Kanskje litt dristig å proklamere at «jazzboka» er ferdig, siden dette er den femte norske jazzboka som er kommet ut i år. Men i bokserien om «Jazz i Norge» er «Freebag? – Jazz i Norge 1960-1970» avgjort den vektigste, 150 sider tjukkere enn den forrige og en kvart gang så stor i format.
Hvorfor den er blitt så stor? – Fordi 1960-tallet er så innmari viktig, sier en sliten, men stolt og fornøyd, forfatter Bjørn Stendahl, – det avantgardistiske tiåret da «alt» skjedde, omveltninger, nye tanker, nye håp, både innenfor jazz, europeisk kunstmusikk og generell samfunnsutvikling. Til og med rocken fikk kvalitet! – Alt etterpå er bare overflatekrusninger – alt fra AKP til thatcherisme, fra dessert til ironi, hevder Stendahl – med ironi…
Så mye av det som har gyldighet i moderne tid, har røtter i 1960-tallet. Unge friimprovisatører, støymusikere, laptopoperatører – de refererer til 1960-tallet. Kvartakkorder, jazz og lyrikk, spontan kunst, fri kunst, frigjøring av afrikanske stater, borgerrettigheter i det svarte USA, studentopprør, kvinnekamp, homofilidebatt, flower power, psykedelia og jazzrock – det tok av på 1960-tallet. «Sekstiåtter» er et levende begrep som handler om en annen måte å tenke på. Det kunne ha blitt en enda tjukkere bok.
Denne fjerde etappen om norsk jazzhistorie (det er tidligere gitt ut tre bøker om tida fram til 1960) har vært lange dagers ferd mot målet. I flere år har folk spurt: – Når kommer boka, da…? – Kanskje til jul; sikkert til festivalene, har Stendahl svart like lenge. Hvorfor har det tatt sånn tid? Det tar tid å skrive bøker. Det tar tid å mene at alt må være med. Lokalaviser fra femti byer og tettsteder er sjekket. Riksaviser, tidsskrift, ukeblad, historiebøker og oppslagsverk, utklippsbøker, klubborganer, programhefter og spesielle publikasjoner – fulgt opp av telefoner, e-post, samtaler og ny sjekking. Kildekritikk kan ingen ende ta.
Tragiske hendelser var med på å utsette prosjektet. Johs Bergh var Stendahls nære samarbeidspartner i alle år, og forskningen om 60-tallet var godt i gang da Johs døde brått og uventet i 2001. Dette førte til en pause i arbeidet. I 2003 kom Knut Høyland, kollega og venn av Johs, inn i det videre arbeidet og gjorde en formidabel innsats – inntil han forlot denne verden i 2009 etter en tids sykeleie. Da var skrivearbeidet kommet godt i gang gjennom prosjektstipend fra Det faglitterære fond 2004 og ikke minst ved at forfatteren ble statsstipendiat fra 1.1.2006 – så vi så en ende – og sitter nå med et viktig produkt som i dag med god grunn dediseres til hedersmennene Bergh og Høyland.
Produktet bærer tittelen «Freebag?». Ordet ble tidlig valgt, fordi begrepet passer til 1960-tallet – frigjøringens tiår. Også fordi begrepet egentlig er norsk – og stort sett bare brukt i Norge – om en jazzform som vesentlig utviklet seg på 1960-tallet – i andre land kalt free jazz, abstract jazz, spontaneous jazz, avantgarde… Først stod tittelen alene. Etter hvert ble det føyd til et spørsmålstegn – Freebag? Fordi det nok viste seg at frijazzen spilte en mindre rolle i norsk jazz enn tiden skulle tilsi. 1950-tallets jazz, og eldre stilarter, levde side om side med det «nye» utover hele tiåret. – Begrepet «freebag» er beskrivende for en tidsånd – spørsmålstegnet er nødvendig for å bringe inn virkeligheten, sier Stendahl.
Boka er delt inn i to tidsbolker – før og etter 1965. Den disponeringen var tidlig valgt ut fra den viten vi hadde om det såkalte «jazzkrakket», der det organiserte norske jazzliv brøt sammen. Arbeidet med boka har vist at krakket ikke var så brått som tidligere ment. Og ikke så absolutt. Det er én av nyhetene denne boka kan bringe – jazzen var ikke så død i 1965…
Kapitlene er noen ganger generelle og overskuende, noen ganger går de ned i pirkete detaljer. «Brødtekstene» utgjør forhåpentligvis en levende historiebok av interesse for alle – vellet av detaljerte opplysninger, samlet i rammetekster, gir et faktafylt oppslagverk for spesielt interesserte. Oversiktskapitlene gir bilder av «gullalderen» på begynnelsen av 1960-tallet, de turbulente tidene fram til det såkalte «jazzkrakket» og om nye tiltak og ny begeistring – og drøfter hvorfor ting skjedde. Her ligger faktarammer med klubboversikter, lister over utenlandske musikere i Norge, norske musikere i utlandet, favorittavstemninger og NM i amatørjazz, temaartikler om norske jazzplater, jazz i radio, jazz i fjernsyn, jazz på film, jazz i pressen, om de første Jazznytt, om de første festivalene, om den nye jazzen som kom, om hvordan den ble mottatt, om hvilken innflytelse den fikk, om mangfoldet av stilarter, om helukeklubbene Metropol og Neptun, om mangfoldet av klubber, konserter og band fra Oslo og hele landet rundt, fra Iddefjorden til Bjørnevatn, om Norsk Jazzforbund og Norsk Jazzforum (som ikke må forveksles med Norsk Jazzforum av i dag), om den nye giv med Club 7 og Sogn, Munch-museet og Høvikodden – og «Jazz på Puben» – og hva i all verden skjuler seg bak tittelen «Watermelon man & Ida Lupino»?
18 tette sider med diskografi og 29 enda tettere sider med navn- og temaregister avslutter verket. Nå sitter den fornøyde Stendahl og venter på at denne boka skal følge suksessene til de forrige: – Et mästerverk inom sitt område. Man önskar att någon ville (kunde) göra en motsvarande bok om jazzen i Sverige. skrev svenske Orkesterjournalen om 40-tallsboka. – Med detaljrikedom förmedlas känslor, tidsatmosfär och kalla fakta … en härlig bok! skrev svenske Orkesterjournalen om 50-tallsboka. – En fortelling om en levende periode i norsk jazz! står det bak på denne boka…
Red
Følg oss på Facebook