Neste på i Røkeriet var Bergen Big Band, denne gangen med den britiske saksofonisten Andy Sheppard i førersetet. Andy Sheppard ble bedt av Vestnorsk og BBB om å skrive ny musikk for ensemblet. Resultatet ble verket «Bump 5250», og ble urframført i går kveld under Nattjazz. I følge komponisten refererer navnet antall hjerteslag en gjennomsnittlig tilhører ville ha i løpet av framføringen. Navnet viser seg å være misvisende. I det sluttakkorden toner ut over Røkeriet kalkulerer vi oss kjapt fram til at gjennomsnittlig antall hjerteslag er snaut 5700. Enten burde verkets urframføring omdøpes til «Bump 5250 Version 5700», eller så forutsetter det enten et ekstremt veltrent publikum eller tilhører med en alvorlig diagnose av hypotensjon.

Verket var spennende og variert, og BBB fikk virkelig framført hvor godt dette bandet er. Spesielt vil vi framheve Ivar Kolves vibrafonsolo mot slutten av verket som virkelig satte følelsene i sving. Jeg forutsetter at dette kommer på ei plate snart. Og at konsertscener i inn- og utland tar på seg kostnaden med å få BBB og Sheppard til å framføre det til et videre publikum enn det som var tilstede i Røkeriet denne kvelden.

For øvrig er det et gedigent paradoks at Kultur-Norge har råd til fem–seks permanente symfoniorkestre, med fast ansatte musikanter, men det er umulig å få med seg kulturmyndighetene på at det burde være like selvfølgelig å ha fast og statsbudsjett-forankret finansiering av jazz-ensembler som TJO, BBB og Denada. Hallo, Tajik, nå må du våkne.

I Sardinen stilte den amerikanske gitaristen Mary Halvorson med sin egen trio. Dette var første gangen jeg fikk anledning til å høre henne med sitt eget band. Og for et fyrverkeri av en konsert det ble. Halvorsons egne komposisjoner, framført med et fri-improvisatorisk rammeverk. Dette vil vi høre mer av. Spesielt bør man merke seg trommeslageren i bandet, unge Ches Smith. Han kom til konserten tydelig merket av en alvorlig jetlag, men det skulle ikke mye Red Bull til før han var i gang. Pushe, holde tilbake, provosere, respondere.

Samme sted ble kvelden avsluttet med den unge britiske trioen Troyka. Gitar, trommer og Hammond B3. Forhåndsomtalen var ekstremt positiv, jeg hadde hørt fra flere steder at dette var det nye store i britisk jazz. Skuffelsen var derfor stor når musikken framsto som tradisjonell og kjedelig. Vi gikk fort derfra.

I «black box-en» Studio var det denne kvelden satt opp to norske duoer. Først ute var Stein&Mari, Stein Urheim på gitar, vokal og elektroniske effekter, Mari Kvien Brunvoll på vokal og effekter i massevis. Programmet omtaler duon med karakteristikken «Delta-blues med sjøstøvler og sarong». Og det kan være like godt som noe annet. Deler av materialet er nesten tradisjonelt appellerende, men oppå, under, bak og foran, dette legges effekter. Til tider kan det kanskje bli i overkant mye effekter uten at jeg som tilhører oppfatter at det er noen ide om framdrift og utvikling. Men engasjerende er det.

Neste ut var en duo-debut. Eva Bjerga Haugen og Jarle Vespestad duo. Trommer og vokal. Et tommelpiano og et leke-piano á la John Cage. Vakkert, medrivende, sårt og oppglødende. Eva Bjerga Haugen sang deler av programmet i fransk chansons-tradisjon med en innlevelse og tekst-fordrag som om hun ikke skulle gjort noe annet hele sitt liv. Jarle Vespestad vet vi er god og mangesidig. De to «snakker» sammen som om dette duo-prosjektet er gammelt nytt. Men det er altså utrolig nok helt nytt. Dette må utvikles videre!

Fredag 24. mai – Dag
Fredagen opprinner med sol, masse sol, og endelig god norsk sommervarme. I dag skal nøtteskallene tur ut i den bergenske skjærgården. Båt ut til Ole Bulls lapskaus av en residens ute på Lysøen. Vi ankommer etter en liten times båttur til dette sommerparadiset som Ole Bull fikk bygget etter at han kom tilbake til Norge etter fadesen i USA med etableringen av Oleanna. Huset med sin sammenblanding av stilarter fra nær og fjern, fra her og der, satt sammen som en postmodernistisk lapskaus, lenge før postmodernismen, til og med før selv modernismen, ble født.

I følge vår guide skyldes husets utforming at Ole Bull ønsket at huset skulle omfatte elementer fra alle de steder i verden han hadde spilt. Derfor mauriske buer, David-stjerner, m.m. Og på toppen kroner en russisk løk-kuppel!

I dag er nøttenskallene på tur sammen med en gruppe fra Festspillene. Showcasene i dag er derfor et blandet ett. Duoen Eivind Holsmark Ringstad og Natalia Papova framfører Christian Sindings «Suite på gammel måte» for violin og klaver. En tradisjonell, men allikevel en framføring som får fram spenningene i dette verket.

Tradisjonelt er ikke en karakteristikk som kan brukes på det neste prosjektet. Nils Økland på violin og hardingfele og Sigbjørn Apeland på harmonium og klaver. Musikken er basert på deres siste ECM-utgivelsen «Homage á Ole Bull». Apeland spilte første del på Ole Bulls harmonium, eller trå-orgel, som igjen er i flittig bruk etter å ha stått nedlåst i nesten hundre år. De to starter med en fri improvisasjon for harmonium og hardingfele som dessverre aldri blir å høre utenfor hukommelsen til de som var til stede. De avsluttet sitt program med en moderne, frisk og morsom versjon av Ole Bulls «Et Sæterbesøg». Dette gir mersmak.

Tekst og foto: Johan Hauknes

For etter at fjorårets festival flyttet inn til Vågsbunnen er årets festival tilbake hjemme. Etter å ha brukt opp vel anvendte 110 millioner kroner er USF ombygd og framstår som et mye mer anvendelig og tilrettelagt kulturhus. Spesielt må vi trekke fram her, den totale ombyggingen av det gamle rommet Røkeriet, som tidligere framsto som et nedslitt råbygg. Dette er i dag blitt til et moderne konsertlokale, med en akustikk som er hinsides mye vi har hørt, selv i konsertsaler som har vært bygd fra grunnen med tanke på musikk-framføring. Jeg blir overhodet ikke overrasket om det om ikke lenge kommer artister strømmende til Bergen for å gjøre live-opptak i lokalet. Jazznytts utskremte overrakte gratulasjoner til Nattjazz, til Anniken Huitfeldt, og til USF-sjefen sjøl, Jon Tvilde.

Første møtet i det nye Røkeriet var med Dee Dee Bridgewaters (bildet) Bille Holiday-prosjekt. Det er en stund siden plata «To Billie with Love» kom ut, og hun har vel vært rundt hele verden snart med prosjektet, men denne kruttønna av ei dame er ikke gått lei av det. Tvert om, denne dama er som god ost, den blir bedre og bedre jo eldre den blir. Noe som også spritet opp konserten for oss som kjente dette materialet hennes fra tidligere, er at hun gjorde like mye til en Abbey Lincoln tribute konsert som til Billie Holiday. At kvartetten bak henne til tider ikke helt holdt det samme nivået og slet litt, greide ikke å redusere det positive inntrykket.

Neste runde i samme lokalet var Mike Stern og Bill Evans’ sin kvartett, med Tom Kennedy og Dave Weckl. Jeg har tidligere vært helt åpen på at jeg overhodet ikke er noen fan av de to lederne av bandet. Mye av det de har gjort etter at de var med i Miles Davis’ band mot slutten av dennes liv, finner jeg ulidelig kjedelig. Men gutta overrasket meg positivt denne gangen. Kanskje var det akustikken i lokalet som gjorde det, men for første gang med disse to opplevde jeg musikken som mer medrivende, som mer engasjerende. De åpnet for en musikalsk dialog med publikum som jeg ikke lenger trodde de greide, en dialog som tillater en mer aktiv lytting fra publikums side.

Ellers ble kvelden delt mellom

• Ole Marius Sandbergs kvartett, med Eirik Hegdal, Erlend Slettevold og Stein Inge Brækhus, som var drivende, moderne og sterkt,
• Den unge trioen Hollyboo som vant Vestnorsk Jazzsenters Jazz i Sikte-pris i 2010. De er dyktige musikere og kommuniserer rimelig godt, men musikken blir raskt litt enstonig.
• Espen Eriksen Trio, som er rocka, følsomt, alt etter som. De holder seg fortsatt i stor grad til musikken frå deres siste skive.

Torsdag 23. mai
Andre dag opprinner og Nutshell skal på tur. Til Troldhaugen, til Edvard og Nina Griegs sommervilla like utenfor Bergen. Etter en guided tur, hvor vi ble fortalt at den lille store komponisten, som var kun 152 centimeter høy, hver dag viste bakenden til Beethoven i sin lille komponist-hytte. Grunnet hans fysiske størrelse satt han ved klaveret på en komplettutgave av Beethoves piano-sonater for å kunne arbeide.

Like i nærheten av Troldhaugen hadde Vestnorsk Jazzsenter fått lov å bruke et privathjem til presentasjonen av dagens to show-cases. Kanskje en refleksjon over Edvard og Ninas private framføringer i nabohuset?

Først ute i dag var Mats Eilertsen Trio, med Thomas Dahl på gitar og Olavi Louhivuori på trommer. Musikken de framførte var fra kvintett-skiva «Skydive», men framsto som mye klarere og friskere i dette trioformatet. At Mats og Olavi er et dynamitt-par visste vi. Men med Thomas Dahl er dynamitten blitt til et nukleært missil. Denne nedskalerte trioen, out of the quintet som Thomas introduserte den innledningsvis, hører vi mer enn gjerne mer av.

Andre ut var Karl Seglem, med Andreas Ulvo på keyboards, Kåre Opheim på trommer og Sigurd Hole på el-bass. Det er alltid en glede å lytte til Karl, men jeg lurer på om ikke formatet på maks 30 minutter å presentere seg på ble litt for trangt for den godeste Seglem. Variasjonsspekteret i hans musikk kom ikke tydelig fram, det kunne derfor framstå for de av det utvalgte publikum som ikke kjente ham fra før som noe ensformig. Andreas Ulvo er som alltid god å høre på, denne gangen hovedsakelig på el-piano, og Kåre Opheim viste seg som en oppfinnsom og som en musiker som er sprell levende tilstede i musikken.

Tekst og foto: Johan Haukes

Været er varmt denne tirsdagskvelden, men det er fortsatt mulig å trekke en del folk til Mir for å høre på fri-improvisert musikk. De kommer for å høre den unge trioen Monkey Plot og veteranene The Electrics, begge skal ha slippfest for sine nye LPer denne kvelden. Ingen av bandene har fått vinylen enda, noe det musikertunge publikummet tar med stor ro.

Først ut er Monkey Plot, en gitar-trio som har gått i samme klasse på Norges Musikkhøgskole i fire år. Tidligere spilte de elektrisk, men nå er bråkete el-gitar byttet ut med skramlende kassegitar, og da må trommer og bass dempe seg. Dette er et smart valg som gir mange impro-klisjeer nytt liv. Sjelden hører du så engasjerende impro-koking, så lyttervennlige takras og såpass organiske klangflater fra et ungt impro-band. Selvfølgelig fordi det er bra spilt, men mest fordi du sjelden hører dem i et så neddempet og oversiktlig lydbilde som denne akustiske besetningen krever.

De vanlige impro-landskapene blir blandet ut med konkrete trommegroover og klare grunntoner. Det låter grønt og organisk, noen ganger mistenker du dem også for å være et Tinariwen-coverband i skjul. Det krever en utrolig årvåkenhet og trygghet på sine medmusikere for å få denne sårbare samspillsformen til å fungere, og hos Monkey Plot sitter det støpt hele tiden.

Allikevel sitter jeg igjen med følelsen av at denne gjengen kommer til å bli enda mer spennende å høre på om noen år, når de tør å bryte litt opp i den organiske flyten som de trives så godt i. Det kan virke som om de har funnet en formel som funker, og er litt redde for å ta sjanser med den. Det er egentlig en ærlig sak, men jeg tror musikken hadde kledd litt mer kant og et par klarere brudd. Det skaper definitivt særpreg, sjelden har jeg lyst til å bruke ordene “sommer” og “fri-impro” i samme setning. Det får jeg av Monkey Plot.

The Electrics står for langt mer tradisjonell frijazz. Selv om det er mer luft, glissandoer og preparering enn vanlig linjespill i blåsen. Og det er noe denne gjengen virkelig kan. Jeg gjetter at dette er en Electrics konsert helt på snittet, men allikevel får man det man betaler for: Fire ulike stemmer som diskuterer og blir enige, haugevis av interessante kjedereaksjoner, hard sving, hele det dynamiske spekteret fire mann greier å skille mellom.

I tillegg får du unikumet Axel Döner, som får lov til å spille så svakt han kan på trompeten sin etter at han har tatt et skritt nærmere publikum. Og kanskje Europas mest entusiastiske fri-trommis Raymond Strid, som fyller hvert minutt med minst fire ideer som aldri slår ihjel hverandre. Det må være en drøm å spille med den fyren, han bidrar alltid med årvåken kreativitet. Noen ganger slipper også den canadiske bassisten Joe Williams til, da fyller han rommet med tjukk og deilig basslyd som får meg til å tenke på Way out West-plata til Sonny Rollins. Det er et kompliment.

Bandleder og treblåser Sture Ericson vet akkurat hva han driver med. Det gjør alle andre også, jeg angrer ikke på at jeg brukte årets første sommerkveld inne på Mir.

THE ELECTRICS:  Sture Ericson – treblås, Raymond Strid – trommer, Axel Dörner – trompet, Joe Williamson – kontrabass

MONKEY PLOT: Christian Winther – akustisk gitar, Magnus Skavhaug Nergaard – kontrabass, Jan Martin Gismervik – trommer og perkusjon

På et vis kan man si at i kvartetten sublimerer alle medbrakte musikalske ressurser i en innforstått musikalsk helhet, preget av Stankos særegne kompositoriske univers. Og det er det kommet en fremragende dobbelt-CD ut av.

Den viktigste og mest markante forandring i forhold til Stankos tidligere (og alle høyt estimerte) produksjoner for ECM beror på David Virelles medvirkning. Med intelligens, følsomhet og kreativitet griper han inn i samspillet og gjør med sitt lyrisk balanserte solospill en fin perspektiverende kontrast til Stankos nøkterne, karske og prunkløse, og tidvis ekspressive, trompetspill. Gerald Cleaver er gruppens sikre garant for musikkens rytmiske balanse, enten det spilles rubato eller swing, liksom hans logiske, detaljrike flow er en bestandig næringskilde. Da gjør det mindre mot helhetsinntrykket at denne lytter fremdeles ikke lykkes å bli betatt av Thomas Morgans skoleriktige basspill.

Selv om han klart nok «leser» musikkens øyeblikkelige bevegelser, blir han for mitt øre påfallende u-distinkt i tone og timing, og henger mere på enn bidrar i de musikalske prosesser.

Ingenting av de samtlige 100 minutters musikk finnes overflødig. Stankos konsistente musikk trer frem i rikt variable moods, rytmer og organiseringer. Til illustrering kan fremheves «Mikrokosmos» for sitt originalt strukturerte forløp samt en eksepsjonelt veldisponert trompetsolo, «April Story», for sin særlig lysende harmonisering bak kvartettens kollektivt, luftig kolorerende improvisasjon – og «A Shaggy Vandal», som med sitt høyreiste, agiterende tema og mange impro-formasjoner tegner en mangfoldig vitalitet. Men først og sist (bokstavelig talt) de to versjoner av tittel-balladen, «Wislawa», som i sin melankolske skjønnhet griper dypt. – Wislawa Szymborska (1923-2012) er den polske dikterinne, som har inspirert Stanko til all musikken. Av den grunn – foruten atskillige andre – har hun ikke levd forgjeves.

Bjarne Søltoft

OBS: Stankos New York Quartet spiller på Cosmopolite, Oslo 23. mai og på Natt Jazz i Bergen 24. mai

Etter første dag, fredag 17. mai, skrev vi en rapport om Die Zorntag, en dag hvor man startet feiringen av altsaksofonisten, produsenten og platedirektøren John Zorns 60-årsdag.

Andre dag startet Jazznytts utsendte med det svenske bandet Je Suis. Niklas Barnö (tp), Mats Äleklint (tb), Marcelo Gabard Pazos (as), Alexander Zethson (p), Joel Grip (b) og Magnus Vikberg (dr). Dette bandet hørte vi sist på Kongsbergfestvalen for et par år siden, og vi kunne raskt registrere at bandet har blitt enda bedre siden kjempekonserten de hadde på Energimølla den gang. Bandet blir ledet av Niklas Barnö, en av nabolandets mest kreative trompetere, og sammen med, særlig trombonisten Mats Äleklint får de oss til å tenke på europeiske band som var relativt store på 60-tallet. Den sør-afrikanske orkesterlederen Chris McGregor og hans Brotherhood of Breath, Don Cherry og de mer utagerende banda som en periode herjet de europeiske jazzscenen og som hadde tilhold i Nederland. Et annet band som dukker opp i bevisstheten er norsk/svenske Atomic. Men samtidig har Je Suis en helt egen måte å tilnærme seg musikken på. Ikke bare ligger det mye energi i det de gjør, men de lager også fine melodier som alle musikerne snor seg rundt og vender på. Hele veien er det t vanvittig trøkk og vitalitet i det de leverer, og vi kan bare håpe at bandet får nok spillejobber framover slik at de kan fortsette samarbeidet. For dette er et av de tøffeste jazzensemblene i Skandinavia akkurat nå.

Vokalisten Jenny Hval var også booket til Moers med sine medmusikanter Håvard Volden (g) og Kyrre Laastad (dr). De tre ga oss et vakkert sett i grenselandet mellom moderne jazz og pop, en kombinasjon det tyske publikum visste å sette pris på. Hval er en sikker artist som kanskje er den beste tekstforfatteren blant de norske musikerne i dag. Tekstene er dønn ærlige, og beveger seg et godt stykke unna de avnlige, romantiske tekstene vi er vant til å få servert. Et mer enn solid sett.

Deretter ble det en solid dose heavyjazz med trioen Blixt. Raoul Björkenheim (g), Bill Laswell (b) og Morgan Ågren (dr). Dette er definitivt ikke musikk for sarte sjeler, men heavyjazz med fullt trøkk og intrikate improvisasjoner.  Björkenheim har en fot godt inne i Jimi Hendrix-land, mens Laswell turer fram som han alltid har gjort, med høy lyd og full fres. Morgan Ågren er med på å gjøre rockefeelingen komplett med noe av det mest energiske og rocka trommespillet vi har hørt fra et «jazzband» på svært lenge.

Fredagens høydepunkt for Jazznytts utsendte var uten tvil, konserten med Sidsel Endresen og Stian Westerhus. De to har nå spilt sammen såpass lenge at de kjenner hverandres ideer ut og inn. Westerhus’ gitarspill er ut av en annen verden, og det er lenge siden jeg kan huske at han har spilt så dynamisk og vakkert som denne kvelden. Sidsel Endresen er og blir selve dronningen på den frie, improviserte jazzhimmelen. Hennes bruk av et helt eget språk gjør konsertene spennende, og kommunikasjonen mellom hennes vokale uttrykk og Westerhus’ gitarspill blir som fine samtaler. Nå har jeg hørt denne duoen en del ganger, både på konsert og på plate, men aldri har jeg hørt de to bedre enn denne kvelden langt inne i de tyske skogene.

Søndagen kom sommeren til byen med full styrke, så vi benyttet anledningen til noen timer i solsteiken før vi fant veien inn i det store sirkusteltet for å høre det franske bandet Caravaggio. Bruno Chevillon (b, elec), Eric Echampard (dr), Benjamin de la Fuente (vio, elec) og Samuel Sighicelli (keys, elec). Dette ble, noe som etter hvert nesten er blitt en lov, typisk intellektuell fransk jazz med litt unødvendig bruk av elektronikk. Det virker ofte som en del av disse franske banda skal gjøre jazzen vanskeligst mulig, med intrikate og unødvendige krumspring før de kommer til poenget, hvis de noen gang kommer dit.

De tyske heavyjazzerne i Nohome tok deretter over manesjen. Og her snakker vi virkelig om å ta over manesjen! Caspar Brötzmann (g), Marino Pliakas (b) og Michael Wertmüller (dr), hamret løs på et såpass høyt lydnivå at vi rømte teltet temmelig fort. Utenfor kunne vi høre at bandet opererte i et totalt fritt landskap, og vi hadde problemer med å forstå hvor de tre ville ta oss med bråket. Det virket som om at det stort sett var bråk for bråkets skyld, og ikke en konsert med plan eller struktur. Og det var kanskje også meningen. At man skulle utfordre publikum, noe de også klarte til gangs.

Så var det duket for nok en duokonstellasjon ut av en annen verden. Den skotske perkusjonisten Evelyn Glennie og den britiske gitaristen Fred Frith ga oss en time med musikk vi aldri har hørt tidligere. Evelyn Glennie ble døv i åtteårsalderen, og har viet livet sitt til å dyrke perkusjonskunsten, ikke bare innenfor den frie jazzen, som denne kvelden, men også innenfor klassisk musikk og samtidsmusikk. Hjemme i Skottland har hun ca. 1800 forskjellige perkusjonsinstrumenter og trommer, og til Moers hadde hun tatt med seg et solid utvalg av dem. Hun er rett og slett et monster bak all perkusjonen. Fra de minste bjeller til de største trommene og vibrafonen, og tatt i betraktning at hun ikke kan høre ved bruk av ørene som oss andre, så er dette ikke annet enn fenomenalt. Gitaristen Fred Frith kom selvsagt litt i skyggen av Glennies perkusjonskunst, men har var på plass hele veien med finurlige kommentarer og kreative innspill. En konsert som vil sitte igjen i «harddisken» svært lenge.

Etter dette droppet vi det amerikanske bandet til keyboardisten Mark de Clive-Lowe, for å fordøye opplevelsen fra Glennie og Frith, før vi avsluttet kvelden med trommeslageren Terri Lyne Carringtons Mosaic Project. Terri Lyne Carrington (dr), Ingrid Jensen (tp), Tia Fuller (as), Geri Allen (p, keys), Tamir Schmerling (b), Matt Stevens (g) og, ikke minst, Lizz Wright (v). Dette var kanskje det «streiteste» bandet på denne festivalen, noe som burde gjøre dem til publikumshelter. Men vi ble sittende tilbake med en litt uggen følelse. For det første kan vi ikke forstå hvorfor Carrington har med Tia Fuller i bandet. Hun holder rett og slett ikke mål, hverken som ensemblemusiker eller solist. I tillegg ble vi ikke overvettes begeistret for hverken gitaristen eller bassisten. Men Ingrid Jensen leverte noen kraftige og energiske trompetsoloer som var interessante, og Geri Allen er en klippe bak pianoet. Kapellmesteren selv skulle på mange måter være overalt hele tiden, noe som ble litt frustrerende i lengden, mens Lizz Wright er alltid er en perle av en vokalist. Hennes stemme er vakker som en solnedgang og hennes sceneopptreden er alltid sjarmerende.

Siste dag opprant med et av Tysklands beste storband. NDR Big Band hadde alliert seg med gitaristen Nguyên Lê, trommeslageren Gary Husband, vokalisten Maria Pia de Vito og orkesterlederen Michael Gibbs for å fremføre sin versjon av Pink Floyd-klassikeren «Dark Side Of The Moon». Kanskje ikke det mest originale valget i verden, men en solid utfordring for et storband. Denne skribenten har aldri vært noe blodfan av hverken Pink Floyd eller tyske storband, så for meg ble dette en solid nedtur. Maria Pia de Vito følte seg synlig utilpass i settingen og Gary Husband peiset på hele veien uten snev av dynamikk, noe som førte til at hele orkesteret måtte trøkke til gjennom alle låtene. For meg ble gitaristen Nguyên Lê den som holdt motet oppe, i alle fall hos meg. Han avleverte noen flotte og gjennomtenkte soloer som fikk godkjent i karakterboka.

Søndagen var tydeligvis den dagen man skulle hygge seg med litt lettere musikalske krumspring. Derfor var det helt på sin plass at da hadde booket Bassekou Koyatéfra Mali.

Dette ble et solid afrikansk slektstevne, med bandet Ngoni Ba, som består av Bassekous kone, to brødre og to sønner. Og at familiemiddagene i Kayaté-familien alltid er morsomme affærer, ble denne konserten et solid bevis på. Drivende, energisk og smilende, vest-afrikanske musikk det nesten ikke var mulig å sitte stille å høre på. Bassekou er den selvsagte lederen av bandet, og kunne alle triksene for å sjarmere publikum. Men han slapp også til resten av slekta med fine soloer gjennom hele konserten. Bassekous kone, Aminata Sacko er en afrikansk vokalist man skal merke seg, og hele konserten ble en happening det tyske publikummet virkelig satte pris på.

Så rundet festivalen av med det lokale bandet Fred Kellner & die famosen Soulsisters, et slags Jens Pikenes-prosjekt som var morsomt en kort stund, men som falt solid til jorden etter hvert. Morsomt for lokalbefolkningen som kjente bandet fra før, men litt snodig for oss andre.

Ved siden av dette var det nattkonserter hver kveld med unge, polske musikere, konserter i stummende mørke og morgenkonserter/jam sessioner med flere av musikerne som gjestet festivalen.

I år var det siste året festivalen tok i bruk det store sirkusteltet.  Vi snakket med programsjef Rainer Michalke, som kunne fortelle at budsjettet til musikken i år var på 150 000 euro, mens teltet og all logistikken rundt det kom på 280 000 euro… Så alle var vel egentlig enige om at en slik fordeling av pengene til festivalen ikke kunne fortsette. Så neste år flytter de inn i et rehabilitert kulturhus, som de selv eier, og som gir nye og bedre muligheter for å arrangere enda flere glitrende konserter, både for tilreisende og for lokalbefolkningen.
Tekst og foto: Jan Granlie

I de senere årene har han vært like mye tilrettelegger og produsent, som altsaksofonist, men her i Moers i Ruhr-området i Tyskland, fikk vi nesten alt vi kunne ønske oss av amerikaneren. Vokal moro, strykekvartett, støy og masse galskap.

Da jeg ankom Düsseldorf airport, og hadde fått beskjed om å ringe et spesielt taxiselskap for å bli fraktet til den lille byen Kamp-Lintfort utenfor Moers, og da taxien omsider dukket opp, antydet han med all mulig tydelighet at Jazznytts redaktør ikke passet inn på dette «high society»-hotellet. Etter at jeg hadde forsvart meg med at det tross alt var 17. mai, og at en nordmann må kunne kreve en viss standard på en slik dag, bar det avgårde på autobahn, med trafikkork og sure, tyske bilister. Men da vi omsider ankom hotellet, sto hele Zorn-gjengen utenfor. Ikke for å ønske Jazznytts utsendte velkommen, som burde vært realiteten, men at det heller var snakk om problemer med transporttjenestene for dem også…

Men nok om det. Noen timer senere var det duket! Duket for en seanse Bergen Jazzforum forsøkte å få til for noen år siden uten hell, men som Moers-general Reiner Michalke hadde fikset. John Zorn en hel ettermiddag og kveld, med ikke mindre enn sju forskjellige settinger!

Det hele startet med «Song Project». Zorn selv som iherdig dirigent!, Marc Ribot (g), John Medesk (p, keys), Kenny Wollesen (vibes), Trevor Dunn (b), Cyro Baptista (perc), Joey Baron (dr) og vokalistene Sofia Rei, Mike Patton og Jesse Harris. Hvilket lag! Her fikk vi servert portugisisk fado i ene øyeblikket og heftig death metal i neste, alt etter hvem som var vokalist. En herlig forestilling, hvor Sofia Rei, Mike Patton og John Medeski var de som framsto som de sterkeste solistene.

Deretter ikk vi et kort sett med prosjektet «Illuminations» med Dunn, Wollesen (denne gangen som trommeslager) og pianisten Steve Gosling, før vokalprosjektet «Holy Visions» med Lisa Bielawa, Martha Cluver, Melissa Hughes, Abby Fisher og Kirsten Solek, ga oss musikk fra riktig gamle dager, ført i pennen av bl.a. Hildegard Von Bingen. Langt fra det vi forventer å få fra Zorn, og et vakkert brekk fra den «vanlige» musikk.

Vi droppet prosjektet «The Alchemist» for strykekvartett, men innfant oss i det store sirkusteltet for innspurten med «Moonchild / Templars» med Patton tilbake i full death metal-form, John Medeski, Trevor Dunn og Joey Baron i det mest fandenivoldske hjørnet. Her fikk vi Zorn-musikk der vi forventet å finne det, i skjæringspunktet mellom moderne jazz og death metal på sitt beste.

Deretter surfet i inn med «Dreamers», og til slutt «Electric Masada» hvor Zorn bidro med heftig altsaksofonspill, Ribots fantastiske gitar (på linje med det han har gjort med Tom Waits de senere årene), Jamie Safts heftige og agressive keyboardspill, Trevor Dunn, Joey Baron, Cyro Baptista og Kenny Wollesen som opptrådte som verdens heftigste og samspilte komp, og Ikue Mori på kommenterende elektronikk.

Dette var en helaften hvor vi fikk alle sider av John Zorns musikk, presentert av de musikerne i verden som kan denne musikken best. En strålende start på en av Europas mst interessante festivaler.

Jazznytt vil komme tilbake med en oppsummering av hele festivalen neste uke. Inntil da skal vi kose oss, la oss opprive og gledes over noe av den mest kreative musikken man kan få nå om dagen, bl.a. med Jeny Hval, Sidsel Endresen og Stian Westerhus, trioen Blixt (Raoul Björkenheim, Bill Laswell og Morgan Ågren), svenske Je Suis, Fred Frith i duett med perkusjonisten Evelyn Glennie, Terri Lyne Carringtons Mosaic-prosjekt med vokalisten Lizz Wright og masse annet.

Tekst og foto: Jan Granlie

Musikken på «Electric Komle – Live!» er, som sagt rocka. Det er vel nærmest så vidt man kan kalle det jazz. Men det bryr vi oss fint lite om, så lenge det som serveres er såpass tøft som dette!

Helte Hermansen er en ener på gitar. Han kjenner sin rockehistorie ut og inn, og bidrar hele veien med spill som ligger i kjølevannet av Jimi Hendrix og i nabolaget til Vernon Reid i Living Color. Samtidig kan vi høre at det er mye jazzhistorie i spillet hans også, særlig i de fine improvisasjonene han hiver i trynet på oss.

Nergaards basspill er innimellom ikke langt unna hjemtraktene til Backdoors Colin Hudginston, mens Nilssen er selve drivakselen i denne farkosten. Han pisker de to andre framover som skulle det gjelde livet. Og når det gjelder energisk tromming kan jeg nesten bare tenke meg Torstein Lofthus som er i nærheten av det Nilssen fremviser her. Og at det ikke går helt av hengslene innimellom skyldes at vi har med skikkelige fagfolk å gjøre. De vet hele tiden hva de holder på med, og de lander hele tiden med alle beina trygt på bakken.

Nå skrives denne anmeldelsen godt på overtid en fredag ettermiddag, etter ei hektisk arbeidsuke. Men etter å ha hørt nøye gjennom «komle-plata», kunne jeg gått rett på ei ny arbeidsuke. For dette er musikk som gir energi til hver eneste krok av min velvokste kropp. Råtøft!
Jan Granlie

Med «Heimanfrå» har Nordstoga strippa uttrykket. Dei sterke melodiane i enkel akustisk innpakking har teke over for eit meir elektrisk og country-inspirert uttrykk, og Nordstoga & co står fjellstøtt. Det må likevel seiast Nordstoga ber den tyngste børa. Både handteringa hans av ymse strengeinstruemnt og trekkspel saman med vokal frasering som ingen gjer han etter, er han den musikalske ryggrada. Den store fasinasjonen, i alle fall for denne meldaren, var å høyra korleis Nordstoga  snodde vokale ringar rundt melodistemma til Bratland. Brilliant.

Ungdomsarrangementet på Bøyum pensjonat fortener plass i Guinness Book of Records. Eit ungdomsarrangement med ein gjennomsnittsalder over 50 kvalifiserer tvillaust til plass i den eksklusive boka.

Det unge bandet Morning Has Occured (MHO) måtte greia seg utan mentor Karl Seglem. Takk til Widerøe for det. MHO leverte ein konsert som gjorde at saknet av Seglem ikkje blei påtrengjande. Marte Eberson leverte nokre pianokor som er langt meir merriterte pianistar verdig. Spesielt koret på «Home» var omlag som ein komposisjon i komposisjonen. Aksen Eberson/ Mats Mæland Jensen er det det heile graviterer rundt. Sebastian Kittelesen finn lydhøyrt sin plass, men ein kunne kanskje ynskja at idéane som vokalist Natalie Sandtorv dreg til torgs kunne fått noko meir solidarisk oppbacking. Likevel – MHO overtydde stort.

Betre skulle det bli. Etter at trioen Arild Andersen, Tommy Smith og Paolo Vinaccia hadde brukt dobbel så lang tid på på køyreturen frå Flesland til Balestrand enn strengt tatt turvande (sjåfør Jan Bang hadde latt seg forvirra av Andersen og Vinaccias alternative kartlesing), kunne ein kanskje frykta at det var ein sliten trio med ein vanleg dag på jobben, ein ville møta. At noko anna var i vente skjøna ein då Vinaccia kom til forseinka lydprøve med spørsmål til backlineansvarleg om trommene var grønne. Dette blei avkrefta, og Vinaccia slo fast: «Da er alt i orden!»

Det tok for alvor av i tredje låt. Andersen har skrive «Mira» som er ventande på plate til hausten. Etter ein vakker bassintro teikna Tommy Smith regnbogen over eit vulkansk komp. Korleis to så ekspressive musikarar som Andersen og Vinaccia kan få det til å groova sånn inn i h…., er nærast ei gåte, men at det svingar sanselaust, er eit faktum.

Høgdepunktet kom likevel med Sagn-showstopparen «Gamlestev». Tempoet dratt ned og med ei dramaturgi som funne gjeve det musikalske forløpet tittelen «A Love Supreme – Chapeter II». «Rosetti» måtte naudsynleg nok bli eit kvileskjer sjølv om Andersen introduserte låten med eit utdrag av Bachs cellokonsert nr. 1.

Trioen hadde likevel meir på lager. Smith sin Jemen-inspirerte «Ilama Ilama» blei ein ny tour de force. Publikum gav ikkje slepp på trioen før dei hadde fått ekstranummeret, Bacarachs «Alfie».

Etter dette var det berre å bruka eit kvarter på å konkludera at Mezzoforte leverte lytefritt som vanleg. Denne meldaren gjekk tidleg til sengs saman med «Gamlestev».

Andre dagen
Tidleg konsert i Den engelske kyrkja er ein god Balejazztradisjon. Som alltid er det eit heilakustisk folkemusikkrelatert uttrykk som blir presentert. Så også i år. Sondre Bratland og Annbjørg Lien framførte eit program i deler henta frå plata «Alle vegne». Dei hadde allereie gjort unna ekstrakonserten då dei på ny samla full kyrkje (100) kl. 12.00. Sjølv om dei hadde varma opp med ekstrakonsert, var det først ved tredje låten «Guro rid til ottesong» at det losna. Bratland si røyst og hardingfele er som skapt for ein annan. Røysta til Bratland har nok fått ein smule patina med åra, men saman med Liens hardingfeleakkompagnement let det aldeles strålande. Dei veksla om å presentera låtane og Lien skifta frå nøkkelharpe til flatfele og hardingfele. Eit høgdepunkt var då Lien akkompagnerte seg sjølv på nøkkelharpe. Ein annan topp kom då dei på tampen song ein bånsull med Anders Hovden-tekst i lag.

Ta den stol og la den vandre…
Av og til opplever ein konsertar som blir eit mykje større kick enn ein kunne drøyma om. Det er lov å ha forventningar når Arve Henriksen og Jan Bang (hovudbilete) står på scenen og Sven Person køyrer lyd, men dette vart ein av desse Kor-var-du-då-Oddvar-Brå-braut-staven-konsertane.

Det byrja vart og vakkert med Henriksens umiskjennelege trompettone før Bang på nesten umerkeleg vis kom inn og dei tok oss med på ei 20 min. lang reise som enda i ein perkusjonskakafoni. Sjeldan har eg opplevd samspelet dei to i mellom så på tå hev. Mange av Bangs kollegaer høyrest ut som ein leiketøysforretning i adventstida, men Bang er ein musikar som arbeider med elektronikk utan å bli fanga av elektronikkens ibuande faenskap.

Der etter kom stolleiken. Foreldra til Henriksen dreiv møbelfabrikk i Stryn på 70-talet. Henco møbler heitte verksemda. Barndomen til Arve var fylt av møbelstoff og støypte stolformer i isopor. Møbelfabrikkane var mange og små i dei åra, og mange lei same lagnad som verksemda til Henriksens, dei gjekk konkurs. Henriksen har fått tak i eit par hundre av dei støypte stolformene i isopor. 21 av desse var på plass i konsertlokale, Ciderhuset, som scenedekor. Etter at Henriksen hadde brukt ein av stolformene som tromme, byrja han å senda stolformene nedover benkradene over hovuda på eit smått sjokkskadd publikum. Henriksen og Bang skapte samstundes ein performance med det korte industrieventyret som tema. Publikum gav seg ende over, men under all spas og galskap låg det også eit djupt alvor i denne sekvensen.

Avslutningsvis tok dei to det heilt ned og avslutta på lyrisk vis til ettertanke. Så bar det ut i duskregnet, 21 av publikum med stolformer i isopor som hovudplagg. På veg til stranda og fotosession.

Balejazz blei for denne meldaren sin del avslutta med to altfor korte møte med Mats Eilertsen trio og Ibrahim Electric. Ein trur gjerne ein skal få med seg alt, men det endar jamnast med at ein blir ståande i døropninga bak den delen av publikum som har størst gjennomsnittshøgde, men dei to banda leverte varene og dei som hadde fått gode plassar storkoste seg. Eg for min del avslutta kvelden med å suga litt på Henriksen/Bang-karamellen.

Tilskiparane kan sjå attende på ein festival med så å seia utselde hus over heile linja med eit musikalsk tilbod både til det lokale publikummet og til ein utsendt Jazznytt-meldar. Neste år er det jubileum, og det er sikkert eit sterkt ynskje blant arrangørane å by inn til jubileum med nokre sterke plakatnamn. Pengar på bok har dei, så noko slikt kan sikkert gjerast. Mitt ynskje er at dei også nyttar litt av reservane til å ta i bruk den spektakulære naturen i eit utvida festivalkonsept.

Tekst: Lars Mossefinn
Foto: Lars Jonas Pedersen

At ikke Bo Kaspers Orkester er jazz tilgir vi, siden Per «Texas» Johansson lenge utgjorde en del av blåserekka, ellers er det et variert og forholdsvis spenstig program godt forankret i forskjellige former for improvisert musikk festivalen presenterer i år.

Jazznytt ankommer på festivalens andre dag, og blir umiddelbart hensatt i svært godt humør av Moskus‘ nonchalante tilstedeværelse. Moskus behersker både det abstrakte og det konkrete og evner å sy det sammen slik at det ene ikke overmanner det andre. Komposisjoner sys sømløst sammen og inn i de fritt assosierte delene som adskiller dem. Hans Hulbækmo er trioens ustoppelig akselererende tog, men er hele tiden på plass med ørene på stilk. Moskus gjør stor suksess, de tre unge musikerne har avgjort funnet noe genialt ved å pakke statiske og langtrukne improvisasjoner inn i svært så tilforlatelige og fengende melodier.

Jazzfestivalnorges bookingmessig sikreste kort ved siden av Atomic, nemlig Come Shine, spilte så for en halvfull Teatersalen. Stemningen var svært høy, Jazznytt bet seg mest merke i en fin mashup av «Fascinating Rhythm», den velkjent vakre versjonen av «Over the Rainbow» og en slags hiphoputgave av «Rhapsody in Blue», Håkon Mjåset Johansen i storslag og noen nye slående arrangementer som tangerer Coldplays stadionpop.

Fredag åpnet med årets residerende artist i ensom majestet på festivalens lille (og svært lite estetisk utformede) scene Storsalen. Stian Westerhus‘ solosett var konstruert av i og for seg velkjente elementer, fra styggvakkert Rypdalspill til ren støy, fra Zeppelinluktende riff til beksvart pumpende morsesignaler som ville fått Skrillex til å hoppe av begeistring. Det er synd at konserten kommer allerede halv seks på ettermiddagen, med følgende glissent oppmøte. Westerhus’ forkrøplede folketoner burde i hvert fall samlet rubb og stubb av Toneheimungdom!

Kveldens to lokale alibier fulgte, først Anders Baasmo Kristiansen som gjør Sinatras sangbok med Hamar Big Band, et habilt amatørstorband som uten problemer fylte teateret til randen.

Deretter Ted Glenn Extended, festivalens yngste band. Oktetten kombinerer Dave Matthews, Cure, Motorpsycho og D’Sound i en prog-pop-rock-funk-saus med stø tosom vokal og rastløs energi. AnJazz gir på sympatisk vis sceneplass til lokale og uetablerte krefter, til nok en sprengfull sals udelte begeistring.

I storstua stilte Nils Petter Molvær med sitt band med Stian Westerhus og Erland Dalen, samt Pekka Stokkes videodesign på det enorme bakteppet. Jazznytts festivalbevandrede lesere har sikkert opplevd akkurat denne konserten før (det har i hvert fall jeg), men fredag kveld låt det litt mer ufokusert og søkende enn sist jeg hørte trioen. Dalen gjør sterkest figur, med sitt store fargeleggingsarsenal og utsøkte sans for timing og instrumentering.

De publikummerne som vendte nesen mot Hotell Astorias ærverdige bibliotekbar med håp om litt smooth tilbakelent taffeljazz ut i de små timer fra Hamars egen Kasper Værnes (bildet) og hans kvintett, kunne like gjerne snu i døra. Her var det nemlig full fres fra første sekstendel, i en miks av Tin Pan Alley i 60-tallsdrakt, bebop, fribop og egne låter. Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: Kasper Værnes er den beste bebop-altisten i Norge i dag. Med blant andre Kristoffer Kompen med seg på laget er det klart det må bli veldig bra!

Lørdag er den store AnJazz-dagen i Hamar sentrum, hvor festivalen noen korte timer setter sterkt preg på hele byen, med parade og utekonsert med Big Easy Band og Ole Børud. Det ble en hel del folk på torget, som ble vitne til stramt arrangerte «slick licks» fra Steely Dan. Den nå litt glemte megahiten «Babylon Sisters» fra «Gaucho» (1980), forøvrig en av verdens dyreste enkeltlåter å produsere, var et naturlig høydepunkt.

Utover kvelden var konsertene igjen tett samlet under ett tak i Hamar Teater. Det startet veldig fint med Grieg-akademi-bandet Morning Has Occurred med gjest Karl Seglem.

Selv om noen arrangementer låt litt stivt og «satt», fungerer de ganske stramme tøylene de har gitt seg selv for det meste veldig bra. Musikken er (litt som torsdagshöjdaren Moskus) ganske så melodisk, men med friere, mer eksperimentelle partier innimellom. Popfrieriene, som avslutningslåta «Forest», satt aller best, men djerve og lange vokalsoloer fra Natalie Sandtorv var imponerende sikre i form og harmonisk utvikling. Seksdagersturneen de var ute på er del av Norsk jazzforums «Monitor»-prosjekt, hvor unge møter mentor. Et fruktbart møte var dette utvilsomt blitt.

Spellemannsvinnerne Westerhus og Sidsel Endresen (sjekk tidenes takketale på YouTube!) klarte ikke å fylle teatersalen, men lot seg ikke merke med et glissent utgangspunkt. Plata deres, «Didimoy Dreams» (2012) er et must for en hver jazzinteressert, og en konsert med duoen er minst like sterk kost. Uansett hvor mange ganger man har hørt disse to, tar de frisk energi med seg hver eneste gang. Du føler deg hensatt til fjellvidda, hvor strålende blå himmel i løpet av sekunder kan forvitre til fordel for voldsomme stormer, som så letter som ved et trylleslag. Det er veldige krefter i bevegelse når Westerhus/Endresen møtes.

Karl Seglem og Eple trio spilte så en konsert, som var akkurat slik man kan forvente av den tålmodig kontemplative kvartetten. Seglem er best når han vier seg til bukkehornet, da kommer en viss egenart til syne. Bortsett fra det, var dette langt unna min kopp te.

Standup og strengelek fikk avslutte årets Anjazz. Stian Carstensens Gammalgrass med Ole Morten Vågan og Ola Kvernberg er hver for seg morsomme og underholdende karer. Sammen er de utvilsomt dynamitt, både på humor- og spillefronten.

Frank Zappa spurte en gang «Does humor belong in music»? (EMI, 1986) Undertegnedes voldsomme latterhikst fra første rad får stå som svar, min mening er at når bandet spiller så vanvittig bra, så kan de tillate seg nesten hva som helst fra scenekanten. Ole Morten Vågans virtuose basspill som han lærte i tiden i Jovan Pavlovics band Bengalo er i stilen «rumensk gatemusikant» (hvis du hører godt etter, så kan de gutta virkelig spille! Så det er ment som et kompliment altså…).

Som Anja Tomter selv sa det før avslutningskonserten, de som besøkte alt fikk nok noen musikkopplevelser utenfor komfortsonen. Å samle konsertene under ett tak fungerer i så måte veldig bra, da det inviterer folk til å dra på flere konserter enn bare de «safeste». Og til å være en jazzfestival i en middels stor norsk by, har Anjazz i mine øyne truffet usedvanlig godt med bookingen. Spennet er både bredt og smalt på samme tid, akkurat slik en festival må være for å kunne presentere spennende musikk og samtidig trekke et stort publikum. Jazznytt ønsker AnJazz lykke til med neste 10-års jubileum!

Tekst og foto: Svein Magnus Furu

Marius Neset er i besittelse av en teknikk som verden knapt har sett eller hørt maken til siden salige Michael Brecker. Han er i stand til å gjøre hva som helst på både sopran- og tenorsaksofonen sin og han gjør det med en eleganse og trygghet som er avsindig. Han er 100% på plass uansett hvilket tempo det går i – og det er ikke småtterier – og sjøl om det må være dritvanskelige saker han har skrevet for seg og sine, så høres det så forbanna lett ut når man har en kapasitet som Marius Neset sin. Når han så har med seg en trio som følger han til den musikalske dørstokken, spesielt trommeslageren Anton Eger som er født og har bodd sin første år i Oslo, så blei denne avslutningskonserten på Maijazz av den typen som man om noen år vil få spørsmålet om hvor var du da….?

Som man kanskje har skjønt så vil jeg overhodet ikke bli overraska hvis Marius Neset blir ei framtidig verdensstjerne – han har alt som trengs. Foreløpig vil han veldig mye – her er det en energi av en annen verden, men det skal han også som 28-åring. Modenheten vil komme snikende takt for takt, konsert for konsert og låt for låt, men allerede nå er Marius Neset en musikant i verdensklasse.

Avslutningsdagen stod ellers i to glitrende vokalisters og en pianolegendes lys. Kurt Elling har etablert seg som den fremste amerikanske vokalisten innen en slags mainstreamgate og blir nominert til og vinner støtt og stadig Grammy-priser. Han har vunnet kritikerprisen som beste mannlige jazzvokalist i DownBeat de siste 13 åra og viser oss nok en gang hvorfor med en herlig konsert på Stavangeren – et ypperlig konsertlokale. Med et band tydeligvis bestående av gode venner: Hans musikalske leder gjennom flere tiår, Laurence Hobgood på piano, John McLean på gitar, Kendrick Scott på trommer og Clark Sommers på bass, tok Elling oss med på ei reise i stor grad basert på hans ferskeste skive – «1619 Broadway  – The Brill Building Project».

Her blei vi servert musikk fra låtskrivere som var «bosatt» i den legendariske bygninga med et spekter som favna alt fra Carole Kings «So Far Away» til «I Only Have Eyes for You» fra 1934. Elling viser oss at han er en storyteller av rang og dessuten har han publikum i si hule hånd far det øyeblikket han inntar scena. Når han så avslutter med Stevie Wonders «Golden Lady» på et originalt vis, så var det ikke mange så hadde så mye å utsette på noe som helst. Kurt Elling har det som gjør han til en unik artist.

Vi fikk heldigvis med oss det vakre møtet mellom legendene Bengt Hallberg og Karin Krog også. Først spilte den godt og vel 80 år gamle Hallberg et solosett med egne og andres komposisjoner der han viste oss hvor han kommer fra i alle skjæringspunkt mellom stride og swing. På sitt ytterst elegante vis, sjøl om ikke fingrene utførte ordre bestandig, ga han oss både «Alexander’s Ragtime Band», «Sweet Georgia Brown» og hans hyllest til sin avdøde kone, «Lucky Corner». Etter et lite uppehold i musiserandet, som Hallberg så elegant kaller ei pause, så fikk vi et nydelig sett med vår egen vokaldronning, Karin Krog.

Her snakker vi musikalsk empati av helt spesiell kaliber. De to ER denne musikken og om det er «I’mFeeling Too Good Today», «I Was Doin’ Allright», «Just You, Just Me», med strålende scat-sang, eller en glitrende Ellington-medley med bl.a. «Prelude to a Kiss» og «In a Sentimental Mood», så var det en herlig musikalsk historietime vi fikk være med på.

PS Tidligere på ettermiddagen viste også Dagfinn Nordbø oss at han er en historieforteller med jazz i ryggmargen – stor og inderlig humor og med en observasjonsevne av de sjeldne. Sammen med brødrene Gaute og Vigleik Storaas på bass og piano, skapte Nordbø en usedvanlig god og hyggelig stemning på den brune puben Arkivet.

Dett var dett for vår del på Maijazz 2013 – vi kommer mer enn gjerne tilbake.

Tekst: Tor Hammerø
Foto: Sadan Ekdemir/MaiJazz