STOR MUSIKK

Jeg var fem år gammel første gang jeg så en platespiller. Det var en såkalt plateskifter, og den spilte steinkaker, tunge grafittiplater som forlangte 78 omdreininger per minutt. Man kunne legge ti steinkaker oppå hverandre på en stang i midten av spillern, og når Prøysens «Tango for to» var slutt, gikk armen til side automatisk, og så falt neste plate ned med et helt lite drønn. Det kunne være Wiener Bohem-Orchester med «Zigeuner Tanz», eller Lapp-Lisa med «Barna-Tro»: «Barnatro. Til himmelen du är en gyllene bro».

 Så kom 1968, og storesøsknene mine anskaffet en platespiller som kunne spille enda større plater, de fylte kåken opp til mønet med soulmusikk. Jeg var elleve år i 1968 og mine eldre søsken drev såvidt jeg kunne se ikke med revolusjon og opptøyer, såvidt jeg kunne se var de hovedsakelig opptatt av øl og det å kline med noen, og på festene deres var det jeg som sto for musikken. Jeg var 11 år og DJ, uten å vite hva en DJ var. Så kom plata «What´s going on» med Marvin Gaye. «What´s going on». Hva er det som foregår? Det var Marvin Gaye som første gangen fikk meg til å lure på hva det er som foregår. Og Elvis Presley.

«On a cold and grey Chicago morning a poor little baby child is born, in the Ghetto. And his mama cries». 

Stor musikk, med store tekster, på store plater med store bilder på fargesterke covere. Men ikke all musikk var stor, Herb Alberts «Whipped Cream» for eksempel, det var ikke stor musikk, det var lett trompetmusikk, med et tungt anstrøk av hula-hula. Dette var musikk som var så dårlig at den straks ble en verdenssuksess. Men tilogmed dårlig musikk var større før. Ikke minst coverne. Stor kunst. På coveret av «Whipped Cream» hadde de plantet en vakker og splitter naken dame inni en diger haug med piska krem. Damen satt der inni kremen med en langstilket rød rose i hånda og en svær kremdott i det bølgende mørke håret, og pekefingeren litt sånn frekt plassert i den litt sånn åpne munnen. Det er sånt som gjør inntrykk på en gutt på elleve år: En helt naken dame med en rose i hånda som oppholder seg frivillig inni en haug med piska krem? Jeg tenkte: Fins det SÅNNE damer? Og, ikke minst, LIKER de seg nedi kremen der?

Men altså – stor musikk. Nå har jo musikken blitt så liten at du kan stappe en million låter inn i en 50 grams mobiltelefon. Jeg lurer på hva Alf Prøysen hadde sagt om det, at han ligger i bukselomma til en tilfeldig ekspeditrise fra Lambertseter. At han ligger der sammen med tusenvis av andre artister – og ikke nok med at han ligger i lomma på noen, han ligger INNI en mobiltelefon. Sammen med et nøkleknippe, en sliten leppestift og en halv pakke Blå Extra. Nå har de klart å klemme musikken sammen så hardt, der nedi lomma på folk, at hverken Marvin Gaye, Elvis eller Herb Alpert er i stand til å puste. For ikke å snakke om hu dama inni den kremen. For nå skal det være liten musikk, i AG3-format, med tankevekkende innhold, som for eksempel: «I´m too sexy for my t-shirt». Nå kan du ha så mange låter, nedi lomma der, at du kan høre på en ny låt hvert minutt på døgnet til du blir 124 år gammel, og det fantastiske er at da, på din 124-ende bursdag, kan du snu bunken. Starte på nytt. Selv om 124 er en anselig alder, er det jo aldri for seint å starte på nytt. Og da kan du kanskje høre på «In The Ghetto». «And his mama cries». Eller Marvin Gaye: «What’s going on?».

 Mother, mother, There’s too many of you crying. Brother, brother, brother. There’s far too many of you dying. You know we’ve got to find a way. To bring some lovin’ here today.
Dagfinn Norbø