Ich habe rhythmus, for swingende!

Hei hvor det går, er de virkelig fredag allerede? Now’s The Time, indeed. Vi har såvisst kommet oss etter en strabasiøs konsert- og arrangementsuke, fortsatt litt svimle etter produsering av forrige blogg og ikke minst den nye utgaven av Jazznytt som noen abonnenter (er du?) har fått i posten allerede og som snart er å finne på utvalgte utsalgssteder og på bibliotekene. Både for lommeboken din og for vår stabile eksistens er det veldig lurt om du tegner abonnement, det er ikke spesielt dyrt heller, og det er mye jazzstoff der. Vi forteller mer om juleutgaven av Jazznytt i neste utgave av Now’s The Time. Også litt svimmel etter å ha vært på en meget jazzete, ja rett og slett dønn jazzikalsk, konsert med Christiania 12 med Kristoffer Kompen på trombone. Bassistsjefen mente det var Weimar-aktig atmosfære på Herr Nilsen denne kvelden, tjåka fullt og syndig stemning var det, men, som han sa: Ich habe rhytmmus!

I går torsdag var det igjen Jazznytt18 der ute, utenfor bloggosfæren og tidsskriftets fire vegger, da vi i samarbeid med Landsforeningen Norske Malere hadde temakveld om «jazz og maleri» på herlige Kunstnernes Hus. Noe må ha skjedd der borte, for det var fullt av folk, selv i pistrete regnvær. Grunnen er jo også LNMs jubileumsutstiling der, de startet  1968 og det er mye herlig tidskoloritt å spise opp med øynene, men vi glemmer ikke samtiden heller, så det er sagt. Giganter som Inger Sitter og Irma Salo Jæger er representert der, mens dagens viktige malere har sin egen utstilling nede i LNMs lokaler nede ved toget der Samtidsmuseet ligger eller lå, for å være presis. Om femti år er de et annet sted. Jazznytt18s Audun V var i samtaler med kurator, forfatter og jazzkis Lars Mørch Finborud om hvordan jazzen materialiserte seg i billedkunsten i årene før og etter 1968, både mht samarbeidsprosjekter og generell vibb, mens kunstner Lars Elling snakket om det skapende og jazzens vesen, og mimret om da han fikk komme inn på Pat Metheny-konsert på Club 7 tidlig på åttitallet, under aldersgrensen med med medbrakt lapp hjemmefra om at han skulle oppføre seg og bare se konserten og ikke drikke øl. Morsomt og lærerikt tror vi det var, dessuten var det en konsert med Hanna Paulsberg og Trygve Fiske, som blant et utsøkt lite repertoar fant frem standarden «Softly As In a Morning Sunrise», en fantastisk sang som også Per Kleiva brukte som tittel på et av sine viktigste tidlige verker, som forøvrig henger i den velkuraterte utstillingen om/med ham i hovedrommet på Kunstnernes. Neste gang du er fysen på en pizza, bruk heller tiden på å se utstillingen. Det metter like godt.

Det blir en tung, tung konserthelg, med Rune Gramofonorama på Victoria, fantastiske Hegge med delig og sjelfull halvliterjazz på Herr Nilsen lørdag klokken 16, jazzhistorisk evenement på Henie Onstad søndag, og ungjazzens julekonsertmaraton på Kampenjazz søndag. Så det er vanskelig å si om vi orker spesielt mye neste uke. Det vi vet er at det er et arrangement på Tronsmo bokhandel den 6. desember om forfatteren og jazzmannen Olav Angell (som dere kan lese mer om i neste utgave av Jazzytt). Om man foretrekker mer tupp i ræva, er selvfølgelig Krokofant på Victoria East en mulighet. For anledningen utvidet med Ingebrigt Håker Flaten og Ståle Storløkken. Mytji lyd og mytji harme — og litt jasskos også, da.

Dagen før, onsdag, er det jazztrau på Kafé Hærverk, med KIMESTAD, NERGAARD & OLSEN, et nytt prosjekt bestående av Erik Kimestad Pedersen (trompet), Rune Nergaard (bass) og Olaf Olsen (trommer), samt det fabelaktige bandet Karl Bjorås Aperture, hvis bandleder  vi hadde et møte med i bloggen forleden. Klarer vi mer enn dette? Jazz gir uante krefter.

Og i alle dager, det er også lanseringskonsert for Jacob Youngs funky prosjekt Urban Gardening, med flere glimrende musikere og vokalistene Rohey Talaah og Siril Malmedal Hauge i front.  Ny plate i handelen nå, som det heter. Konserten foregår allerede lørdag 1 desember, på Edda Restaurant i den ennå ikke veldig jazzete Barcode-bydelen, men fra og med lørdag er også dette jazzstrøk. Lørdag ettermiddag klokken 14 på Big Dipper, PERFEKT skvist mellom Hedvig Mollestad-minikonsert og konserstart på Hegge på Herr Nilsen kl 16 (her jobbes det bra, minikonsert-Oslo), blir det signering av plata og en kort prat med den ene halvdelen av NTT-sekretariatet.

For en søndag #1: Plastic Sun revisited på Henie Onstad

Moskus (foto: Christian Winther)

Jazznytt har gleden av å huke tak i en av førjulens største begivenheter i hovedstaden, avdeling jazz. Da skal vi nemlig ut til bananen på Høvikodden. Den norske jazztrioen Svein Finnerud Trio hadde Henie Onstads Studiosal som lekegrind i årevis. Der spilte trioen blant annet inn albumet Plastic Sun, i løpet av en februar dag 1970, en LP som siden har blitt stående som en av norsk musikkhistories viktigste utgivelser. Denne søndagen skal Moskus, en av vår tids mest spennende og lekne trioer, gjøre sin tolkning av Plastic Sun,  i det samme rommet, på det samme flygelet, som originalalbumet ble spilt inn på. Det rasler i historiens lenker! Dette er ikke bare show det er SJÅVV!!

Bloggen fikk tak i Anja Lauvdal, den ene tredjedelen av Moskus, som var ute på Henie Onstad og øvde til konserten. Site specific skal det være. Håper de tar opp eller filmer konserten også, når de først er i gang. De to andre i Moskus heter selvfølgelig Hans Hulbækmo (trommer) og Fredrik Luhr Dietrichson (bass)  — og sikkert noen andre instrumentaktige gjenstander.  Det låt veldig morsomt på konserten for trioens egen albumutgivelse fra i år, mirakuløse Mirakler.

Men tilbake til Anja og søndagens formiddagsevent:
Om du kan uttale deg på vegne av bandet — hva er forholdet deres til Plastic Sun? Er det en stor plate for musikere fra deres generasjon? Vi føler uansett noen klare linker mellom dere og Svein Finnerud Trio.
— Jeg uttaler meg hvertfall gjerne som en representant i bandet! Svein Finnerud Trio ligger liksom alltid og ulmer har jeg inntrykk av, mange har kanskje enda sterkere bånd til for eksempel Close Erase, og oppdager Finnerud trio gjennom dem. Sånn var det for meg.

Det er en åpenhet og lekehet i trioens musikk og aura, også med tanke på forestillinger og performancekunst, som de holdt på med en periode. Og åpenhet og lekenhet er vel også to ord som er vedheftet Moskus. Tenker du på årene rundt Plastic Sun som en kunstnerisk gullalder?
— Det ville jo vært litt trist hvis jeg tenkte på det som gullalderen og at alt etter blekner i forhold til det. Jeg tenker at vi står på skuldrene til et kult band som ble til i en kul tid, og som hadde rom til å utvikle seg på grunn av en åpenhet også rundt dem – fra Henie Onstads side for eksempel.

Som pianist, hvilke karakteristika hadde Finneruds spill, som du setter ekstra pris på?
— Driv! Han brukte mye fra gospel, og han var leken. Også var han veldig lyttende. Det føles rart å si var, for når jeg hører på platene hans/deres føles det som musikken er noe som lever her og nå. Så det er kanskje også en ting, at det er levende.

Espen Rud er jo still going strong, og er dessverre på turné denne uken, men hvilket inntrykk har du av bassist Bjørnar Andresen? Han var jo noe av en kulthelt og ledestjerne for det unge norske jazzmiljøet rundt milleniumsskiftet. Og man hadde band som Close Erase som var eksplisitt Finnerud Trio-inspirerte.
— Jeg lagde et slagord en gang som var «Hvor er Bjørnar Andresen». Savna noen som kunne si fra hardt og ærlig sånn at det ble diskusjon og rom for mange og ulike meninger, noen ganger kan miljøet vårt føles homogent, at man er litt redd for å tråkke hverandre på tærne. Kanskje det bare er meg. Da vi turnerte med Nils Økland og Moskus for to år siden fikk vi mye Bjørnar Andresen-historier, de spilte jo mye sammen. Via Nils, som var veldig glad i Bjørnar, er det lett å bli glad i ham uten å kjenne han.

Men det viktigste spørsmålet på blokke her: Hvem av dere skal synge på «Touching»?
— Det er hemmelig…

Ah, vi gleder oss til søndag. Både for å finne ut av dette og hint. Før konserten blir det en kort samtale med videokunstner Kjell Bjørgeengen, som samarbeidet tett med Svein Finnerud Trio i disse årene, og pianist Christian Wallumrød som senere var tett på Finnerud og hans musikk, spesielt gjennom trioen Close Erase. Før gigen kan man altså få vite litt mer om Svein Finnerud Trios musikalske teater, om selve verket Plastic Sun, audiovisuelle samarbeid og trioens innflytelse på stadig nye generasjoner av musikere og lyttere. Og for å fjerne oss litt fra festtalene: det er bare så innmari fin og bra og tøff og gripende musikk, det blir skikkelig spennende å se hva Moskus får ut av det.

Plastic Sun kom jo ut på nytt i år på ODIN, remastret og frisk, i stort sett alle relevante formater, med nyskrevne liner notes av Terje Mosnes og i det hele tatt. I den forbindelse anmeldte selvsagt Jazznytt albumet – og vi legger ved teksten her, slik at dere har noe å lese mens dere varmer opp til søndagen.

Ut av bunken: Plastic Sun anmeldt

På Jazznyttkontoret tårner bunkene seg opp mellom hvert nummer, det er ikke til å unngå. Dusinvis av CD-er, mer eller mindre forseggjorte presseskriv i skjæringspunktet mellom det informative og det rent ut forvirrende, en og annen vinylplate. Jazzen stopper aldri. Og godt er jo det, selv om også denne strømmen, i relativt trygg avstand fra musikkens mest brutale vassdrag, fortsatt en gang i blant virker fullstendig uoverkommelig for ett hode og to skarve ører.
Hvem er alle disse menneskene? Selv om du mener at du har nogenlunde grei oversikt over norsk jazz, kan man når som helst — midt på lyse dagen —  for eksempel støte på en pianotrio man ikke er i besittelse av en eneste knagg å feste på. Så settes platen på, og kanskje du hører noe du liker der inne et sted blant frasene. En elegant eller overraskende melodi, glimt av en musikalitet som tilhører kun disse tre menneskene. Så er det over. Du får prøve å huske navnene, kjenne dem igjen på en konsertoversikt, kanskje taste musikken deres fram igjen ved en senere anledning. Jeg klager ikke. Overfloden er et godt sted å være, men vissheten om det gjør at jeg med god samvittighet også en gang i blant savner sterkere gravitasjonspunkter. Band, ikke ensembler. Enkeltskiver, ikke rikholdige diskografier.

Gir det mening å kalle Svein Finnerud Trios album Plastic Sun fra 1970, som nå lanseres av gjenoppstartede ODIN i remastret utgave på vinyl i svart-hvitt og fine farger, en motsats til, eller et svar på, denne følelsen? Jeg tror det. Der snakker vi plutselig om en skive som er så beryktet og sagnomsust at den har truet med å overskygge resten av trioens virke – Lars Mørch Finborud har et hjertesukk i Jazznytts kåring av tidenes beste norske jazzalbum (høsten 2014) som berører mye av det, og som tåler å finnes fram igjen. Det samme gjør resten av musikken deres, som aldri har vært lettere tilgjengelig enn nå.

Men allikevel. Bare synet av denne platas særdeles attråverdige cover, feier gulvet med mye annet. Kanskje skal man ikke holde historiens sus på avstand, selv om det frister å forsøke å lytte med “friske ører” på disse fyldige 35 minuttene i 2018. For kanskje er det greit at Plastic Sun også er lyden av den tornete “andre stien” gjennom tiårene i norsk jazz — kronglete, kreativ og kranglevoren. Kompliserte, levde liv som, for to av trioens tre medlemmer har tatt slutt (Ikke bare er trommeslager Espen Rud høyst levende, hans album Carla. The Fish som kom ut i fjor på Curling Legs er en glimrende plate som virkelig ikke må forsvinne i bunken).

Kanskje er det heller ingen hemsko for denne plata å være symbolet på den åndfullheten som ble overført til nye generasjoner, fra 60- og 70-tallets sagnomsuste formeksperimenter, opp gjennom goldere, mindre gjestmilde tiår og inn i varmen på et sted i Brenneriveien på slutten av 90-tallet.

Blå feirer 20 år i år. Og det virker som at stedet har funnet jazzfoten igjen også. Under en heidundrandes konsert med Gard Nilssens trio i januar, hvor både band og publikum virket oppriktig takknemlige over å oppleve akkurat denne musikken akkurat der, kunne man ta seg selv i å lure på hvilke meldinger som hadde kommet fra salen, hva slags kallenavn salige Bjørnar Andresen hadde kokt opp til en saksofonist som André Roligheten.

Gjensynsgleden med intervjuet Ivar Chr. Johansen gjorde med bassisten for Blås eget magasin (!), som ble gravd opp i forbindelse med stedets jubileum, var stor. Teksten må leses, og det kan den også borte på nettstedet Ballade, som er best på Finnerud-stoff i Norge. Den vil minne leseren på den dypt menneskelige, Oslofrik-poesien som preget Andresens ustoppelige verbale virke. Vi unner oss et nøkkelsitat, om pianospillet til hans gode venn Finnerud, som hadde gått bort noen år i forveien: “Han hadde sånne harmonier som… I got the light! Så blir det music. Va’kke noe mer vi var ute etter. Hvis du var sulten, så ga vi deg mat. Vis du var hypp på en klem, så ga vi deg en klem.” Slå den. Vakrere formålserklæring finnes ikke i norsk musikkhistorie. Og i likhet med norsk musikkliv som sådan, gjør vel en by som Oslo klokt i å ta den typen rufsete, varme ord til hjertet. Samme hvor rivende utviklingen ellers måtte være.

Men nok om det. Plukk Plastic Sun ut fra bunken og gjør som Terje Mosnes formaner i sine nyskrevne liner notes – just listen. Ville den sneket seg unna om man hadde anonymisert den? Jeg tror virkelig ikke det. Den er for innkokt, for aparte – syngingen på “Touching” alene, men også de pludrete, komiske lydkulissene i “Cartoons”, den nesten skremmende åpningen på “Alnafet Street” og jernviljen bak det ett minutt lange stormangrepet på pianostrengene i “Strings”. Låtene er så tydelige, viljen så klar og samstemt. Pendelen svinger krapt mellom barnslig oppdagelsesglede over ny abstraksjon og groovy og melodisk jazz. Åpningssporet “Bernhard” drypper av så mye melankolsk livserfaring at trioen høres ut som de sindige besteforeldrene til kålhodene som står for mye av det andre spetakkelet. Det sitter, den dag i dag. Selvsagt skal vi lete opp nye navn og selvsagt skal vi lete videre i denne trioens katalog. Men the proof is in the pudding – Plastic Sun er en svær skive fordi det er en svært, svært bra skive.

Singelanmeldelse: Rune G er 20 år

Rune Grammofons tjueårsjubileum feires selvsagt ikke bare med to hemningsløst utsolgte festkvelder på Victoria – her er det også blitt bok og singel. Herligheten heter Let´s Put It To Music: 20 Years Of Rune Grammofon og inneholder masse labelrelevant stoff – ubrukte plateomslag, skisser og best of-lister fra folk som Bent Sæther, Mats Gustafsson, Lasse Marhaug m.m.

Men det hadde liksom ikke vært komplett uten noe ny musikk, og dermed får man også en syvtommer med låter fra Fire! Orchestra, Maja S. K. Ratkje og The Last Hurrah. Now’s The Time har fått tjuvsmaket på sukkertøyet og kan melde om at det er en sjelfull og rett og slett inderlig affære. For å starte med slutten: The Last Hurrahs bidrag er en klanglig glitrende og sørgmodig liten vals (ikke så hakkandes langt fra tittelsporet på The Last Waltz, kanskje?), det høres ut som et lite og verdig salongorkester som befinner seg langt inni en saltgruve med pulsvanter og toddy – med vakkert klimpr, mykt og mørkt piano og korsang. Dette kunne jo saktens vært julemusikk, rett og slett? Eller kanskje det er det? Slik føles det i hvert fall nå.

Ratkjes bidrag er hentet ut fra musikken til Jo Strømgrens Sult-ballett. Her knirker og klakker det i det sterkt modifiserte trøorgelets pedaler og tangenter – for et sound det er i denne tingesten Ratkje har fått bygd seg. Vi tør kanskje ikke håpe på masseproduksjon av vidunderet, og det hadde vel kanskje uansett blitt litt vel mye å se rundt på landets mange kulturhus- og festivalscener – men vi bærer nå allikevel på et lønnlig håp om at det blir mange nye anledninger til å høre henne traktere det, for det låter virkelig enestående.

Til sist – eller det vil si, helt først – hører vi Fire! Orchestra. Også de har bidratt med en ballade, riktignok i et hakket mer moderne lydbilde, her hører vi rhodes, dirrende blåsere, taggete teksturgitar og en messende vokalrekke. Ingen stor takeoff eller lignende her heller, bare alvorstung og stemningsmettet, nærmest gotisk, musisering. Det er ikke godt å si hva man egentlig skulle vente seg av en jubileums-syvtommer på Rune Grammofon – knitring? Dunder og bæven? Total sonisk forvirring? Alt dette og mer til? Det viser seg altså at det jubilerende labelet og musikerne deres simpelthen har valgt å gi oss noe vakkert. En fin gest.

Heavy Gentlemen buldrer igjen – en prat med Paolo Vinaccia

Paolo Vinaccia, her på Nattjazz tidligere i år. (foto: Terje Mosnes)

På lørdag spiller Heavy Gentlemen på Røverstaden – det gamle partybandet ledet av Paolo Vinaccia inneholder en rekke vaskekte tungvektere, også denne kvelden, vi får høre Knut Reiersrud, Bendik Hofseth, Jørun Bøgeberg, Petter Wettre, Carsten Loly, Kristian Wentzel, Ivar Vereide, Torbjørn Sunde og bb. Det blir en heavy kveld i mimrestova i Vika, dette her. Bandleder Vinaccia er også aktuell med en dvd fra 60-årskonserten han holdt på Rockefeller for et par år siden – og Now’s The Time tok en telefon til trommeslageren for å prate om både det ene og det andre.

– Det er så sjelden at vi spiller sammen, og det er jo ikke sikkert at det skjer igjen, så jeg tenkte at vi skulle investere i en videoting. En dvd er jo veldig spesielt å gjøre – og dette var jo min bursdag også.  Den starter med Jonas Fjeld band – det var han som ba meg om å bli i Norge. Jeg traff ham tilfeldigvis i Drammen, jeg var der spilte i diskoband. “Bli i Norge”, sa han, “vi skal til Nashville og spille inn plate, JJ Cale er med på et spor og greier”. Så da gjorde jeg det. Ellers kunne jeg liksom ikke ha med Rypdal og Arild Andersen på den kvelden, det hadde jo tatt en uke om jeg skule ha med alt sammen. Men vi hadde en trio som jeg syns er forjævlig bra, med Eivind Aarset og Ståle Storløkken, og de spiller en improvisert sak som låter utrolig bra. Så er det et par låter med Reiersrud, Audun Erlien og Bugge Wesseltoft – veldig tøft band, det måtte jeg ha med. Så er det Anne Grete Preus, to låter med henne. Hun ville selvfølgelig ikke være med på filmen, så jeg måtte ta henne vekk fra dvd’en, men vi skal prøve å legge det ut på icloud og kanskje gi folk en hemmelig kode sånn at de kan gå inn og se på det der – det er en morsom vri som jeg føler hun ikke kan gjøre noe med. Så er det Heavy Gentlemen, på sitt beste.

– Hvordan var arbeidet med å produsere liveopptaket?
– Jeg fikk 48 spor fra opptakene, det sto ingenting av hva som var hva. Når du har fire blåsere er det nesten like mye av dem på alle sporene – så det tok en måned bare å finne ut av hva de forskjellige sporene egentlig var. Så har jeg vært ganske dårlig, inn og ut av sykehus – det har tatt lang tid å mikse det ferdig. Men jeg syns det er veldig veldig mye tøft – det er på en måte litt musikkhistorie, knallbra musikere som er på sitt beste, som spiller bra og originalt og så videre. Det er virkelig noe å se på og nyte, blues, jazz, rock – alt er med, helt gjennomført. Det er sjelden at et band gjennomfører rolig country og heavy metal om hverandre. Det er masse små feil og ting, og vi fikk ikke øvd noe særlig – kontorene på Rockefeller var oppe til fem-halv seks, og da var det bare to timer lydprøve med 25 musikere. Men det ble bra. Det eneste jeg er misfornøyd med er at jeg skulle få alle filene fra de som tok opp videoen, og i stedet fikk jeg en nesten klippet versjon. Det ble litt dumt, for en del av de morsomme tingene som skjedde mellom låtene, Knut kommer feil inn og så videre, alle de småtingene som utgjør en livesituasjon, kom ikke med. Det mangler bilder av publikum også, det er jævlig dumt! Det er jo det som er interessant – kjenner du til Newport-filmen?

– Ja, Jazz on a summers day?
– Fy faen, den er så bra, den er filmet mot publikum, det er fantastisk laget! Men de skulle bare ha med bandet her.

– Det er jo alle de ulike karakterene og ansiktene man nesten husker best fra den filmen.
– Helt klart, selv om det selvfølgelig er fantastisk musikk også! Dessverre er det ikke så mye av det. Det er veldig tøff lyssetting og sånn, men jeg savner publikum. Jeg prøvde å få noen klipp fra folk som hadde vært der på facebook, men det var ikke noe å ta av.

– Er det de småtingene, småfeilene og uventede detaljene du sitter igjen med fra konsertene du har gjort oppigjennom?
– Ja, helt klart. Her handlet det for eksempel om hvordan jeg introduserte de forskjellige musikerne, null “mine damer og herrer”, det hater jeg, mer “Terje, er du her?”. Mye hyggeligere og festaktig. Og da Anne Grete kom! Taket løfta seg og Bendik Hofseth spiller en fantastisk intro. Den måtte bare være med! Jeg håper vi får til den hemmelige koden, for det er jævlig bra, det hun gjør  – det er “Ro meg over” og så “Jeg er en by”. Det var så gøy å spille med henne, og se at hun også er frisk og oppegående. Jeg liker henne så godt, selv om vi ikke jobber sammen lenger. Vi jobba virkelig sammen i det bandet, alle var med på å komponere, liksom. Det var et flott band, altså. Men jeg må si, Heavy Gentlemen… vi hadde ikke spilt på 25 år før den bursdagsgigen.

– Hvordan føltes det?
– Etter konserten hadde jeg fire blodblemmer og tre vannblemmer, så mye koster det! Jeg måtte sette inn et ekstra gir og pushe dem. De har ikke samme type mål som meg, jeg ville at det skal være jævla tøft, de andre er nok litt mer på fest. Men det er ikke fest, det er veldig alvorlig, vi har rykter å passe på – det er mange som kommer for å sjekke om vi fremdeles holder mål. Til Røverstaden har vi til og med øvd inn nye låter. Elvis, James Brown – vi spiller “Stay on the good foot”, dobbelt så fort som originalen, Til sist tenkte jeg å spille “Is this love” med Bob Marley, for det er en så vakker låt. Hvis det blir ekstranummer.

– Føles det som før når dere møtes nå?
– Jaja, det er åpent og fint – vi har jo vært venner hele tiden, og vi har samarbeidet om litt forskjellige ting i det siste også – det er et veldig dypt vennskap mellom oss. Det er forhold som liksom tåler en krangel.

– Kan du fortelle om oppstarten av bandet, for nye lyttere og lesere?
– Vi starta egentlig tilfeldigvis, jeg tror det var Knut som hadde en jobb i Drammen, men så var noen dårlige, noen var dobbelbooka, og så bare lagde vi et band i anledningen. Merkelig nok ble det fler og fler – plutselig var vi ni stykker. Vi starta med gamle blueslåter. Det var så gøy at vi jobba mer seriøst etter hvert. Vi har aldri hatt agent, produsent eller plateselskap, men i 1985 hadde vi 150000 i døra på Rockefeller, 60000 på Waterfront, to dager på Studentersamfundet, utsolgt. Alle som spiller i dag, som studerte på den tiden, husker at de prøvde å komme seg inn på Heavy Gentlemen, for det var liksom kick å se oss! Det var et slags, jeg vil ikke si protest, men vi spilte med helt andre mål og meninger og arrangementsmessige ting som var utafor normalen. Vi skulle aldri telle opp en låt, det gjør vi ikke nå lenger, det syns jeg også er veldig tøft, det er ikke noe sånne ting i det hele tatt. Veldig uortodokst – det var utenkelig å holde på som vi gjorde, det var ingen som kunne gjette hva som skulle skje, full overraskelse hele tida. Plutselig tar Knut helt av og bandet flytter seg i en helt annen retning. Det er en veldig jazz innstilling, det handler om interplay – vi skulle ikke være innøvd og rent og pent, vi skulle presse og være åpne for nye ting – hvis noen gjorde en feil, bevegde vi oss mot den.

– Hva legger du i at det var en slags protest?
– Det var vel litt protest med tanke på hva som skjedde på åttitallet, med alle disse streite… det som var rock var egentlig poprock, jazz var jazzpop, det var ingen som turte å bryte regler, så det måtte være et mål å lage litt spesielle løsninger på ting. Energien har vi fremdeles. Geir Wentzel er blitt for gammal, men nevøen hans, Kristian Wentzel, spiller i stedet, han er en utrolig tøff keyboardist. Jeg hadde spurt Bugge og Ståle, de kunne ikke, men begge foreslo Kristian – det er jeg veldig glad for, den Wentzelfamilien er utrolig musikalsk. Og det hadde vært hyggelig å ha Geir med. Men desverre, man blir gammal. Uansett – det blir bra, og denne gangen skal jeg ikke gifte meg fra scenen, jeg lover!

– Helt til sist – et youtubeklipp som i lengre tid har fascinert Now’s The Time-redaksjonen er møtet mellom deg og en purung Peder Losnegård, nå bedre kjent som produsenten og artisten Lido, på TVNorge-programmet Stjernetreff. Det er en veldig fin vibb over det innslaget – et flott møte. Jeg lurte på – følger du noe med på karrieren hans?
– Ja, han er blitt sånn computerfrik og hiphoper! Jeg har hørt en del av tingene hans, det er tøft.  Men jeg syns han hadde noe på trommer, altså, og skulle ønske han satsa mer på det. Kanskje han skjønte at jentene ser på de andre i bandet nå for tiden, hvem vet, hvem vet. Men han gjør det bra, altså, det er fint å se.

For en søndag #2: Julejazz på Kampen

Vi ble nylig påminnet om at det snart er jul. Kjente det på gikta. Men også fordi vi fikk en epost som fortalte om den herlige serien, (la oss kalle det en serie selv om det bare er én gang i året) Julejazz på Kampenjazz. Her pleier mange som klarer å krype og gå og spille fra deler av landets og byens jazzmiljøer å samles. På grunn av akutt tidsnød ser vi oss nødt til å sitere fra presseskrivet: «Igjen har Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck satt sammen et program for julejazzen som garanterer at dette blir en stor kulturell begivenhet.  Konserten vil samle en rekke musikere som spiller musikk inspirert av den musikken vi alle forbinder med jul. Kanskje blir det også noen tekster?  Noen ganger vil kildene i den musikken som framføres være åpenbar, andre ganger er opprinnelsen nesten umulig å oppdage. Bli med på leken! Det vil også i år serveres Mulligatawny-suppe til alle, før vi avslutter med det felles ønsket om at det også neste år må bli «Same procedure as every year. Deretter ønsker vi som vanlig hverandre god jul – og ses igjen til neste år»

Er ikke det fint?! Når det i tillegg er denne spesielle venuen nede på Grønland, og en drøss med musikere vi pleier like å høre på, blir det ekstra bra. Det er Monkey Plot,Selma French Bolstad, Adama Barry, Siril & Ivan, Lindvall/Sagstuen/Nyberg, Majaz, Moskus kommer rett fra Høvikodden, Ali Mohammad Molla Nasan, Signe/Bjørni/Hans/Natali, og ikke minst de som sto for en av årets flotteste liveopplevelser: JONI MITCHELL TRIBUTEBAND!!!

Wow, bare wow. Dette er vel egentlig årets beste festivallineup. Det er en helsikes jobb å få boritmot ti korte konserter av stabelen (i stallen? jesus maria?) med lydprøver og alt, men med moderne telefonteknologi fikk vi tak i nettopp Heida, som var på spillejobb i Hammerfest (rekk ned til søndag da!)

Hvorfor gjør du og dere alt dette her?
— Grunnen er å møtes på en hyggelig og uhøytidelig måte, selv om jula er en høytid. Være sammen! Det er fint at så mange musikere møtes og spiller et par låter hver. Det blir det god stemning av! Dessuten går alle billettintektene til Framtiden i våre hender.

Hva kan vi forvente oss?
— Glade rosenrøde kinn og øyne som funkler om kapp med alle julelysene i forventning og spenning over hva deres kolegaer måtte finne på å spille på denne hyggelige kvelden.

– Du har vært juleboss på Kampen i noen år nå.
— Jula er jo en fin tradisjon. Men skal gi fra meg staffetpinnen til neste år. Så det blir spennende å se hvem den neste Julejazzen på Kampenjazz-nissen blir.

– Takk for alt det fantastiske du gjør for norsk musikk! Vi er også spent. Kan vi komme på søndag og bidra på noen måte?
— Ja! Gjør gjerne det. Jeg får dere inn på julekula nå med en gang. Espen Reinertsen skal også være med, det ble bekreftet nå i siste liten.

Da gjenstår det bare å ønske alle Goooooo jazz. Vi ses neste fredag.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger