Innlegget til Christian Meaas Svendsen får meg til å tenke på det forholdsvis gamle, og etter min mening, kunstige skillet mellom instrumentaljazz og vokaljazz. Der instrumentaljazz klassifiseres som den «ordentlige» jazzen, og vokaljazz kommer i annen rekke. Det er sterke antydninger til et samme klasseskille i Meaas Svendsens innlegg.

For man kan ikke bare pirke borti den problemstillingen som blir presentert som om det eksisterer absolutte skiller, uten å legge frem saken tydeligere. I den forbindelse har jeg endel spørsmål:

- hvor mye av repertoaret på en konsert må være imporvisert for at det skal være jazz?
- hvorfor er det slik at kun improvisert musikk er jazz? Det er jo slettes ikke slik tradisjonelt og historisk sett. (Jeg tenker her på at jazzmusikere fra starten av bearbeidet datidens populærmusikk, repertoar fra musicals etc.)

Om det er slik at kun improvisert musikk er jazzmusikk, og man hypotetisk innfører en strengere praksis på medlemskap i NJF, vil SVÆRT mange av medlemmene pr i dag falle fra.

Om medlemsgrunnlaget i NJF blir mindre enn det er, vil det ikke være mulig å forsvare den enorme statlige finansieringen av jazzfeltet. Det er slik jeg ser det allerede problematisk pr i dag, å forsvare hvorfor en sjanger skal ha en høyere prioritet over en annen på et statsbudsjett. Det kan man også se av NJF og regionsenterenes vektlegging av bredde og sjangeroverskridende prosjekter i alle visjoner og strategiplaner. Jazz og beslektede musikkformer.

Og er all improvisert musikk jazz? Jeg forstår ikke hvorfor er det så gjevt å påberope seg en slags enerett til improvisert musikk. Improvisasjon er en måte å komponere musikk på og å utøve musikk på, og kan foregå i mange slags former og under mange forskjellige parametre.

Om det er slik at man allikevel skal godta at også komponert musikk kan være jazzmusikk, ønsker da Meaas Svendsen at det skal innføres regler om en viss prosentandel av en komposisjon, eller en konsert som kan være komponert på tradisjonelt vis? Jeg er nysgjerrig på størrelsesordnen her…. Dessuten, musikken som er komponert, snakker vi om en melodi? Harmonier? Rytmer?

Er det slik at en musical-melodi fra 30-tallet er jazz fordi den fremføres av Dee Dee Bridgewater, mens en låt skrevet og fremført av Ine Hoem ikke er det? Eller Silje Nergård? Da er vi inne på vokaljazzen. Men la oss ta instrumental-jazzen:

Klassifiserer Tord Gustavsen til jazz? Dette er ganske strenge komposisjoner. Eller hva med Nils Petter Molværs musikk? Greier du å plukke fra hverandre hva som er improvisert og hva som er komponert og produsert?  Og er det egentlig så interessant?

For om vi skal begynne å snakke om spillesteder, festivaler og støttepenger, er det virkelig så interessant å gjøre et poeng ut av hva som er komponert og improvisert? Eller hva som er jazz eller ikke? Det er jo ikke akkurat et kvalitetsskille mellom det ene og det andre, og jeg kan aldri i verden tenke meg at det spiller noen rolle for en lytter. Komponert materiale kan være like eksperimentelt og «smalt» som improvisert musikk. Til og med tonal musikk kan være utfordrende.

Så er det da det musikalske uttrykket du er opptatt av? Hvilke instrumenter som er i bruk? Hvilke harmonier? Atonalitet? Støy?

Det virker som det er svært viktig for Meaas Svendsen å understreke at jazz ikke er populærmusikk lenger. Hvorfor er det viktig å understreke? Hvorfor er det så viktig å lage skiller mellom sjangre, og å definere eksakt hva som er hva? Er det identitet vi snakker om her, eller støttepenger og spillesteder?

I år har festivalen flyttet ut av det flotte russiske teater, og flyttet inn i et telt på kaia rett ved Finnlands-båtene. Noe som nødvendigvis ikke har vært en braksuksess. Problemet er at når musikken er rolig høres lufteanlegget altfor godt, og utenfor kan man skimte både shopping-gale finner og et stort omreisende tivoli på full guffe.

Årets Jazzkaar ble avsluttet nå i helgen med Jan Garbarek Quartet, en manifestasjon av kvinnelige, estiske sangerinner og finske Jo Stance. Før det hadde man kunne høre band som Amadou & Mariam, Vigleik Storaas Trio, 12 Points plus (Kaja Draksler Acropolis Quintet, Elifantree og Metal-O-PhoNe), Statoil storband, dansk, tysk, franske Das Kapital og en rekke lokale band.

Jazznytts utsendte kom til byen i det konserten med den amerikanske bassisten Christian McBride ble avlyst, på grunn av en angivelig bilulykke… I stedet steppet den estiske pianisten Kristjan Randalu inn på kort varsel. Og strålende erstatning, fra en pianist man kommer til å høre mye fra i tiden som kiommer.

Deretter fikk vi møte en samling av ikke mindre enn fire estiske bassister + en trommis i konstellasjonen Aces of basses. Mange kan mene at to bassister kan være i meste laget, men fire ble faktisk helt i overkant. Selv om et par av dem, særlig Peedu Kass, som trakterte den akustiske bassen, og som er i ferd med å etablere seg som en internasjonal stjerne, og den unge, kvinnelige bassisten Mai Jögi, med fint og funky elbasspill, ga oss hyggelige øyeblikk.

Dagen etter så vi med forventning mot konserten med det nye altsaksofongeniet Rudresh Mahanthappa og hans band Samdhi. En konsert som var veldig ”førstemann til hundre”, men som hadde sine originale og interessante innslag innimellom.

Før det møtte vi nok et lokalt stortalent, pianisten Joel-Rasmus Remmel Trio. Et ungt band i landskapet hvor det finnes så uendelig mange pianister, men med originalitet og spilleglede vi innimellom frydet oss over.

Tingvall Trio (foto: Jan Granlie/Jazznytt)

Siste band ut denne dagen, var det svensk, tysk, cubanske laget Tingvall Trio. Martin Tingvall er en fantastisk pianist som har hele den svenske jazzpianotradisjonen inne, pluss Brad Mehldau og hele hurven av tekniske begavelser. Bassisten Omar Rodrigez Calva er oppdratt og servert til oss uvitende fra den cubanske tradisjonen og kan bassen ut og inn. Han minnet mye om Arild Andersen innimellom, spesielt i de partiene der han dro av gårde i fullt driv. Tyske Jürgen Spiegel fulgte de to på en fortreffelig måte. En slags nyutgave av e.s.t. på sitt beste (?) som jeg ikke kan fatte ikke er blitt mer lagt atskillig mer merke til. Festival-Norge – merk dere disse tre karene!

Lizz Wright (foto: Jan Granlie/Jazznytt)

Når den amerikanske sangerinnen Lizz Wright starter sin konsert med Neil Youngs flotte ”Old Man” (fra ”Harvest”) og gjør den utrolig vakre ”Silence” (fra debutplata ”Salt”) som første ekstranummer, så spiller det for så vidt ingen rolle hva hun fyller mellomrommet med. Og når dette serveres kun timer etter at man har sett 40 000 nordmenn og kvinner synge ”Barn av regnbuen” på Youngstorget hjemme, så er det ikke tvil om at klumpen kommer…
Men jeg kan love at det i mellom også holdt. Med et relativt nytt band, som har reist med henne i tre måneder, og som var rimelig godt samspilt, gjorde hun en av de flotteste vokalkonsertene jeg kan huske å ha hørt på flere år. Tradisjonelt, ja vel, men med en stemme som setter seg rett i ryggmargen. Dyp, sensuell, åpen, klar og grundig til stede i hver tone som blir servert.

Nå skulle selvsagt Jazznytt også vært bisitter til konserten med The Brand New Heavies, men siden jeg hørte dem for ti år siden, da de var ”brand, new”, valgte jeg å droppe dem denne gangen. De ”flunkende nye” er nok ikke like friske og fine lenger… Og det ville uansett vært tullball å høre mer musikk etter Lizz Wrights forestilling, så …

Siste dag startet med en mektig manifestasjon over Estlands mange kvinnelige vokalister. Med en kvintett som holdt rimelig bra kompstandard kom de på løpende bånd. Ikke alle holdt seg like strengt innenfor jazzformularet, men det spiller ingen rolle.

Anna Põldvee (foto: Jan Granlie/Jazznytt)

Av de ni  sangerinnene vi fikk med oss, var det tre som utmerket seg spesielt. Tallins egen Anna Põldvee med en original og fin versjon av Dolly Partons ”Joleen” samt ”Bang, Bang”, Liisi Koikson med en strålende vakker stemme, og selv om hun ikke sang en av mine favorittlåter,  fra eget reportuar, så holdt det i lange baner, og den av sangerinnen som vel har kommet lengst når det gjelder jazzutvikling, Kadri Voorand – eksperimentelt og morsomt, og utrolig energisk. En sangerinne vi vil høre mye fra i de kommende år.

Og da var det egentlig bare Jan Garbarek Quartet featuring Trilok Gurtu igjen. Featuring er mer eller mindre misvisende i denne sammenhengen, siden han rett som det er dukker opp som vikar for den faste trommeslageren Manu Katché. Jeg stilte med svært åpent sinn. Jeg hadde en ytterst god dag, og alt lå til rette for en hyggelig opplevelse. Men hvorfor ble det ikke slik? Jan Garbarek spiller jo både tenor- og sopransaksofon som en gud. Han skriver fine låter og han styrer bandet med sikker hånd. Problemet er faktisk musikerne han omgir seg med. Rainer Brüninghaus Roland PC 700SX er overfylt med corny 80-talls-synthlyder, Yuri Daniel spiller glatt fretless elbass som går dårlig sammen med Garbareks vakre saksofoner og Trilok Gurtu blir hengende på hæla og klarer aldri å kommunisere med Brüninghaus. Og det er synd. Skrekkelig synd. For jeg hadde virkelig gledet meg til å få en storveis avslutning på festivalen som satte et verdig punktum. Nå gjorde Jan Garbarek hva han kunne for å sette dette solide punktumet, men dessverre jobbet altfor mye mot han i kveld.

Så da er det et år til neste gang. Programmet i år var adskillig mer mainstream enn det har vært tidligere. Kanskje undervurderer Anne Erm og hennes stab publikum noe, men litt tøffere i trynet håper jeg de blir neste år.

På konsertfronten var Norge representert med Marius Neset Golden Xplotion, Solveig Slettahjell/Morten Qvenild og Trondheim Jazzorkester. I tillegg spilte Fattigfolket med nordmennene Gunnar Halle og Hallvard Godal på laget, hvor man ellers kunne få med seg jazz i alle tenkelige former fra (nesten) hele verden.

John Surman startet sin karriere midt på 60-tallet, og i tillegg til en aktiv egenproduksjon, flere av dem utgitt på ECM Records, har han deltatt på flere samarbeidsprosjekter med andre musikere, blant annet Mike Westbrook, Ronnie Scott, John Taylor, Chris Laurence, John Marshall, Jack DeJohnette og Terje Rypdal. I 2010 komponerte han et kritikerrost bestillingsverk til Vossajazz sammen med Karin Krog, og i januar 2012, sto han på scenen sammen med Tore Johansen under åpningen av Bodø Jazz Open i Bodø Domkirke.

Som komponist, har John Surman bidratt med en rekke verk både til forestillinger innen dans- og teaterverdenen, så vel som til filmlerretet. Selv om han har en solid kjærlighet til jazztradisjonen, er han ikke redd for å la seg inspirere av andre uttrykk og stilretninger, og flere av hans musikalske prosjekter strekker seg nærmest over i den klassiske begrepsverdenen.  Han har vunnet en rekke priser, blant annet Spellemannprisen sammen med Karin Krog i 1999 for platen Bluesand. Han har vært aktiv som instruktør og workshopholder, og er utnevnt til æresdoktor i musikk ved Plymouth University.

Bodø Rhythm Group er stolte og glade over at han har takket ja til å være Bodøs Bykomponist i 2012, og ser frem til spennende nykomponert materiale som skal urfremføres i Bodø gjennom tre forskjellige prosjekter. Første konsert er 25. april under konsertserien Sinus Session. I oktober blir det et unikt møte mellom John Surman, BRG og Bodø Sinfonietta i Bodø Kulturhus, mens det i desember settes sammen et ministorband til en konsert på Sinus.

Målsettingen for Bykomponistprosjektet, er å sørge for nykomponert materiale innen jazzsjangeren, samt sørge for at musikere og ensembler med tilknytning til Bodø, får jobbe med anerkjente komponister. I tillegg til å gi publikum i Bodø sjansen til å oppleve nykomponert materiale, søker Bykomponistprosjektet å gi inspirasjon og et musikalsk løft til både det profesjonelle og det semi-profesjonelle musikkmiljøet i byen.

BRG inviterte i 2008/2009 den nordnorske komponisten Frode Fjellheim til å være Bodøs Bykomponist. Gjennom fire konserter fikk BRG og lokale aktører presentere nykomponert materiale signert Frode Fjellheim. Bykomponistprosjektet ble i 2010/2011 videreført, da med pianisten Bugge Wesseltoft som komponist. Fire flotte konserter ble gjennomført i samarbeid med Bodø Sinfonietta, Bodø Domkor, Bodø Big Band og jazzfestivalen Bodø Jazz Open.

”I mine ører er Surman i besittelse av en av de vakreste og mest særprega tonene i både baryton- og sopransaksofonen sin. Den er så sterk og personlig, og med så djupe røtter at den aldri kan eller bør kopieres av noen andre.”  – jazzjournalist Tor Hammerø.

www.facebook.com/bodorhythmgroup | www.johnsurman.com

jefens ordre var klar og tydelig: «Mostly kommer til Victoria i slutten av februar – vi må ha et intervju med dem! Og du er den som skal gjøre det!» Det var en ordre, så her var det ikke rom for noe diskusjon. Og når redaktøren, sjefen, har talt, er det bare å ikle seg kampdressen og marsjere ut i krigen, så sier et gammelt jungelordtak fra Tigerens hjemstad.

Kontaktnummer? Treffpunkter? «Nei, det får du finne ut av sjøl!». Første spørsmålet som må besvares: Hvem er managementet for Europa-turneen? Følger de med på turneen? Jeg lokaliserer dem, et Wien-selskap har ansvaret. Den ansvarlige agenten har et navn, K. En kjapp e-post med forespørsel farer av sted mot Wien i god tid før bandet kommer til Tigerstaden, med mange åpninger for et intervju. Jeg venter, venter og venter. Fotografen blir utålmodig og vil ha avklaring. «Jeg trenger dagslys for å lage et forsidebilde.» Jeg blir stressa. Hvorfor svarer de ikke? Er det meg? Var jeg for anmassende?xxxxxxxxxxxxxx
Jeg purrer og purrer. Fortsatt intet nytt. Her holder definitivt ikke regla om at «Intet nytt er godt nytt»! Tvert om. Leser de ikke e-post? Men jeg må jo forberede meg til intervjuet, i alle tilfeller. Timer for å samle materiale. Hva har de sagt før? Hva gjorde de når? Jeg spør meg selv som så mange ganger før: Hvordan kunne man operere i denne bransjen før verdensveven ble en realitet? Mens jeg skaffer meg den nødvendige bakgrunnsinformasjonen husker jeg tilbake til fortida, til for tretti år siden da det var informasjonsjakt og ikke informasjonsseleksjon som var den kritiske innsatsfaktoren. Da journalistens oppgave var å gi harde fakta, fakta som dagens lesere lett kan skaffe seg selv. Den gang journalistens oppgave var enkel. Men jeg venter fortsatt på svar.

Dagen da de skal spille i Oslo nærmer seg. Fortsatt ikke svar. Bekymringen er stor. Endelig finner jeg et telefonnummer til management-selskapet – i Wien. Jeg ringer. Det ringer, … lenge. Langt om lenge tar noen telefonen. Sier bare «Hallo?», i et utålmodig ordelag, ikke mer. Jeg spør «Er det K.?». Nei, dette var P. «Jeg er opptatt, hva gjelder det?» «Kan jeg få snakke med K.?» «Hun er ikke her, jeg vet ikke hvor hun er. Jeg sitter i en annen telefon. Ring seinere.» Krasj! Jeg ventet, og ventet. Og ringte igjen. Intet svar. Ventet. Og ringte nok en gang. Intet svar. Dagen for konserten kom og timene gikk, og jeg hadde fortsatt ingen avtale. Fotografen maste. Redaktøren hadde ingen medfølelse. «Bare få jobben gjort! Men glem forsida. Jeg har fått noen fantastiske foto fra en shoot med Håkon Kornstad.» Sjekk ut forsida av dette nummeret av Jazznytt.

Det var da noe. Det var fem timer til bandet skulle på scenen. Fortsatt hadde jeg ingen avtale. Men jeg var i det minste frigjort fra det stressende kravet om dagslys. Jeg må bare prøve én siste gang, før arbeidstida i Wien er slutt. Jeg bare må prøve igjen. Før det er for seint. Slår nummeret; 0-0-4-3- osv. Denne gangen ringer det bare én gang. «Hei, det er J. Hva kan jeg hjelpe deg med?». «Jeg prøver å få tak i K. for å få hjelp til kontakt med Moppa et Co. De skulle være i Oslo og jeg trenger en intervjuavtale med dem i dag – nå.» «Dessverre har K. reist hjem. Men jeg skal ordne dette for deg. Jeg ringer tilbake om noen minutter.»

Og J. ringte tilbake etter et par minutter. «Møt opp på Victoria en time før konsertstart, så får du snakke med Moppa rett etter lydprøven, før konserten.» Lykkelig kunne jeg ringe fotografen og fortelle gladnyheten. Vi hadde avtalen.

Check: Bakgrunnsinformasjon? OK! Spørsmålsliste? OK! Opptaker? OK!
Check list completed? Check list completed!
Ready. Set. Go!

Bakgrunnsnotater
Vi var mange nikkere som nikket iherdig da Stuart Nicholson på midten av 1990-tallet hevdet at riktignok var jazzen død i Amerika, men den levde andre steder. At verdens jazzsentrum hadde flyttet til en ny adresse – til Norge, Kjæmpers Fødeland. Nicholsons tese støttet alle våre fordommer om utviklingen av amerikansk jazz på 1980-tallet, etter at avantgarden utover på 1970-tallet ble totalt marginalisert og 1960-tallets store nyskapere enten falt fra eller sluttet å dytte på konvoluttene.

Og hva var de unge løvenes svar til glamrock, hockey-sveis og en voksende tro på markedskreftenes spill? En totalt ikke-provoserende og stagnerende framføring av jazzhistorien som ikke utfordret noen fronter, som ikke fornyet musikken. Hvor musikken var tømt for sitt politiske innhold. Hvor all musikk som ikke passet inn i den store historien ble neglisjert og utdefinert. Dyktige musikere? Sikkert og visst, fantastisk dyktige, teknisk sett! Men hvor var sjelen, hvor var provokasjonene? Jazzen som musikksjanger, som estetisk virksomhet, ble gjort til en museumsgjenstand, hevdet vi.

Jovisst lå det en politisk hensikt bak dette. Gjennom dette kunne Marsalis et al. bruke jazztradisjonen som en ukontroversiell og nasjonsbyggende kunstform. Den var en amerikansk kunstmusikk med improvisasjon som det genererende historiefortellende elementet, med swing og blues. Den var afro-amerikansk og gjorde historien til Amiri Barakas (tidligere Leroi Jones’) «Blues People» til en helt vesentlig del av den amerikanske historien. Det var jo et bemerkelsesverdig paradoks her at den konservative Wynton Marsalis sto hånd i hånd med den gamle rabulisten, provokatøren og radikaleren Amiri Baraka. Samtidig var det en historiefortelling som var sterkt selektiv, noen former for jazz, noen utviklingstrekk var godkjente, mange andre ble definert ut. En selektiv kanonisering for å sikre den politisk korrekte historien.

Enda mer meningsløst ble det da jazzens plass som en amerikansk kunstform ble gjort til et spørsmål om politiske vedtak i Kongressen, som om en nasjonalforsamling kan beslutte kulturell status. I 1987, altså ikke 1984 som det kunne synes som, lukket Kongressen boka da de med datidens «newspeak» besluttet at «jazz has achieved preeminence as an indigenous American music and art form … [It] is hereby designated as a rare and valuable national American treasure … to make certain it is preserved, understood and promulgated». Tenk om Stortinget skulle beslutte at den norske springar-tradisjonen var en iboende norsk musikk og kunstform … og en nasjonal norsk skatt! Hadde det vært i 1887, så ville det kanskje vært tenkelig som del av nasjonsbyggingen, men ikke i 1987, og langt ifra i 2012. I dag er jo alle bevisst at den norske folkemusikken vokser ut av all-europeiske tradisjoner og påvirkninger.

Men heldigvis tok vi feil, vi nikkerne, av tilstanden i amerikansk jazz. Under den søte glasuren og lammende, politisk korrekte enigheten sydet og kokte det fortsatt, men det hadde liten eller ingen oppmerksomhet i den amerikanske offentligheten. Noe som heller ikke bidro til å bringe budskapet over dammen. Den amerikanske undergrunnen kom totalt i skyggen av ukritiske gjenfortellinger av historien om den amerikanske drømmen. Det som var den radikale, nyskapende amerikanske undergrunnen på 1970-tallet; hvor ble den av? Forsvant den, døde den ut, eller ble den globalisert? Jeg mener, Oregon? Amerikansk jazz? Nei! Europeisk kultur? Tja. Global musikkform? Ja!

Utover 1990-tallet ble det tydeligere og tydeligere; det skjedde noe i Amerika som den politisk korrekte fortellingen neglisjerte. Noe som var verdt å lytte til. Noe som fortjente at vi lyttet til det, oppmuntret det, på tross av dens manglende kurans i den amerikanske offentligheten. Ut av dette kom det mye. Mangefasettert. Chicago. New York. Utenom museet på Lincoln Center. Som også løftet opp arven fra 1950- og 1960-tallets undergrunn, men som tok den videre til et helt annet sted. Den spennende nye amerikanske jazzen er ikke den som snur ryggen til verden utenfor USA, men som omfavner påvirkningen fra den amerikanske, så vel som fra en global scene, og som erkjenner at jazzen i dag er et globalt musikalsk språk, en
global kunstform.

Tilstedeværelsen av denne undergrunnen førte til at studenten «Moppa» Elliott på jazz-linja på Oberlin Musikk-konservatorium i Ohiokunne møte studenten Peter Evans, som spesialiserte seg på barokk trompet spill. Ikke akkurat den mest sentrale jazzstaten i USA. Men hemmeligheten var at Peter Evans også hadde en jazzdrøm. Derfor var det der ny musikk ble skapt. Gutta dro til New York. På Manhattan School of Music møtte Moppa Jon Irabagon. Rocker’n Kevin Shea ble et bekjentskap gjennom Mary Halvorson, som vi her på berget kjenner fra hennes deltakelse i Anthony Braxtons trio, Kongsberg 2010. Som Gro Harlem Brundtland sa, alt henger sammen med alt.
TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: JAN GRANLIE
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 02:2012

Vi landet, heldigvis, før stormen satte inn for alvor, og fikk en hyggelig åpning av festivalen med lokale Henning Gravrok Band. Gravrok er en bauta i jazzmiljøet i Nord-Norge. Hans betydning for utviklingen av jazzen i Bodø er betydelig, noe vi fikk mange bevis for under åpningen i lavvoen midt på Torget. I bandet fikk vi bl.a. møte den dyktige gitaristen Børge Pettersen-Øverleir, i et litt rocka jazzuttrykk, som de fullsatte lavvoene satte stor pris på.
Deretter bar det inn i Bodø Domkirke for å høre trompeteren Tore Johansens bestillingsverk «Open Minds».  Johansen er bosatt i Bodø, men valgte å fokusere mye på utenbys og utenlandske musikere i dette verket. Saksofonisten John Surman er fremdeles en av verdens beste sopransaksofonister. Hans sirkelpustspill er kreativt og energisk, og han er hele tiden med på å binde sammen et slikt verk med sitt smil og entusiasme. Bassisten Palle Danielsson, hører vi ikke så ofte nå om dagen, noe som er synd, for det er ikke mange bassister som serverer et like solid komp i bunnen av et hvilket som helst band nå om dagen. Sangerinnen Sarah Riedel, er datteren til bassisten Georg, og har de seneste årene vokst til å bli en av de sterkeste stemmene i den skandinaviske vokaltradisjonen. Pianisten Vigleik Storaas kjenner vi som en solid komp- pianist, og en lyrisk og sterk solist. Fra det «lokale» jazzmiljø medvirket en meget opplagt og fintspillende Roger Johansen på trommer, perkusjonisten Finn Sletten (og sammen hadde de en avdeling som var morsom og interessant, som endte opp i kanskje verkets fineste og mest rytmiske del). I tillegg bidro gitaristen Finn Robert Olsen med fine, små innspill i det flotte verket. «Open Minds» inneholdt nydelige tekster av Nobelprisvinneren Thomas Tran-strömer, og musikken Johansen hadde komponert passet perfekt til tekstene. En nydelig konsert som ikke bør havne i Johansens arkiv etter denne førstegangsfremførelsen!

Derfra bar det over til Sinus for å høre en, i hovedsak, lokal hyllest til Tom Waits. Her er det viktig å trekke fram bandet, som kunne sin Waits-historie til fingerspissene, samt vokalistene Kjell Andreassen, Emilie Tverbak, Hilde Marie Kjersem, og bandlederen, gitaristen og vokalisten Ole Jonny Stensland. Fint, morsomt og en konsert lokalbefolkningen satte stor pris på.

Torsdagen hadde stormen virkelig satt inn. For Bodøværingen var det muligens som en vanlig bris, men for en «søring» med dagliglivet innenfor Ring 3 i hovedstaden, var det friskt nok.

Denne dagen fortsatte gratiskonsertene i lavvoen på torget med Hilde Marie Kjersem og gitaristen Christer Knutsen. Et fint sett som viste hvilken eminent sanger vi har i Kjersem. Sobert, intenst og vakkert. Og med Knutsen som perfekt sidemann, ble dette en stund som varmet.

Deretter bar det inn på Sinus for å høre trommeslageren Audun Kleive (bildet) solo. Vi har hørt Kleive gjøre noen solokonserter tidligere også. Sist jeg hørte ham i dette formatet var i Molde, hvor han nærmest spilte helakustisk. I Bodø var det mye elektronikk inni all trommingen, men det ble aldri kjedelig eller ensformig. Kleive er en eminent trommeslager. Hans oppfinnsomhet og bruk av elektronikken er strålende. Rytmisk føler jeg at han leker seg fram til nye og spennende kombinasjoner, og når han vandrer over til det akustiske, med mye bruk av visper, er han i sitt ess.

Deretter var det duket for fullt øs, og profesjonell konsertering på ypperste nivå. Jaga Jazzist vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å få den relativt enkle musikken til å bli energisk, tøff og medrivende. De figurerer som et profesjonelt rockeband på scenen, det meste er veldig innstudert, og den rocka attituden fungerer perfekt i en livesituasjon. Med brødrene Lars og Martin Horntvedt i spissen kjører de på med rocka riff og alt man kan ønske seg en slik kveld. Av de andre «solistene» trekker jeg mer enn gjerne fram trombonisten Erik Johannesen og keyboardisten Øystein Moen, ved siden av saksofonisten og bassklarinettisten Lars Horntvedt som de som sto fram mest til stunden jeg var til stede. I den lille timen spilte for øvrig Mathias Eick kun bass, så om han tok fram trompeten etter at jeg hadde forlatt den overfylte klubben, vet jeg ikke. Men morsomt var det. Publikum likte det de fikk, og trøkket var akkurat slik det skal være på en Jaga-konsert.

Festivalens andre bestillingsverk var satt i scene av pianisten (og festivalsjefen) Jan Gunnar Hoff. Etter suksessen med verket «Pictures» under Musikkfestuka i 2011, gikk han i år et skritt videre og inviterte likegodt den danske perkusjonisten Marilyn Mazur, den svenske bassisten Anders Jormin og vår egen trompeter og vokalist Arve Henriksen til å delta på årets prosjekt, «Living». Jan Gunnar Hoff er utvilsomt en pianist og komponist med den klassiske musikken nært hjerterota. Etter konserten satt vi igjen med inntrykket av at musikere sørpå lager låter, mens her oppe lager de sanger. Og dette er Jan Gunnar Hoff et utsøkt eksempel på. Hans komposisjoner er gjennomgående sangbare, noe vi fikk bevis på fra Arve Henriksens vanvittig vakre vokal. I tillegg bidrar han med et utenomjordisk vakkert trompetspill, som er så typisk Henriksen og som ingen gjør ham etter. Når man i tillegg har alliert seg med en av verdens mest lydhøre bassister i svenske Anders Jormin og perkusjonisten over alle perkusjonister, Marilyn Mazur, så skal det mye til å gjøre dette til noe annet enn en suksess. Riktignok er låtene (ehh: sangene) til Hoff sangbare og til tider enkle, men med et sånt lag i bakhånd, så blir dette usigelig fint. Særlig mot slutten av konserten slapp de fire seg løs, og leverte musikk som var vakker, interessant og nesten legendarisk. Nok et bestillingsverk som bør få flere framførelser enn denne i Bodø!

Deretter var det mimretime (eller «Husker du?») med den amerikanske gitaristen Larry Carlton Quartet. Med bakgrunn fra bl.a. Joni Mitchells «Court and Sparks»-periode og Steely Dan, pluss et tusentalls studio-oppdrag på den amerikanske vestkysten, visste vi godt hva vi fikk, og vi fikk det – i bøtter og spann. Jazznytts utsendte forlot konsertarenaen etter tre låter og plasserte seg godt i utkanten av lydbildet, noe som fikk musikken til å føles som helt streit barmusikk, hvis du skjønner hva jeg mener. Musikk som glir inn i ene øret og renner ut av andre. Ikke veldig interessant og nyskapende, men heller noe som har låst seg fast i 80-tallets jazz-smooth-avdeling og som ikke beveget en eneste kalori hos undertegnede.

Festivalens siste dag var preget av gratiskonserter rundt på byens kafeer og servertingssteder. Med fulle hus overalt av et publikum som ikke frekventerer byens jazzarrangementer til daglig, og med hyggelig ettermiddagsjazz fra lokale musikere, var dette en kjempeidé som flere festivaler bør kunne adoptere. Her får man jazzmusikk ut til folket på en veldig fin måte uten å drive «oppsøkjande teater».
På kvelden var det tre konserter for det yngre publikum, hvor vi fikk med oss det fine Trondheimsbandet Your Headlights are On (med bl.a. Anja Laurdal på keyboards og Hans Hulbækmo på trommer), som spilte en slags oppdatert «syrerock». Deretter samlet Bodø Big Band, med gjestesolistene Marit Sandvik og JODDSKI (!) folket til champagne og høflig konsertering. Fine arrangementer av bandleder Henning Gravrok og et mer enn habilt storband i strålende form.

Så ble festivalen avsluttet med perkusjonisten Finn Slettens salsaprosjekt, Slettens Merengue – et band med det som kan krype og gå av dyktige musikere med base i Bodø, pluss gjestesolist Marilyn Mazur. I et lokale som minnet i overkant mye om danskebåten, og med et publikum som hadde fått på seg finstasen som om man skulle ut og svinge seg om bord på vei fra Oslo til Fredrikshavn. Bandleder Sletten gjorde på 90-tallet en studietur til den Dominikanske Republikk i Karibia. Og i bagasjen hjem hadde han musikken til Juan Luis Guerra, en av Latin-Amerikas mest populære artister. Hjemme i Bodø samlet han byens ledende musikere i prosjektet Slettens Merengue. Med vokalisten Terje Nohr Dalen som frontmann og vokalist (på nordnorsk!), fikk vi fine bidrag fra de fleste musikere, hvor vi spesielt merket oss trompeterne Tore Johansen og Børre Birkeland, altsaksofonisten Frode Nymo, gitaristen Finn Robert Olsen, og ikke minst, gjestesolist Marilyn Mazur.

Bodø Jazz Open er en intim, hyggelig og interessant festival. Allerede på denne andrerunden kan vi fastslå at dette ble en fortjent suksess som bør følges opp og bygges ut. Likevel vil vi håpe at arrangørene ikke gjør festivalen for stor. Den fungerer veldig fint som den er.
TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Ideen bak festivalen er at unge musikere fra mange land skal treffes, vise seg fram og lære av hverandre. I tillegg har festivalen rundebordssamtaler hvor man diskuterer aktuelle problemstillinger rundt det å være jazzmusiker og jazzprodusent. I år var temaene media og publikumsutvikling.

Men hovedsaken er alltid musikken. Fire dager med tre band hver kveld i det fantastiske Casa da Música, med fullt hus nesten hele tiden og høy stemning.

I år startet man med det finske band-et Big Blue, som for ikke lenge siden slapp sin plate «Big Blue» på det italienske selskapet CamJazz. Dette er et band som har spilt sammen i 15 år (!), og som spiller moderne akustisk jazz med røtter til bebopen og dets like. Et sammensveiset lag, med trompeteren Kalevi Louhivuori og trommeslageren Joonas Lepanen, som de to musikerne som markerte seg sterkest. Trompeteren minner mye om Kenny Wheeler og Enrico Rava, men det er tydelig at han også har hørt på flere norske trompetere fra de senere årene. Fine komposisjoner, bra solister, men litt kjedelig i lengden.

Det irske bandet Thought-Fox med vokalisten Lauren Kinzella hadde tilløp til noe, men det ble veldig akademisk og «flinkt» uten å berøre. Altfor mye scatsang og kjedelige melodier til at vi lot oss fascinere.

Fra Gent i Belgia kom trioen De Beren Gieren, som vi tidligere skrev om fra Belgian Jazz Meeting i fjor. En ytterst smakfull og kreativ pianotrio, som jeg synes trekker pianotrioformatet et lite skritt videre fra endel andre lignende band. De tre musikerne, Fulco Ottervanger – piano, Lieven Van Pee – bass og Simon Segers – trommer, spilte tett og fint og hadde ting å melde gjennom hele sitt 50 minutters sett. Dette er en trio som bør følges med argusøyne framover, og som raskt kan bli en av de ledende pianotrioer i Europa. Mer Helge Lien trio enn e.s.t.

Andre dag startet med det lokale (portugisiske) bandet til bassisten Hugo Carvalhais. En kvartett som spilte sammen i dette formatet for første gang. De er opprinnelig en trio med bass, piano og trommer, men til 12 Points hadde de fått med seg saksofonisten Liudas Mockunas fra Litauen, noe som gjorne denne konserten til en fin opplevelse. Trioen var litt ensformig, med klare referanser til Paul Bley og hans likemenn, men med Mockunas heftige saksofoner i front, ble dette en flott forestilling.

Den italienske pianisten Livio Minafra kom for å gjøre et solosett. Og den som har hørt landsmannen Stefano Bolani, vet akkurat hvordan dette låt. Mange morsomme historier mellom låtene, heftig teknisk spill og mye lek på, i og utenfor pianoet.

Det britiske bandet World Service Project spiller slik unge britiske band med tanker om en viss kommersiell suksess gjør (jfr. Band som Polar Bear, Acoustic Ladyland, Trio VD etc). Rocka, tett opp mot heavyrock, og med improvisasjon og jazza tilnærming.
Dag tre åpnet med den polske saksofonisten Maciej Obaras kvartett. En dyktig og energisk altsaksofonist som kan hele jazzhistorien, som er en tekniker av rang og som klarte å dra de andre musikerne med i en morsom og intens, liten time.

Oktetten Divanhana fra Sarajevo, spiller folkemusikk helt på grensen til at det ikke ville passet inn i et jazzkonsept som dette. Men den 18-årige sangerinnen Leila Catic reddet konserten med sin nydelige stemme. I bandet hadde hun med både trekkspill og klarinett, så det er mulig dette ikke var noe for jazzpolitiet, men vi likte det vi hørte. Litt fadoaktig (noe som passet perfekt i Porto), litt cabaret og litt balkan blandet sammen og trukket sammen av Catics fantastiske stemme. Et navn og merke seg!

Det franske bandet Actuum, var akkurat så fransk som det skulle være. Intelektuelt så det rakk, og veldig selvhøytidelig og intrikat. Det er ingenting feil med det, i utgangspunktet, men jeg syntes ikke disse hadde nok erfaring og kunnskap til å mestre den vanskelig oppgaven det er å gjøre denne typen musikk.

Siste kveld var viet de mer popaktige jazzuttrykkene. Det startet med Berlin-baserte Schneeweiss und Rosenrot, kanskje det mest renomerte bandet på dette årets 12 Points. Med sangerinnen Lucia Cadotsch og pianisten Johanna Borchert i front for den svenske bassisten Petter Eldh og trommeslageren Marc Lohr, ga de oss flere bevis på at denne litt «lettbente» jazzformen også kan ha utsøkte elementer. Alle musikerne kommuniserer nærmest perfekt, de har masse originale og gode ideer, og med bassisten Petter Eldh på laget, så kan det nesten ikke gå galt. Kanskje 12 Points beste konsert i år.

Det norske bidraget i år var duoen Machine Bird fra Bergen. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor akkurat dette bandet ble valgt som norske representanter i år, med en musikk som ligger og vaker i landskapet til gamle Ken Dang og Bel Canto. Både Marte Eberson på diverse lyder og keyborards og Maria Skranes – vokal og diverse lyder, er dyktige studenter ved Griegakademiet i Bergen, men jeg tror de trenger et par år til på baken før de har et helt konsertkonsept inne. Innimellom var det nyskapende, originalt og rytmisk fint, men både tekstmessig og over tid holdt det ikke helt musikalsk.

Det danske bandet Girls in Airports avsluttet årets festival. De har en relativt ny CD ute, som ikke fikk altfor god medfart i forrige Jazznytt, og mye av det som ble skrevet der kom enda klarere fram i livesituasjonen. Dette er et band som prøver å være utrolig hipt. De passer nok bedre i en café med 17 forskjellige kaffetyper på menyen, enn i en tradisjonell jazzklubb, for dette er musikk som passer sammen med en farget drink med paraply, dannet rikt selskap og altfor dyr champagne. I Sverige ville man kanskje ha kalt det Stureplan-jazz eller lignende, og det oser bedre borgerskap lang vei. Noen hevdet at det var mye etiopisk jazz i det, noe jeg ikke klarte å oppfatte. Men det kan jo også være noe med meg…

Ellers var det jamsessioner hver natt til den lyse morgen. Båttur på elven, karneval i byen og sol og sommer, selv om det var i midten av februar.

Kanskje det mest positive med denne festivalen, er at man booker band som så godt som ingen har hørt om før, som publikum gjerne vil sjekke ut, og derfor strømmer de også til og fyller hver krik og krok. Festivalsjef Gerry Godley har klart å skape en nysgjerrighet rundt konseptet som trigger publikum, og på flere av de årlige festivalene har han (og hans dyktige stab) klart å få et perfekt og lyttende publikum.

Neste år på samme tid er det tilbake i Temple Bar-området i Dublin. Jeg tror ikke vi kan forvente det samme fine været, men at det kommer til å bli en interessant festival, er jeg overhodet ikke i tvil om. I’ll be there!
TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

- Når kom fascinasjonen for opera?
- Den kom da jeg var i New York i 2009. Jeg hadde egentlig ikke hørt noe særlig opera før dét, men jeg husker jeg lastet ned en Jussi Björling-plate nærmest for syns skyld i 2005. Jeg må ha vært spesielt åpen for noe «nytt» den gangen i New York, da en kompis tok meg med på Metropolitan-operaen. Jeg ble helt bergtatt av et av verdens beste orkestre og digre stemmer uten mikrofon som sang for 4000 mennesker, men jeg tror også at jeg ble slått av diverse storslåtte kulisser, hester på scenen og rett og slett glitter og stas!

- Kva var det med hesten på scena som ga deg sånn kick?
- Prøv å spille på små undergrunnsbarer i New York i tre måneder selv, med ræva lydforhold, tre mennesker i publikum, og hvor alt er «awesome» og «great» uansett. Da skal jeg love deg at en hest på scenen en gang i blant kan være en herlig opplevelse.

- Men har du hatt interesse for opera som lytter tidligare?
- Nei, jeg skjønte aldri helt hvorfor noen sangere har en vibrato som går over en halv oktav, hva som var så flott med dét liksom. Det skjønner jeg fortsatt ikke, men til gjengjeld har jeg hørt noen fantastiske stemmer nå, blant nålevende sangere, men kanskje aller helst fra operaens gullalder. Nevnte herr Björling, som mange kanskje kjenner gjennom «O helga natt» har et eller annet som griper deg på samme måte som Coltrane, noe inderlig, upolert, ærlig… Caruso og noen av de gamle italienske gjør samme nytten. Kirsten Flagstad…

- Kva var det som skjedde når du da gikk frå å digge det som publikum til å tenke at dette ville du vere en del av?
- Jeg tror det var noe som sa meg der jeg satt, og jeg kom tilbake til Metropolitan minst tre ganger samme uke, at dette kunne jeg også få til. Jeg drev jo litt med skuespill, teater og var med i musicals da jeg var barn, kanskje var det dét jeg savnet? Men mest av alt var det nok tilfeldigheter; uka etter bidro jeg på et typisk «artsy fartsy» Brooklyn-kunstblad-event. Redaktøren var en av de unge, fremadstormende kunstnerne i NYC, og han hadde satt sammen smørja denne kvelden. Konserten skulle begynne med en operasangerinne akkompagnert av generisk støymusikk fra macen hans, mens han drakk Jack Daniels og røyka en joint. Så gikk det over i en mer performance-aktig fase, der han tegnet krittringer rundt føttene på den stakkars sangerinnen, samt dyppet bilder i et spann med sort oljemaling og hang dem opp på en tørkesnor. Så ble det gitt tegn til at jeg skulle entre scenen, og jeg måtte spille solo mens han satt inni et piano og klimpret på strengene, uten nevneverdig øre for samspill, for å si det sånn. Det ble raskt klart at både operadama og jeg var rasende, og sammen stakk vi fra hele driten, inn til Manhattan og åt en bedre middag, og avtalte å møtes neste dag og gjøre en duett med saksofon og sang. Da vi så sto der, gikk det opp for meg at jeg heller ville synge enn å gjøre nok et sånt «crossover-prosjekt-der-jazzmann-lefler-med-annen-musikk-fordi-han-er-så-jævla-åpen». Jeg tror jeg har hatt lyst til å jobbe med ikke-kontemporær klassisk musikk lenge, men ikke sett helt hvordan, med et instrument laget i 1890. Nå fikk jeg nummeret til sanglæreren hennes, og morgenen etter befant jeg meg i dennes studio på Upper West side.

Når i prosessen begynte du å tenke seriøst på dette med å studere det, og å ville framføre det?
- Sanglærer Pamela har ildrødt hår og scenesminke, og alle verdens operalibrettoer i bokhylla bak pianoet. Nå spurte hun meg hva jeg ville gjøre, hva slags repertoar jeg ville synge. Jeg sa at jeg ikke kunne noe om opera, men at jeg gjerne ville synge det. Så vi begynte den aprildagen i 2009, helt fra scratch med «gagaga» og «brrrrr» og «bibbelibopp», og prøvde å finne ut hva som var stemmen min. Jeg fikk en antikk baryton-arie å jobbe med til neste gang, og alt var nytt og spennende. Jeg rakk vel tre-fire timer før jeg skulle hjem til Oslo, men så kom jeg igjen i juni og hadde flere timer og var blitt tenor med høye toner. Da sa hun at hun så for seg at jeg kunne leve av dette hvis jeg ville. Og da gikk det vel en slags liten «faen» i meg, og jeg begynte å se meg rundt, sondere terrenget så og si, og satte meg et mål om at jeg skulle søke operahøgskolen året etter.
TEKST: ØYVIND SKARBØ FOTO: ERIK BURÅS
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 02:2012

Vi oppdager raskt at å gjøre intervju ved hjelp av en opptaker i baren blir en umulighet. Derfor trekker vi 11 etasjer nedover, og finner oss en plass utenfor spisesalen og lokalet hvor Finn Sletten skal lede sitt store merengue- og salsaband senere på kvelden. I et lokale som minner mer om «Danskebåten» enn et typisk nordnorsk festlokale, lar vi båndet gå…

Før vi treffes har jeg vært inne på internett og hentet ut den imponerende CV-en til Jan Gunnar. Her kan man lese at han tok klassisk pianoundervisning fra han var ca. 12 år. Han gikk på lærerskolen i Bodø og Bergen i 1977 og 78, før han begynte på Jazzlinja i Trondheim i 1986, hvor han ble undervist av pianisten Terje Bjørklund. Han har tatt privatundervisning med Harold Danko, Django Bates og Andy Laverne i New York og London i tre perioder, og han studerte komposisjon ved Norges Musikkhøgskole 2001/2002.

Jan Gunnar har vært frilansmusiker i Bergen, Oslo og Trondheim siden 1979, og startet sin profesjonelle karriere med et engasjement ved Den Nationale Scene i Bergen. Han debuterte på Ad lib jazzklubb i Bodø med egen jazztrio allerede i 1976, og han har spilt med svært mange ledende artister innen jazz og rytmisk musikk opp gjennom årene. Han var på turné for Rikskonsertene fra 1983 og til sammen har han skrevet ca. 170 verk for jazzband, kammer-orkester og andre besetninger, og har lang erfaring som pedagog. I 1992 avholdt han debutkonsert under Festspillene i Nord-Norge med framføring av en suite i 4 satser. Debutplaten «Syklus» kom året etter på selskapet Odin. Han har hatt egen gruppe, «Jan Gunnar Hoff Group», med musikerne Tore Brunborg/ Knut Riisnæs (saksofoner), Per Jørgensen (trompet), Audun Kleive (trommer) og Bjørn Kjellemyr (bass) siden 1993. Bandet fikk et gjennombrudd på Vossa Jazz i 1995 og har siden markert seg sterkt på klubber og festivaler. De har gjort turneer og festivaljobber i Norden, de spilte på London Jazzfestival i 1996 og i Paris i 1999. I 1996 gjorde de en TV-sendt EBU-konsert fra Moldejazz, samt at de gjorde et samarbeid med Pat Metheny i Molde 2001. Jan Gunnar Hoff har gitt ut fem soloplater, den siste, «Magma» feat. Mike Stern, ble utgitt i april 2008 på Grappa. Hoff har også gitt ut «Jungle City» med trioen «Acuna/Hoff/Mathisen» (Alessa, 2009), samt medvirket på plater med Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Tore Johansen, Ove Bjørken m.fl.

For jazzmessen «Meditatus» fikk Hoff en Edvardpris fra TONO i 2005. Verket ble gitt ut på plate med Jan Gunnar Hoff Group og Bodø Domkor i 2007 (Grappa) og har vært framført i Canada, Island, Latvia, USA og en rekke steder i Norge.
TESKST OG FOTO: JAN GRANLIE
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 02:2012