KLUBBSJU

En gang fantes det noe som het søttiåra, og de som var 17 år gamle i søttiåra mener at det var de kuleste åra av absolutt alle søttiåra som har vært. Jeg var selv 17 år i søttiåra og sannsynligvis klodens mest innbitte jazzfrik, ja jeg var faktisk så jazzfrik i søttiåra at jeg tok meg jobb som vokalist i et danseband for å få råd til å kjøpe jazzskiver, hver helg sto jeg på vaklevorne dansescener på Nesodden, Hallingby og Hønefoss, hvor jeg framførte låter av Bjørn Skifs, ABBA, Sven Ingvars og Freddy Kristoffersen, og for honoraret gikk jeg til innkjøp av de særeste jazzskiver som var å oppdrive. Skulle du høre live jazz i søttiåra måtte du gå på Klubbsju – så med et forfalsket skolebevis i lomma tok jeg den blå bussen inn til Arbeidersamfunnets plass, og derfra spaserte jeg til dette mytiske tempel i Oslo by, denne bekmørke, vindusløse og syndige kjellerklubb som ingen kunne forlate uten å få betydelige jazzblåmerker på sin sjel. Jeg kom meg altså ulovlig forbi dørvaktene på det kuleste av alle kule steder, klubbsju, for å høre jazzmusikk, og det var jo kult – men jeg hadde likevel en veldig sterk anelse om at jeg ikke var kul.

Ikke i det hele tatt. Du var nemlig ikke kul hvis du stilte opp på Club 7 med dårlig midtskill, brun bamsepels i et ubestemmelig syntetisk stoff og billige fotformsko kjøpt på Skoringen i Lørenskog. Men som sagt, alle de andre på Club 7 dengangen i 70åra var kule ja, en del av dem var faktisk så kule at de nesten ikke kunne stå oppreist, så kule var de! I tillegg til de kule hadde du de legendariske. Det var forferdelig mange legendariske mennesker på klubbsju. De aller mest legendariske het Attila, Sossen, Maurice, Miki, Arild og Calle, og ettersom jeg var veldig klar over at disse menneskene var ekstremt legendariske var det ikke snakk om å prøve å ta kontakt med dem, ettersom jeg selv ikke var legendarisk, ikke engang kul. Så derfor konsentrerte jeg meg om å lytte intenst til jazzmusikken på Club 7, mens de kule og legendariske drakk hverandre grundig under bordet eller sjekket hverandre grundig opp i baren og ga en god dag i at stjerner som Gary Burton, Pat Metheny eller Jack DeJohnette sto på scenen. Selv kverket jeg alle leddbånd i høyre fot forever da jeg hoppet ned hele trappa i ett sprang for å sitte på første rad under Burton/Metheny. Skigåing ble aldri mer det samme – jeg er sannsynligvis den eneste mann i verden med Burton-fot.

Jeg sjekket aldri opp noen på klubbsju, og ble naturligvis heller aldri selv sjekket opp, jeg mener, hvis du er kul og/eller legendarisk så sjekker du jo bestemt ikke opp en fyr med dårlig midtskill, brun bamsepels i et ubestemmelig syntetisk stoff og billige fotformsko kjøpt på Skoringen i Lørenskog.

Jeg nøyde meg derfor med å kaste stjålne blikk. Ja, ettersom det er gått over tredve år og forbrytelsen nå er foreldet, tilstår jeg det: jeg tilstår herved at jeg kastet stjålne blikk på to meter høye jazzdamer med digert flommende hår og gigantiske bryster inni trange hvite gensere, uten brystholder. Jeg gjorde meg selvsagt mine tanker – tanker om hvordan det hadde vært å ha en to meter høy jazzdame med digert flommende hår og gigantiske bryster inni en trang hvit genser, uten brystholder, men ettersom jeg ikke var kul, lot jeg det bli med tanken. Og det var nok den beste løsningen – både for meg og de to meter høye jazzdamene. Når kvelden var over satt jeg på den blå bussen hjem og lurte på om jeg noengang kom til bli kul.

Dagfinn Norbø
En variant av denne teksten fremfører undertegnede sammen med Gaute og Vigleik Storaas i Det Norske Poesi & Satireorkester.