Aktivt på jakt etter musikk med trøkk og energi. På jakt etter gode smaker og det gode livet. Og med det sprer han godfølelse og livsglede til alle rundt seg. Og musikken i ham lever, sterkt og godt.

Paolo Vinaccia – navnet ånder av musikk. Etter en opplevelse vi andre ikke ville ønske selv våre verste fiender, framstår han fortsatt som den livsglade, den livsmusikalske, Paolo vi har opplevd i så mange sammenhenger.

I en leilighet preget av den pågående flytteprosessen til ny bolig i de vestlige egne av hovedstaden, tar han mot oss, undertegnede som er utkommandert av d’Herr Redaktøren, og redaktøren selv, denne gang i rollen som min fotograf. Det som var ment å skulle bli et intervju om hvordan livet var blitt, ble noen timers prat om livets vidunderligheter, så som godt samvær, god mat, vin og ikke minst, om god musikk, fellesskap om gode opplevelser. Kort sagt, et samvær fokusert om alt det som gir livet dets mening.

Selv etter mer enn tretti år i Norge, er Paolo fremdeles italiensk, til fingerspissene. Ved siden av å være en fremragende musiker og musikkprodusent, med et sterkt øre for dynamikk. Det skal skje noe rundt Paolo Vinaccia, det gjennomsnittlige holder ikke for ham. Samtidig er han en kløpper til å løfte fram andre. Han har ikke behov for å skyte fram egen brystkasse, å framheve seg selv. Om jeg forstår ham rett, og det tror jeg, er hans ideologi at sammen blir vi gode, og ikke at jeg framstår som god når jeg bekjemper deg. Han framstår som sulten på videre utvikling, som sulten på livet selv. Det er alltid noe nytt å lære.

Almost Musician
Som når han ikler seg sin selverklærte T-skjorte-favoritt. «Almost Musician». For riktig å understreke den klassiske musikervitsen. Musiker 1 spør nr. 2, «Hvor mange var dere på gigen i går?» – «Vel», svarer nr. 2, «vi var tre musikere … (lang pause) … og en trommis!». Men Paolo Vinaccia er definitivt en ekte musiker. Alle som har opplevd ham med Terje Rypdal, med Arild Andersen, og i en rekke andre anledninger, som privatperson og som del av et fellesskap, er overhodet ikke i tvil.

Det er ingen falsk beskjedenhet som ligger bak valget av T-skjorte. Tvert i mot, jeg er overhodet ikke i tvil om at dette gjenspeiler hans eget selvbilde. Valget av denne favoritten er på et dypt nivå uttrykk for Paolos syn på seg selv. Kanskje er det tryggheten på sin egen rolle, kombinert med ydmykheten i forhold til hva som er mulig, og til hva medmusikanter kan få til, som skaper dette selvbildet.

Sammen er vi dynamitt! Men hver for oss er vi knapt en liten kinaputt. Hans rolle som trommeslager og perkusjonist er ikke å drepe de andre, men å understøtte og provosere de andre, og med det gjøre dem gode. Og strekke seg selv etter et ideal, høyt der oppe blant stjernene.

Mamma, perdonami
Paolo Vinaccia ble født langt sør i Italia for snart 58 år siden. Den italienske tradisjonen tro dro hans mor til sin familie og sitt arnested da hennes sønn skulle fødes. Med bestemor Nonna som bisitter kom lille Paolo til verden, og etter en uke vendte den unge familien hjem igjen. Denne lille babyen kom til Norge som en svært ung mann i 1979. Og etablerte seg raskt som en perkusjonist som tilpasset seg de fleste anledninger og sammenhenger. Fordi han hadde øret på riktig plass. Som Arild Andersen har sagt det; «Paolo er jo en av verdens beste trommeslagere, verken mer eller mindre. Når jeg tenker at det skulle vært spelt sånn eller sånn, så kommer akkurat det fra Paolo!»

Som verdens beste trommeslager har han vært med på mye rart, han viser ingen begrensninger, og ingen fordommer for hva han har bidratt til. På hans merittliste etter at han kom til Norge som ung dansemusiker, står ikke bare jazz, men også Steinar Albrigtsen, Jonas Fjeld, Anne Grete Preus, Jan Eggum, og deLillos. I tillegg til Arild og Terje, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Bugge Wesseltoft, Sondre Bratland, lista er lang, svært lang. Han innrømmer i ettertid at noe av det han har vært med på, kommer han til å velge bort i framtida. Er det noe han har lært, er det å bruke tiden han har igjen, om den nå blir kort eller lang, til det som betyr noe for ham selv. Mamma, tilgi meg!

It’s a big fight, but we have no choice
Etter lang tids magesmerter og manglende oppfølging, får endelig Paolo gjennomført en MR-undersøkelse. Diagnosen er like soleklar, som den er sjokkerende. I hans kropp befinner det seg to kreftsvulster, hver på over ti centimeter i diameter. En i leveren, og en i bukspyttkjertelen. Beklager, det er ikke mye vi kan gjøre. Det var beskjeden han fikk. Julen 2009 kunne han ikke regne med å oppleve. Samtidig forteller han oss at han ikke kunne fortelle familien i Italia om dette. Etter tre dødsfall i den nære familien kunne han ikke belaste sin familie med sine egne utsikter. Så i vissheten om at han må planlegge slutten, holder han sin egen familie utenfor.
For de av oss som er så heldige og ha nytt godt av Vinaccias hjertevarme, kan vi akseptere hans vurderinger. Selv om vi har vanskelig for å skjønne dem. Fordi vi vet at han setter sitt eget beste bak hva han kan gi andre. I stedet for å legge seg ned og vente på den skjebne som er tildelt ham, velger han å fokusere på det som kommer etter. Han gikk raskt i gang, ikke bare med å produsere en samling av konsertopptak i samarbeid med Terje Rypdal. Noe som ble til en fantastisk CD-boks på Jazzland, under tittelen «Very Much Alive – Paolo Vinaccia». Som han forteller oss, da han produserte de seks CDene var boks-tittelen satt til «In Memory of – Paolo Vinaccia».

Men som han forteller videre, han organiserte ikke bare salg av sin beholdning av teknisk utstyr, for å «sikre familien at de fikk noe igjen etter meg», men planla også programmet for sin begravelse. Hvem skulle spille, hva og når! Kontroll-freak, vil du si. Nei, sier jeg: Tvert i mot! Det dreier seg om en som er opptatt av hva hver av oss skal sitte igjen med.

Hvordan vi skal huske Paolo
Legene sa at det ikke var mer de kunne gjøre. De sa det var umulig, og han gir seg aldri. Eller som en annen av Paolos T-skjorter sier, «It’s a big fight, but we have no choice». «Jeg har ikke noe valg», sa han selv den gangen, «jeg må kjempe videre». Vi er mange som takker for at Vinaccia tok kampen.

Les hele intervjuet i Jazznytt nr 01:2012

• intervjuer med pianisten Ahmad Jamal og Siegfried Loch
• Vilde Sandve Alnæs og Inge Margrete Aaas er nye navn
• Per Oddvar Johansen er gjest i Blindebukk
• Vi presenterer Jazznytts vareopptelling for 2011
• Kåre Grøttum sier man ikke skal skyte på pianisten i en kronikk
• Storbandet Borderline blir presentert
• Den danske trommeslageren Kresten Osgood forteller om sitt møte med den nylig avdøde saksofonisten Sam Rivers
• Vi har besøkt såpass forskjellige festivaler som Sortland Jazzfestival, Barentsjazz i Trømsø, Penang Island Jazz Festival i Malaysia, London Jazz Festival, Winterjazz i Köln, All Ears i Oslo og vi har vært på World of Glass med Arve Henriksen og Terje Isungset i Tallin.

I tillegg til dette finner du en rekke plateanmeldelser, notiser og alt det andre du venter å finne i landets ledende tidsskrift for jazz og annen rytmisk kvalitetsmusikk.

Hans karrière som tenorsaksofonist startet for seksti år siden, med Dexter Gordon som et stort forbilde. Unge Totti spilte bl.a. i Einar Schankes amatørstorband 1955-56, som yrkesmusiker 1956-60 i Kjell Karlsens sekstett og på Amerika-båtene. Fra 1960 hadde han musikk som bigeskjeft ved siden av straightjobb; han solgte hammondorgler før han ble kontorsjef i forskjellige handelsfirma. Han var medlem av Kjell Karlsens legendariske storband 1960-64, var synlig i filmer som «Line» og «Ungdom og jazz» (1961), og spilte fast med Rowland Greenberg i mange år fra 1960, da i en stil som beveget seg mer over i mainstream swing, påvirket av Lester Young og Zoot Sims.

Fra tidlig på 60-tallet bodde han og spilte han sammen med Laila Dalseth, et arbeidsfellesskap og et nesten femti års langt ekteskap som var nært og sterkt i alle år. Totti medvirket på Lailas plater «Daydreams» (1984), «A woman’s intuition» (1995), «Listen here!» (1999) og «Everything I love» 2003 – og hun var med på hans «Remember» (1995).

Totti var ellers medlem av Per Borthen Swing Dept. Ltd. fra 1966 (i 45 år! og fire album), igjen med Rowland Greenberg (1974-81), Gunnar Moreites grupper (1981-89), Christiania Jazzband fra 1989 (CD 1990) og Christiania 12 fra 1992 (3 CDer 1995–2009). Han medvirket på plater som «Vi som älskar Norge» (1977), «Jazz på Norsk» (1990) og «Lars Erstrand at Gallery Astley» (2001).

I eget navn har denne følsomme og varmt swingende tenoristen spilt inn albumene «I hear a rhapsody» (1985), «Tenor Gladness» og «We remember you» med Al Cohn (1986), «Major blues» (1990), «On the trail» med Plas Johnson (1991), «Remember» (1995), «Warm valley» (1996) og «Night birds» (1997).

Ved siden av å være en stor musiker, hadde han en skikkelighet som førte ham til verv i Amalienborg Jazzhus, Oslo Jazzforum og Oslo Jazzfestival, der han sørget for at regnskap og business var i skjønneste orden. I 1980 mottok Totti den aller første Reenskaug-prisen (fra Drøbak Jazzklubb), senere Gammleng-prisen (1994), Oslo bys kunstnerstipend (1995), Ella-prisen fra Oslo Jazzfestival (1997) – og endelig en lenge fortjent «Buddy»-pris i 1999.

En hederlig, rakrygget, inderlig og varm jazzmusiker – en god og nær venn
Bjørn Stendahl

Til Manhattan og Molde
Som 17-åring fikk Rob en paukist i New York-filharmonien som lærer – en milepæl! – Han snakket om musikk på en for meg helt ny måte, forteller Rob. – Han gav meg beskjed om å søke på den skolen som hadde de beste lærerne, jeg søkte – kom inn på Juilliard School of Music i 1974 – og flyttet til Manhattan.

Men sommeren før han begynte på Juilliard, dro unge Rob sammen med en venn til Europa, turister med ryggsekker og telt, gitar og mandolin. – Jeg måtte ha et instrument som var lett å bære, kjøpte meg en mandolin som jeg lærte å spille på veien over. Er det noen som husker en 17 år gammel mandolinspillende gatemusikant på Karl Johan sommeren 1974?

– I Oslo hørte vi om en jazzfestival i Molde. Som gatemusikant hadde jeg tjent nok til togbilletten, dro dit opp, og fikk opptre på «Naustet Vårt».

Tilbake til Manhattan og Juilliard:
 – Jeg fikk et sjokk da jeg skjønte hva de profesjonelle musikerne holdt på med, fortalte Rob i intervjuet i 1987. – Jeg hadde så mye å lære, og det var så mange impulser, så mange spennende og nye ting. Mine interesser gikk i så mange retninger at jeg skjønte at jeg aldri ville bli orkestermusiker. Jeg ville ikke ha en fast jobb. En av mine nye interesser ble vibrafon. I 1975 jobbet jeg på kontor i ferien og studerte vibrafon med Dave Samuels. Øvde hele natta og sovnet på jobben hver dag.

Tida på Manhattan ble utnyttet intenst. Han fikk med seg det meste, all slags musikk, teaterforestillinger, moderne dans, anything. – På Manhattan fungerte jeg i høygear, sa Rob, – non stop, 100% kjør. I Norge hadde han fått anledning til å dyrke andre sider ved seg selv. – Dyrke ro og stillhet, for eksempel. Det er også et behov.

I 1975 dro Rob enda en gang til Norge. Gikk i fjellet – og kom igjen til Molde med en anbefaling om å høre Jan Garbarek. Kvartetten med Bobo Stenson, Palle Danielsson og Jon Christensen ble en sterk opplevelse. – Dette var helt ukjente musikere for meg. Det var først senere Garbarek ble kjent i USA gjennom samarbeidet med Keith Jarrett. Det var en type jazz jeg aldri hadde hørt før!

Han tok sin Master’s degree på Juilliard i 1979. Da hadde han truffet ei norsk jente i New York, og det ble flere besøk til Norge. På Vossajazz i 1981 fikk han jobb i gruppa «Spice», sammen med Morten Halle, Rune Klakegg, Edvard Askeland og Robs gamle venn David Averre. Johs Bergh skrev i Jazznytt: – Et spennende nytt bekjentskap var den amerikanske vibrafonisten Rob Waring – hans intense spill ga gruppen et helt nytt klangbilde.

Dermed ble det Norge
Fra høsten 1981 var han offisielt bosatt i landet. Han ble øyeblikkelig med i Espen Ruds nye «Kråbøl», hadde duokonserter med Rune Klakegg og ble med i Torgrim Sollids gruppe «Envoi non clos». Han kom raskt inn i «Ny musikk»-miljøet og hadde skjellsettende møter med bl.a. John Cage i november 1983, dokumentert på CD-en «John Cage in Norway» (utgitt 2010), og Iannis Xenakis i 1985. I jazzsammenheng fortsatte viktige prosjekter som «Søyr» (plater 1988, 1994, 1997 og 2001) og (fra 1986) en egen trio sammen med Carl Morten Iversen og Frank Jakobsen (plater 1991 og 2001). Hans merittliste inkluderer videre bl.a. plater med Jan Wiese og Erik Wøllo (1984), Espen Rud (1984 og 2007), Octoband (1986), Kjell Samkopf (1987), Metropolitan med Beate Slettevold Lech (1999 og 2004), Lars Klevstrand (2000), Torbjørn Sunde (2001), Petter Wettre (2004), Elin Rosseland (2004 og 2007), Celio de Carvalhos «Primal Spirit» (2007), Jon Larsen (2007 og 2008), Moscow Art Trio & The Norwegian Chamber Orchestra (2008) og Jon Ebersons «Born to be slow» (2009). I dag er han aktiv med bl.a. Espen Ruds «Svarttrost», Jon Eberson trio og Stian Omenås Klangkammer (CD i januar, turné i februar).

Men Rob Waring har hatt, og har, beina i mange musikalske leirer. Han har spilt mye folkemusikk (Tone Hulbækmos plate «Svevende Jord» 1986), ble i sin tid overveldende besnært av balinesisk musikk, og har nå kjøpt et stort balinesisk instrumentarium, holdt Norges første kurs i balinesisk gamelan (en type slagverksensemble) i august, og forbereder nye kurs. Han synes musikken på Bali er forskjellig fra alt annet – en helt annen verden. Rob har spilt med visesangere og poeter – og ikke minst i den sjangeren som altså kalles «ny musikk». Allerede på 80-tallet ble han medlem av det musikalske råd i foreningen Ny Musikk, han framførte sin egen komposisjon for kor og orkester, «En Skapelsesoppfordring», 1989–90, var senest i oktober med på CD-innspilling med Det Norske Blåseensemblet («Tiefenträume» av saksofonisten Steffen Schorn) og er snart ferdig med et bestillingsverk (solo for harpe) for Ellen Bødtker. Dertil har han en mangeårig innsats som stimulerende slagverkspedagog ved Østlandets Musikkonservatorium, siden 1995 ved Norges musikkhøgskole. Han har nå en 50 % stilling som førsteamanuensis og underviser i klassisk slagverk.

For dette intervjuet møtte vi ham på musikkhøgskolen midt i en travel uke i begynnelsen av november. Han tok seg av en gjesteforeleser – den verdenskjente vibrafonisten David Friedman – et møte som ble avsluttet med felleskonsert (vibrafon/marimba duo) på Kampenjazz på Cafeteatret.
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 06:2011

Nylig returnert fra en ukes turné i Storbritannia med Christian Wallumrød er det en oppglødd Lønning som dukker opp under gulnende løvverk langs Oslos for tiden frådende vannvei, Akerselva. Møtet på en gammel trebru som forbinder Oslos østre og vestre hjertehalvdel er symbolsk for en musiker som i sin virksomhet kombinerer kreativ og grenseløs improvisasjon med en perfeksjonistisk klassisk bakgrunn.

28-åringen så egentlig ikke for seg et liv som musiker, selv om håpet nok var der. Med en mor som musikkpedagog og far som organist og kordirigent lå en musikalsk løpebane allikevel i kortene. Allerede som 11-åring var det tydelig at Follo hadde fostret et ungt talent da han var solist med kringkastingsorkesteret (KORK) med Lars-Erik Larssons trompetkonsert. Norgesmesterskapet for solister tok han hjem året etter. Eivind viser til en uvanlig motiverende kornettlærer i Sissel Larsen, som holdt den vimsete krølltoppen i tømmene samtidig som hun gjorde spillingen morsom nok til at ungdommen ville øve og etter hvert skjønne hva som må til for virkelig å bli god.

Den konsentrerte øvingen læreren foreskrev, kombinert med et fokus på pust og en lettere zen-inspirert metodikk, har Eivind tatt med seg videre i musikerlivet.
- Jeg var nok alltid ganske gehørbasert og spilte mange ting utenat. Da var veien kort til å begynne å spille ting etter gehøret, særlig på musikklinja hvor man begynte å spille i band.
Den første a-ha-opplevelsen i møtet med den improviserte musikken kom, som for et utall andre aspirerende musikere, på Oslo Jazzfestivals ung-jazzseminar med NTNUs jazzlinjegeneral John Pål Inderberg.

- Der fikk jeg en smak på hans tilnærming til å lære seg musikk, hvor man lærer alt fullstendig på gehøret, og begynner å tenke over hva som skjer harmonisk. Og så fikk jeg Kåre Nymark som lærer på Ski Videregående. Da skjønte jeg at jeg måtte drive med dette. Det var jo så morsomt og spennende. Og så siden begynne å relatere noe personlig inn i musikken, noe man kunne identifisere seg med istedenfor noe man hadde lært som et pensum.

Veivalgene
Veivalgene var mange for trompetisten, som ble tilbudt plass ved Konservatoriet i Utrecht på klassisk trompet. Hadde han ikke kommet inn på jazzlinja hadde nok den klassiske musikken beholdt sitt jerngrep rundt den stadig spirende musikeren. Men ennå så han ikke fremtiden sin som musiker.

- Jeg så egentlig for meg å gå pedagogikk og blir lærer. Jeg hadde kanskje ikke turt å se for meg at det kunne være mulig å være bare utøver. Men da jeg kom inn på jazzlinja ved Musikkhøgskolen ville jeg satse alt på det. I tillegg kunne jeg holde kontakten litt med det klassiske trompetmiljøet samtidig. Men det ble raskt til at jeg prioriterte det klassiske vekk, selv om jeg fortsatte å ha klassisk trompetlærer i Trondheim også.

Disse årene var det solotrompetist Reidar Bye som gjorde sitt for å holde Eivind og trompetkollega Hayden Powell i skole. Og denne kombinasjonen av en klassisk trompetteknikk i bunn og en kreativ og komplett sjangerfri tilnærming til musikk blir et gjennomgangstema i samtalen. Setninger som: «det er deilig å ikke tenke at man skal sette ting i en sjangerbås, det har aldri vært noe mål», og: «jeg syns det ofte er veldig deilig å ikke ha noen sånne begrensninger, og så se hva man ender opp med», luftes en rekke ganger i løpet av ettermiddagen. Også da han etter et år i Oslo flyttet til Trondheim og jazzlinja, hvor han møtte sin mangeårige kumpan Espen Reinertsen, den saksofonistiske halvdelen av duoen Streifenjunko.

- På jazzlinja jobbet vi mye med Miles Davis eller Chet Baker. Og vi så på hva hvert eneste instrument gjorde; trommer, basslinje, pianovoicinger og hvordan klangen av det hele er. I tillegg til det teoretiske bak alt de gjorde. Til slutt hører du alt så tydelig for deg at du nesten ikke trenger å sette på platen en gang, for du kan hver minste akkord og basstone.

- En slags gehørbasert dekonstruksjon av musikken?
- Nettopp. Og det har jeg tatt med meg videre også, i arbeidet med Espen i Streifenjunko. Der har vi gjort det samme med samtidsmusikk som for eksempel Salvatore Sciarrino, Giacinto Scelsi eller Helmut Lachenmann, og lært oss den musikken via øret, ikke via noter. Siden har vi gått videre og improvisert innenfor denne stilen som en oppgave til oss selv.
 
- Hva har Espen Reinertsen betydd for deg?
- Espen er den jeg har jobbet absolutt mest med de siste sju åra. Duoen har blitt en base for oss som mange ting har kommet ut fra. Det betyr utrolig mye å ha en som det funker så bra å samarbeide med. En man har så mange fellesnevnere med er viktig.

Streifemjunko fikk forøvrig De Unges Lindemanpris i 2010, samme år som saksofonisten John Pål Inderberg fikk «den store» prisen. I tillegg kommer de med ny plate i 2012.
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 06:2011

Når det skal handle om Jarrett, er det lettvint å ty til de mest svulmende superlativer. Alt er egentlig sant, og det blir vanskelig å skille mellom hva som er veldig bra, hva som er ekstremt bra, og hva som er særskilt ekstremt bra. Men «Rio» er i sannhet et mesterstykke det faktisk er bort i mot umulig å forstå rekkevidden av i løpet av en, to eller tre høringer. Jarrett selv ble stum da han for første gang fikk tilgang til opptakene.

- Jeg vet jo at det er jeg som spiller, hundre prosent improvisert, i en musikalsk struktur som ender på vakrest mulig vis … Jeg fatter det fortsatt ikke helt, sier han. – Jeg er klar over at jeg gjennomførte konserten, men ingen i verden kan fortelle meg hvordan jeg maktet det. Jeg tenker tilbake, og husker at det på ingen måte føltes enkelt. Likevel var det ikke noe stress. Derfor ringte jeg Manfred direkte fra flyplassen, og meldte: «Uansett hvilke planer vi ellers måtte ha; denne innspillingen ligger først i køen». Manfred skjønte at dette var alvorlig ment; han hadde nemlig aldri tidligere fått en telefonoppringing fra meg fra en flyplass!

Om å «rense lufta»
Jarrett snakker om å være på reise, og har helt rett. På dobbelalbumet «Rio» kombinerer han musikerens privilegium; å være historieforteller, gjennom å binde sammen episoder som i utgangspunktet kanskje ikke har sammenheng med hverandre – men som i den store sammenhengen muligens kan utgjøre et hele. Slik den åpner, i hundre, og i assymetriske rytmer, sender den tankene til Mozarts «Ein Musikalisher Spass».
- Jeg starter alltid med å «rense lufta». Deretter kan alt skje. Mange forstår ikke denne tilnærmingen, og tenker kanskje: «Må det absolutt være atonalt?» Eller; «må han spille så aggressivt?» Og, på sett og vis – mitt svar er ja. Jeg hopper alltid fra øverste avsats. Da må man også føle seg trygg på å kunne lande trygt, noen ganger så å si mot gravitasjonens iboende kraft. Det å få til noe slikt i starten av en konsert, gir selvtillit.

Improvisasjon?
Gjennom det doble CD-settet framstår fire eller fem stykker – de har ingen tittel – som selvstendige komposisjoner. Noen av dem høres ut som standardlåter du burde huske, men ikke helt er i stand til å gjenkjenne. La oss ta kutt fire i den første CDen som eksempel. Den er komponert der og da, ikke planlagt, men preges likevel av en spontan symmetri.

Det er ofte umulig å høre at deler av musikken er improvisert, selv for meg, sier Jarrett. – Det er nesten så de burde hatt et stempel: «Nei, disse stykkene er ikke improvisert fram». Hvis jeg gikk bort til pianoet nå, i den hensikt «å gjøre mer av akkurat det samme» … Vel, jeg hadde ikke hatt sjanse. Det er bare ikke sånn det fungerer. Dette albumet viser hva improvisasjon kan innebære. På «Rio» er jeg hundre present konsentrert om denne måten å arbeide på. Tidvis gjør jeg noen ornamentale barokkimprovisasjoner, men de varer aldri lenge om gangen. Jeg elsker dette – som bevis på at du på samme tid kan være fokusert og spontan. I det tredje sporet på den andre CDen hadde jeg for eksempel ikke planlagt å lande i den dype C#-oktaven. Men mens jeg befant meg høyt der oppe, var det noen i salen som ga høylytt uttrykk for hvor fint det var. Så tok jeg bare hendene vekk fra klaveret, og det var det. En perfekt avslutning, skapt av noen i salen!
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 06:2011

- 8 til 10 sekunder romklang? Ja, jeg tror det er ganske presist, sier Storløkken. – Likevel var lyden mye mer direkte enn du skulle tro. Lyden skal bære fra den ene sida til den andre. De hadde nok en plan den gang, også.
Nidarosdomen ble ferdigstilt i 1152, og en onsdag i november det herrens år 2011 gjorde den altså plass til 1200 tilhørere. Stinn brakke.
- Vi tok ned tempo. Sånn kunne vi ta rommet på alvor.

- Nytt stoff?
- Nye strukturer, i første omgang. Lengre orgelsekvenser, lengre trommesekvenser. Men, ja – bortsett fra «30/30» (fra «Let Them Eat Cake», 2000) var så godt som alt materialet helt nytt.
- Kontroversielt, kanskje – med «tungrock» i selveste Nidarosdomen? Ble det mye diskusjon i forkant?
- Nei, skuffende lite!

- Men det var kanskje en stor opplevelse, i mer enn én betydning av ordet?
- Ja. Det er flott at sånne rom kan tas i bruk. Og for all del – vår hensikt var overhodet ikke å provosere. Vi forsøkte bare å lage bra musikk.

Eksperimentell melodiføring?
Storløkken (f. 1969) har ankommet den lille caféen per bil, og den typen transport ville ikke vært mulig en stund tilbake. Han tok nemlig lappen i fjor, i voksen alder må det være lov å si. Han vokste opp på Dombås, og gikk musikklinja på gymnaset i Gjøvik.

- Og da hadde du for lengst bestemt deg for å bli musiker?
- Ja. Det bestemte jeg meg for etter å ha hatt min første time på el-orgel som niåring.
Derfra og hit har Ståle Storløkken visst å sette preg på norsk improvisasjonsmusikk. Det være seg i samarbeid med Audun Kleive eller Terje Rypdal – eller aller helst i hans «egne» band; Veslefrekk, senere Supersilent, Bol, Humcrush, Elephant9 (Spellemannpris for «Walk the Nile» i 2010).

- Likhetene mellom disse banda er større enn ulikhetene. Det handler om det frie, det improviserte. I Veslefrekk jobbet vi mot det helt frie uttrykket. Men så kom det til et punkt da noe mangla, og mye falt på plass da Helge (Sten – aka Deathprod) ble med oss under Maijazz i Bergen i 1997. Han kom fra en annen musikalsk sjanger, men likevel med samme motivasjon.

Det var altså denne kvelden trioen Veslefrekk ble til kvartetten Supersilent. Men medlemmene ville videre.

- Supersilent var aggressivt så det holdt, men Arve (Henriksen, trompet) og jeg snakka sammen … Kanskje skulle vi dra inn mer harmoniske og melodiske ting? Alt er lov.
Det er da det kommer:

- Man skal ikke undervurdere en melodi, uansett hvor eksperimentelt uttrykket er. Noen ganger er det sånn at en god melodi gir enda mer trøkk.

- Ikke god latin i visse kretser, om jeg er riktig informert?
Storløkken nipper til kaffen, tar en bit av varm bolle med rosiner. Smiler.
- Dem om det. Jeg oppfatter det slik at det melodiske elementet gjør musikken rikere. Større spekter.
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 06:2011

Å møte Marius Neset for en rolig prat som varer mer enn 30 minutter, er ikke lett. Han er en travel mann, som reiser fra festival til festival for å presentere sin energifylte musikk.
Men vi fikk, via plateselskapet i London, gjort en avtale rett etter at han ankom Umeå, noen timer før lydprøve og konsert på Umeå Jazzfestival tidligere i høst.

Marius er ikke mer enn 25 år, men som musiker og komponist innehar han en enorm modenhet i, så godt som, alle prosjekter han involverer seg i.  Han har studert ved Rytmiske Konservatorium i København, i stedet for Jazzlinja i Trondheim, Musikkhøgskolen i Oslo eller andre norske utdanningsinstitusjoner. I København møtte han den britiske komponisten og pianisten Django Bates, som raskt anerkjente den unge nord-mannens talenter, noe som medførte at Marius ble medlem av Djangos storband stoRMChaser i 2005. For ikke altfor lenge siden ble Marius også med i sin tidligere lærers band Human Chain og spilte med dem bl.a. på en strålende konsert på Londonklubben Ronnie Scott’s tidlig i fjor.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Som de fleste blåserne i norsk jazz, startet det med korps, også for Marius. Han kommer fra en musikalsk familie, hvor moren er klassisk pianist og faren «en glad amatørmusiker», som Marius selv sier det.
– Han spiller litt av alt, men kan ikke noter, forteller han.

Marius fikk sitt første trommesett da han var seks, og fikk nok inn litt teft og kunnskap om rytmer allerede da. Etter hvert begynte han å spille gitar og piano, og det var på piano at han først begynte å spille jazz. – Men jeg spilte saksofon fra jeg var åtte–ni år i korpset, sier han. – Men jeg sluttet i korpset da jeg var ca. 12 – og begynte å øve i stedet.
- Da fikk jeg en utrolig bra lærer, Jan Kåre Hystad, og det vi drev med da, la veldig mye grunnlaget for det jeg kan i dag. Det å lære seg å være fri og teknisk rimelig ubegrenset i alle tonearter.

- Men fra trommer, via piano og gitar – til saksofon. Du var en ubeslutsom og rastløs sjel allerede da?
- Nei, egentlig ikke. Jeg hadde jo spilt saksofon i korpset. Så hadde jeg en onkel som også spilte saksofon, som jeg likte å høre på. Men det var veldig tilfeldig at det ble saksofon som ble hovedinstrumentet. Men så begynte jeg som sagt  hos Jan Kåre Hystad, og han introduserte meg veldig raskt for to saksofonister; den ene var Charlie Parker og den andre var Michael Breck-er. Og da ble jeg bitt av ett eller annet som inspirerte meg til å øve veldig mye saksofon fordi disse to var noe å strekke seg etter. (He-he).

- Men det var jo veldig lenge jeg ikke visste om jeg skulle satse på piano eller saksofon. Men etter hvert ble det mer og mer tydelig at det var saksofonen som var det jeg skulle bruke tid på. Jeg følte jeg hadde mer kontroll på det instrumentet, og følte jeg kunne uttrykke meg bedre på det. Det lå kanskje lettere for meg enn pianoet?

- Men jeg er veldig glad for at jeg har brukt så mye tid på å lære meg piano også, for det er enormt overførbart til saksofonen. Hvis jeg ikke hadde spilt piano, hadde jeg nok hatt et mye dårligere harmonisk overblikk, enn det jeg har nå, tror jeg.

Les hele intervjuet i jazznytt nr 06:2011

-          Saksofonisten MARIUS NESET
-          Keyboardmesteren STÅLE STORLØKKEN
-          Vibrafonisten ROB WARING
-          En «ny» KEITH JARRETT
-          Trompeteren EIVIND LØNNING
-              pianisten WILLY ANDRESEN

I tillegg har vi artikler om

-          Stilskapere i musikken
-          Jazz Evidence 50 år
-          Forestillingen Driving Miles
-          ANJA LAUVDAL som nytt navn
-          Blindebukk med EVEN HELTE HERMANSEN
-          BJØRN STENDAHL på øde øy
-          Tre storband i Trondheim
-          Romerike Storbandfestival
-          UNGJAZZFESTIVALEN i Ålesund
-          PUNKT i Kristiansand
-          UMEÅ JAZZFESTIVAL
-          TAMPERE JAZZ HAPPENING

Neste Jazznytt vil være på gata i begynnelsen av februar 2012

For abonnement: se i menyen til venstre på denne siden.

Hva med å gi bort Jazznytt i julepresang til den som har alt!

Men vi fikk med oss gårsdagens absolutte høydepunkt, den israelsk fødte, Englandboende saksofonisten og klarinettisten Gilad Atzmon (bildet) & The Orient House Ensemble. Atzmon er israeler, men etter militærtjenesten flyttet han til England, hvor han i alle år har snakket palestinernes sak, noe han også gjorde denne ettermiddagen i Umeå. Musikken varierer fra drivende kvartettjazz, via kletzmer og sirkusmusikk, til politiske kommentarer både musikalsk og verbalt. Slike sterke politiske meninger er noe som mer eller mindre har forsvunnet fra jazzscenene de senere årene, men Atzmon holder fanen høyt hevet, og sammen med tre gnistrende gode musikere, spesielt pianisten Frank Harrisons frapperende gode pianospill, ble dette en konsert helt utenom det vanlige. Og et band som norske festival- og konsertarrangører bør merke seg.

Ellers fikk vi med oss Fredrik Ljungkvists andre konsert på noen få timer denne dagen med bandet Ritualia, et band som spiller moderne jazz i grenselandet mot samtidsmusikk med den fine fiolinisten Lisa Rydberg, pianisten Mattias Risberg, cellisten Leo Svensson og den allestedsnærværende trommis Jon Fält. Et hyggelig møte. Men vi gikk dessverre glipp av gårsdagens snakkis, det andre bandet Fredrik Ljungkvist var med i denne dagen, Velodrone, som er ute med CD i disse dager, og som alle snakket om. Et band vi lover å komme tilbake til.

På programmet denne lørdagen sto bassisten Charlie Haden øverst på plakaten med sitt Quartet West-prosjekt. Men han hadde kansellert turneen, og i stedet hadde festivalen fått inn trommelegenden Billy Cobham med sitt faste band som fremførte heftig, men akk så kjedelig, fusjonjazz som dessverre har stått bom stille siden 1978.

Men den svensk/amerikanske konstellasjonen Seval var på plass og i usedvanlig godt lune. Cellisten Fred Lonberg-Holms møte med sangerinnen Sofia Jernberg, trompeteren Emil Strandberg, gitaristen David Stackenäs og bassisten Patric Thorman ga oss et sett i et friimpro-poplandskap som alltid fascinerer. Jernbergs stemme er fra tid til annen ut av denne verden, og Lonberg-Holms cellokommentarer sammen med Stackenäs helt særegne gitarspill legger grunnlaget for Jernbergs poprelaterte sang, kombinert med lydkulisser og ordløse løp som treffer. Vakkert og et band i stor utvikling.

I dag rundes det hele av med lokale stjerner, godt assistert av andre mer kjente jazznavn i Sverige.

Tekst og foto: Jan Granlie