Ubehjelpelig, Rønsen?

Av Bjørn Stendahl

Arild Rønsens forsvarsskrift for Rollins-slakten i Molde er noe av det merkeligste jeg har lest. Og selve anmeldelsen i «Fire Flate» var merkelig nok.

Det Rønsen ble kritisert for etter anmeldelsen («Ubehjelpelig», Fire Flate, 20. juli), var ikke at han mente at noe var dårlig, men at han avslørte ukyndighet, respektløshet og manglende musikalsk begrunnelse for kritikken. Han skrev om «fysisk svekkelse» og «rygg i retning knærne» og avfeide det musikalske med ordene «ubehjelpelig», «sjanseløs», «trist» og «bare trist».

Derpå lagde han en alternativ kritikk til Jazznytt (datert 8. august) for å vise at han også kunne skrive en anmeldelse som ikke ville skapt røre – en anmeldelse han selv karakteriserte som «intetsigende babbel». En sterk undervurdering av leserne, Rønsen! Dessuten forholder vi oss faktisk til hva du skrev, ikke til hva du kunne ha skrevet.

Innleggets tredje del, selve forsvaret, inneholder flere bekreftelser på at Arild Rønsen ikke alltid vet hva han snakker om. Allerede i andre delen skriver han at «Rollins har satt sitt stempel på jazzen nærmest siden jazzens vugge». Så gammel er han ikke. Rollins er mer enn 50 år yngre enn Buddy Bolden, den mest kjente vuggepasseren. Rønsen spør: «Hvem har betydd mer for bebop enn denne mannen (Rollins)?». Rollins er 10-13 år yngre enn beboppionérene Parker og Gillespie. Da Rollins nådde sin første karrièretopp, var bebop historisk.

Rønsen forteller at han bevisst valgte å «stå langt unna» en navngitt gruppe av «hodenikkende bebopkjennere» i alder 63-72 år. Rønsens insinuasjoner om at deres interesse for Rollins knyttet seg til gjensynet med «et idol fra den gang de nettopp hadde begynt å skjønne hva kvinnekroppen hadde å by på», viser at Rønsen vet lite om seksuell utvikling. At deres kritiske sans ble overskygget av gjensynsgleden fra 1966 – da de nevnte herrer (hvorav jeg var en) opplevde Rollins i Oslo – viser Rønsens manglende historiekunnskap. Rollins var ikke i Norge før i 1971 (på Kongsberg). Selv opplevde jeg ham ikke på scenen før i New York i 1993!

Så bruker Rønsen sin fascinasjon for Miles Davis som eksempel på hvordan han uansett resultat ville gi sin ungdoms helt en sekser! Sånn tenker faktisk ikke vi andre kritikere – vi forsøker å være saklige. Vi forsøker å unngå hang-ups – og lovpriser ikke våre ungdoms helter for enhver pris. En del av oss på 60+ er faktisk i stand til å nyte Louis Armstrongs Hot Five det ene minuttet og Maja Ratkje det neste. For min egen del øker min interesse jo nyere musikken er. Jeg har ingen hang-ups på Sonny Rollins.

Arild Rønsen skriver at hans oppfatning av Sonny Rollins’ konsert på Romsdalsmuséet er «nøyaktig like relevant som deres (oppfatningen til dem som likte konserten)». Det har du rett i, Arild. Din mening er like relevant som andres. Men i det øyeblikket du er utsendt reporter fra festivalens fagavis (og den eneste som er satt til å anmelde konserten), er ikke din hvilken som helst personlige mening relevant for offentligheten.

Og her er vi ved kjernen:

En fagkritiker skal være saklig. Kritikken skal vise at forfatteren har kyndighet, innsikt, forståelse, viten, vurderingsevne og musikalitet. Det er ikke til hinder for skarpe betraktninger og særegne meninger, men jo skarpere og mer særegne, jo mer begrunnet må de være. Det gjør heller ikke noe om kritikeren er en smule ydmyk og respektfull. Når Rønsen ser rundt seg presumptivt kyndige folk som åpenbart har en stor konsertopplevelse (som i tilfellet Rollins i Molde), burde det oppfordre til litt varsomhet. Kanskje spørre: Kan jeg ta feil? Og så argumentere deretter.

Rønsen hevder at alle anmeldelser er subjektive. Han mener at «plate- og konsertanmeldelser er den mest subjektive journalistikken som kan oppdrives» – og glemmer glatt alt fra ledere og kronikker til kommentarer og leserbrev – og Rønsens fredagsytringer i Klassekampen. Han hevder at en kritikk er avhengig av «anmelderens dagsform, mollstemthet eller høystemthet». Hvis en kritiker vanligvis lar seg påvirke av den slags turbulente sinnelag, bør vedkommende holde seg langt unna kritikergjerningen.

Rønsen støttes av Jazznytts redaktør på lederplass. Jan Granlie skriver at «en anmeldelse er og blir en subjektiv ytring som kan variere etter værforhold, dagsform, om man er sulten eller tørst, om lokalitetene er hyggelige, om selskapet er hyggelig … stort sett kan det handle om alt annet enn den musikken man skal skrive om».

Det er et merkelig syn fra en redaktør av et fagblad. Hvis vær, dagsform, sult, tørst, lokaliteter og selskaplige omstendigheter skal få overskygge den musikken man skal skrive om, da er vi langt fra hva et fagblad har anledning til å være. Hvis den slags subjektive kriterier skal ligge til grunn for «slakt så blodet spruter», slik redaktøren ønsker velkommen, da har fagbladet fjernet seg fra enhver anstendighet. Det finnes en lang rekke objektive kriterier for jazzkritikk, fundert på viten og erfaring, kunnskap og innsikt – objektive kriterier som er vel målbare, om ikke med målebånd, så med kloke ord.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode