jeg hadde sett den fantastiske oppsetningen av “Porgy and Bess” som Ann Brown sto for. Jeg visste knapt hvem Miles var, men jeg kjøpte den og oppdaget at det var noe helt annet – en nykomponering med utgangspunkt i Gershwin.

Én interessant ting med 1959 er jo at den kommersielle gullalderen på en måte var i bakspeilet.
– Ja, swingalderen var jo over for lenge siden. Scott DeVeaux skriver om det i sin vidunderlige bok Birth of Bebop, som er en av de første historiske verkene som virkelig ser på den sosiale sammenhengen musikken inngikk i. På samfunnet rundt. Han påpeker at swingmusikken, siden den kom samtidig med vesentlige teknologiske endringer i opptaksteknologi, radioen og jukeboksene. Det skapte den første musikalske milliarddollars underholdningsindustrien – og det var swingindustriet. Du hadde et divisjonssystem, band på føderalt nivå, delstatsnivå, distriktsnivå – litt som korpsstrukturen, med musikere som liksom rykket opp og ned i divisjonene. Samspillet mellom den strukturen og de nye publiseringskanalene skapte en gedigen underholdningsindustri, den første verden hadde sett. Men i 1959 var alt dette dødt, de fleste faste storbandene hadde forsvunnet – du hadde fremdeles mer prosjektorienterte band, som Gil Evans og Miles Davis på Porgy and Bess og en plate som var viktig for meg, George Russells New York, N.Y.

Hva er betydningen for historiefortellingen om at man har et ikonisk år – at man snakker om 1959, snarere enn å snakke om at mye endret seg i tiårsskiftet?
– Kalenderen er jo åpenbart et menneskeskapt fenomen – det å gi mening til den inndelingen er litt rart, så det er jo egentlig perioden vi snakker om, at noe er i kjømda og bretter seg ut. Det var jo ikke helt nye tendenser, alle de vi snakker om hadde gitt ut ting før. De som førte an og var aktive i denne perioden var rundt 30 år,, de hadde jobbet innenfor ett paradigme, og så kommer det brudd rundt den tiden.

Noe vi ikke har vært innom ennå er det politiske bakteppet, dette er et år som befinner seg midt i borgerrettskampen i USA, og svært mye av musikken vi snakker om dealer med det, enten eksplisitt som hos Mingus eller på andre måter.
– Ja, det er også tiden for framveksten av mer politisert jazz. Mingus fører an med “Fables of Faubus”, som er en låt om Little Rock-situasjonen i Arkansas (spilt inn med originalteksten året etter, journ.anm). Året etter, i 1960, eksploderer det, da kommer det nydelige WE INSIST!–albumet til Max Roach, og så kommer musikernes protest mot Newport-festivalen, hvor de arrangerer sin egen festival, som er en forløp til det vi kaller oktoberrevolusjonen i 1964. Disse musikerne grep det an på veldig forskjellig – bortsett fra “Alabama” gikk aldri Coltrane eksplisitt inn i den politiske kampen. Han vender seg mot den spirituelle utviklingen. Som gammel fysiker og matematiker kan jeg bli litt matt av måten han lagde allverdens spirituelle forklaringer på kvintsirkelen – som egentlig er et enkelt matematisk system. Men også hos Coltrane er troen veldig sterk på at musikken er en kommunikasjonsform som kan tilvirke endringer i folk liv, at den har en aktiv rolle som kommunikasjon og bidra til utvikling. Det preger musikken derfra og fremover.

Spennet i reaksjonsformer blant musikerne på den tiden kan man sikkert finne igjen i dag. Noen har respondert på tidsånden fra 2016 og oppover med utadvendt raseri – mens andre nok vender seg innover, får et behov for å beskytte sjelen – i mangel på et bedre ord.
– Ja. Hvis du ser på forskjellen mellom improscenen i dag kontra for 10-15 år siden, var musikken mye mer utagerende og bråkete for ti år siden. Store fakter. For en 5-6-7 år siden skjedde det en utvikling, man fikk en helt annen dynamikk, mindre gester ble mulig. Det ser jeg på som veldig positivt, jeg synes mye musikk av denne typen for ti år siden manglet formforståelse – det var et starttidspunkt og et sluttidspunkt, og så var det liksom full pinne mellom de to punktene. Det er veldig annerledes i dag. Og det er interessant, for man kan jo liksom lett se for seg at ting står nokså stille nå for tiden – men om man hører på ting som er ti år gamle og som var hipt da, vil man oppdage at, faderullan, det har rent en del vann ut i havet siden den gang. Fronten har flyttet seg. Det ser man først etter hvert – og derfor er det sikkert mulig å forstå mer av 1959 i dag enn tidligere.

Det er vel også blitt nødvendig å bekjempe myten om 1959 som toppåret – og siden har det i økende grad stått stille. Man må liksom minnes på at også 70- og 80-tallet brakte sjangeren videre på ulikt, om ikke like spektakulært, vis. I hvor stor grad må jazzen også slåss med ideen om 1959?
– Det kommer an på perspektivet. I et skandinavisk perspektiv har ikke det vært noe stort problem, tiårene som kom etterpå var såpass fruktbare. Og nye generasjoners fokus har vel i like stor grad ligget ti år seinere, på slutten av sekstitallet. Men i USA, utenfor New York, er det nok mer sant at det er blitt en vedtatt sannhet at ting på en måte stoppet opp i 1959. Og det dreier seg om Marsalis, Jazz at Lincoln Center, Jazz-dokumentaren til Ken Burns og ikke minst skrivingen til Stanley Crouch.

Ja, Crouch er liksom jazzens Karl Rove. Men han kan være morsom å lese – Considering Genius er en engasjerende essaysamling og jeg håper andrebindet i Charlie Parker-biografien hans kommer ut.
– Ja, men det som skjedde der, med den dokumentarserien som fremstår som et slags plott for å få opprettet Jazz at Lincoln Center – hele det historisk-analytiske perspektivet på det er fullstendig galematias. Det kan være morsomt å høre på de gamle opptakene da han var med i Jazz Messengers da han var ung, men utover det gir han meg ikke noe. Men dét er ikke så vesentlig – poenget er måten han aktivt har forhindret andre perspektiver. Som gammel forsker gjør det meg veldig forbanna – det viktigste med å være kritisk er å være kritisk mot egne fordommer. Når du hører Stanley Crouch og Wynton Marsalis breie ut og er fullstendig uten vilje eller evne til å ta imot motargumenter – tvert imot reagerer de hensynsløst. Det de kommer med er liksom Historien med stor H, og det er farlige fordi de etablerer sannheter hos folk uten andre bakgrunnskunnskaper – og ingen er mer lettlurte enn føderale politikere, som har null peiling og vedtar ting som Jazz Preservation Act, et makkverk. Alt det Marsalis prøver å hegne om er jo fantastisk musikk, vel verdt å bevare og å fortsette å lytte til. Men det som skjer i 1959 er at jazzen blir mer internasjonal, og at også det som skjer utenfor USA er viktig. Noen ganger til og med minst like – eller vel så viktig. Men den sorts perspektiver har vært marginaliserte i USA, selv om det begynner å endre seg. Du ser at et blad som Downbeat kanskje bryr seg mer om en festival som Moldejazz enn tidligere. Du så jo han Rolling Stone-journalisten David Fricke som var her nå også. Så kanskje også jazzen i USA ser behovet for å beskrive det som et globalt fenomen etter hvert.

Sånn. Det var alt vi hadde med Johan – om du ønsker å høre mer om jazzåret 1959 anbefales foredraget neste tirsdag på Oslo Jazz Circle varmt – og vi benytter også anledningen til å oppfordre NRK Jazz om å lage en serie med programmer som fordyper seg i dette året – a la de eviglange spesialseriene til Felbergs Loft. Dét hadde vært noe å lytte til på søndager når man står og kapper opp grønnsaker!

Now Is The Time  — For Love. Jazzfunk er også jazz.

I går torsdag hadde saksofonist Gary Bartz 50-årsjubileumskonsert for utgivelsen av andrealbumet Another Earth på Nublu i New York. Norsk jazzforums utsendte Øyvind Skjerven Larsen vil forhåpentlig gi en kort rapport i neste utgave av NTT. Det virket ganske lovende, her står nemlig både den gamle legenden Pharoah Sanders og den nye løvinnen Nubya Garcia (kommer til Nasjonal Jazzscene 8 mars!) oppført som gjester på programmet, og selv om det er gamle sanger om igjen, føles det også merkelig aktuelt, med den nye interessen for spiritual jazz, det engelske miljøet og alt. Les forøvrig sokneprest Lars Martin Dahls Hittegods-artikkel om Sanders-platen Journey To The One (1980) i den aktuelle papirutgaven av Jazznytt (du er vel abonnent?).

For oss som ikke har råd til å reise til Trump-land for å høre Gary Bartz fremøre Another Earth igjen, går det jo an å høre litt på platen så lenge. Den er jo slettes ikke verst, og litt med tanke på egen alder, minner dette også ganske mye om det nittitallet da mange av platene med denne sounden også ble gjenoppdaget her og der. I tillegg til Sanders, hadde Bartz med seg Charles Tolliver, Stanley Cowell, Reggie Workman og Freddie Waits, og det svinger både i åndelige sfærer såvel som ved skotuppene her.

Forrige gang jeg så Bartz var på en Stockholm Jazz Festival-konsert ute på Skeppsholmen i 2009, i sterk sol og i kvartett med blant andre Bill Frisell og McCoy Tyner. Jeg husker det som en meget rotete og avventende affære, og det gjaldt ikke bare musikerne, først satt jeg pent ved noen benker og spiste is, men gikk over til å stå foran scenen med en lokal birra, uten at det hjalp videre. Slik er det noen ganger. Selv om det kan virke slik i denne overhengende entusiastiske bloggen, er det jo ikke alltid det funker så veldig godt hverken på scene eller på platetallerken. En gang jeg har krefter til det skal jeg fortelle om den virkelig forferdelige konserten med Roy Ayers på Rockefeller i høst. Jeg tror nesten et par av oss døde innvendig den kvelden. I hvert fall Ayers.

Men, for å tenke positivt, jeg savner virkelig noen gode utejazz-konserter i landet her, nå tenker jeg ikke på Jamie Cullum i Karpedammen og sånt noe, men noe skikkelig fett som tar tak i pannebrasken, som en konkurrent til sola. Slik at man kan føle seg litt FRI. Det er ikke alltid den følelsen er like godt tilgjengelig i de sorte bokser og i institusjonens klamme favntak.

Men man kan få det til innendørs også, og det følte jeg absolutt da jeg hørte Gary Bartz’ musikk spilt av en DJ på en såkalt Soul Weekender inne på et hotell i den fallerte feriebyen Blackpool i Nord-England sist helg. Sånn så det ut i 2017 – det er viktig å understreke at dette er lørdag formiddag:

Elskoven briter føler for svart musikk er viden kjent, og i nord dunker hjertene spesielt. Soul er fellesnevneren, men det er som kjent mest en følelse, og jazz og jazzfunk har også stått sterkt på disse arrangementene i alle år, og ble også danset mye til av godt voksne briter i bortimot tre døgn  — med enkelte søvnavbrudd. Og et lite håp for 2019 må jo kunne være litt mer soul og funk i den norske jazzen også, jazzen kan jo romme så mye, pastellpop, heavy metal, munnharpe, hardcore, enstrengsgitar fra Burkina Faso, trekkspill og alt det som er vanlig å se på små scener rundt om i Norge. Utviklingen med nye band og artister som Fieh, Charlotte Dos Santos og nedlagte Rohey, kan meget gjerne eksplodere for min del, slik vi har hørt det i Sverige og England i gode perioder. Stort sett er ønsket bare: mer musikk, i alle varianter!

Blackpool fire dager etter nyttår. En fallert turistby i nord-England som i årevis også har vært kjent som Europas hovedstad for soul og jazzfunk. Foto: Audun Vinger

Uansett var det som alltid en stor glede å høre «Music Is My Sanctuary» fra Bartz-platen av samme navn fra 1977, med Syreeta Wright på karakteristisk og nydelig vokal. Det er vanskelig å gå lei av slike evergreens, plateomslaget er også temmelig uimotståelig. Låtene er kanskje noe ujevne i kvalitet, men det er jo mange av de flytende jazzfunk-platene fra epoken. Det er blant annet plass til en fin versjon av «Love Ballad», og det er en låt jeg alltid blir mør av. Den ble skrevet av den meget solide komponisten Skip Scarborough for Jeffrey Osbourne og bandet L.T.D. til knallalbumet Love To The World i 1976, og har kommet i mange hitversjoner, kanskje aller raffest med gitaristen som putter u-en i smooth, George Benson, som øker tempoet så det knapt er en ballade lenger, men refrenget «what we have is much more than they could see» føles bare enda tyngre. Det søkker i hjertet, på en god måte. Det var en glede å høre denne låten i hvert fall to ganger i løpet av danseoppholdet. Det er snakk om platesamlere med meget dype samlinger med obskuriteter, men de er slettes ikke ukjente med å konsentrere seg om det velkjente og allerede elskede når de står der og spiller plater atter en gang. Noen ganger er dét ålreit.

Som for eksempel fløytisten og sangeren Bobbi Humphrey, den første instrumentalisten signet til Blue Note Records, og som i ung alder spilte med både Lee Morgan og Stevie Wonder, og som fant et gullsound sammen med Mizell-brødrene Larry og Fonze på et knippe plater i første halvdel av 70-tallet, aller friskest på Blacks and Blues fra 1973, et herlig groove med rytmeseksjonen Harvey Mason og Chuck Rainey, og flere knallåter, spesielt «Harlem River Drive», en kjempelang låt som er blitt samplet veldig mange ganger i hiphop-sammenheng, og tilsynelatende aldri forlater jazzfunkafrosoulbrazil-elskende DJs platebagger. Denne låten har jeg hørt på Headon, Skansen, Jazid, Blå, Cafe Opera, Barrumba og veldig mange andre steder, og altså temmelig sent på natten nå sist fredag. Det er en låt som virkelig lever, den beveger seg langt forbi parodien på en blaxploitation-låt, det er jazz og funk som stryker hverandre på kinnet, utforsker hverandres ansikter. Det er gåtefull soul fusion, som gjør at man inkapsles i seg selv på dansegulvet, noe som kanskje høres asosialt og negativt ut, men som er drømmetilstanden, egentlig. Helt til fløyten lokker oss ut av våre gode skall igjen.

Minn meg på å undersøke om det er noen unge musikere på NMH eller Griegakademiet som har fløyte som hovedinstrument for tiden— vedkommende skal følges med på. Så lenge setter vi vår lit til at vi får sett Sofie Tollefsbøl utfolde seg mye med totenfløyta si på scener utover i året. Vi gleder oss veldig til debutalbumet til bandet hun er medlem av, Fieh, utkommer på selveste Decca records kommende år. Resten av minnene fra dansegulvet kan jeg spare til en ennå uskrevet bok, men det var spesielt stort å høre Sir Richard Searling, soulindustriens fremste formidler, spille «Moondance» i en coverversjon av Grady Tate, til minne for en avdød DJ-venn, og å høre den dansende ved siden av Corrinne fra det britiske jazzpopbandet Swing Out Sister, som var populære på åttitallet men er minst like gode nå, og hun er like stilig, om ikke stiligere. Det var en konsert i løpet av helgen også, med det meget kompetente britiske souljazzbandet Incognito, som ble dannet av gitarist Bluey tilbake i 1979 og fikk en stor hit på Gilles Petersons Talkin’ Loud-label med en coverversjon av «Always There» i 1991, med den sjelfulle discodivaen Jocelyn Brown på vokal. Herre jemeni. Men for å runde av i jazzfunkens tegn, er jo også det en av jazz fusion-dansegulvets største klassikere, i vokal soulfunkversjon med Side Effect, men kanskje aller mest groovy i originaltapning som instrumentallåt med saksofonisten Ronnie Laws, også den utgitt på Blue Note, i 1975. Den åpningen der er til å dø av, hvor funky kan det bli? Mange har nok store problemer med glinsende saksofon som bærende instrument i dansemusikk (det var forresten herlig å ha Karl Seglem på dansegulvet til slik musikk på julekroen på Last Train nå nettopp, han smilte litt skjevt under en saxsolo i en Patrice Rushen-låt men virket ellers fornøyd), jeg har mine kvaler selv, men du verden for en låt det er — fortsatt.

Og hva med litt sofistikert modern soul helt til slutt, fra den umiskjennelige stemmen fra Phillysoul-crooner Lou Rawls, i en produksjon fra 1982 signert de gamle Miles Davis-samarbeidspartnerne James Mtume og Reggie Lucas, som var med Miles i flere av hans mørkt elektriske år på syttitallet? Tittelen er det i alle fall ikke noe galt med. Now Is The Time For Love. Vi ses igjen neste fredag.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger