Seier’n er litt vår (desember 2011 – januar 2012)

Så har endelig Morgenbladet fått ferdig kåringen av de 100 beste, norske plateutgivelsene gjennom tidene.  Og vi i Jazznytt kan juble en smule. Hvorfor? Av flere grunner. For det første at Radka Toneff og Steve Dobrogosz sitt mesterverk «Fairytales» fra 1982 troner øverst på lista. For det andre fordi platen er utgitt på det som i sin tid var Norsk Jazzforbunds eget plateselskap, Odin. Og den eneste delen av Odin som i dag kan kalles operativ, er det magasinet du nå holder i hendene.

Nå skal ikke vi ta alt for mye ære for denne innspillingen. De to musikerne, Radka Toneff og Steve Dobrogosz skal selvsagt ha mesteparten av æren. Produsenten Arild Andersen skal også ha en stor del av æren, sammen med plateselskapet Curling Legs som drifter labelen nå for tiden. Takk skal også gå til de som jobbet med innspillingen og utgivelsen i 1982, med daglig leder i Norsk Jazzforbund, Rolf Grundesen, i spissen. Platen ble innspilt i Grieghallen i Bergen, og altså utgitt på Odin i 1982. Og mange mener at dette er en plate man kan høre igjen og igjen, og som selv i dag, snart 20 år etter utgivelsen, selger jevnt og trutt.

Av andre jazzinnspillinger på lista kan vi glede oss over at Jan Garbarek og Keith Jarretts innspilling «Belonging» havnet på en hederlig niende plass. Ellers finner vi jazzinnspillinger godt spredd utover lista.

Men så til en helt annen sak. Eller en helt annen sak er det ikke, fordi det også her dreier seg om plater.  Jeg kom plutselig på det mens jeg gikk gjennom alle de innsendte bidragene til den femte utgaven av Norsk jazzforums promoCD, «jazzCD.no». En CD-samling bestående av tre CDer med norsk jazz beregnet på klubb- og festivalarrangører i utlandet.

I de senere årene har man dømt CDen nord og ned.
– CDen brukes nå kun som et visittkort, kan musikere fortelle. Ja vel! En god idé, tenker jeg. Siden det er blitt så billig å produsere og utgi CDer, kan det være en god tanke å spre det glade budskap ved hjelp av CDer. Men hva finner jeg når jeg sjekker coverne for å finne ut hvem som spiller på platene, og ikke minst – kontaktadresser til artistene, eller artistenes bookingkontor! Ingenting! Det er faktisk nesten ingen plater som er kommet ut med norsk jazz det siste året som har slike fakta på coverne. Hvordan skal da eventuelle konsert- og festivalprogramerere få fatt i artistene? Noen har sågar både epostadresse og webadresse til den som har designet coveret. Men kontaktadresse til musikerne er så godt som alltid utelatt.

Hvis musikantene virkelig mener at CDer er god markedsføring, og et bedre visittkort enn de gamle papirlappene, bør de også koste på seg noen linjer i coveret om hvordan man kan få fatt i musikerne. Egen epostadresse, eventuell nettside, telefon og gjerne postadresse.

I arbeidet med å utforme cover og booklet til samlingen jazzCD.no, har mye tid gått med på å finne fram til musikernes epostadresser, telefonnummer og annet, for at vi skulle få godkjent det vi har skrevet om de enkelte musikerne i coveret, og for å gi mottakerne av boksen en mulighet til å komme i kontakt med de musikerne de gjerne vil hyre til sin klubb eller festival. Det skulle være helt unødvendig.

Men nå er CDene på vei ut til festivalarrangører og klubber i hele verden. En slik satsing er gratis og god markedsføring for norske jazzmusikere. Og uten økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet, hadde det aldri blitt noen CDboks. I en undersøkelse gjort for Europe Jazz Network for noen år siden, ble det klart at bortimot 50% av medlemsfestivalene og klubbene i den europeiske organisasjonen brukte nettopp jazzCD.no for å få mulighet til å høre interessante, norske band og musikere.
Da er det, i beste fall, litt snodig at noen, store (hvis noen kan kalles det i denne sammenhengen), norske plateselskap velger å ikke sende inn plater med norske artister til samlingen. Når et plateselskap velger å ikke sende inn plater til prosjektet, går det faktisk ut over mulighetene disse musikerne har til å komme seg ut og spille for andre enn publikum på de små og større klubbene og festivalene i Norge.

I disse tider, hvor en del musikere ytrer stor skepsis til de som har som jobb i MIC,  MEN eller noen av de mange andre organisasjonene som har som oppgave nettopp å hjelpe norske musikere ut i verden, kunne det vært en begynnelse og gjøre disse opplysningene tilgjengelige for «markedet» der ute, slik at man slipper å lete etter disse opplysningene. Det er ting arrangørene hater å gjøre.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid