[Oktober 2010] Anmelderi, journalistsnillisme og lønn

For den som ikke er helt oppdatert på bruduljene, kan den oppsummeres på følgende måte: Rønsen likte ikke saksofonlegendens band. At han hadde med seg en uinteressant trommeslager, en dårlig perkusjonist, en intetsigende gitarist og en bassist som spilte el.bass. Dette førte til at jazzpolitiet rykket ut med full styrke. Mange ville nærmest jage Rønsen fra byen. «Rikssynseren» burde fjernes fra alle publikasjoner som skriver om jazz – Jazznytt inkludert, osv. Festivalledelsen var i harnisk over at deres eget organ, som våget å skrive negativt om en av festivalens hovedattraksjoner. Såpass høyt gikk bølgene i rosebyen, at fagbladet Journalisten også kastet seg over saken. Her sier Rønsen til sitt forsvar: – Jeg har fighta i mange år for å få gjennomslag for mitt syn. Anmelderi er subjektivt!
Rønsen sier også at festivalavisen er et profesjonelt produkt. I festivalsammenheng er dette helt enestående. Vi er fristilt, også fra festivalledelsen. Her følger vi redaktørplakaten.
Fra vårt ståsted er ikke Rønsens mening om Rollins det største problemet. Han må få mene hva han vil. Men det vitner kanskje om en smule sviktende dømmekraft innad i redaksjonsledelsen da man valgte å sende rockeren Rønsen for å dekke nettopp denne konserten. I festivalavisas redaksjon satt det «fagfolk» på området, som hadde adskillig større forutsetninger og oversikt over Rollins-historien enn skribent Rønsen.
Nå kan man mene hva man vil om Rønsens skriblerier om så mangt. Selv om vi i Jazznyttledelsen er uenige med Rønsens omtale av saksofonlegenden og hans bands opptreden på Romsdalsmuseet, så kaster vi han ikke ut av redaksjonslokalene for det.
Denne saken stiller et betimelig spørsmål: Hva kan man skrive og hva kan man ikke skrive i en anmeldelse. Og skal en anmeldelse av en plate eller en konsert være objektiv og nødvendigvis positiv? Jeg mener nei! Nei, nei, nei! En anmeldelse er og blir en subjektiv ytring som kan variere etter værforhold, dagsform, om man er sulten eller tørst, om lokalitetene er hyggelige, om selskapet er hyggelig… stort sett om alt annet enn den musikken man skal skrive om.
Personlig mener jeg at det er altfor mange anmeldelser i norsk presse som er utformet mer som en reklametekst enn som anmeldelse. Noen journalister velger å ikke skrive om for eksempel plater de ikke liker. Andre skriver bra (eller likegyldig) om et produkt fordi man kjenner artisten.
Nå skal man ha respekt for at den eller de artistene som utgir et produkt eller fremstår med sin kunst på en scene. Man skal være bevist på at artisten har nedlagt mye arbeid før man presenterer produktet for almenheten.
Men jeg mener at en anmelder skal ha lov til å «slakte» et produkt så blodet spruter. Hvis ikke blir kunsten stående bom stille, og det er det ingen som tjener på i det lange løp. Artisten tror han er en strålende kunstner, mens den publikasjonen anmeldelsen trykkes i, og anmelderen selv mister troverdigheten, og leserne forsvinner, hvis man forsetter på «reklamesporet».
Jeg mener at det er altfor lett for en artist å utgi plater. Jeg vil at mine anmeldere skal si hva de mener om et produkt – uansett. Men hvis man går til det skritt å slakte et produkt så blodet spruter, så skal man også begrunne slakten. Og komme med konstruktive innvendinger.

For kort tid siden kunne Dagsavisen melde om at norske musikere den senere tiden har hatt kraftig lønnsvekst. De to siviløkonomistudentene ved BI, Anders Sørbo og Richard Bjerkøe har undersøkt pengestrømmen i norsk musikkindustri de siste ti årene. I følge undersøkelsen har de samlede inntekter til musikere økt fra 208 millioner til 545 millioner fra 1999 til 2009. I følge Dagsavisen kan hver artist notere seg for en reallønnsvekst på 66 prosent.

66 prosent på ti år høres jo greit ut, og vel fortjent. Men kan man regne med at denne veksten tilfaller alle musikere – fra alle sjangere? Jeg tror ikke det. I 1999 tjente var gjennomsnittsinntekten for en norsk musiker den nette sum av kr 88 000 pr år. I fjor var tallet steget til 133 000 kroner – altså fremdeles under fattigdomsgrensen.

Og er det det vi vil? Synes vi det er ok at norske musikere skal måtte ta seg andre bi-jobber , eller ha musikken som bi-jobb? Jeg tror ikke det. Ved å akseptere en slik utvikling tror jeg kunsten vil stoppe opp, særlig blant de som driver i et marked som ligger milevis fra VG-lister og radioenes spillelister.

I følge Dagsavisen lastes det hver dag ned 3,2 millioner låter ulovlig i Norge. De som påberoper seg et snev av samvittighet, og betaler for å ha Spotify på sin datamaskin, betaler ikke med enn «knapper og glansbilder» til musikerne. Dette må vi få en slutt på! Vi må snarest få et lovverk som beskytter opphavsretten til musikk, og at man må betale det det koster for den musikken man laster ned på sin datamaskin.
Jan Granlie