Sekstiåtterne

Nå vil jeg gjerne snakke om noen mennesker jeg er veldig glad i, nemlig sekstiåtterne. Og da mener jeg ikke de sekstiåtterne som ble byråsjefer og undervisningsministre,  de sprengleste, strebete besserwisserne som over natta hoppet fra AKP til Arbeiderpartiet og som nå sitter og drikker dyr rødvin i en seksromsleilighet på Frogner, mens de blar i fancy interiørmagasiner. Nei, jeg mener de andre. De som var der, og blei der. De varme, sanselige, litt skeive og tørste folka som fremdeles snakker om Jack Kerouacs «On The Road»,  zenbuddhisme og Allen Ginsbergs «Howl». De som får tårer i øya hvis jeg siterer:

«I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked, dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix, angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry dynamo in the machinery of night, who poverty and tatters and hollow-eyed and high sat up smoking in the supernatural darkness of cold-water flats floating across the tops of cities contemplating jazz…»

Disse mannfolka skrev aldri lærde tjue-siders tidsskriftartikler om «Seksualitetens frigjørende dialektikk». De pulte damer.
Disse damene satt aldri i studiesirkel og analyserte Beavoirs «Det annet kjønn», isteden levde de som Simone de Beavoir.

Disse folka er mine egentlige foreldre. Jeg føler meg hjemme sammen med dem. Og ettersom de alle sammen begynner å nærme seg søtti, så blir det jo mange… anekdoter.
Og det er jo det med anekdoter at de blir fortalt mange ganger. Særlig når folk begynner å nærme seg søtti. En typisk sekstiåtteranektode omhandler vanligvis en musiker. Vi har for eksempel den om musikeren Arild Wikstrøm, som hadde hybel i Jens Bjelkes gate på Tøyen. Arild bodde på ett rom, uten bad. En gang han har en kompis på besøk begynner det å regne veldig kraftig. Da sier Arild: «Å faen, det regner!» Dermed skreller han av seg alle klærne, løper ut, splitter naken som gud hadde skapt ham, og der danser han rundt i striregnet i Jens Bjelkes gate og såper seg inn over hele kroppen, glad som ei lerke.  Etter noen minutter kommer han tilbake til kompisen, nyvaska og fin.

Så har vi Alf Kjellman-historiene. Er de sanne? Fåglarna vet. Men uansett: Alf spelte saksofon og gikk sjelden forbi et glass rødvin eller en kald pils, eller en røyk. En gang er Alf Kjellmann på hyttetur, det er natt og han ligger og sover i overkøya. Men køya er sliten og gebrekkelig og midt på natta bryter det spinkle treverket sammen, og Alf Kjellmann dundrer rett ned i den stakkars fyren som ligger i underkøya. Det er da Alf sier: «Harru Fyr?»

En annen udødelig Alf Kjellmann-historie er om da Alf og venner har vært på brygga og kjøpt reker. Det bærer hjemover og der er det mange flasker hvitvin, og altså massevis av reker. Alf våkner under bordet morgen etter, og han lukter på henda sine. Så vekker han en kompis og spør: «Har jeg pult?»

Det er som en bergensk litteraturprofessor ville sagt: «Ja, for slik var de! De kastet sine replikker på hverandre!»
Og så har vi min gode venn Erik, som en dag sitter på Kunstnernes Hus, det var den gangen det faktisk vanket kunstnere på Kunstnernes Hus, og hans venn Per Malde slår seg ned ved Eriks bord. Per gransker Erik noen sekunder, og så sier han: «Erik, er du dårlig? Du er helt hvit på det røde i øya!»

Og ja, jeg sier dere, dere som kanskje ikke kjenner dere igjen i denne udødelige replikk-kunst, eller som ikke kjenner en sekstiåtter av det rette slaget, jeg sier at dette er norsk kulturhistorie. Disse anekdotene må inn i norskpensum, om ikke på grunnskoletrinnet så ihvertfall på videregående. Jeg ser fram til den dagen da min håpefulle 15-åring kommer gledestrålende hjem fra norsk muntlig tentamen og sier JESS! Jeg kom opp i Alf Kjellmann- og Per Malde-anekdoter! Og takket være deg fattern, så kunne jeg alle sammen på rams! Jeg kunne både «Harru fyr,» «Har jeg pult» og «Hvit på det røde i øya» – utenat! Jeg fikk sekser på norsk muntlig! Takk skarru ha fattern!

Ja – det er slike stunder jeg ser fram til, at jeg ihvertfall har lært mine unger noe av det som er viktig her i livet, nemlig ånden fra 1968, jazzen, opprøret, galskapen, anekdotene, som fremdeles lever videre, i noen av oss. Og jeg sier til dere som er her: neste gang dere tar en dusj, eller er ute og spaserer i kraftig regnvær, send en varm tanke til Arild Wikstrøm i Jens Bjelkes gate.

Dagfinn Nordbø kommer med sin første CD,
«Åssengårea?» med Det norske poesi- og
satireorkester den 14. november.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode