Wimp og Spotify og andre «sosiale» medier (april – mai 2012)

I den senere tiden har det vært en diskusjon om plater i nåværende form vil overleve. Platebransjen, eller i alle fall store deler av den, har for lengst lagt seg på rygg for de nye mediene. Nå skal man ikke lenger besøke en faghandel for musikk og kjøpe plater som før. Nå skal man laste ned låter fra et eller annet nettsted, sette sammen sine egne spillelister, og surfe fritt rundt i hundretusenvis av innspillinger. Og for det skal man betale en knapp hundrings i måneden.

Dette synes jeg er ran av hardt arbeidende musikere, som bruker livet sitt på å dyrke en kunstart som krever en gedigen innsats for at man skal få endene til å møtes.

Tenk deg et følgende senario: Jeg vil ha meg en god flaske brunello til lørdagsmiddagen (det er jo så populært om dagen). Og siden det snør ute, gidder jeg ikke gå til nærmeste Vinmonopol og betale de tohundre-og-noen kronene denne flaska med edelt, italiensk fludium koster. I stedet velger jeg å bestille en krukke på internettet. Selvsagt  betaler jeg ikke det samme som det ville kostet på det kongelige, norske Vinmonopol. Jeg betaler kun kr. 0,50 for flasken pluss noen kroner for å få den fraktet til min ringe bolig. Ikke like god kvalitet, men billig og akseptabel rødvin. Dette er også et ran – denne gangen av en fransk eller italiensk vinprodusent.

Om jeg skulle bevege meg, for eksempel inn i en bokhandel for å kjøpe den siste krimboka til Jo Nesbø. Da skulle jeg bare gå til den aktuelle krimhylla, plukke med meg boka, slenge en femtiøring, eller høyst ei krone, på disken og vandre ut. Ikke en eneste Securitas-vakt skulle stoppe meg.

Eller om jeg skulle være så uheldig å trenge medisiner mot en eller annen sykdom. Og selvsagt bestiller jeg den på nettet, og betaler kun en brøkdel av hva den koster på apoteket. Ikke like bra medisin, men den er billig.

Med hvilken rett kan noen forsvare at nettsteder som Wimp og Spotify legger ut all verdens musikk til en skammelig billig penge, i de fleste tilfeller også i dår-
ligere kvalitet enn originalen? Jeg mener dette er en sak for rettssystemet.

Susanna Wallumrød fikk nylig oppgjør fra TONO/ NCB. Låta «Er jeg?» (hvor hun har 50% av låtrettighetene) en er strømmet 1467 ganger på Spotify/ Wimp etc., noe som ga den svimlende inntekt på femten kroner og seksti øre!!!  Er det sånn det skal være? Er det sånn vi ønsker at den kunsten vi brenner for og elsker skal behandles? Neppe!

For en del år siden var jeg innom en faghandel for musikk på nordvestlandet. Der solgte de i tillegg til plater og kassetter (så det må være lenge siden), også plakater av kjente kunstverk. En dame kommer inn og lurer på hvor mye et bilde av Edvard Munch koster. Butikksjefen fortalte at det kostet den nette sum av kroner 250,-. Det aktuelle fruentimmeret syntes dette var grådig billig, hvorpå butikksjefen forklarer at det var jo bare en plakat. Da utbryter damen: «Hva? Er det ikke en original? Nei, da skal jeg ikke ha den».

Hadde dette vært i dag, så kunne hun (i teorien)glatt ha vandret inn på Muchmuseet og plukket med seg for eksempel «Skrik», «Madonna» eller andre godbiter.xx
Nå vet jeg at jeg overdriver kraftig. Men i prinsippet kan jeg ikke se den store forskjellen. Skal den kunsten Susanna Wallumrød, Arve Henriksen, Jan Garbarek, Terje Rypdal eller andre jazzmusikere lager, være nærmest fritt tilgengelig, mens man skal være nødt til å betale for verkene av Munch, Nesbø eller andre kunstnere, som uttrykker seg innenfor en annen kunstgren enn musikk?

Men hva gjør så de etablerte, store plateselskapene med problemet? Jo, de gjenutgir gamle plater! Hver uke får jeg tilsendt nyhetsskriv fra flere av de store selskapene. En av dem har kunnet tilby opptil flere eldre utgivelser av, hold deg fast, Kim Larsens tidligere «verker». Plater med Kim Larsen & Kjukken!!! Hvem i all verden er det som går i en platebutikk og investerer i disse platene? Jeg kjenner ingen! På tidligere nyhetsskriv (alle fra 2012) tilbyr det samme plateselskapet de gamle platene med trekkspilleren Freddie Kristoffersen! I tillegg har jeg bare i løpet av noen få uker fått tilbud på tidligere utgivelser fra bl.a. Pet Shop Boys, Twiggy, Glen Campell, Marillion og en lang rekke andre innspillinger med «gammalt grums».

I denne utgaven av Jazznytt, har vår skribent Arild Rønsen en rundebordskonferanse om problemstillingen. Les den, og kom gjerne med synspunkter.

Fra vår side av bordet vil vi anbefale alle våre lesere å sjekke ut de få faghandlerne som fremdeles holder ut der ute, for eksempel den utsøkte, og hyggelige Bare Jazz i hovedstaden, før man hiver seg på Wimp, Spotify, eller andre «gangstere» i bransjen. Men helst vil jeg at man går for å høre musikken i levende live på konsert. Det er på klubbene jazzen fungerer best!

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid