Mannen med de tusen meninger

Det var en gang en mann som hadde voldsomt mange meninger. Folk sa at det sannsynligvis ikke var et menneske på jorden som hadde så mange meninger som ham. Og det var ikke hvilke som helst meninger. Det var interessante meninger. Spenstige. Modige. Overraskende. Kloke meninger. Men en morgen våknet mannen opp tidlig, og sa som vanlig til seg selv: «Ahhh – en ny dag, nye meninger!» Han gikk inn på badet, så seg i speilet og sa som vanlig: «Her skal det menes!»
 
Men i samme sekund som han så seg selv i speilet, fikk han en en følelse av at denne dagen var ikke som alle andre. For da han kjente etter, kjente han at han… at han hadde ingen meninger lenger! Alle hans elskede og intrikate meninger, synspunkter og oppfatninger  – alt var forsvunnet! Det var borte, som dugget blir borte for solen, som gatestøvet blir feid avgårde med vinden.

Mannen satte seg tungt ned i sin store blå lenestol, Mene-stolen. I denne blå stolen han hadde formulert et stort antall av sine aller beste meninger, de fleste av dem også i aller beste mening.

Mannen begynte å gråte. Hva var hans liv nå?

Hvordan skulle han kunne se sine medmennesker i øynene hvis han ikke kunne komme med en velbegrunnet og djevelsk dyktig formulert mening, for eksempel om det optimale mellomrom melllom trikkeskinner? Hva skulle folk holde seg til dersom de ikke lenger kunne lese hans innsiktsfulle betraktninger om tykkelsen på Nugatti? Eller krisen i øst-kirgisisk innenrikspolitikk, squashens krumning, tenåringers tannstilling, unge kvinners orgasmefrekvens, tyngden på ananas og nomimasjonsprosessen i Numedal Høyre?

Mannen fortsatte å gråte. Han så sitt liv passere Dagsrevy. Første sak handlet om  Mannen med de tusen meninger, som idag ble arrestert og internert på livstid, for ingenting er tross alt mer mistenkelig enn en mann som pleide å ha tusen meninger, men som så en dag plutselig ikke har NOEN? Her må noe ligge under.

….og nå sitter altså mannen i sin blå menestol, han gråter og gråter, i sorgfullt savn etter sine elskede meninger, men etter en stund kommer han på at det utenfor døren hans pleier å ligge en tykk bunke aviser, aviser fulle av deilige, store, sterke, ekstreme, vanlige, aparte, smålige, lærde og provoserende meninger. Han løper ut i gangen, åpner inngangsdøra og kikker ned på dørmatten. Avisene er borte. Istedet ligger det en kinesisk eske der, belagt med tynn, turkis porselen, og med håndmalte jasminblomster. Han bøyer seg ned, tar esken varsomt i hånden, og bærer den med seg ut i hagen. Han tar av seg skoene og går barbeint ut i gresset. Han åpner eskene, den ene inni den andre, men alle eskene er tomme, tomme, han åpner den ene etter den andre, men det fins ingenting inni der, bortsett fra i den aller, aller innerste esken.

Der ligger det en sitrende vakker sommerfugl. Sommerfuglen setter seg på hodet hans et lite sekund, og så flyr den ut i friheten.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode