Idrett og jazz hører ikke sammen (april-mai 2011)

Så er vi endelig ferdig med det for denne gang. I lang tid har man blitt overmannet av oppfordringene om å møte opp i Holmekollen eller ha seg inn i marka for å følge verdensmesterskapet på ski – nordiske grener, som det så fint heter. Norge, og Oslo, har slått på stortromma.  Vestkant-Oslo har iført seg sin «markadress», fått en god anledning til å lufte fuglehunden, fått vist fram VIP-billettene sine, mens resten av landet har benket seg til i lawoer, telt, i bar-hytter eller på en stubbe langt inni skogen.

Nasjonalfølelsen har vært nesten kvalmende. Medaljene har strømmet inn i til Nord-Østerdalen og Trøndelag. T-banen har vært største utfordring, og flaggfabrikantene har jublet.

Samtidig har man også villet presentere norsk kultur for det internasjonale publikum. Selvsagt vil man benytte anledningen til å spre den norske kulturen, spesielt musikk-en ut i verden. Til de gjestende VIP-folka, til journalister fra alle verdenshjørner, og til det norske folk (for igjen å styrke nasjonalfølelsen).

Og hva er det så man tilbyr massene? Litt hardingfele, gjerne fremført i en rocka setting med ellers strålende dyktige Valkyrien All Stars, hip hop med internasjonalt potensiale som for eksempel Madcon, noen «Moods of Norway»-artister inkludert Arve Tellefsen, Ralph Myerz, Mariann Thommassen, Magnet og et mannskor, noen «X-factor»-deltagere osv.

Alt solid plantet midt på treet, og ikke veldig interessant, verken for Oslopublikummet eller for de gjestende skientusiaster.  Eller kanskje det er det? Metallbandet Satyricon var jo på lista over «Moods of Norway»-artister. Kledelig! Og Mathias Eick…

Men hvor er alle de andre? Hvor er de som har satt spor etter seg i utlandet og som har noe å melde? Hvor var for eksempel Terje Isungsets is-prosjekt? Og Arve Henriksen, Jan Garbarek, Karin Krog, Arild Andersen, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Bugge Wesseltoft, Zanussi 5 eller Atomic?

På Nasjonal jazzscene kunne man virkelig ha markedsført norsk jazz med en manifestering av det beste av det beste denne perioden. Riktignok hadde man et godt program de dagene seansen foregikk – med Kornstad/Flaten, Helge Lien Trio, Jon Balkes Pratagraf og Mathias Eick, og ære være dem for det! Men var dette en helt vanlig toukersperiode i jazzscenas liv, eller var musikken retta mot det gjestende, internasjonale publikum?

Jeg tror ikke Nasjonal jazzscene hadde tenkt veldig mye på dette. Jeg tror ikke vår viktigste jazzklubb engang hadde tenkt tanken på at i denne perioden kom Oslo til å være overbefolket av store, dyre boblejakker og  folk med stoppeklokke rundt halsen jagende rundt i gatene på jakt etter det typisk norske.

Jeg mener Nasjonal jazzscene, Herr Nilsen, Kampenjazz, Mono, Cosmopolite, Stortorvets Gjæstgiveri, Blå, Mir, Sound of Mu og alle de andre små og store spille-stedene for rytmisk kvalitetsmusikk skulle gått sammen om en heidundrende musikkfeiring i månedsskiftet februar/mars. En solid markering utlendingene ikke kunne unngå å legge merke til, og delta på, på samme måte som By:larm var i stand til å «ta over byen» rett i forkant av dette skirennet.

Men så lenge den norske skisporten fremdeles blir styrt av mektige eldre herrer i «markadress» i godt samspill med fremadstrebende damer i «Marius»-genser og ny-stylet topp og med adresse fra Slemdal til rett under det nye hoppet i det norskeste av alt, Holmenkollbakken (som for øvrig er tegnet av en danske), så kan man kanskje ikke forvente noe annet.

Nå er det ikke sånn at undertegnede ikke liker bortoverski-aktiviteter eller hopp med ski fra store høyder. Jeg har, som så mange andre, sittet klistret foran «kassa» til øyet er blitt stort og vått og resten av husstanden mer eller mindre har gått fra konseptene. Men jeg har ikke iført meg «markadress». Jeg har ikke luftet den fuglehunden jeg ikke har. Jeg har ikke spist varme pølser fra termos, eller malt meg med norsk flagg i ansiktet. Og jeg har ikke brukt tid på å fryse meg gjennom middels forestillinger med talentløse «X-Faktor»- eller «Grand Prix»-artister. Jeg har ikke deltatt med allsang på «We Will Rock You». Jeg har unngått å bli sparket ned av Frikar, eller blitt sittende fast i trekkspillet til Polka Bjørn & Kleine Heine. Jeg har heller ikke vært på Litteraturhuset for å høre diskusjon om Norge versus Sverige på idrettsbanen.

Men jeg har vært på Nasjonal jazzscene mellom slaga, og bl.a. fått med meg den finske mesterspelemannen Juhani Aaltonens gnistrende gode kvartett. Så jeg har relativt god samvittighet for min innsats for kulturen under verdensmesterskapet på ski. Jeg har unngått neglesprett, nedsunket termos, tennisalbue eller andre idrettsrelaterte langtidsskader, selv om ryggen skranter litt etter mange timer i godstolen.

Og jeg har unngått å høre Stabsmusikken (eller hvem det nå var), stå oppstilt å mime (!) til den norske, østerriske, finske og tyske nasjonalsangen. Hvor idiotisk er det ikke at man må ty til playback i en slik setting? Det er det bare arrangører fra Oslo Vest som klarer!

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode