Now's the time

Vi er lutter øre, 2019

Now’s The Time vier sin første utgave i det nye året til festivalinstitusjonen AllEars! Intervjuer med Lars Ove Fossheim, Maja Ratkje og Andreas Wildhagen – i tillegg mimring, plateanmeldelser og tips. Til helvete med det gamle, nå setter vi i gang!

Hallo, alle sammen, og velkommen til årets første Now’s The Time – din ukentlige fredagstrassblogg som tilbyr kulturjournalistikk om musikkformen jazz og beslektede stilarter! Vi håper at alle har klart seg gjennom nyttårsfeiringen uten for mye plunder og heft – og minner helt innledningsvis om at vår STORE nyttårsoppsummering fremdeles ligger ute med plenty lesestoff om året som gikk – og undringer om det som skal komme.

Vi tar med oss at Kåre Garnes innvier Herr Nilsen-året på lørdag klokken 16.00 med sin kvartett – de spiller låter av Charles Mingus, Thelonious Monk og Wayne Shorter. Dét, folkens, er dønn jazz. Samtidig, på Eidsvolls plass er det en demonstrasjon mot våpeneksport til diktaturer – nevnt her fordi det slettes ikke blir siste gang vi skriver om dét i år. Disse stedene ligger jo også et høflig, demokratisk tomatkast fra hverandre også – også her kan politisk engasjement og musikkglede kombineres.

Men – årets første NTT skal dreie seg om én spesiell festival, som har vært med å forme Oslos improscene siden 2002. AllEars sparker nemlig i gang året for alvor i neste uke! Vi har snakket med noen av musikerne, hørt med en av festivalens grunnleggere, tyvlyttet på aktuelle album og forsøkt å grave i mimreposen. Skru på ørene, tegn et Jazznytt-abonnement (Tegn TO, så kan du si opp ett om du raser over eventuelle redaksjonelle omprioriteringer uten å gå glipp av resten!), finn fram broddene og gåstavene og bli med oss ut på glattisen.


Medgrunnleggeren av AllEars, Maja Ratkje, sendte oss denne vintageplakaten fra 2003. Ronni Le Tekrø og Harpreet Bansal i samme ensemble?? Hvorfor er ikke dette en greie den dag i dag? 

 

Impro-popens Sander Berge åpner festivalen

Programmet starter veldig godt og allsidig i de fine lokalene til nyMusikk i Platous gate på torsdagen, der den ene blogghalvdelen noen år tilbake forøvrig har sittet og programmert og laget bok til en musikk- og kunstfestival om J.G. Ballards unike forfatterskap, samt en stor bok om foreningen nyMusikks historie. Fint skal det være, og begge utgivelsene anbefales fortsatt. Noe av det vi ser mest frem til på torsdag er en, i våre ører, temmelig sjelden solo-opptreden av den fremragende gitaristen Lars Ove Stene-Fossheim, impro-popens Sander Berge som vi liker å kalle ham. Det er alltid gøy å høre hva han finner på med instrumentet sitt, hans bidrag må på ingen måter underkjennes i de bandene han er en del av. Det var jo like greit å få ham litt i tale om konserten og et par andre ting.

Du er for norske konsertgjengere kanskje mest kjent for ditt finurlige gitarspill i bandene Skadedyr og Broen. På åpningskonserten av All Ears skal du opptre solo. Hvordan er ditt forhold til det frie musikkfeltet? Finnes det noe «egentlig» musikalsk deg?
— Det var store spørsmål, og eg skal forsøke å svare «kort»… Eg har vel alltid vore oppteken av fridom i musikk. Men mitt første virkelige møtet med det «frie musikkfeltet» hugsar eg var på Nils Aas Kunstverkstad på Inderøy, i 2005. Då spelte Michael Duch solokonsert og framførde blant anna (fritt etter hukommelsen min) eit Giacinto Scelsi-inspirert stykke av La Monte Young, «Edges» av Christian Wolff, og ein versjon av «Lonely Woman», som han kategoriserte som «konsertens publikumsfrieri». Eg hugsar denne konserten utruleg godt, den fekk meg til å sjå koplingar mellom musikkformer som eg aldri hadde tenkt på før. Og då han dagen etter viste meg John Cale sin «Sun Blindness Music» og dei andre opptaka gjort saman med Tony Conrad og Young i 1960-åra forstod eg plutselig mykje meir av The Velvet Underground og Sonic Youth. Og det har vel kanskje vore den eksperimentelle musikken frå USA/New York på 50- og 60-talet som har opptatt meg mest, i alle fall i byrjinga. Eg «oppdaga» Morton Feldman, John Cage, Earle Brown og Christian Wolff sin musikk medan eg studerte Musikkvitenskap i Oslo, eg blei litt besatt. Og då eg flytta til Trondheim spurde Michael om eg, Anja (Lauvdal, red.anm), Heida (Johannesdottir Mobeck, red.anm.) og Hans (Hulbækmo, nok en gang red.anm.) ville vera med å spele saman med Christian Wolff på nyMusikk si årlege Partiturutstilling.
Eg blei heilt starstruck, her skulle eg spele saman med ein person som eg hadde lest om i utallige bøker og som, for meg, var ein historisk person. Ikkje overraskande var han ein supersnill og lyttande 80-åring som svarte på alle spørsmål eg spurde om musikken og 60-åra. Eg må også takke Kyrre Laastad og Michael for å både vise meg mykje ny musikk, inspirasjon og for at dei har tatt meg med på ulike prosjekt med blant andre Jennifer Walshe og Pauline Oliveros. Oliveros inviterte meg heim til å bu heime hjå ho i Kingston, NY, i 4 veker medan ho og IONE var i Firenze for å skrive ein opera. Heime hjå ho passa eg på kattane hennar, prøvde å skrive litt musikk og spelte med musikarar frå miljøet rundt Deep Listening Institute.
Men eg trur noko «egentlig» musikalsk meg er vanskelig for meg å definere. Det kjedelige svaret er vel at eg er eit resultat av alt eg har vore med på og dei eg har spelt saman med. Om eg ikkje hadde spelt  i så mange band og over så lang tid saman med Anja, Heida og Hans hadde eg nok vore ein annan musiker enn den eg er i dag. Det er utruleg inspirerande å spele saman med dei og eg er evig takksam for alt me har gjort saman!

Fortell litt om gitarene dine. Fletteverket av strengende dine er en umistelig del av grooven i både Broen og Skadedyr, det bidrar med eksotisk funk og skronk, uten at det skogskongleaktige forsvinner av den grunn — det låter så fett!
— Takk for veldig hyggelige ord! Den gitaren eg nyttar aller mest er ein Telecaster laga av Vince Cunetto. Den har eg hatt sidan eg byrja på «Konsen» i 2009. Det er den beste gitaren eg har prøvd nokon gong!  I fjor kjøpte eg også ein gamal analog sitarsynth frå Roland. Eg har hatt ein draum om å kjøpe ein slik sidan ungdomsskulen. Det gjekk med mange timar med internett-nerding i 2001 – 2002. Eg slukte alt av informasjon eg kunne komme over om GR500, GR100 og GR300. Det høyrest kanskje ut som det var eit hav av informasjon om desse tilgjengelig, men internett var noko anna den gongen enn det er i dag. Den har førebels kun blitt brukt på Skadedyrs Musikk! og på Broens nye album. Eg jobbar framleis med å få den til å bli ein del av meg, og slike ting tar alltid litt tid. Om eg får ein ny effektpedal eller anna utstyr ønskjer eg alltid at den skal bli eit instrument/integrert del, og ikkje berre ein effekt oppå musikken. Eg har óg ein Gretsch frå seint 50-tal som eg kjøpte medan eg var hjå Oliveros, men den har ikkje blitt brukt så mykje sidan og eg har ikkje blitt så godt kjent med den. Kanskje 2019 er året den skal få skinne?

Hvordan begynte du å spille gitar i utgangspunktet? Og når skjønte du at dette var noe å vie livet ditt til?
— Eg byrja å spele gitar då eg var rundt 9 år, trur eg. Det var i alle fall rundt då eg byrja på musikkskulen i Volda. Eg hadde vel først søkt på saksofon etter å ha sett på DaCapo på NRK. Det var ikkje fleire saksofonplassar ledige, og eg blei tilbudt å spele althorn. Det var eg ikkje særleg gira på, så eg spurde om eg kunne få spele gitar i staden for. Det var ein plass ledig på «rockeverkstad» som det var kalla. Det var eit heilt fantastisk pedagogisk opplegg. Me meldte oss opp på det instrumentet me ønskja aller mest, så blei det satt saman band og læraren laga kassettar med låtane me skulle læra oss. Så lærde me oss låtane på øyret og spelte saman ein time i veka.
Eg skjønte eigentleg litt seint at det var dette eg ville holde på med. Det var gitarundervisning med Jan Martin Smørdal då eg gjekk på Musikkvitenskap i Oslo som fekk opp att gnisten. Han lærte meg korleis ting heng saman på gitaren, og stilte spørsmål som fekk meg til å tenkje på heilt andre måtar om gitarspeling, musikk og øving.

Noen tradisjoner i gitarspillets historie du har lyst til å fremheve? Hva tenker du på når du hører ordet «jazzgitar»?
— Eg er ein person som får litt tunellsyn når det gjeld det eg interesserar meg for. Så det kjem vel litt an på når på året du spør, det eg er oppteken av akkurat no er: Nic Jones, Alasdair Roberts, Richard Dawson og britisk gitarspel. Nic Jones sin «Annan Water» er ein skatt av ein song! Drone-folk-middelalder-ballade.

– «Jazzgitar» har eg vel alltid hatt eit litt ambivalent forhold til. Eg har hørt på veldig mykje forskjellig opp gjennom, men det er ikkje så mange eg framleis høyrer på. Dei som framleis er med meg er vel Jim Hall(særleg med Jimmy Giuffre), Johnny Smith og Pat Metheny når han var veldig ung (der er eit liveopptak av han saman med Garry Burton som er heilt latterlig rått (Kan det være dette opptaket, fra Molde i 1974, Lars Ove snakker om? Fint var det i hvert fall, red.anm)), og på Song X. Men der var ei periode eg utelukkande høyrde på Bill Frisell, og så ein periode med kun Marc Ribot, og så kun Tetuzi Akiyama, og så bort etter.

Det var konsert med Stina Stjern rett borte ved der jeg bor i Oslo tidligere i år. Men da var jeg bortreist. Fortell litt om det bandet/henne, kommer det mer musikk og spilling med det?
— Eg blei med i bandet til Stina rett før ho skulle sleppe Days Like Waves i 2011. Me spelte ganske mange konsertar og sjølv om det var ferdigkomponerte låtar var det alltid mykje improvisasjon i musikken. I motsetning til dei andre banda eg var med i på det tidspunktet hadde eg ikkje noko ansvar for å «lage» musikken, og det var ganske befriande akkurat der og då.
Det har alltid vore Stina som skriv låtane, men dei siste åra har Kyrre og Stina jobba tett saman med produsering og musikalsk retning. Stina Stjern slapp albumet Kap Herschell i august 2018, det spelte me inn for nokre år sidan i Berlin og etter det har Stina og Kyrre jobba mykje med det. Då eg fekk masteren var det veldig lenge sidan eg hadde hørt det me gjorde i studio. Det var så lenge sidan at eg hadde gløymt kva eg hadde bidratt med, og det blei nesten som å høyre ein annan gitarist. Og eg hugsar eg tenkte «oj! her spelte du veldig fint, Lars Ove.» Kyrre og Stina jobbar no med ny musikk, og eg gler meg veldig til å høyre meir frå Stina!

Et av fjorårets mest sjokkerende opplevelser var tingingsverket Skadedyr gjorde med Anders Røine i gamlekinoen på Voss. Da alle plutselig spilte munnharpe samtidig, er et minne jeg neppe vil glemme. Fortell litt om tilblivelsen av dette verket, det låt jo minst like fett som superbe Musikk!, som dere utga på Hubro i år. Og kommer vi til å få høre mer av det senere?!
— Det er Anja, Heida, Hans og Anders som står for den fantastiske musikken i dette tingingsverket. Sjølve munnharpestykket blei til når Hans sa at det hadde vore kult med eit grafisk partitur. Då satt eg og Hans oss ned og fann nye lydar på munnharpa og jobba ut skisser saman. Hans måtte lage titlar og rekkefølge på den nye Moskusplata, så eg satt saman idéane vore og forsøkte å lage ein form på stykket. Neste dag prøvde me det ut på øving, det var skikkelig kick å høyre det og enda større kick å spele det live!

Røine er jo en stor «rockestjerne» i folkemusikken. Hva tror du er grunnen til at det er så mange elementer av folkemusikk i jazz og omegn nå, i hvert fall fra din «generasjon»?
— Det er litt vanskelig å svare på, men kanskje har det noko med at folkemusikken er meir tydelig/synleg i dag enn kva den var for berre 10 år sidan. Og at musikarar som til dømes Valkyrien, Anders Røine, Hans og Rasmus Kjorstad, Hans Hulbækmo (for å nemne nokre) driv den vidare og gir den nye kontekstar å blomstre i. Det er jo utruleg inspirerande å høyre på, og det forplantar seg fort vidare til folk som er i miljøa rundt.

Noe annet kjempegøyalt som skjedde i fjor var residencyen Broen hadde på Khartoum i Oslo. Jeg var der kun på jammedagen, dessverre, hvordan var det å få utfolde seg live på den måten? Og har du noen tanker omkring jamme-begrepet? Farlig å få kick, eller er det viktigste bare å møte andre musikere og se hva som skjer?
— Dei tre dagane me hadde på Khartoum var veldig befriande. Me prøvde ut nye låtar og idéar, spelte gamle låtar i ny drakt og kosa oss skikkelig! Det var generelt ganske låge skuldre på konsertane. Broen og jamming er jo noko som har gått hand i hanske sidan oppstarten, og veldig mange låtar har blitt til på denne måten. Og for min eigen del er det ein viktig del av det å bli kjent med andre musikarar på. Merkelig nok var det jamme-dagen som, for min eigen del, virka minst befriande. Og for å svare på det siste spørsmålet ditt så er vel svaret «ja!» på begge. Det er jo alltid ein fare for at det er dei på scena som har det mest morosamt… men det er vel ein del av «gamet».

Jeg mener jeg så noe om at dere hadde vært i studio i fjor også — er det noen radikal ny retning på materialet?
— Den nye plata er straks ferdig mastra, og me gler oss veldig til å syne den fram! Eg kan vel seia så mykje at musikken har blitt meir melodisk, og personleg tykkjer eg den er enda meir fokusert enn tidlegare.

Broen operer mer i popbransjen enn f.eks. Skadedyr. Noen erfaringer fra de veldig mange supportgigene dere gjorde for de islandske labelmates’ene deres?
— Det var utruleg bra for Broen å spele så mange konsertar på rad. Me blei utruleg samspelte utover i turneen. Og ein viktig lærdom var at turné i Storbritannia betyr: Ingen mat, ingen backstage, ingen hyre og veldig merkelige scenekonstruksjonar. Det toppa seg litt når backstagen i Glasgow var eit forheng og speil dei hadde hengt opp bakerst i ølkjølerommet.

Det er mye spennende og rart på programmet av allEars i år. Er det noe du selv gleder deg spesielt til å oppleve? Er det slik at når man er med på festivaler som dette at man har en slags plikt til å følge med på hva de andre musikerne gjør? Det virker uansett som at samholdet i musikermiljøene er veldig fint om dagen.
— Eg skulle veldig gjerne ha vore på heile festivalen, men eg får dessverre berre med meg ein dag. Festivalstyret har gjort ein fabelaktig jobb med booking! Eg føler meir på ein stor lyst til å høyre på dei andre musikarane enn ein plikt, og der er mykje eg ikkje har hørt før.
Men ja, det er godt samhald og nye konstellasjonar over alt for tida. I Trondheim føler eg det er ein slags ny giv med Particular Records Collective, eit oppsving i konsertscener, veldig mange spanande konsertar, for å nemne noko. Og så har Mette Rasmussen, Matilda Rolfson og eg spanande planar for 2019! Eg er så heldig at eg får sjå Marcela Lucateli og Davis/Lapelyte to gonger! Me har, tradisjonen tru, invitert artistar frå allEars til å spele hjå nyMusikk Trondheim. Dette skjer på laurdagen, den 12. januar, på Habitat i Trondheim.

Vi er ferdige med å se oss tilbake for denne gangen. Hva er dine håp for 2019?
— At eg får gjennomført dei planane eg har skreve ned i boka mi og at det skjer mykje spanande eg ikkje hadde venta! Ellers vonar eg å få henge mykje med sonen min, Hauk, og resten av familien. Og ikkje minst at verda kjem nærmare fred, toleranse og klimapolitiske mål! Det er noko me alle må ta ansvar for. Me må jo kutte utslepp med minst 50%, og som turnérande musiker er dette noko ein må ta stilling til. Så det er ei oppgåve eg skal gå laus på med største iver i 2019 and beyond!

 

Plukk fra programmet: Holmlanders Storband


Jazznytts anmelder Bjarne Søltoft utropte Holmlander Orchestra til et av tidens mest betydelige innen frijazz og impro etter å ha hørt trippel-albumet deres. Foto: AllEars

Musikken på allEars smeller inn i veggene fra alle kanter, og som en av bookerne, Christian Meaas Svendsen sa i NTT før jul, er det endret seg litt fra senere år, mindre sort/hvitt noise, færre frijazzlegender, færre grenser. Men det settes likevel et kraftig merke ved siden av tubaist Per-Åke Holmlanders storband Carliot – It’s Never Too Late Orchestra, som på magisk vis skal klare å presse seg sammen i kontorlokalet til nyMusikk. Det er mange fete storband rundt om, heldigvis, men se bare på denne herlige lineupen:

Julie Kjær (DK)
– altsaksofon & fløyte
Signe Dahlgreen (DK) – alt & tenorsaksofon
Signe Emmeluth (DK) – alt & baritonsaksofon
Mikolaj Trzaska (PL) – altsaksofon & bassklarinett
Johan Norin (SE) – trompet
Susana Santos Silva (PT) – trompet
Steve Swell (US) – trombone
Elsa Bergman (SE) – bass
Christopher Cantillo (SE) – trommer
Tim Daisy (US) – trommer
Per-Åke Holmlander (SE) – tuba & bandleder

Wowee. Og det er futt i dem også. For å underbygge disse påstandene, skal jeg gjøre to utklipp fra Jazznytts anmelder Bjarne Søltoft, fra teksten han hadde i julenummeret (du abonnerer vel?), om Per-Åke Holmlanders trippel-CD Carliot – It’s Never Too Late Orchestra,  som ukom i fjor på Not Two Records, med opptak fra en konsert i Krakow i 2017. Søltoft var ikke overraskende temmelig lydmalende begeistret. Hør bare her hva han føler om Susana Santos Silva og Julie Kjær og deres spilling: zipp-schwirr-bepp-glock!

Søltoft skal få komme mer til orde, for er ikke dette temmelig forlokkende med tanke på et allEars-besøk? 

Holmlanders varme tubatoner gir oppdrift til Kjærs flossete fløytefluktuasjoner, og en besindig orkesterkaravane utbrer et bardunteppe for altsaxenes frapperende flageoletter og screams, frem til et tutti-inferno av frisettende støy. Makeløst!Dette band med Holmlander og Elsa Bergman som hjertepuls må være blant tidens betydeligste innenfor fri-jazz og impro-musikk. – «It’s never too late …» men tvingende nødvendig å styrke livs- og kampmotet med musikk av Holmlanders storladne, gavmilde kaliber.

 

Tidlig AllEars 1: Maja Ratkje forteller

Som nevnt har AllEars holdt på siden 2002 – de har forflyttet seg på et utall venues, huset en landsby av musikere, og veivet med fakkelen for annerledes musikk i det norske vintermørket. Vi tok en prat med musiker, komponist, aktivist og medgrunnlegger av festivalen, Maja S. K. Ratkje, om hvordan det hele startet.

Hvis vi spoler helt tilbake til starten, tidlig på 2000-tallet – hva var grunnen til at du og de andre bestemte dere for å lage en festival?
– Paal spurte meg i 2001 om jeg ville være med å lage en ny festival for frimprovisert musikk. Han fant på tittelen All Ears, jeg husker at jeg ikke skjønte hva det betydde, men det er jo helt genialt. Vi så at det manglet en egen festival for friimprovisert musik i Norge. Paals utgangspunkt i den akustiske impro-tradisjonen som Frode Gjerstad var pioner i, med sterke bånd til fri-impromiljøet i UK, og med paralleller i Sverige. Mitt utgangspunkt i friimprovisert musikk var innenfor støy og mer samtidsmusikkrelaterte uttrykk. Vi ville at friimprovisert musikk uavhengig av bakgrunn eller «tilhørighet» skulle sidestilles og blandes, og dette tror jeg har vært en slags identitet gjennom alle årene. Ad hoc-konserter med veldig ulike musikere som ikke har spilt sammen før har vært noe av det jeg har gledet meg mest til. Her er en artikkel om den første festivalen og tilhørende program.

Hvordan var arbeidet med festivalen de første årene?
De første årene var veldig idealistisk drevet. Jeg husker at første festivalen spilte jeg og Paal selv flere konserter og tok ikke honorar for å få det til å gå rundt. Så sluttet vi å spille selv på festivalen fra 2006, men laget en programslipp-konsert med festivalledelsen i forkant av festivalen. Da var også Lasse Marhaug med og Kjetil Møster, så lenge jeg var med. Lasse Marhaug kom med fra tredje festival tror jeg design på program, flyer og plakat fra festivalen i 2004 og var med på booking fra 2005, han var da en god venn og kollega av både meg og Paal, og hadde nettopp flyttet til Oslo. Kjetil Møster kjørte artister en stund til og fra flyplass og hotel med instrumenter før han ble med i bookingen på omtrent samme tid.

Lå det i tankene fra starten av at All Ears skulle være en festival hvor forskjellige artister etter hvert tok over forstanderskapet – eller var det noe som skjedde etter hvert?
Siste program som jeg, Lasse, Møster og Paal var ansvarlig for var i 2008. Etter denne festivalen foreslo jeg at Guro S. Moe skulle overta for meg, hun hadde allerede spilt på festivalen og kjente den godt og var mye mer oppdatert på nye musikere enn meg da jeg flyttet ut på landet og fikk unger. Det var også da All Ears begynte å gå på skinner og fikk mer støtte. Hvordan det er i dag vet jeg ikke.

Er det noen minner fra ditt arbeid med festivalen som skiller seg ut?
Første festivalen hadde vi ikke plakat eller noe, men programmet var trykt hos BLÅ (i deres bok?). Andre festivalen hadde vi en plakat og flyer, som jeg sender over! Den var laget av kunstneren Peer Rohrer som også stod bak det vanvittige Häxan-prosjektet som vi la under festivalen. Her var han med og booket musikere (det var han som kontaktet Ronni Le Tekrø!) og det var helt crazy. Bra utfordring kan man si. Jeg husker en i publikum sa at jeg var som en ekte heks. Ellers så husker jeg konserten med Evan Parker og Sten Sandell på Munch-museet som et fantastisk høydepunkt det året.

Er det et innebygget politisk element i Friimpro-scenen? Preger det i så fall musikken «i seg selv», eller har det mer med hvordan man utformer scenen og ulike samarbeid på, det økonomiske og så videre? Vi har spurt Christian Meaas Svendsen og Røysum/Emmeluth om lignende ting tidligere i bloggen før.
– For det impromiljøet som vi dro veksel på fra UK, rundt Incus, med Derek, Tony og Evan etc representerte jo denne musikken en motstand mot det etablerte, absolutt i en radikal politisk bevegelse. I Norge hvor vi har hatt mye bedre kår for å drive med musikk har jo ikke denne identiteten vært av slik eksistensiell art, men desto like viktig som en markør for frihet for kunsten, for det uhørte og mot markedstvang. Noen trekker det jo lengre og kjører politiske konkrete saker i forlengelsen av musikkformen, men det er jo alltid musikken selv som er i sentrum, og det kreative.

Er det spesielt viktig for en scene som driver med eksperimentell eller «smal» musikk å også arrangere ting selv? Det virker i hvert fall som at det ligger ganske innpodet blant musikere i denne scenen.
– Det er vel snarere et resultat av at hvis det skal skje noe, så er det ikke noen som gjør det for deg. Friimprovisert musikk har vært «fringe» på de etablerte festivalene så lenge jeg kan huske, så All Ears ble skapt for å sette den helt improviserte musikken i sentrum.

Har du noe inntrykk av hvordan festivalen ble mottatt av det “etablerte” jazzmiljøet i starten?
– Jeg husker da vi spilte programslippkonsert i 2006 og (Jan Ole??) kom opp på scena og ga Paal Buddy-prisen. Det skulle være en hemmelighet, vi andre ble advart på forhånd og vi syns det var veldig stas. Husker at Paal ikke hadde så mye på hjertet, han hadde nettopp spilt og var skikkelig overraska, men blid. Sier vel litt om at All Ears var «innafor» i forhold til jazzmiljøet i 2006 i alle fall. Så lenge jeg husker det, har det ikke virket som det har vært noe problem for det norske jazzmiljøet å forholde seg til de som har tatt jazzutdannelse når de går litt andre veier. Det har nok tatt litt lengre tid å omfavne de som driver med improv utenfor jazzutdanninga.

 

Hva har du i plateposen? AllEars-aktuelle Yes Deer anmeldt


Om det er noiserock eller frijazz eller en tredje sprut Yes Deer driver med er vanskelig å si. Men NOE er det. Foto: Peter Gannuhskin

Yes Deer
Gloss
(Abstract Tits)

Jeg overhørte noen milde kommentarer om at det var for mange plater liggende omkring på forskjellige bord, hyller og gulvflater på Jazznytt-kontoret, og har syslet med en viss nyttårsfabulering om å få ordnet opp veldig i det nå i januars barndom. Men kanskje ikke helt ennå. Det er så glatt ute, og vi kan ikke risikere noen fall under frakten hjem opp til Sthanshaugen. Dette må skje etappevis. Valget ble enkelt, en fargesprakende LP som ble sendt til kontoret for ikke veldig lenge siden og som av forskjellige grunner: plassmangel, bortprioritering, kvotering, glemsel, utsettelser — det er vanskelig å huske helt sikkert — falt gjennom en sprekk. I metaforisk forstand. Men det passer jo veldig godt å ta den frem nå, som Yes Deer skal holde konsert på Hærverk lørdagen på allEars. Hva betyr det egentlig å være «all ears»? Det må være noe i nærheten av å være lutter øre, som ifølge NAOB, Det Norske Akademis Ordbok, enkelt å greit innbærer: å høre, lytte ivrig og oppmerksomt. Den etymologiske roten kommer fra middelnedertysk lutter ‘ren, klar, ublandet’, men dette kan da ikke stemme når det gjelder musikken på allEars i hvert fall. Ren, klar og ublandet er ikke de første ordene som faller en i hu nær man hører musikken på festivalen. Da passer det langt bedre med Kåre Grøttums bruk i hans radioprogram på NRK ved navn nettopp «Lutter øre»: God musikk i ulike genre. Dér har vi allEars. Vi står der med ørene på stilk, som Ole Robert Sunde sikkert kunne sagt: hva innebærer det egentlig å lytte med hele kroppen, å ha alle ørets bestandeler i full givakt? Det er i alle fall en utpreget fysisk opplevelse å lytte til musikken denne kraftfulle trioen i Yes Deer bedriver. Om jeg klarer å telle riktig er det også deres tredje album. Om det er noiserock eller frijazz eller en tredje sprut er vanskelig å si, men musikken bukter og kveiler seg fremover på glinsende vis, anført av den hissige danske saksofonisten Signe Lykkebo Dahlgreen, den meget allsidige norske gitaristen Karl Bjorå, som utga en av fjorårets mest sofistikerte album med bandet Aperture og tidligere besøkte NTT, og de tordnende takrastrommene til Anders Vestergaard, også han dansk. Gjennom fem ganske lange komposisjoner er det rimelig full pinne hele veien, men det gis mer rom for luft og effekter i midtstykket «Dry Specimens Pinning». En låt som «Peacock» er også innom troper fra litt mer konvensjonell jazzrock.

Men samme hvor vilt og brutalt det låter, gir musikken samtidig et kontrollert inntrykk, og det savners kanskje noe av den fandenivoldske humoren som gir liknende musikk en ekstra dimensjon. Men det blir jo selvfølgelig noe helt annet å oppleve denne musikken sammen med andre varme kropper, se rosene vokse i kinnene på musikerne, se og føle når de hekter hverandres ideer på hverandre, og kraften vokser parallelt og det vakre hærverket slår ut i full blomst.

AV

 

Glad-Krestent opplegg: Andreas Wildhagen om en helt spesiell musiker


Kresten Osgood er en av skandinavias mest særegne og karismatiske musikere. Han opptrer på AllEars både på fredagen og lørdagen. Foto: AllEars

Det er mye fint som kjennetegner de små friimprofestivalene vi er så heldige at musikere og ildsjeler setter i gang. Den gode, egalitære stemningen, hvor musikere, festivalfunksjonærer og konsertgjengere går i ett (eller i det minste bytter roller i løpet av kvelden) er en slik ting. En følelse av stang-inn og stang-ut i de mange éngangskonstellasjonene er en annen. Vi kunne sikkert nevnt i større fleng enn det – men for nå har vi lyst til å trekke fram at det er litt av en gullgruve for folk som liker vaskekte TYPER.

Og o boy, har AllEars booket et legendarisk eksemplar i år. Den helt fantastiske danske trommeslageren og levemannen Kresten Osgood kommer til festivalen! Han spiller intermezzoer under AllEars-fredagen på Victoria og er også med på Lillelørdag-arrangementet, lørdag 12. Januar klokka 12 på Victoria, hvor han skal more seg med Barnas Jazzhus.


Det fabelaktige ensemblet Barnas Jazzhus spiller sin første konsert for året sammen med Kresten Osgood på Victoria lørdag 12. klokken 12.

Osgood er en flott musiker å både se og høre på – gi navnet et youtubesøk, så skjønner du hva vi snakker om. Her spiller han for eksempel med Torben Ulrich (dansk kulturradikal jazzlegende og far av sin sønn, får vi nesten si. Visste du forresten at Dexter Gordon er gudfaren til Lars Ulrich?) og Søren Kjærgaard i Jyderup i høst.

For å få en ordentlig inngang til Osgoods univers, snakket vi med trommeslager Andreas Wildhagen, som er i Nepal for øyeblikket, men som kommer til Oslo for å spille selv under festivalen. Han er svært påvirket av Osgood og snakket villig vekk om det.

Hei, Andreas! Når var første gang du støtte på Kresten Osgood?
– Det må ha vært rundt 2009 eller 2010 på Victoria. Da spilte han med Og hvad er Klokken, hans eget band. Jeg husker spesielt godt at han løp (bokstavelig talt) rundt og spilte sax i rommet fra alle vinkler slik at publikum fikk surround sound-opplevelsen. Og at han inviterte publikum opp på scenen for å spille perk og kanskje synge, vi var en liten gjeng fra NMH som ble med på det. Etter konserten kjøpte jeg en plate av ham. Han var svært imøtekommende og lurte på hva jeg digga. Da jeg svarte ga han meg to skiver til på kjøpet som han trodde jeg ville like. Disse var Hammond Rens med bl.a. Dr Lonnie Smith, og Violet Violets, en dritfet, tjalla trioplate med mester Sam Rivers og Ben Street på bass. Et på mange måter rystende førstemøte som satte spor.

Når man ser ham spille, skjønner man ganske fort at det er snakk om et helt spesielt scene-nærvær. Men hva i spillet hans er det du liker?
– At jeg kjenner igjen menneskeligheten i alt han gjør. Noen ganger er han full av faen, gjør ting som å legge opp en nedpå, funky sambagroove ut av ingenting i et improstrekk, lar den gå litt for lenge, og spiller så hardt han kan på en kubjelle når det passer aller minst! Jeg tror kanskje han er den eneste musikeren som har fått meg til å le høyt flere ganger, uventet. Jeg har også hatt noen høydepunkter med trioen Andratx med Ole Morten Vågan og Jonas Kullhammar. Der har jeg hørt ham spille noe av det feteste jazztromme-koket a la Elvin Jones – det soundet og den konstante strømmen av uendelige variasjoner i aksentueringer, figureringer og energi-/følelseskurver er rett og slett fantastisk å høre på, spør du meg. Og det krever mer enn bare komplett flyt på instrumentet – en glød og et uttryksbehov, en nødvendighet av å ”spille det ut“.  Han er også utrolig dynamisk og lydhør, selv om han av og til vil velger det motsatte av det som forventes. Jeg lar meg inspirere av folk som sjekker ut mye musikk og aldri blir trøtte av det, og ikke bare på overflaten, men i dybden, og når spillet deres reflekterer dette mangfoldet uten å gjøre noe poeng ut av det, men at det bare er sånn, det er bare musikk uansett. Jeg har skjønt både selv, men også av å høre historier fra andre som er nærmere ham at Kresten er en sånn type som lever, og ER musikken 24/7.

Er det noen spesielle sammenhenger man bør sjekke ham ut i? Hva ville du vist til noen som ikke visste hvem han var?
– Den situasjonen har jeg vært i og da har jeg ofte vist en youtube-video fra “drum day 2006“ hvor han spiller en ekspressiv solo som minner meg litt om Ed Blackwell mens han synger Kim Larsen og ender opp med å brøle og dra en Kurt Cobain og kaste seg over trommene og velte dem ned fra scenen. Haha!! Det finnes også noen intervjuer fra dansk tv om Og hvad er Klokken som gir et morsomt inntrykk av hvem han er. Ellers anbefaler jeg platene og bandene jeg nevnte, har ikke hørt så mange andre faktisk, men det finnes utallige andre vet jeg!

Har du blitt kjent med ham også? Og hva tror du om komboen av ham og Barnas Jazzhus?
– Litt ja! Vi er på hils og prater litt etter vi hører hverandre på konserter i ny og ne. Sist ga han meg soloskiva til Henry Grimes som han selv har kuratert og produsert (dobbel cd spilt inn på ett take!!), alltid noe nytt og gøy. Når det gjelder konserten med barnas jazzhus så er jo kombinasjonen Kresten Osgood og barn en god, og jeg tror velutprøvd kombinasjon. Hva det vil resultere i er dog vanskelig å si, kanskje særlig i forhold til hans rolle under konserten og valg av materiale/fravær av dette. Jeg tror det blir et minne for livet for barna, og sikkert en veldig kul seanse for oss andre.

Vi gleder oss til å se settet ditt også, med Elin Rosseland, Torgrim Sollid og Marianne Halmrast! Hva tror du det kommer til å gå ut på (om det er lov til å spoile)? Og hva slags forhold har du til AllEars selv, som konsertgjenger og musiker?
– Vi har snakket litt om det, og jeg vet at enkelte i bandet er lei av norsk improvisert musikk som har blitt for sjangerstyrt, jeg tror det blir et slags oppgjør mot improdogmene, mer tilbake til melodi, rytme, tale, dikt og sang. Jeg ser fram til å spille med dem og er nysgjerrig hva som kommer ut. Jeg har tidligere spilt med Torgrim i en lignende sammenheng (gjest med Lana trio på Blow Out) og han fungerte en periode som mentor for masterprosjektene til Kjetil Jerve og meg. Han har definivt påvirket meg. Jeg har også spilt med Marianne for et par år siden, og Elin har jeg hatt som lærer på jazzkurs i Søgne da jeg var 17. Det vile riktignok vært overraskende om hun husker det.

All Ears har vært der som en selvfølge i alle år for min del, i starten som jypling “bare“ en setting å høre ny musikk, bli satt ut og gå hjem og eventuelt øve neste dag, og etter hvert litt mer møtepunkt hvor man kan bli kjent med andre musikere og henge ut, evt pønske ut nye samarbeid. En viktig festival som kan sette i gang mye kult i tillegg til det den er for publikum der og da.

 

Tidlig AllEars 2: Mitt første All Ears

Jeg trodde virkelig det var 2003, men internett insisterer hardnakket på at 2004 er fasit. Hvordan henger det sammen? Bodde jeg virkelig i den kåken da? Ja, dette var jo selvsagt på vinteren – et splitter nytt 2004, den melankolske østerrikske delen av hoppuka var akkurat forbi. Da samboeren min ryddet gjennom sin formidable samling av fysiske aviseksemplarer her om året, også det midtvinters, fant hun en rikholdig samling klipp fra Øya-dekningen 2004. Jeg tror det var 2004 i hvert fall. Eller kanskje det var 2005, men det er samme tiden. Nye Takter hadde et helt bilag om rocken på minst førti sider. We, Euroboys, Dharma, Cato Salsa, Gluecifer, kanskje noen Metronomicon-acts? Peak norsk rockeoptimisme, early days for Mono – hun burde donert hele bunken til Rockheim, den kunne ligget i en monter ved siden av takkelisten på debutskiva til Serena Maneesh, som et monument over… et eller annet. Jeg var virkelig ikke der, ikke ennå. Da jeg bladde gjennom bunken lurte jeg på hvor jeg egentlig var, jeg husker ikke noe særlig annet enn…. Frakk. Frakk og utilpasshet. Helsikke heller, de årene der. Men det slår meg nå, jeg var nå i hvert fall på Blå, to dager i januar, og så følgende lineup:

Fredag 16. januar
Blå kl. 20:30 kr. 120,-
Ivar Grydeland, Michael Duch, Ketil Møster, Morten Olsen
Håkon Kornstad, Hild Sofie Tafjord
Peter Brötzmann, Paal Nilssen-Love
Ad hoc konstellasjon med festivalmusikere, kurator Håkon Kornstad

Lørdag 17. januar
Blå kl. 20:30 kr. 120,-
Axel Dörner
Håkon Kornstad, Raymond Strid, Ingebrigt Håker Flaten, Pat Thomas
Peter Brötzmann, Øyvind Storesund
Ad hoc konstellasjon med festivalmusikere, kurator Øyvind Torvund

Det var Arthur Kay Piene som fikk meg med, egentlig var vel planen å bare stikke innom den første dagen. Men det gjorde så sterkt inntrykk – jeg hadde for eksempel aldri sett noen spille gitar sånn som Ivar Grydeland (Han virket så ung også, det kom tettere på da). Jeg hang ikke helt med i laptopstøysettet til Håkon Kornstad og Hild Sofie Tafjord, men bare det at de holdt på med det også var i grunnen fullstendig overrumplende, jeg trodde folk spilte på instrumentene sine og lot det bli med det. Peter Brötzmann så ut som en skapning fra Gamle Europa, luftballongene og kanonenes tid, liksom. Også det nytt – at det fantes slike europeiske frijazz-urgubber ante jeg ikke.

Under ad hoc-konstellasjonen blåste han liksom alle av banen – det er nesten ikke metaforisk ment, på ett tidspunkt virket det som at han byttet til en mindre saxofon simpelthen for å forhindre at de andre musikerne skulle dette av scenekanten. Saken var grei, vi måtte tilbake dagen etter – selv i 2004 var jo 120 tross alt en billig pris å betale for så mye musikk – hodet dirret. Jeg våknet opp dagen etter, det var skihopp på TV (Jakub Janda, som i dag har gjort parlamentariker av seg i Tsjekkia, vant, ser jeg. Ljøkelsøy hadde sitt største år.), jeg vandret rundt i stua på synkende (kultur)rus og veivet med armene og utbasunerte hvordan folk ikke visste sitt eget beste og burde se disse greiene. En slags tidlig livejazzblogging – og garantert fullstendig uegnet å faktisk overbevise noen om at dette var en hyggelig ting å være med på. Men sånn er altså frakk years, det må man liksom bare finne seg i, salig Klaus Hagerup sa noe fornuftig om det en gang på Bokbadet, han fortalte en historie om en klassefest hvor han hadde blitt så lei seg på grunn av kjærlighetssorg at han vasset ut i sjøen og sto der, visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, og hvor jenta han var forelsket i ropte “Klaus, slutt og tull, kom deg på land”, hvorpå han hadde tenkt til seg selv “aldri i mitt liv skal jeg le av dette øyeblikket” – og at det var den grunnholdningen han tok med seg inn i skrivingen av ungdomslitteratur. Vel, noe må jeg le av, det er ikke fritt, frakk years tidlig i tyveårene står lagelig til for hugg, de er liksom verken beskyttet av ungdommen eller senere valg i voksenlivet – det er og blir en keitete overgangsfase. Men Hagerups ord er fine å huske på uansett. Det var tross alt ikke noe kødd over den usikkerheten, den feilplasserte ærgjerrigheten, den var sikkert bare veldig irriterende å forholde seg til – også, må det nevnes, for den som opplevde det. Det er på den alderen ting smeller som mest, er det lett å tenke – det er forsåvidt en sannhet med modifikasjoner, for det smeller godt nå også – kanskje spesielt godt, egentlig. Men også dette her føltes sjeldent – selv om jeg ikke klarte å sette fornuftige ord på det.

Middagen på lørdagen ble inntatt på Delhi Tandoori – første gang jeg testet ut den klassiske komboen Delhi/Blå – og noen bord bortenfor satt jommen meg hele bølingen, Brötzmann, PNL og en hel masse andre folk. Også dét føltes merkelig, og dennesidig – som om det var en slags festivalenes svar på en av de gjennomsiktige urverkene hvor man kan se tannhjulene bevege seg innafor.

Det startet veldig annerledes nede på Blå, også denne dagen var fylt med ting jeg ikke visste hva var – Axel Dörner spilte et helt akustisk trompetsett hvor jeg tror både lyd- og lysanlegg på Blå måtte skrus av. Jeg husker det som at man sto der i stummende mørke, i et ikke ennå ordentlig varmt lokale og hørte på surklingen oppe fra scenen – det var så lytt at man kunne høre mer enn strengt tatt nødvendig av toalettrafikken om man sto helt bakerst i transitområdet ved baren. Kornstad, Strid, Flaten og Thomas gjorde noe som er blitt nokså vanlig nå for tiden, de spilte en slags tribute til en gammal skive de alle likte godt. Var det et Paul Bley-album? Det kan hende. Brötzmann opp på scenen igjen, sammen med bassist Øyvind Storesund som jeg kjente nogenlunde godt fra Cloroform-settinger, svær type også han, en slags balanse oppe på scenen, to brutale, høyreiste tilstedeværelser.

Ad Hoc-settet husker jeg ikke, men det ble en svipptur oppom bensintasjonen ved Crossroad-rundkjøringen (var den bemannet på det tidspunktet? Eller var det kanskje en minibank der? Det spiller ingen rolle) muliggjorde innkjøp av minst to plater fra det mystiske og innbydende plateselskapet SOFA. No Spaghetti Edition og en plate med Ingar Zach og Ivar Grydeland. Jeg valgte nesten blindt blant alle platene som lå i boden (en gang bør vi kåre verdens største frijazz-merchbod), det gikk på ting som farger på coveret og besetningen, kanskje spilletid, hva vet jeg – det var bare snakk om å få med seg noe, jeg var hypp på å ha med en eller annen slags form for bevis på at den faktisk eksisterte tilbake til siviliasjonen. Kanskje jeg var redd for at musikken simpelthen skulle forsvinne, jeg hadde jo aldri sett noe som lignet og for alt jeg visste kunne det være en éngangsforeteelse – sånn er det jo kanskje også på den tiden, det er fremdeles så mye som er nytt og man er på et eller annet vis som barnet som returnerer fra sommerferien til skolegården og som tror man er den ENESTE I VERDEN som har lært seg å fiske med stang, eller prøvd påhengsmotoren eller lært seg voksne vitser. At det finnes en slags verden utenfor som bare holder på ufortrødent og har gjort det en stund, er en tilvenningssak etter min erfaring. Men her kan jeg åpenbart virkelig bare snakke for meg selv. Og vet dere hva? AllEars forsvant jo virkelig ikke. Den er fortsatt her, folk kommer fortsatt, enten det er snakk om å besøke gamle venner eller for å oppleve noe helt nytt, for aller første gang. De er lutter øre, alle sammen.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger