Hele mitt liv har vært musikk

…og alle mine hemmelige drømmer handlet om å stå på en scene og være musiker. Jeg var ti år da jeg fikk min første gitar, et grettent og vrangvillig instrument som var vanskelig å bli klok på for en tiårings fingre. Idet jeg fikk min første elektriske gitar var jeg blitt litt klokere, men kanskje likevel ikke, for jeg gjorde som alle andre gitarister gjorde på den tiden, jeg spilte fort. Jeg spilte så fort jeg overhodet kunne. Av en eller annen grunn var det å spille fort på gitar det helt saliggjørende, og den forteste av alle het John McLaughlin. John McLaughlin spilte med to ganger lysets hastighet. Iblant enda fortere. John McLaughlin spilte så fort at han vanligvis var ferdig før han hadde begynt. Så hvis John McLaughlin skulle holde konsert med sitt Mahavishnu Orchestra på Chateau Neuf på Majorstua i Oslo på fredag kveld, måtte publikum vennligst møte opp torsdag. Så fort spilte John McLaughlin.

I mine beste stunder kunne jeg spille like fort som John McLaughlin – i fem sekunder.

Jeg ville bli som ham. Jeg hadde bilder i hodet av meg selv på scenen, med en rød dobbelneck Gibson SG gitar og millioner av lamslåtte fans for mine føtter. Jeg skulle bli musikernes musiker. Jeg skulle spille fortere enn Gud, altså John McLaughlin. Men skal du bli musikernes musiker må du kunne lese noter, fikk jeg vite, så jeg skaffet meg noter, og det var da jeg forsto at jeg forsto like mye av noter som jeg forstår av tall. Altså ingenting. Akkurat som tallene i mattetimen krøllet seg sammen i en klump der nede på arket og fikk meg til å kaldsvette, slik var også notene. De oppførte seg like djevelsk som tallene, de danset foran øynene mine som en ilter myggsverm i juli, og truet med å fly opp i ansiktet på meg hvert øyeblikk.

Så derfor ga jeg opp min hemmelige drøm om å bli musikernes musiker. Senere fikk jeg møte store musikerstjerner som ikke forstår et fnugg av noter, og senere fikk jeg møte musikere som kunne noter men som kjørte førti mil i en sliten Toyota Hi-Ace på vei til spillejobb på Geilo, i storm og i blest, der de skulle stå klemt sammen på en bitteliten scene og spille internasjonale hitlåter for en veldig rimelig penge for folk som var veldig urimelig fulle, deretter skulle de få en nesten kald middag under aluminiumsfolie servert på bakrommet etter settet og klokken syv morgenen etter bære utstyret egenhendig inn i sin slitne Toyota Hi-Ace og kjøre førti mil tilbake fra Geilo, i storm og i blest. Noen ganger tenker jeg: Er det belønningen for å kunne noter?

Senere skulle jeg møte jazzdronningen Carla Bley, en av mine store heltinner. Carla satt i en garderobebås på to ganger halvannen meter, helt alene, og bak henne der hun satt, kunne jeg se at malingen flasset ned av veggene. Carla hadde en flaske champagne foran seg, og et fat med eksotisk frukt, men hun satt der i sin lille bås på en ganger halvannen meter, etter konserten, og malingen flasset av veggene der hun satt, og hun virket litt ensom, i hvert fall gjorde hun det der og da. Jeg er helt sikker på at Carla Bley kan noter.  Og noen ganger føler også jeg meg ensom, blant alle mine bokstaver, noen ganger føler jeg meg innesperret i alfabetet, låst inne i et edderkoppnett av bokstaver, bokstaver, som til forveksling kan ligne på noter. Men min store glede er at man kan lære seg å leve med alt – så lenge du tilsetter musikk.
Dagfinn Nordbø

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid