David Fricke har hatt litt av en helg

Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Time – der arbeidsuken slutter, begynner jazzen! Eller, nei, hvordan var det? Det der kan umulig stemme. Det er jo jazz hele uka igjennom, for swingende. Vi prøver igjen.

Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Time – noen ganger blir det nesten litt mye (men vi klager ikke)! Sånn.

Denne uka har et flunkende nytt Jazznytt ankommet bladkioskene og – forhåpentligvis – alle våre abonnenter. Det preger bloggen denne uka, hvor vi blant annet kan fortelle litt mer om Blindebukk-intervjuet med Bent Sæther, samt tilby et helt gratis og rikholdig ekstra intervju med vår forsidemusiker Kim Myhr, hvor han forteller om musikken som inspirerer ham i dagliglivet og virket! I tillegg suger vi litt ekstra på karamellen fra forrige helg – det var jo så mye god musikk da. I den forbindelse har vi blant annet huket tak i Rolling Stones velkjente musikkjournalist David Fricke, som vi tror klarte å få med seg bortimot alle konsertene som var å se i Oslo forrige helg. Gjør som ham! Se alle konsertene! Og tegn Jazznytt-abonnement til deg selv og absolutt alle du kjenner. Da blir vi faktisk Norges største publikasjon, stinne av jazzgryn, og kan gi ut blogg hver eneste dag + papirtidsskrift på fredager.

Vi har også snakket med allEars-medarrangør Christian Meaas Svendsen, vi rekker å anbefale noen konserter (vi sniker inn at det er en sterk tradjazz-uke i Oslo med Big Chief på gjestgiveriet på lørdag og Magnolia Jazzband på Herr Nilsen neste onsdag, i tillegg spiller Jacob Youngs nye Urban Gardening-band på Edderkoppen på torsdag og med det har vi til vår store glede en ny(gammel) jazzvenue til å tenke på! Her er forresten et intervju den ene halvdelen av NTT gjorde for Ballade med herr Young – som blant annet handler mye om det vi skriver om i denne bloggen, hvordan det spirer og gror og slikt).

Men vi starter med å bla litt igjennom nummeret. Det er jo liksom egentlig grunnen til at vi er her. Vi har allerede nevnt både Kim Myhr og Bent Sæther, som blir viet oppmerksomhet lenger nede i bloggen. Ellers byr nummeret blant annet på del 2 av Ando Woltmanns reportasje om innspillingen og utgivelsen av Harald Lassens Eventyrer. Det er litt nerver på strøket ute og går i det intervjuet, og det er det i grunnen ellers også i denne blekka – som vi var inne på i brevvekslingen som avsluttet NTTs Atomic-spesial, finnes det liksom noen tråder av dommedagsstemning gjennom dette nummeret. Mest eksplisitt i Tore Stavlunds essay “Den endeløse endetiden”, om politisk engasjement i ny jazz, men også for eksempel i anmeldelsen av Ole Morten Vågans fabelaktige album Happy Endlings. Jommen dukker det ikke opp en anmeldelse av bandet Doomsday Preppers også. Enten er det bare sånn det ble dette nummeret her – eller så er det sånn det er blitt, og blir, i numrene fremover. Den som lever (og leser) får se.

Vi må heller ikke glemme det andre stoffet – vi byr på det siste kjente intervjuet med den polske trompetisten Tomasz Stańko, to minneord om Olav Angell, intervjuer med Siril Malmedal Hauge, Håvard Volden, Sanskriti Shrestha og Hildegunn Øiseth – i tillegg til at det stadig svært aktuelle selskapet Smalltown Supersound vies oppmerksomhet – og en bråte nye album, både norske og fra andre grendestrøk, anmeldes. Vi håper alt sammen faller i smak og går videre med fredagsbloggen!

Motellet i Brenneriveien

Starlite Motel (foto: Clean Feed)

I dag fredag er det atter en jazzrelatert konsert på BLÅ, de må virkelig ha fått smaken på den originale frukten igjen der nedi dumpa. Håper dette fortsetter! På plakaten står Starlite Motel, et bandprosjekt satt istand av Gard Nilssen, en av disse ekstremt aktive musikerne som har preget norsk musikk så til de grader dette tiåret. For å beskrive Starlite Motel, måtte vi gå bare sånn passe dypt inn i de herlige arkivene til Jazznytt, og finne en anmeldelse av deres første album, som fortsatt er aktuelt. Mens vi er inne på det er snart hele Jazznytt-utgavearkivet digitalisert og søkbart. Men så lenge kan det leses her:

Starlite Motel
Awosting Falls
Clean Feed
Hva som foregår på Starlite Motel i den lille byen Kerhonkson nord for New York til daglig tør jeg ikke spekulere i, men det ga i alle fall stor inspirasjon til et knippe norske musikere som bodde der en liten periode for å spille inn en plate i Potterville International Sound-studioet. Det er drevet av Jamie Saft, en intens og langskjegget mann som har spilt diverse orgler for en lang, lang rekke musikere og band i de fleste sjangre, og som er er tett assosiert med John Zorn. Saft var førstevalget da trommeslager Gard Nilssen skulle sette sammen et elektrisk band som skulle bli fruktene av et større arbeidsstipend. Med tanke på Nilssens vulkaniske spillestil er Safts orgelsjø av lava en perfekt match. Ingebrigt Håker Flaten fra Oppdal og Austin spiller for anledningen el-bass, med en slik kraft at hans i senere tid karakteristiske Obelix-bart reiser seg mot himmelen. Hans bruk av bassgitarens iboende muligheter har utviklet seg kraftig med årene, og han er vel en av de musikalsk mest åpne aktørene der ute i dag. Bandet blir komplettert av Nilssens kollega fra Cortex, saksofonisten Kristoffer Berre Alberts som alternerer mellom voldsomme støt og og mer finmasket håndarbeid. Under bandets nylige norgesturné og det som vel var bandets aller første konsert, ga Starlite Motel et tidvis rotete inntrykk. Det var definitivt fett, men organisten kom litt lite til sin rett som det fokuspunktet han kanskje kunne vært, besetningen falt mer på plass i passasjene da de operterte som trio med orgel, trommer og bassgitar.

På studioplaten er det derimot full klaff for klikken, det improviserte materialet velter over lytteren med varm fylde, noen ganger som brunsyrete psykedelisk rock, andre ganger som impro og frijazz, og musikerne bringer alle identitet og egenart til torgs, så musikken føles som noe mer enn en hommage til tidligere tiders jazzutvikling. Og Alberts utviser stor autoritet og innsikt i sitt arbeid på alt- og tenorsaxen hele platen gjennom. Det er tidvis bruk av elektronikk men i hovedsak er dette fire mennesker som får veldig mye ut av de instrumentene de har. I sistesporet “A thousand thousands” utvider også Saft horisonten med sin lapsteel-gitar, men platen føles mer som ett stykke musikk enn et knippe låter.
Audun Vinger

Ja, her var det mye skryt og noen få innvendinger, vi regner med at Starlite Motels nye turné har fått dem til å smelte sammen på strålende vis. Noen i bloggen så faktisk Ingebrigt Håker Flaten allerede i går, da han var gjeste-elbassist med Krokofant på en populær konsert de hadde på Victoria East, stående publikum og alt. Mange musikere i salen denne gangen. Den som gjorde mest ut av seg på scenen var gjest nummer to, en kortklipt Ståle Storløkken bak sine sedvanlig heftige tangentrekker. Også denne kvelden føltes som en feiring av Rune Grammofons 20-årsjubileum. Og hvorfor forandre en vellykket oppskrift: da bandet ble klappet og hoiet inn til ekstranummer, spilte de like godt den som funket best fra hovedsettet en gang til. Da regner vi med at det samme skjer med Starlite Motel på BLÅ.

Frijazzere på multetur

Bloggen er ikke blant dem som har en hvit måned i januar, i alle fall ikke konsertmessig. Et av de ganske få høydepunktene er festivalen allEars, som har holdt på i forskjellige venues i mange år denne kalde måneden. Denne gangen arrangeres det fra 10 til 12 januar, hos nyMusikk, Kafé Hærverk og Victoria East. Mye spennende på programmet, selvfølgelig, og det føles også en smule annerledes enn tidligere år. Noe av grunnen til dette er at det igjen er en ny gjeng som står bak festivalen. Vi snakket litt med Christian Meaas Svendsen, som er en av dem. Vi skal komme tilbake til artistene som skal opptre i januar, nå ville vi mest vite om festivalens filosofi, og denne fredagskveldens tjuvstart med programslippkonsert på Kafé Hærverk.

Gratulerer med ny festival. Hvilket behov skal allEars dekke i den allerede temmelig rike konsertfloraen i Oslo?
— Takk for det. Det blir stas! Da allEars starta back in the days, nærmere bestemt det Herrens år 2002, var dette nettopp fordi det var et manglende forum for en økende interesse rundt improvisert musikk at festivalen så dagens lys. Vi har ikke det samme problemet i dag. Små og mindre festivaler og konsertserier for fri musikk popper opp som ugress i et ellers vakkert, velstelt og klinisk blomsterbed som Oslo by sakte men sikkert holder på å bli. Akkurat det føler jeg besvarer spørsmålet godt nok: Vi må ikke gjemme vekk søla. Det er i gjørma lotus-blomsten gror! Januar er, med unntak av allEars sine aktiviteter, en relativt døv/d måned – og på lik linje med at vi må ha mat opptil et par ganger om dagen, må naturlig nok behovet for improvisert musikk dekkes for de av denne musikks utsultede sjeler.

Selv om spørsmålet er aktuelt også for oss, er det kanskje enda mer aktuelt for alle NYE festivaler og serier. Hva er vitsen med alle disse døgnfluene når det allerede skjer så mye? Samtidig — det at allEars har eksistert lenge gir den ikke automatisk livets rett. Men det finnes en infrastruktur og et nettverk der som gjør at en festival av denne størrelsen kan gli noget lettere enn de i startfasen, og det kommer heldigvis musikken til gode. Det som er bra med allEars er at den fornyes gjennom folka som driver den. Den er ikke et museum, men et kikhull inn i det som rører seg i improvisasjonsmusikkens verden (og da snakker jeg om hele verden) slik vi ser den. Ellers er det især to behov som festivalen ikke dekker, nemlig festivalledelsens  behov for sjelefred og søvn…

Det er en festival med lange tradisjoner, hvordan har den eventuelt utviklet seg gjennom årene?
— Festivalen er lik jazzen selv: den tilpasser seg. Nye tider, nye steder, nye folk, nye generasjoner, nye møter. Det blir det uunngåelig ny og uhørt musikk av – i hvert fall av og til. Improvisasjonsmusikk er risikosport, og det er når risikoen er størst at den er på sitt beste. Vi kan godt tåle en konsert som går dårlig eller som minner om noe vi har hørt før. Tilnærmingen og forsøket er også viktig i denne type musikk, i hvert fall mye av den. Publikum liker å se musikere som jobber og sliter. Å gå på improvisasjonskonsert blir litt som Lasse Thoresen sa om det å gå på multetur (dog om om samtidsmusikk og med en mer anselig sjargong): «iblant finner du ikke en dritt, men det stopper oss ikke i å prøve». Apropos ut på tur, tilbake til saken: I begynnelsen var det mye ad-hoc-konstellasjoner. Kjente, ofte eldre, musikere ble satt sammen i nye konstellasjoner. Det er ikke mye av det igjen på årets festival. Tilstelninger som Blow Out dekker akkurat det behovet. Vi booker heller etablerte konstellasjoner. Når det er sagt er vi stolte og gira på den ene ad-hocen vi har satt sammen, da: Elin Rosseland, Torgrim Sollid, Marianne Halmrast og Andreas Wildhagen. Vi gleder oss til å dette av våre våte stoler!

Det har vært et inntrykk av mange harde kontraster, svart/hvitt, støymusikk, Japan, gamle legender, og så videre. Viderebringes disse assosiasjonene med den nye arrangementsgruppa?
—Ikke nødvendigvis, og hva årets festival angår: nei. Vi booker det vi er interessert i. Uunngåelig er vi inspirert av det vi har sett og hørt opp gjennom tidene, og mye av dette må krediteres mennesker som sitter i de posisjonene vi sitter nå. Sånn sett er det fare for at smak går i arv, men det er heller ikke en dum ting å ta med seg litt av det gamle samtidig som man innfører noe nytt. I år har vi et styre som består av en ny generasjon med improvisasjonsmusikere med ører, føtter, hender og øyne i litt ulike leire. Det skaper en god bredde i uttrykket. Vi er også interessert i å dytte frem vår generasjon. Vi har sett nok av Frøken og Herr fri-impro fra land X, Y og Z, har vi ikke? Det er så mye annet bra der ute også! Det er viktig å gi nye stemmer en etablert plattform å utfolde seg på.

Det politiske, ideologiske og idealistiske er tre elementer som ofte nevnes i sammenheng med den frie musikken. Er dette viktig for dere?
— Ja, alt det der er veldig viktig. Det høres litt flåsete ut å si sånn i en syv-ords setning, så jeg gjentar med seks og et utropstegn: alt det der veldig viktig! Men vi er litt forbi det punktet der fri musikk var en politisk bevegelse. Nå er det en estetisk bevegelse. Det betyr ikke at vi ikke skal sette fokus på saker i samtiden. Festivalen, musikken, musikerne og publikum skaper en møteplass for utveksling av tanker, ideer og holdninger. Det er viktig kulturutveksling, og det er — kanskje nå mer enn noen gang — høyaktuelt for å bygge forståelse på tvers av kategorier som nasjonalitet, alder, bakgrunn, kjønn, hudfarge og alder.

Så kan man være så politisk man bare vil, men det hjelper – og jeg unnskylder ikke uttrykket – jævlig lite hvis vi ender opp med kun å spille for hverandre. Noe av den viktigste jobben, og dessverre ofte den som blir viet minst tid og ressurser, er å nå ut til folk. Ja, jeg snakker om et ord fra selve satans vokabular: markedsføring. Det er bortimot meningsløst å bruke masse penger på å ende opp med å tale for egen menighet. Det handler ikke om å tvinge folk til å like dette, men det handler om å gjøre musikken tilgjengelig og innbydende og skape en slags forståelse for hvorfor det er viktig. For det er viktig. Det kan jeg skrive under på at vi alle mener.

Und dann – Musikere er ikke bare de beste på musikk, vi er også ofte de beste på å arrangere og tilrettelegge, skriv søknader osv. Men å lage festival krever tid og penger. Hadde allEars hatt dobbelt så mye ressurser er jeg sikker på vi kunne laget verdens beste festival (no kidding). Vi har tidligere hatt samtaler som en del av programmet, og det hadde vi også lyst til i år. Men ressursene strekker ikke til, og vi må først og fremst prioritere musikken. Der det skorter på ressurser og timer i døgnet kompenserer vi med med knallhard idealisme. Det er viktig å påpeke at når vi selv reiser rundt blir vi ofte svært godt mottatt og ivaretatt av musikerne i de miljøene vi kommer til. I tillegg til å handle om god musikk og gode musikere handler allEars også om å gi tilbake: gi arbeidsplasser for musikere, men også å gi samfunnet tilbake for de ressursene som de har spyttet inn.

Hvordan har dere tenkt å gjøre det, da?
— Vi har lyst til å bruke mer tid på å tenke bærekraft rundt neste års festival. Det er et høyaktuelt begrep som må diskuteres offentlig innad i alle mulige miljøer. Vi har ikke klart å etablere en plattform for å snakke om dette emnet i impromiljøet enda, men vi ser tendenser. Spørsmål stilles. Vi håper allEars kan bli et slikt forum. Én idé er å etablere festivalen andre steder enn i Oslo. Ha en reisende turné på en måte. Bruke musikerne som kommer flere ganger. Det skal vi litt i år, men vi må se på mulighetene for totalgjenbruk til neste år.

Programmet lanseres denne helgen på Kafé Hærverk. Det virker som at dette er det nye hjertet for kretiv musikk nå. Hva skal foregå, og gjenspeiler det programmet på selve festivalen i januar?
— allEars har som tradisjon å ikke booke seg selv, altså vi som organiserer festivalen. Men på programslippfesten har vi gjort akkurat dette: vi tar hver av oss med en konstellasjon som vi har lyst til å spille med… Så har vi også en god grunn til å gi oss selv litt betaling for årsverkene vi legger ned i dette her. Signe Emmeluth skal spille duo med Hans Hulbækmo, Ole Mofjell tar med seg trioen Hästi bestående av Johannes Vaht på bass og Erik Kimestad på trompet. Heida Mobeck Johannesdottir skal tute med bandet til (bassist) Joel Ring som foruten dem selv består av Kalle Nyberg på saxofon, Milton Öhrström på piano og Anton Jonsson og Tomas Sandström på trommer. Undertegnede skal spille duo med danske Maria Bertel på trombone, elektronikk og svarte hull. Ellers selger vi gammel merch, deler ut fysisk program, ler og hyler. Det blir bra, skal jeg si deg!

Vet du hva, det er jo snart jul, du skal få lov til å markedsføre festvalen din her hos oss nå
— Det er earlybird-tilbud på festival-billetter frem til 10. desember.  Vær smart, kul og modig; kjøp nå!

Ja, St. Thomas ER den danskeste jazzlåta!

For et par jazzblogger siden, undret vi i Now’s The Time oss på om Sonny Rollins-klassikeren “St. Thomas” simpelthen er “den danskeste jazzlåta noensinne”. Og dæven, selv blind høne kan finne korn! Anders Eriksson skriver følgende:
“I denne lange flinkis-teksten skrives det om «dansklydende jazzstandards». Man fortsetter: «Finnes det for eksempel noen mer dansklydende jazzstandard enn St. Thomas, sånn egentlig, når du tenker over det? Fyr løs i alskens kommentarfelt om du synes vi er på jordet!» Vel, her i alskens kommentarfelt kan vi minne om at St. Thomas var dansk en gang i tiden, og at danskene handlet med slaver der. Jeg har selv stått i Trompeders Gade i St Thomas sammen med bla Erlend Gjerde. Vi hadde frivakt fra SS Norway, der vi spilte ombord. Låta het i britisk original «The Lincolnshire Poacher» og utviklet seg til en vuggesang på de amerikanske Jomfruøyene, der jo St Thomas ligger. Og Sonny Rollins foreldre kom derfra og vokste opp under dansk styre. Før de flyttet til Upper Manhattan og fødte lille Sonny. Som skrev en variant av «The Lincolnshire Poacher» som ble til St Thomas. I tilfelle noen ikke har fått med seg dette altså.”

Ser man det! Om noen har ytterligere info i saken – eventuelt motforestillinger eller andre forslag – er det bare å ringe!

 

David Fricke har hatt litt av en helg

Forrige helg var en av de drøyeste konserthelgene i høst, men denne gangen var det ikke så mye FOMO, egentlig, for mye av det var plassert på en kløktig måte, slik at det ble spredt utover dagene slik at man kunne få med seg veldig mye av det. Men det var ikke bare NTT-bloggen som var ute og luftet ørene. Jøss, er ikke det der David Fricke? Joda, den rutinerte musikkjournalisten, senior editor i Rolling Stone og en av de hyppigst brukte talking headsene i disse ørti dokumentarenen om classic albums, han sto jo der borte på Victoria, som en slags snill onkel av The Ramones, kledd i litt mer fornuftige sko. Vi skulle treffe ham flere ganger i løpet av helgen, og fikk ut av ham noen ord om oppholdet ved avreise til New York City.

Jazznytts Audun Vinger, Rune Kristoffersen fra Rune Grammofon og Rolling Stones journalist David Fricke på Victoria East sist fredag. Foto: Eyvind Fredriksen

Du har fulgt artistene på Rune Grammofon tett i mange år nå. Alle artister har sin egenart, såklart, men hva er det som binder dem sammen, synes du?
— Rune Kristoffersen og jeg snakket ganske mye om det her i løpet av helgen. Jeg har alltid følt at de beste plateselskapene — disse uavhengige foretakene som har varige identiteter – alle er kjennetegnet av en forpliktelse til estetiske og kreative idealer, ofte med en sammenbindende visuell profil. For meg tihører Rune Grammofon tradisjonen etter den originale futuristiske tankegangen slik vi fant den hos Elektra, Atlantic og Stiff Records.  På den måten at i variasjonen av artister, selv bare de fire på Victoria denne helgen med Maja og Motorpsycho til Fire! og Hedvig Mollestad Trio, finner vi at de deler en kreativ kraft på utsiden av mainstreamen, og at de bindes sammen av Kim Hiorthøys distinkte omslagskunst. De har klare familiekvaliteter selv om de ikke nødvendigvis deler stil eller sjangerfellesskap.

På den første kvelden på Victoria kunne vi oppleve Maja Ratkje mutters aleine på scenen med sin eksepsjonelle musikk, foran en ganske balstyrig gjeng med julebordmennesker og festklare fredagsfolk, mange eksiltrøndere. Det var en tøff match, men hun klarte det jo likevel!
— Majas sett på fredag var et perfekt eksempel på det kompromissløse, estetiske eventyret jeg har forbundet med Rune Grammofon helt siden den første utgivelsen med Supersilent for 20 år siden. Jeg tenkte faktisk på det da hun var på scenen, spesielt da hun angrep thereminen med slik en iver, at det var som om hun covret Led Zeppelins «Whole Lotta Love», men bare de ville lydeffektene i midten. Det var tungt og det rocka, på hennes helt egne måte. Noe liknende følte jeg med Fire! neste kveld, spesielt den måten rytmeseksjonen groovet med en slags dyster muskelkraft.

Motorpsycho har utgitt mange kjempegode, jazza progrockalbum for Rune Grammofon, men har en meget rik bakgrunn fra indie, punk og europeisk «okkupert hus-rock» fra tidlig 90-tall. Har du hørt dem live før? Hvordan opplevde du settet deres?
—Å se Motorpsycho for første gang var en ekstrem opplevelse for meg. Jeg kjente til bandets opprinnelige sound, men ble virkelig bergtatt av kombinasjonen deres av heavy metal, psykedelia, prog og konseptuelt teater, slik de framsto på albumet Little Lucid Moments i 2008. Jeg har vært en trofast lytter og anmelder av dem siden. Jeg visste at de ville være bra live, men måten de tok det jeg kjenner fra de forskjellige platene til en annen, fysisk og dramatisk dimensjon mens de opptrådte, nei, det var en åpenbaring. To og en halv time virket ikke som å være for mye, snarere tvert i mot. Jeg må se dem igjen snart, og gjerne i USA, vi trenger dem på scenene våre!

På den andre Victoria-dagen var det en sammenstilling mellom to trioer der. Men kan Fire! med deres frijazz og Hedvig Mollestad Trios med den mer riffvennlige rocken virkelig funke side om side?
— Jeg syntes paringen av de to trioene var inspirert og helt perfekt. Begge gruppene brukte kollektiv improvisasjon, sugende grooves og besnærende melodiske temaer for å gripe tak i publikum og ta dem med på en skikkelig rundtur. Det er et eksempel på hvordan Rune Grammofon finner felles bånd mellom tilsynelatende adskilte musikktyper, og gir disse artistene rom til å vokse på sin egen måte. Hedvig viste også hvor mange aspekter og stemninger det er ved musikken hennes — den mer introspektive balladen «Jurasek» innebar et glimrende taktskifte og medførte et nytt drama til settet hennes.

På søndagen dro du helt ut til Henie Onstad Kunstsenter i Bærum for å se på trioen Moskus fremføre Svein Finnerud Trios norske jazzklassiker Plastic Sun fra 1970. Var du godt kjent med det albumet, og hele det levende kunst/poesi/musikk-opplegget på museet på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet før du dro dit? Eller, uten videre forhåndskunnskap, hvordan vil du beskrive musikken som Mouskus spilte, og hele vibben ute der?
— Jeg hadde ikke hørt det originale Plastic Sun-albumet fra 1970 før jeg så Moskus vise sin tolkning av albumet der ute. Det var et utrolig flott rom å oppleve det i, jeg har det Soft Machine-albumet som ble spilt inn der og det var veldig morsomt å høre at Anja Lauvdal fra Moskus spilte på det samme flygelet som Svein Finnerud brukte på den opprinnelige sessionen. Men det var jo et inntrykk av at Moskus tok denne musikken enda et stykke videre, og forsøkte å finne sin egen vei gjennom den, men nå som jeg har originalen på LP kan jeg jo finne ut av det selv. Når jeg blir ferdig med en stor deadline her nå, skal jeg sette av helgen til å dykke dypt inn i Plastic Sun fra 1970. Men Anja fortalte meg at konserten deres ble spilt inn, så kanskje det kan bli et album i seg selv en gang — en Plastic Sun for det tjueførste århundre. Jeg kjøper den når den er klar og ferdig!

Og til sist klarte du å komme deg til julekonserten på Kampenjazz på Grønland. Ikke verst! Og det var litt av en forestilling — friform elektronisk improvisasjon, enstrenget gitar fra Burkina Faso, fyrrig frijazz, tubaer, syrisk flyktningfusion, barsk instrumentalrock og en stor finale med Joni Mitchell-låter. Kunne en sånn miks av musikk funket i USA eller noe annet sted for den saks skyld? Og jeg lurer på om du kunne merke en slags ungdommelig, ideologisk orientert vibb fra musikerne?
— Julefestkonserten på Nordic Black Theater var det store musikalske klimakset for meg i denne helgen. Variasjonen i uttrykksformene, og den klare familie-  og naboskapsfølelsen man kunne merke blant musikerne, var en stor glede å være vitne til. Jeg kan tenke meg at det finnes fellesskap overalt — den fortsatt levende undergrunnen med unge, utforskende musikere som ønsker seg mer av musikken enn Spotify-streams og lisensiering til reklamefilmer — som har et liknende miljø og kameratskap. Men det var helt klart en unik kvalitet ved denne kvelden som jeg knapt har opplevd før. Sammen med Rune Grammofon-konsertene ble det en utrolig musikkhelg, som jeg nå forventer å oppleve liknende til neste gang jeg kommer hit. Og det skal jeg.

…og det hadde i grunnen vi også

Søndag 2. Desember 2018, Høvikodden og Grønland
Bjørnar Andresens bassgang fra tittelkuttet på Plastic Sun i 1970 klinger gjennom kroppen, den har tatt bolig der, men holder seg ikke i ro, den piler opp og ned ryggraden, smetter ut i ribbeina, alle sammen, innom ytterste ledd på høyre ringfinger, presser seg forbi gullringen først, siver tilbake til midten av kroppens sentrum, og gjentar reisten, denne gangen via andre ekstremiteter.

Vi treffer kontrabassist Fredrik Luhr Dietrichson på Kampenjazz ganske sent søndag kveld, opptil flere timer etter at han og resten av Moskus har fremført «Plastic Sun», hele albumet, i deres eget bilde, ute på Henie Onstad Kunstsenter. Nå skal Moskus spille noen låter på tampen av Julejazz på Kampenjazz, en ufattelig rørende og ålreit opplevelse som kommer til å stå som et av årets mange musikalske høydepunkt. Bassisten forteller at de skal spille «Plastic Sun»-låta og se hvor lenge de rekker. Han har byttet til gummistøvler og tatt en halvtime på sofaen i mellomtiden, mens blogghalvdelen har deltatt på Classic Album Sunday og kastet i seg en veggisburger på Munchies i mellomtiden. Bortsett fra dét, er det fortsatt som om vi befinner oss i etterdønningene av kunstsenter-konserten. det føltes veldig spesielt å være inne i Studio-rommet på HOK, der så mye flott har foregått i femti år, og fortsatt gjør det. Eggehvite vegger og stoler, mange av dem, og alle tatt av nysgjerrige mennesker i alle aldre. Forventning i luften, men ikke nerver, i alle fall ikke blant oss som bare skal se på.

Moskus gjør oppdraget akkurat så nydelig og herlig og personlig som mange hadde håpet, de var som skapt for hverandre, denne musikken og disse menneske og dette rommet. De tar seg friheter, selvsagt, blant annet deler Luhr Dietrichson og pianist Anja Lauvdal tidvis på en elektrisk gitar, men ellers er det klare historiske kraftlinjer i rommet — det er ikke en re-enactment, det er mer som en gjenfødelse eller at en ny blomst vokser opp gjennom asfalten, det er mirakuløst men også helt, helt naturlig. Lyden i Hans Hulbækmos trommesett i det store rommet likner veldig på unge Espen Ruds lydmiljø i 1970, men ingen spiller som HH, og ei lita fløyte lurer han selvfølgelig ut av trommestikkebagen. Kanskje litt mindre fritt og gjøglete spill enn han pleier, mulighens også denne gangen preget av stundens alvor, men med store deler av jazzhistorien innabords. Lauvdal krøller stundom notearkene og kaster dem inn i flygelet for tidstypisk kontekstuell effekt, Hulbækmo avslutter med å drive med noe mekk inni flygelkroppen, mens bassisten bestyrer to driller mot kontrabassens mage og strenger. Musikalsk teater? Alt for å få det beste ut av materialet og dagsformen. Det er ikke hørbart om noen synger på «Touching», men blogghalvdelen slipper i alle fall ut et stumt hulk når Lauvdal har det siste dramatiske anslaget på flygelet i dette underverket en låt. Når det hamres instendig på tangentene i slutten av «Alnafet Street» er det også usedvanlig gripende, og det er godt at det er mørkt i lokalet. De ble entusiastisk klappet inn igjen, og tok en låt av norske Close Erase til slutt, svært vakkert, for å vise at tiden går, og det er deilig.

Å høre disse musikerne i Moskus rulle avgårde i den tidvis gospelaktige gyngen som finnes i musikken, er ikke annet enn fantastisk, og vi må få lov til å høre mer av dette i årene som kommer. Det er et helvete der ute, de som har anledning til å bidra med noe godt til verden, må jo gjøre det?! Joy to the world!

Vi er takknemlige til Lars Mørch FInborud som har satt opp konserter på Henie Onstad i ti år og nå takker av, og gleder oss til å se hva Svein Terje Torvik kan gjøre nå som han tar over musikkarrangementene der ute. Vi stiller gjerne opp! Takkes skal også Heida Karine Johannesdottir Mobeck gjøres, for det fantastiske programmet senere søndagen. Dette var hennes siste år som nisse, neste år tar Ina Sagstuen over. Vi gleder oss til dét også.

Høydepunktene var mange, Selma French Bolstad som tok med fela og stemmen og sang Sandy Dennys «Who Knows Where The Time Goes», og Adama Barry som spøkte om at hans selvlagde instrumenter delvis kom fra Nille var bare noen av dem. Og avslutningen, da, store deler av bandet som gjorde Joni Mitchell-konserten i Operaen på sensommeren, tok to låter helt til slutt, etter at Moskus var ferdig med «Plastic Sun»-reprisen. Det hadde blitt sent, men et siste løft var likevel mulig, fortsatt i den varme, varme gospelsveiva, med en strålende, sjelfull tolkning av rolige men intense «Cherokee Louise» fra 1991 med fabelaktige Rohey Taalah på sitrende vokal. Herregud. Og så løftet til sist taket seg der nede i Hollendergata, da Susanna gikk opp på scenen, det var god stemning, ingen sure miner til lydmannen som hadde glemt å skru på mikrofonen hennes, for da ensemblet tok «This Flight Tonight»  fra Blue med en stående og meget inspirert og avslappet Susanna ble vi alle som var i lokalet star bright — for en tolkning! For et arrangement!  Som om de hadde bygget alt på de syv sekundene med et kassettopptak som er på originalen. Ekstasen inntraff. Med fare for å gjenta det åpenbare: dette er det nødvendig at mange får høre, Norge og andre steder Dette er ikke bare enda en Joni-greie, dette er ny og viktig musikk for sjel og sinn og alt annet som fins.

Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Bent Sæther, Motorpsycho og The Lost Blindebukk

Intervjuobjekt i denne Jazznyttutgavens Blindebukk, spalten der vi spiller plater og musikere lytter, gjetter og funderer, er Bent Sæther – bassist, multiinstrumentalist, vokalist og låtskriver i Motorpsycho i tillegg til blant andre Steamdomes trioutgave. Det ble en svært god og opplysende prat, hvor Sæther blant annet kaster lys over betydningen av trommeslagerbyttene i Motorpsycho – fra Håkon Gebhardt til Kenneth Kapstad og frem til nåtiden, hvor det er Thomas Järmyr som trakterer stikkene.

Men! Det skjedde ikke uten dramatikk. Fra Jazznytts indre gemakker kan vi røpe at det finnes en lost blindebukk – da Sæther først satte seg ned med Blindebukk-general Øyvind Skjerven Larsen, hadde de visstnok en fabelaktig prat, men da de skulle pakke sammen fant Øyvind ut at ikke så mye som et kremt hadde blitt tatt opp. Sæther visste dog råd – han skulle bare i et møte, så kunne han komme tilbake og gjøre en ny en, med ferske spor. Det er altså den andre dere får lese i Jazznytt nå. Den første vil vi nok aldri få ta del i – men spillelisten får du her, så da kan du jo kanskje ta den selv? Det lille vi kan røpe er at Bent faktisk strevde litt med å finne ut hvem i huleste det var som trakterte gitar på oppgave nummer fire.

Mer Bent og Motorpsycho ble det forrige fredag, under Rune Grammofons formidable tyveårsfeiring på Victoria. Om man ikke var blant de heldige som hadde skaffet seg billett, kunne man streame hele herligheten – det kan man jo, som vi har nevnt før, gjøre med mange av konsertene på dette stedet. Kvelden ligger fremdeles ute, uredigert og flott, fra de lødige åpningsordene til Jan Ole Otnæs, gjennom Maja S. K. Ratkjes bredspektrede, vellydende og hendelsesrike improsett og frem til Motorpsycho – som, ifølge Otnæs skulle spille “et langt sett”.

Allerede her var jo tolkningsrommet stort. Mener han “Motorpsycho-langt”, eller mener han “jazzsett-langt”? Svaret fant vi, som så ofte ellers i jazzverdenen, et sted i skjæringspunktet. De klokket vel inn på to timer og tyve eller deromkring. Og vi har lyst til å dvele litt til ved kvelden.

For det første et vennlig nikk til den optimistiske mellomlederen som tydeligvis hadde fått ansvar for å arrangere julebord og kjøpt opp et dusin billetter til denne forholdsvis ettertraktede konserten. Det gikk jo ikke helt bra, kanskje – selv om teamet på Victoria gjorde en flott jobb, både med å tørke opp etter et uhell i garderoben og med å vennlig geleide de som hadde fått nok ut av lokalet. Men tenk dere, da, denne personen som sitter der med julebordansvar og klødde seg i huet, og som plutselig ser at eventet Maja S. K. Ratkje + Motorpsycho dukker opp, på samme dato som de har plottet inn den store festen! “Nå”, tenkte vedkommende kanskje, “Nå skal kollegene mine endelig få se det JEG har sett, kjenne på den følelsen jeg har hatt siden jeg var ung ingeniørstudent i Trondheim på nittitallet og så Dem for første gang”. Kanskje det ikke var akkurat sånn det skjedde, og noen stor suksess var det uansett neppe. Men det er en vakker tanke – og det å prøve å vise fram musikk for folk er jo det vi driver med her i Now’s The Time. Så vi skåler for et godt forsøk uansett.

Og det er jo virkelig noe med følelsen av en virkelig god Motorpsycho-konsert. Nå var det en liten stund siden sist gang også, for bloggens utsendte – ingen av oss hadde fått sett dem siden Järmyr debuterte. Det er jo slik med et band som faktisk holder på i (snart) 30 år – som lytter faller man kanskje litt og ut av sonen deres, det er ikke nødvendigvis et spørsmål om brahet så mye som det har med livsfaser å gjøre. Man vet jo uansett at de er der, at man kan komme tilbake til dem – helt siden bandet ble “gjenfødt” med Kenneth Kapstad etter det tilsynelatende skjebnesvangre bruddet med trommeslager og fan-yndling Gebhardt har man kunnet stole på det – Bent Sæther og Hans Magnus Ryan er rett og slett Motorpsycho, og det kommer de til å fortsette å være.

Det var umulig å unnslippe de virkelig store Motorpsychofølelsene da de dro i gang settet med “Un Chien d’Espace”, den kanskje mest sentrale låta i deres gigantiske katalog – her presses så mange av bandets fasetter gjennom samme møysommelige kvern, og det er åpenbart at låta har fått et slags nytt liv i tilførselen av Järmyr – den blir et opplagt eksempel på hvordan han som trommeslager nettopp ligger og vaker et sted mellom bandets to foregående trommeslager. Det er mye å si om dette. Bandet ble jo på mange måter mye mer eksplisitt jazzrock etter at Kapstad, med alle hans impulser, ble med i bandet. Men denne låta – kjent i tidligere live-iterasjoner som “A K9 suite”, også kjærlig kalt “bikkja” av noen fans – viser også hvordan den spesielle tilknytningen Motorpsycho har til jazzfeltet tross alt kom forut for det. At det handler om hvordan bandet liksom fant “sin egen jazz”, ganske tidlig – at de åpnet noen vinduer i sitt spaca og blytunge band som gjorde at også jazzlyttere og ikke minst jazzmusikere graviterte mot dem.

I år er det for eksempel 25 år siden bandet gikk sammen med frijazz-kultbandet The Source og spilte en konsert på Kongsberg Jazzfestival som senere er blitt utgitt under navnet The Motorsource Massacre. Her låter det fremdeles rått, altså – som to band med ganske vidt forskjellige vokabularer som simpelthen kræsjer sammen på scenen. Kommunikasjonen er nok blitt mer slepen etter hvert. Allikevel er nettopp det møtet verdt å dra fram igjen nettopp fordi det på det tidspunktet ikke hadde noen presedens – The Source hørte simpelthen noe inn i den ganske rå og brutale estetikken i Motorpsycho som de kunne bøye sin vei. Og den bøyingen har aldri sluttet siden. Det dokumentet derr er vel også for en slags prototyp å regne – siden er det jo blitt mange slike møter mellom hard norsk musikk og improvisert norsk musikk.

Ikke minst gjelder det på Rune Grammofon, som har en roster som er full av band som tråkker i disse sporene, med og uten Motorpsycho-affilierte musikere. Når vi befinner oss i en samtid hvor grovkornet og frilynt jazzrock nesten er et av de mest typiske norske musikkuttrykkene, er det mange grunner til det – én av dem er dette bandet, og veien de har valgt gjennom tornekrattet. Det som ble åpenbart på Victoria er at bandet fremdeles er i besittelse av én ting som slettes ikke er alle gode norske jazzrockband forunt – en følelse av at låtene er på vei et eller annet sted av bortimot monumental betydning. At du liksom “får svaret”. Selvsagt leker alle sånne band med samspillet mellom spenning og forløsning – men Motorpsycho har en låtskrivning som tilføyer denne leken helt andre dimensjoner og “dæven, nå skjer det”-øyeblikk som simpelthen er sjeldne – enten man snakker om jazz, rock, eller landskapet imellom.

Phooi, dette ble litt panegyrisk. Men stol på oss, de er gode for tiden – de synger også merkbart bedre enn vi kan huske at de har gjort før (noe Bent også er innom i intervjuet). Det er langt fra for sent å få med seg en virkelig stor konsert av dem.

Gode steder å være: Kim Myhrs musikalske inspirasjonskilder

Hovedsak i det ferske nummeret av Jazznytt er et intervju vi har gjort med gitarist og komponist Kim Myhr, som følges opp med et innsiktsfullt og engasjerende lytteressay av jazzjournalist og tidligere popartist Sondre Lerche som vi stoler på at vil få mange lesere til å lete opp You | me sporenstreks og finne ut hvorfor Sondre, med mange fler, syns at dette er en helt spesiell plate. Myhr er inne i et flott driv om dagen, nå nylig kom pressing clouds passing crowds ut, også denne på Hubro, det er etter hvert en flott perlerad av album på det selskapet, han støter på nye lyttere fra mange forskjellige kanter underveis – symptomatisk for egenheten og assosiasjonsrikheten i det han holder på med.

Men hva hører han på selv? I forbindelse med Jazznytt-intervjuet ba vi Kim sette sammen en liste med sine egne favoritter og fortelle litt om dem. En slags Blindebukk i revers, kanskje. Eller et supplement til alt Kim Myhr-stoffet du kan kjøpe i din lokale bladkiosk (eller ved å tegne et abonnement) nå.

Fin liste, Kim! Er dette musikk du har hørt på generelt, eller er det musikk du har “brukt” i forbindelse med de siste albumene?
– Det er litt både og – noe er nok nærmere å ha konkret innvirkning, andre ting er mer generelle referanser, og andre ting er musikk som har vært en del av mine lydlige omgivelser. Jeg tenkte å lage en liste hvor mye ligger hjertet mitt veldig nært. Jeg lar meg aldri direkte inspirere, men noe av musikken har jeg tenkt på mens jeg lagde You | me. For eksempel minnet det å jobbe med flerstemte elgitarer oppå hverandre om et highlife-sound og da fikk jeg liksom et bilde av Celestine Ukwu i hodet. Men jeg hørte ikke på ham underveis i plata. Det samme gjelder Hope Sandoval – det er tykt orkestrert musikk med mange tette orgelklanger. Det er kanskje et eller annet som har minnet meg om musikken jeg selv driver med der. Jeg har dratt ganske mange orgelaktige lyder ut av gitarene på You | me-plata. Så har du det Chris Abrahams-sporet, han er jo pianisten i The Necks og er også en musiker jeg kjenner godt fra da jeg var i Australia. Det var kult å høre hvordan han fikk en veldig enkel, brutt durakkord til å høres så rik og fin ut. Det er noe som har inspirert meg litt på veien mot å lage den musikken jeg lager nå. Å ikke være redd for enkle elementer i musikken – og den akkorden der, den er et så basalt element som du får det.

– Kan du høre på hva som helst når som helst eller er det noe du trekker fram mer når du jobber? Hvordan er det for eksempel å høre på musikk som ligger tett opptil det du er i ferd med å lage, sammenlignet med musikk som er annerledes?
– Jeg tror ikke egentlig jeg hører på så mye annen musikk når jeg er i en plateprosess. I arbeidet med You | me hørte jeg jo på den dagen lang. Først fulle arbeidsdager i studio, så dro jeg hjem, lagde middag og sånn, før jeg sjekket ut opptak av det jeg hadde gjort den dagen utpå kvelden. I You | me var det øyeblikk som kunne minne meg om ting jeg har et nært forhold til, men det var ikke sånn at jeg satte meg ned, gikk tilbake og hørte på det ordentlig. Det var mer et fjernt bilde av referansene, og når jeg har nevnt hva det dreier seg om for andre folk hører de ikke nødvendigvis likhetene. Men mye er jo veldig strengeorientert og perkusjonsorientert. For eksempel den Milton Nascimento-låta. Det er en utrolig rik klang i musikk som bare består av gitarer og perkusjonister, og det var nok noe jeg hadde i bakhodet før jeg begynte med You | me. Det samme gjelder Swans, det er også et band som jobber veldig orkestralt og som er gitar- og trommebasert. Det orkestrale potensialet i deres musikk er veldig inspirerende.

Når støtte du på Swans?
Det var ganske seint egentlig, jeg tror det var på den The Seer-plata. Jeg er litt for ung til å ha oppdaget dem i sin første utgave, men jeg var på en Swans-konsert med Tony Buck da han var i byen. Vi dro og hørte dem på Parkteatret for fem år siden eller noe sånt. Den er vel litt mer testosteronorientert enn min musikk, men den deler på en måte et orkestralt utgangspunkt. Helt fra de første øyeblikkene av konserten, framstår jo rockebandet som et symfoniorkester. Det har jeg hatt litt i bakhodet, jeg ville ha mange på scenen, mange gitarister og perkusjonister som alle skal jobbe orkestralt, framfor først og fremst ha en rytmisk funksjon.

Hva med sporene med Neil Young og Bob Dylan, hva ligger bak de valgene? Er det nye favoritter blant dem, eller er det ting du har hørt på så lenge du kan huske?
– Det er nok den musikken av dem som har satt mest spor. Judas-turneen til Dylan, og det live-sporet med Neil Young. Jeg var i Brussel i 2011 og jobbet med et elektroakustisk verk sammen med komponisten Sebastien Roux, og en kveld vi jobba, satte han på et TV-opptak som starter med at Young stemmer ned gitaren. Jeg tror det er et BBC-opptak. Som jeg sier i Jazznytt, har jeg jo vokst opp med Neil Young, men det var også en åpenbaring der og da, hvor fet den musikken kan være med bare én gitar. Jeg tror kanskje det var etter at jeg så den videoen, egentlig, at jeg liksom snudde gitaren fra å være på bordet og tilbake til å spille den i konvensjonell posisjon og jobbe med mer basale, åpne klanger. Det var en slags tilbakekomst til det enkle, men også en tanke om at de kan jobbes med på like nyansert og komplekst vis som andre ting.

Mens vi er i gang med den rockikoniske delen av lista di – kan du fortelle om forholdet ditt til David Bowies Blackstar?
– Den plata har noen utrolig bra låter. Jeg tror en av grunnene til at jeg tok med den låta, er måten den slutter på, en drone som gradvis filtreres på seg og som varer i ett minutt eller noe. Det er utrolig fett og inspirerte meg litt med tanke på pressing clouds passing crowds, der er det et sånn parti hvor jeg tar den lille outroen der og strekker den ut i 5-6 minutter. Jeg tenker det godt kunne vart 10 minutter på Bowie-plata også.

Kunne det vært noe å lage en “coverskive” hvor du tar sånne partier fra andre skive som du skulle ønske varte lengre, og så bare gjør det selv?
– Ja, men det er kanskje det jeg gjør? I mye av den musikken jeg hører på, tenker jeg at mange dører åpnes, men i flesteparten av tilfellene går man ikke igjennom dem, man bare ser bare mulighetene som blir åpnet. I mye av det jeg hører på, er det sånn. Dører som inspirerer meg åpnes, uten at jeg føler at de blir gått igjennom.

Kan du fortelle om Morton Feldman-sporet du har valgt ut?
-På outroen på You | me, er det fire gitarer, og vi spiller akkorder som skygger hverandre, og det har minnet meg på det stykket. Det er en ganske ny greie for liveversjonen, på plata er det bare én gitar som spiller det. Live er det fire som spiller veldig enkle ting, men som sammen låter veldig komplekst. Jeg er generelt glad i besetninger med mange likt-klingende instrumenter. Det er utrolig fint. Jeg er ikke så interessert i solist-tankegang og pianoet er jo et ganske solistorientert instrument, men når man har fire pianoer sammen, som her, settes instrumentet i et helt annet type rom enn vanligvis.

Vi kan hoppe fra Morton Feldmans nokså langstrakte komposisjon til en av de kortere – og formodentlig også mer velkjente – sporene på denne lista. Hvorfor tok du med Solange?
– Det har nok ikke en så direkte kobling til noen av platene mine å gjøre, men A Seat at the Table er en plate som jeg har hørt ganske mye på. Den er utrolig fint produsert og orkestrert. Jeg hørte en podcast der Solange gikk igjennom “Cranes in the sky”, hvor man fikk høre enkeltspor separat, og det var utrolig fint – da merker man hvor mange detaljer som er tilstede i musikken. Nyansene er ikke alltid gitt så mye plass, i og med at det er korte låter med mange elementer. Mine preferanser er jo å gi det mer tid – men det her synes jeg det var veldig fint.

Kunne du sett for deg at denne musikken også brukte lenger tid på hvert element?
– Ja det er i hvert fall ganske mange nyanser som ikke får tid og plass til å komme igjennom når det er så sammenpresset. Men det er ikke noe som plager meg, musikken er fin som den er. Jeg ble bare bevisst på at det bor så mange lag innenfor musikken her jeg ikke hadde hørt tidligere, selv om jeg hadde hørt låta mange ganger.

Tror du at du kunne drevet med noe som minner om denne typen popproduksjon på et tidspunkt?
– Det kan godt hende, jeg har en duo med Christian Wallumrød nå og vi skal i gang med å lage en plate nå. Noe av det vi lager nå, minner meg om Solangelåta der. Det å kunne å lage en popplate hadde vært utrolig kult, men jeg tror også at jeg vet at det jeg lager aldri blir helt innafor en populærmusikktradisjon.

La oss ta for oss Linda Perhacs-låta! Parallelograms er jo et helt nydelig album som har fått lov til å påvirke mye ny musikk etter hvert som den er blitt gjenoppdaget.
– Jeg har hørt masse på den plata siden jeg oppdaga den. Det kan ha vært på den samme Brussel-turen der jeg oppdaga Neil Young-videoen, der vi satt og hørte på både litt weird folk og litt mer konvensjonell folk. Det er en del rare elementer på hele den Paralellograms-plata, psykedeliske fløytemellomspill som er ganske merkelige og fine.

Over til platas lengste spor, “Raga Yaman” av Zia Mohiuddin Dagar.
– Det er en veldig ny oppdagelse for meg, det ble gitt ut to reutgivelser på Editions Mego med hans musikk. Rudra veena heter instrumentet hans, det er en slags bass-veena. Det er utrolig sakte musikk og med stor kontrast til den mer virtuose hindustani-musikken. Men om man ser over lenger tid for min egen del, vil jeg si at Ram Narayan er enda viktigere.

Hva er det du får ut av det?
– Det er musikk som tar seg god tid. Den klinger så fint, og den åpner et rom som jeg trives i fra første stund. Jeg har bare lyst til å være der. De er litt sånn raga-aktige albumene mine og, på et vis – selv om det ikke er så mye direkte indisk innflytelse. Det er kanskje først og fremst fordi det er musikk som tar seg god tid og ikke endrer tilstand fra et øyeblikk til et annet, sånn som veldig mye vestlig musikk gjør. I mye samtidsmusikk står det liksom alltid noen som skal skremme deg bak neste hjørnet, og det blir jeg litt sliten av. Eller, jeg mister fokuset.

En annen fascinerende låt som dukker opp her er Luc Ferraris lille symfoni:
– Da vi snakket sammen sist, var vi innom Robert Ashley som en komponist som på mange måter skiller seg fra den typiske mannlige komponisten. Der er Luc også, han er opptatt av det sensuelle og sanselige; det erotiske; og det gjør ham ganske unik i Musique Concrete-tradisjonen. Det har jeg satt veldig pris på. Jeg hadde litt en ide om en slags Musique Concrete i de første 4 minuttene av You | me, at det er elementer som klippes, kommer inn og ut og at det åpner og lukker seg forskjellige rom. En slags etablering av det store rommet skjer først et stykke ut i plata. I starten er det fragmenter og elementer som blir kasta litt rundt på. Det var en bevisst innflytelse derfra.

Da kan vi jo hoppe over til Robert Ashley også i samme slengen:
– Det er det stykket jeg har hørt flest ganger de siste tre årene, og det var veldig inspirerende da jeg jobbet med pressing clouds passing crowds. Det var en åpenbaring å høre på lyden av en stemme hvor man ikke følger betydningen av ord og setninger fra a til b, men hvor det som er konstant er stemmelyden. Lyden av stemmen er sterkere enn det som blir sagt. Man følger det han sier én vei, og så stopper det opp og går en annen vei. Det jeg ville med «pressing clouds passing crowds» var å ha et stykke der lyden av stemmen var veldig sentral og at ordene som blir sagt ikke nødvendigvis bestemmer hvor musikken skal hen, nødvendigvis.

Det er ikke så mye jazz her, da!
– Det er mye musikk der gitaren er sentral, både i brasiliansk musikk, folk og populærmusikk. Men den er jo egentlig ikke dét i samme grad i jazz, og heller ikke i samtidsmusikk – selv om det egentlig er de feltene jeg befinner meg i. I begge tradisjoner er gitaren egentlig perifer – mens i mye av den musikken jeg har valgt, føler jeg gitaren kommer mer til sin rett.

Ja, altså, jeg spør jo bare siden bladet heter Jazznytt..
– Haha, ja, og jeg har hørt utrolig mye på jazz hele livet. Nå for tiden kan jeg høre på litt eldre ting, Erroll Garner eller Lester Young… jeg har også fire platebokser med Coltrane stående, som jeg ikke har hørt på på ti år, kanskje. Men jeg vet at jeg har hørt såpass mye på den at den er der den er, på en måte.

Hvorfor har du glede av å høre på eldre ting?
– Det er vanskelig å si – jeg syns det forholdet mellom låt og solo føles veldig naturlig i den musikken. Når Billie Holiday synger og Lester Young tar over, oppleves det ikke som en solo, det er bare en forlengelse av sangen. Det liker jeg veldig godt. Jeg syns soloer ofte er utrolig kjedelige. Når de ikke er der for å underbygge noe i låta, men heller for å vise fram en ferdighet, hopper jeg av. Det som burde være målet er å ta låta et sted, eller å la låta åpne seg på et vis, framfor bare for å underbygge ens eget ego, liksom.

***

Flotte ord, som vi tar med oss ut i snøføyken. Ta låta et sted – hold på det gode, tål folk og ha en fredelig musikkuke!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger