The Gift Of A Golden Voice

Jeg traff denne mann på en fortausrestaurant syd i verden, nærmere bestemt på Henry’s Bar, og det skjedde i Vence, en by ved foten av fjellene i Provence, der jeg alltid tilbringer jul og nyttår. Denne engelske gentleman var grå ved tinningene og kjørte rundt i en åpen Triumph sportsbil.

 Jeg sitter med min kaffe, men mannen insisterer på å spandere øl, og etter et par øl forteller så denne mann at han er forelsket. Jeg spør hvem han er forelsket i, og han svarer «I’m in love with the GPS woman». Jeg er forelsket i damen i GPS-en. Jeg tenker da straks at denne mann er skjør på nøtten, at han har bier under panseret, men så forklarer han hvorfor. Han forteller hvordan han elsker stemmen hennes, den milde og sensuelle stemmen hennes, som alltid uten bebreidelser forteller ham hva han skal gjøre. «Om hundre meter, ta til venstre». «Ta til venstre». Og så kommer vi til det viktigste, nemlig at dersom denne mann glemmer å svinge til venstre, da sier hun, som om ingenting hadde hendt: «Snu i første rundkjøring, og ta til høyre. Snu i første rundkjøring og ta til høyre».

Ikke antydning til klage eller fiendtlighet, bare mild overbærenhet, kvinnelig ynde og zeninspirert ro. For denne mann er hun blitt Drømmekvinnen. Deres relasjon er perfekt, det eksisterer ikke den minste nanopartikkel av problemer i deres forhold. Uansett hva han gjør feil, er hun like rolig, like forførende sensuell og like uforstyrrelig avbalansert. De to er, i denne manns hode, den perfekte match. Denne mann er nå i ferd med å spore opp damen, fordi han drømmer om at hun skal bli hans brud. For en så sensuell stemme finner man ikke overalt. Den er en gave fra oven, og alle vet jo hvor himmelropende umulig det er å elske en person dersom man hater denne personens stemme. Du kan være så vakker som Eurydike, men det hjelper ikke hvis du høres ut som et pipende esel når du åpner munnen.

Stemmen, vårt mest sexy organ. Tenk bare Betty Carter, som undertegnede var så heldig å oppleve i Kongsberg, og som snudde opp ned på det meste jeg hittil hadde trodd feil om jazzsangerinner. Eller Billie Holiday, der hver strofe ga bilder av et liv i det ytterste av lidelsens og lidenskapens ytterkanter, eller Leonard Cohen, som sang en hvilken som helst kvinne i seng ved hjelp av en vilkårlig valgt dyp tone. Elvis Presley bør man heller aldri glemme, mitt poeng er at disse menneskene erobret verden ved å bruke stemmen, they were born with the gift of a golden voice, selv om sistnevnte dog i tillegg brukte noen hittil uhørte og usette hoftebevegelser.

Tenk på radioens ansiktsløse NRK-hallomenn, som i femti- og sekstiåra fikk sekkevis med fanpost og parfymerte brev fra kvinner i alle aldre og fasonger som ville gifte seg med dem – usett. Jeg tenker her for eksempel på Leif Dubard, radiostemmen over alle radiostemmer, som for eksempel sa: «Oslo. Vi får en kort pause». Eller: «Vi hørte Kjell Bækkelund spille pianokonsert nummer 21 av Wolfgang Amadeus Mozart».

Damer over hele landet gikk fra vettet over Leif Dubards vidunderlige, maskuline stemme. Leif Dubard kunne få titusener av kvinner til å gå fra konseptene i henrykt avstandsforelskelse ved å si: «Oslo: Vi får melding om fisket».
 
Og det er derfor jeg tror på denne manns forrykte forelskelse. Jeg tror ham når han sier at han skal finne sin drømmekvinne og gifte seg med henne, men jeg har liten tro på selve ekteskapet, for, hvis denne kvinne omgir seg med en slik stemme, vil alle menn straks begjære henne. Det vil ble et sant helvete for vår mann å holde rivalene unna. Så derfor håper jeg for begges skyld at han aldri finner henne, men at han i sin burgunderrøde Triumph sportsbil duver inn i sitt livs solnedgang mens han hører henne si: «Ta til venstre. Ta til venstre. Ta til venstre…»

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid