Det er ikke jazz før man er misfornøyd

Hei og velkommen tilbake til Now’s The Time, jazzbloggen som aldri sover. Vi går inn i en ny helg, og titter nok en uke fullstappet med konserter i bakspeilet – forhåpentligvis har den bydd på noen gode minner, og om ikke annet har det vært plenty med muligheter til å kjenne på der skulle vi ha vøri-angsten, eller fomoen, som det heter på godt norsk. Jaja, sånn er det jo bare – før konserten med Two Bands and a Legend på Blå på torsdag, en av konsertene vi klarte å få med oss denne uken, kunne man visstnok høre følgende visdomsord backstage: “Det er ikke jazz før man er misfornøyd”. Kanskje det er klokt sagt? Vi får lære oss å leve med misnøyen uansett. Konserten i seg selv ga forøvrig ikke mange grunner til misnøye, det var en glede å se det store og muntre ensemblet skronke seg gjennom en feit time med slagere. En større orientering mot det vakre og sjelfulle som finnes der inne i frontkollisjonen mellom bøs frijazz og garasjerock er det kanskje også blitt med årene? Konserten bød på flere lugne, nesten salige øyeblikk, uten at den barnslige gleden over å simpelthen lage en vanvittig masse bråk dermed fremsto som temmet. Kanskje det er et hint om at det er mer, og annerledes, musikk å hente i denne konstellasjonen. Vi håper det.
Men nok om det som var, la oss se fremover.

Vi har fått leserbrev!
I løpet av uken fikk vi tilsendt et brev fra talsmannen for Chet-på-nynorsk-bandet Baker Hansen – i disse dager aktuelle med spilling over det ganske land. Der står følgende fyndige ord:
“Baker Hansen er som vanlig på turné i distriktene. Mens dere drikker latten deres innenfor Ring 1, er vi å finne i en gammel løde (les: låve) på Leira, en kristenkafé i Ålesund, vi spiller split med en stand-up komiker i Sunndal, formiddagsjazz i Stjørdal, gjester et lokalt mikrobryggeri på Tautra, og avslutter det hele med jazzforumkonsert på Bakklandet i Trondheim. Jazz til folket, folk til jazzen!”, avslutter vedkommende. Fyndige ord som vi tar med oss, dette her – vi kan jo ikke sitte her i jazzskyskraperen vår og blånekte for en viss Oslo-slagside heller. Man kan si mye rart om Jazznytt, men vi trenger ikke flytte til Bergen for å skjønne få med oss såpass. Selv om det er godt å bli minnet på det en gang i blant! Mer info om bandets svært oppsøkende kulturvirksomhet (de spiller virkelig overalt) finnes på facebooksiden deres.

Forøvrig er det et vell konserter å ta for seg av – på Cosmopolite spiller Don Bryant & The Bo-Keys i kveld, mens Victor Wooten trio kommer i morgen. Det er rett og slett en vintage Cosmopolitebooking, vi satser på at det gåtefulle bassfolket møter opp og koser seg med det som garantert blir enorme mengder fusion fra en trio som foruten Wooten selv består av Dennis Chambers på trommer og Bob Franceschini på bass. Det er ingenting som tyder på at det er et direkte sjenert band vi får høre denne kvelden.

En virkelig varm anbefalning går også til Masåva, som har plateslipp på Kampenjazz (på Caféteatret på Grønland) nå på søndag. Det er et band vi nok kommer tilbake til – men akkurat nå anbefaler vi deg rett og slett å tre på deg høretelefonene og sette på “Jorda Rundt”, singelen fra albumet deres som kom i dag. En helt spesielt vakker låt, og en åpenbar invitasjon videre inn i universet deres.

Siste Skrap med gjengen
Hvem er det som bestemmer hvilket narrativ vi lever i? Skrap, vel! Den egenrådige «men er det pop?»-duoen tar et dramatisk farvel på Jassbox på Victoria i Oslo, sent lørdag kveld. De utgir i samme slengen albumet «Atlantis» på Fanfare, med fine innsmett av Hanna Paulsberg, Siri Gjære, Ina Sagstuen, Karl Hjalmar Nyberg og mange flere. «Et sted i hverdagens mønster / Falt kjærligheten ut av livet mitt / Hjertet mitt ble grått som en gråstein / Ikke engang tonene traff meg mer.» Dette høres jo fryktelig ut, men i løpet av platen kommer gleden og livslysten tilbake. Anja Lauvdal og Heida Karine Johannesdottir kommer heldigvis til å samarbeide veldig mye mer i fremtiden. Vi er usikre på om det å legge ned Skrap tydeliggjør eller forvirrer kongstanken deres om egalitært samarbeid fremfor personfokus, men takker uansett for mange år med vidunderlig musikk, og ser frem til mye genialitet (ja, nemlig) i fremtiden med Broen, Finity, Skadedyr og så videre und so weiter. Den svenske popartisten Robyn kommer med nytt album i dag, det ville vært fantastisk å høre et samarbeid med denne eks-duoen?! La tankene fare, og les dette intervjuet i Ballade fra i dag om du lurer på mer om jentutens musikk og ideologi.

Thomas Strønen går i kirka
Det er Oslo World neste uke, og deler av bloggen kommer til å ha hendene fulle. Men neppe like fulle som Thomas Strønen, som skal spille en spesiell konsert med Time is a blind guide i Kulturkirken Jakob. Veldig flott den Lucus-plata som kom tidligere i år! Strønen ble grundig intervjuet i Jazznytt i den anledning, sjekk info på nettsidene om hvordan du kan abonnerer på papir eller digitalt eller begge deler. Vi fikk uansett huket tak i Strønen for en kort samtale om dette og hint, i forkant av konserten. Bloggen fortsetter under bildet.

Thomas Strønen (foto: Anne Valeur)

Du startet Jazznytt-året med å pryde omslaget av årets første utgave, med snø i håret. Hva har året brakt for deg i mellomtiden?
— Siden jeg hadde snø i håret som forsidegutt i Jazznytt, har jeg byttet ut skiene med joggesko. Time is a blind guide har heldigvis tatt det meste av tiden. Vi har turnert i såvel sambandsstatene som i Brasil og har tatt med ymse festivaler i inn og utland på veien. I mellom slagene har jeg fått boltre meg i det samme studioet som TiAbG spilte inn Lucus, RSI Auditorium i Lugano. Først, med trioen jeg spiller i med Mats Eilertsen og Harmen Franje og deretter med Ayumi Tanaka og Marthe Lea. Hits were made. Neida. (Joda).

Det er alltid plass til et par trioer!
— Platen til Ayumi, Marthe og meg (vi må finne på et bedre navn!) ble faktisk spilt inn på under en dag, så der fikk vi litt uventet, en ekstra fridag. Den benyttet jeg til å plyndre trommelageret til husets radio-orkester og deretter spille inn solomateriale med et klekkelig utvalg gonger, bjeller, trommer og andre slagbare gjenstander. Vel vitende om at det siste verden trolig behøver er en slagverkplate, befant jeg meg likevel bak mengder av elektronikk, trommer og opptaksutstyr i stua i løpet av vinteren. I tide og utide har jeg tatt opp små snutter med live-bearbeiding elektronisk — og sammen med et knippe akustiske snutter fra Lugano, kan man ane konturene av en soloplate. Hvis Gud vil. Eller Manfred. I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for ikke å spille inn en ny soloplate (jeg spilte faktisk inn en oppfølger til Pohlitz, men den ble for evig arkivert under ’trash’ på mac’en.) men ting tyder på at noe er i gjære.

Det virker likevel som at Time is a blind guide er ditt sentrale prosjekt nå. Er det noe spesielt som skal foregå i konserten i Jakobskirken?
— Jeg har fått komponert litt musikk det siste halvåret, da. Jeg er veldig glad for å kunne få komponere en helaften med ny musikk til Oslo World. Bestillingsverk høres jo veldig ambisiøst ut og det tror jeg jammen det har blitt også. Nå er det en dag til første øvelse og eneste grunnen til at jeg har tid til å skrive nå, er fordi prokrastinering (det er et så fint ord…) skjedde. Det føles godt å utsette de siste beslutningene til jeg har så dårlig tid at avgjørelser tas uten for mye innblanding av mitt alter ego. Det blir et verk som både tar TiAbG tilbake til starten, med et enda større slagverkensemble (seks slagverkere), samtidig som musikken i dag dras mer mot samtid og kammermusikk enn jazz. Slik jeg oppfatter vi har gjort de siste par årene. I tillegg tar jeg med en Indisk stemme og steelgitartraktør. Steelgitar med 27 underliggende resonans-strenger er ikke hverdagskost i hverken norsk eller indisk folkemusikk, men det låter ganske så fint.

Time is a blind guide later til å ha en litt ambulerende besetning, hva er kjernen nå?
— TiAbG kan synes å ha en ambulerende besetning, men det er utenpå. Etter alltid å ha vært tro mot besetninger, bestemte jeg meg for å sette musikken først. Så, hvis de fleste i bandet kan spille, da spiller vi. Mats har vært med så mye at han føles som den femte Beatle. Eller guide. Til tross for at det låter paradoksalt, tror jeg vi og bandet profitterer på det. Vi får spilt flere konserter og vi øver oftere sammen. Og materialet blir hyppigere gjenstand for vurdering og revidering. I tillegg er det inspirerende med litt nytt blod i ny og ne. Men, det er altså Ayumi, Håkon, Leo og Ole Morten som er førsteelleveren.

Blir du forresten påvirket av å opptre i et slikt spesielt rom, eller er hver gang du setter deg ned på trommestolen en lik utfordring?
— Man blir utvilsomt påvirket av rommet som omgir en, både akustisk men også visuelt. Da vi spilte inn Lucus, hadde jeg skrevet musikken på bakgrunn av musikerne OG rommet det skulle spilles i. For et ensemble som jobber mye med klang på detaljnivå, er et fint med klang i rommet som kan løfte fram resonansen i instrumentet. I Kulturkirken Jakob blir det en ekstra dimensjon ettersom slagverkensemblet spiller på trommer med veldig kort lyd. Men, igjen er musikken skrevet med både musikere og rommet i tankene, så forhåpentligvis klarer vi å utnytte klangen rommet byr på. (Det slår meg at jeg en gang burde prøve å skrive med publikum i tankene. Man kunne blitt populær. Akk, ja.) Vi spilte akkurat to konserter i Vigelandsmausoleet, så vi stiller uansett forberedt.  Rent trommemessig, er min styrke i det svake. Jeg liker når jeg både kan jobbe klanglig og spille i de lavere dynamiske registrene. Og dessuten har jeg enn tendens til ikke å gi så mye jobb til meg selv når jeg skriver musikk. Jeg er støttespiller.

Hva er egentlig ditt forhold til merkelappen «world music»? Både musikalsk og ideologisk.
— Å si noe spesifikt om world-music, blir som å uttale seg om en hvilken som helst genre. Hvis det kan kalles genre. Jeg går ut ifra at Norsk Folkemusikk er world-music for senegalesere. Jeg vil heller si at jeg er nysgjerrig på musikk og trekker ikke opp et skille mellom ulike genre på samme måte som jeg ikke generaliserer musikk utifra geografiske begrensninger.
Jeg har kategorisert min platesamling utifra instrument og hvem som har jobbet sammen, må vite. På den måten (finner ingen andre fram) ser jeg forbindelser mellom musikere uavhengig av (først og fremst) genre. At Oslo World kuttet ut ‘musikk og festival’ i navnet sitt, synes jeg var et smart trekk. Nå får jeg andre assosiasjoner når jeg ser navnet og tenker at det snarere plasserer Norge i verden enn at de nødvendigvis presenterer world- music. Time is a blind guide blir riktignok gjestet av (den fantastiske vokalisten og steelgitaristen) Prakash Sontakke fra India, men vi spiller ikke annen musikk av den grunn. Det blir fortsatt en form for løs kammermusikk med høy improvisasjonsføring, infiltrert av et trommeensemble og en indisk utøver. Spent, nå.

Nordnorsk røver preger uka
Ja, vi er også veldig spent, Thomas. Herregud, så godt forspent vi er med gode trommeslagere i Norge, forresten. Det må gjentas. Noe for enhver smak. Han som vi i bloggen omtaler som «Den nye Paolo Vinaccia», den barske labanen Aleksander Kostopoulos fra nordområdene, har nylig utgitt en soloplate som låter temmelig ulikt de fleste trommeslageres solofremstøt. Han er en av Nord-Norges mest brukte trommeslagere, i de fleste tenkelige sjangre, og har konsert på Lofotjazz i helgen, samt på Sunday Digestive på Parkteatret i Oslo søndag og med ISÁK på Blå på lørdag. En ypperlig anledning til å slå av en prat med den vakre musikanten.

Du er en særdeles aktiv trommeslager, hvor mange prosjekter er du involvert i nå?
— For 5-6 år siden spilte jeg i rundt 30 band samtidig. Det var en veldig spennende periode hvor jeg utsatte meg selv for veldig mange forskjellige stilarter og konstellasjoner. Det var noen år hvor det ikke ble tid til så mye annet, men jeg ser på den perioden som veldig viktig for det jeg holder på med i dag. Jeg har gradvis trappet ned, selv om jeg fortsatt er ganske aktiv. Det siste året har jeg i hovedsakelig spilt med Isák, Mari Boine og meg selv solo. Jeg har i tillegg rukket å turnere med en trommeforestilling som heter Døgnrytme med Jakop Janssøn samt prosjekter med Marthe Valle, Julietnorth, Arrvas ogTundra Electro, for å nevne noen.

Hvor kommer trommeinteressen fra? Hvordan er det unge (jazz)musikermiljøet i nord?
— Egentlig ser jeg på meg selv som mer generelt interessert i musikk. Som liten var jeg innom flere andre instrumenter, men det var trommene jeg raskest klarte å utvikle meg på. Senere da valget falt på å studere musikk, var det trommene som ble veien inn. Trommer  og perkusjon ble på en måte bare det verktøyet som passet personligheten og ferdighetene mine best for å skape musikk. Når det kommer til det unge jazzmiljøet i nord opplever jeg det som spennende at for eksempel Tromsø har vært veldig flinke til å bygge tvibit som er en kombinasjon av ungdomshus og et samlingspunkt for de profesjonelle kunstnerne med studio, øverom og scener. Det skapes et miljø på tvers av sjanger og folk får rom til å dyrke sin egen greie enten det er rock, folkemusikk, jazz, film eller noe helt annen. Sånt blir det mange spennende prosjekter av. Nå har jeg nettopp spilt konsert i Bodø på et arrangement som heter «halv ti på torsdag» på et utested som heter Dama Di. Her slipper de til nye artister hver eneste torsdag hele året. Generelt opplever jeg folk i nord som sultne.

Litt uvant med syngende trommis som på nye soloplaten din, hva er greia egentlig?
— Soloplaten min er et resultat av 10 år med prøving og feiling musikalsk. Jeg hadde lyst til å lage et soloprosjekt, men følte meg ganske begrenset som trommeslager da jeg ikke hadde et ønske om å lage «tromme-musikk». Jeg prøvde meg både som komponist i eget band hvor all musikk skulle spilles live, samt som elektronika-artist hvor alt skulle programmeres. Til slutt endte jeg et sted midt i mellom hvor jeg sitter helt alene på scenen med trommer, live-samples og sang. Det å synge har vært og er den største utfordringen, men samtidig opplever jeg det som et veldig sterkt verktøy i musikken min og jeg er glad for at jeg turte. Prosjektet er inspirert av band og artister som Sigur Ros, Olafur Arnalds, Nils Petter Molvær, Biosphere, Nils Frahm for å nevne noen, og jeg får veldig ofte høre at det jeg egentlig holder på med er filmmusikk.

Du har en ganske jazza og luftig trommestil, selv om du befinner deg mange andre steder musikalsk. Har du noen retninger innen jazztrommer som du setter ekstra høyt?
— Jeg tror ikke jeg har en spesiell retning innenfor jazztrommer jeg setter høyere enn andre, men mange av de trommeslagerne jeg henter inspirasjon fra har vært mye innom jazzen. I jazzen har jeg opplevd å finne trommeslagere som har skapt sine egne univers og egne stemmer. Paulo Vinaccia, Audun Kleive og Helge Nordbakken er eksempler på trommeslagere som har inspirert meg til å dyrke min egen stil og uttrykk på tvers av sjangere og stilarter.

Hvor mange jazzfestivaler tror du Isák blir booket til om Ella Marie vinner Stjernekamp til helgen? Hvilken låt ville du selv stilt opp med, om du måtte?
— Selv om vi opererer i popverden, opplever vi også en del interesse fra jazzfestivaler. Dette synes jeg er veldig gøy og spesielt siden vi er en blanding av både det mer tradisjonelle, med joiken, samt mer nyere og kommersiell musikk. Det har vært en sterk opplevelse å følge veien til Ella i Stjernekamp. Måten hun har levert på og ikke minst måten hun har fremmet samisk kultur på, står det stor respekt av. Det blir meget hektisk for oss nå allerede uken etter stjernekamp med første konsert som samlet band under Oslo World-festivalen på Blå 3. november. Herfra går det ganske slag i slag med plateslipp på nyåret, vårturné og festivalsommer. Jeg håper vi ser mange jazzfestivaler på plakaten etterhvert. Men aller først stiller vi alle tre opp i finalen på lørdag og gjør vår egen Isák-låt «In Comparison».

Jonas Cambien feirer en av årets store jazzplater
Og apropos trommer. I går torsdag hørte deler av bloggen den fabelaktige Andreas Wildhagen være gjestetrommis for kultbandet The Lovethugs etter et godt uermåltid på Kampen Bistro, og det var en glede å høre ham spille frihetsrock. Da de gled over i å covre BÅDE «Purple Haze» og «Machine Gun» var det vanskelig å se land. Jazzrocksjokk! Håper det er hold i ryktene om at Wildhagen skal spille litt duo med den dypt begavede gitaristen Jørgen Flatabø fra nevnte freakbeatband fremover. Jimi II. Men vi kan glede oss til Wildhagen i mange forskjellige formater kommende uke, blant annet med Sanskriti Shrestas band Avatar på Bugge Wesseltofts OK World-lansering på Nasjonal Jazzscene torsdag 1. november, sammen med mange andre gode artister. Og ikke minst sammen med de to like kjekke guttene André Roligheten og Jonas Cambien i sistnevntes trio,  som har bidratt med et av årets defintivt største høydepunkt i jazzplatebunken med «We Must, Mustn’t We». Så egen, drivende, pen og merkelig musikk. For å sitere Torkjell Hovland i hans intervju med Cambien i siste utgave av Jazznytt: «Slag på låste pianostrengar. Treblås. Trestikker. Treblokker. Kalimba? Det er i det heile tatt mykje varm lyd av treverk som utgjer klangen. Nokre enkle melodiar. Groovar som låser seg og opnar seg. Fritt og strengt, laust og fast.»
Og vi sier oss også enige med Harald Lassen, som ved flere anledninger har uttalt at «Rennaissance» er årets låt. Hør den selv, og bli overbevist. Det er typen låt som passer like godt i en mafiabegravelse som i et bryllup på Nesodden. Platen kom i våres, men lanseres først søndag med topp konsert på Kulturhuset, samt DJ Anja/Heida, Brødrene Kjorstad, Fredrik Høyer og Majãz. Herregud for en lineup! Bloggen fortsetter under bildet.

Jonas Cambien Trio (foto: Clean Feed)

Lynkurs i Roy Ayers
Om man bedriver litt skytteltrafikk den kvelden kan man også oppleve den legendariske jazzfunkeren og vibrafonisten Roy Ayers på Rockefeller. Forrige gang bloggen så ham innendørs, på Headon for tyve år siden, ble vi båret ut av lokalet på grunn av overdreven hengivelse. For å bevise at også andre seter pris på Ayers’ musikk, fikk vi klubbjazzkongen, Jazz på Munch og Jazzboks-general Espen Horne til å velge ut noen kuraterte favorittlåter og stemninger:

FOR LYTTING & SJELEFRED: … ender jeg som oftest opp med post-bop-albumet fra 1967, utgitt på Atlantic, med tittel Virgo Vibes, og da er det nok sporet «The Ringer» som masserer jazzsjelen min best. Så er det jo heller ingen ulempe at han har med seg Charles Tolliver, Joe Henderson og Ronnie Clark, (altså Herbie Hancock) på «The Ringer».

FOR SWEET SOUL MOOD: … blir det en lettere, yppigere og mer leken Ayers som plasseres på 1210en for tilpasset, mykere og varmere hilaritet. Stoned Soul Picnic–albumet fra 1968 (og fortsatt på Atlantic), forteller for min del at vibrafonisten hadde funnet en gledelig mer avslappet tilnærming til samtiden og etablert sin høyst oppegående «gjeng».  Tittelkuttet, «Stoned Soul Picnic», er definert førstevalg men «Lil´s Paradise» beskriver også godt  den musikalske perioden og refererer lettere til medmusikanter sør for Sao Paulo.

FOR DANSEGULVET: … og med den hellige overbevisningen om at det fortsatt er mulig å bevege føttene til filmatiske rytmer fra fortiden, så blir Roy Ayers, Coffy–album fra 1973, på Polydor, umulig for meg å unnlate, i en slik kontekst. Det klassiske Blaxploitation-albumet fra filmen Coffy, med Pam Grier i hovedrollen, understreker funkens posisjon i perioden og ikke minst den vel aksepterte sjangerblandingen når dette albumet nådde 31. plass på den offisielle, nasjonale jazzalbumlisten.
Med sporet «Aragon» har jeg jevnt, og etter forholdene stødig, fylt opp dansegulv i by og bygd de siste 25 årene.

Tusen takk, Espen, og god jazzhelg, folkens! Vi jazzblogges igjen neste fredag.

Du store tid! Holdt på å glemme jazzhelgens antakelig fineste tidspunkt, kl. 16 på lørdag er det muligheter til skummende herligheter fra Fredrikstad og forrykende jazzgitar fra nord, når Håvard Stubøs kvartett skal spille på Herr Nilsen. Fabelaktige musikere (Riisnæs, Zetterberg, Mjåset Johansen) på et av oslos fineste steder, hva mer kan man be om?

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger