[Desember 2010] TING SKJER PÅ NASJONAL JAZZSCENE

Nasjonal Jazzscene på Victoria midt på Karl Johansgate i hovedstaden er i endring. Den tidligere daglige lederen av klubben, Jon Olav Kringeland har sagt opp jobben, og styret har i lengre tid vært på utkikk etter en habil arvtager.

At det skjer omveltninger i en klubb på dette nivået, den viktigste jazzklubben i landet, er helt naturlig. Det finnes ikke så mange personer i Norge som faktisk kan inneha en stilling i en slik institusjon, hvor kravene på å være en altmuligmann er mer tilstede. Så at dtyret i jazzscenen har hatt en stri og vanskelig jobb er helt klart.

Den som skal inneha denne stillingen setter seg selv i en svært utsatt posisjon. Jazzmiljøet er jo ikke akkurat kjent for å være det mest romslige miljøet i NATO. Baksnakkelsene florerer, rykter flyr og antydningene om en eventuell udugelighet er nesten alltid tilstedeværende. Jeg tror man skal lete en stund innenfor de forkjellige miljøene før man finner like mange «besserwissere» som i jazzmiljøet. Så godt som alle vet hvordan og hva man skal booke på Nasjonal Jazzscene. Så godt som alle vet hvordan en slik klubb skal drives, og spør du 20 personer innenfor vårt kulturområde, får du gjerne 30 – 40 forskjellige og like skråsikre råd om hvordan problemene skal løses.

Også vi i Jazznytt har vært flinke til å påpeke det meste vi mener er galt med driften av Nasjonal Jazzscene. Det er klart at vi ikke har vært flinke nok til å se den store verdien en slik klubb faktisk har for det norske jazzmiljø. Men vi har ikke kritisert og kommet med bøttevis med forslag og geniale løsninger fordi vi er opptatt av å sverte klubben, eller legge den ned, men fordi vi elsker en slik klubb, som har til hensikt og oppgave å presentere det beste av det beste innenfor dagens jazz.

Lignende klubber finnes i de fleste land vi kan sammenligne oss med. I Amsterdam har man den strålende klubben Bimhuis, som driver med konserter nesten daglig, og som presenterer et bredt program innenfor den nasjonale og internasjonale moderne jazzen. I Stockholm kan man regne Fashing som en slags nasjonal jazzscene (uten at de som driver klubben noen gang ville turt å kalle den en nasjonal scene), som presenterer mange fine konserter, både av internasjonalt og nasjonalt kaliber. I København har man nå, plutselig, to klubber som på mange måter konkurrerer om statusen nasjonal scene. Copenhagen Jazz House og det relativt nyåpnede Montmartre. Jazz House har lagt seg på en løsning med segregering av publikum ved å dele klubben inn i ikke mindre enn ti mindre underklubber, alt etter hva slags musikk de presenterer, noe som foreløpig ikke har vært noen suksess. Montmartre kan sammenlignes med ærverdige Ronnie Scott i London og satser på et sofistikert publikum med konserter av internasjonal klasse flere ganger i uka.

Det er ingen tvil om at vi alle hadde ønsket et bedre publikumsoppmøte på Nasjonal Jazzscene. Det er masse folk og høy stemning på de store, mest kjente og kommersielle navna. Men en nasjonal scene som dette skal også kunne presentere smalere og mer ukjente artister på sitt program. I år har man sett litt på hva man har gjort på Copenhagen Jazz House i København. Man har delt inn uka i forskjellige «temaer». «Uhørt», «Fristil», «Klassisk jazz», «Sessions», «månedens musiker» osv. 

Personlig er jeg av den formening at dette ikke er noen god løsning. På kveldene med etiketten «Fristil» får man problemer med å trekke folk over en viss alder, og på «Klassisk jazz» utestenger man automatisk unge, potensielle publikummere. Det interessante med en sånn klubb, sett fra mitt ståsted, er uten tvil muligheten til å høre noe overraskende, noe jeg ikke vet hva er, noe som sjokkerer, gleder, fascinerer. Og da vil jeg ikke at noen på forhånd skal fortelle meg om at dette er klassisk jazz og dette er frijazz osv.

På «Klassisk jazz»-arrangementene har også Jazznytt og Oslo Jazz Circles samarbeidsprosjekt, «jazz:talk» vært en viktig ingrediens. Vi har gjort live-intervjuer med musikere og andre en times tid før konsertene starter. Ikke alltid smekkfullt, men både lærerikt og interessant, så godt som hver gang.

I denne utgaven av Jazznytt har vi en kort notis om hvem som skal lede den nasjonale jazzscenen i tiden framover. I neste nummer vil vi snakke mer med den nyansatte, og få vite hvilke grep man er villige til å ta for å gjøre den nasjonale jazzscenen til den viktigste og beste jazzklubben i landet.

Men nok om det. Det stunder mot jul. Juleplatene er vel i hus, og julegløggen står til heving. Fra vår kant av jazzmiljøet kan vi fastslå at 2010 har vært et vellykket år, både når det gjelder den norske jazzen og det organiserte, norske jazzbyråkrati. Det har vært mange gode musikalske minner, både fra festivalene og fra klubbene rundt om. Det er vært diskusjoner om finansiering og hvem som skal arrangere konserter, diskusjoner som har foregått på et dannet nivå uten at det har skapt de helt store bølgene (bare se til Sverige og se hva de sliter med om dagen). Så da er det vel bare å sette på den samme nydelige «juleplata» som i fjor, Kristin Skåres nydelige «Var», eller en av årets utgivelser, for eksempel Espen Eriksen og Gunnar Halles «Meditations On Christmas» eller Tore Johansens «Natt, stille». God jul!
Jan Granlie

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid