Slakt eller panegyrikk? Jazzkritikerens muligheter, utfordringer og dilemma

Aldri har jazzen i Norge stått på et høyere nivå og vært mer mangfoldig enn nå. Hele jazzhistorien lever og er tilgjengelig gjennom tallrike briljante musikere av alle generasjoner og innen alle stilarter – fra det stilbevisst tradisjonelle til det nyskapende eksperimentelle. Vi kan virkelig snakke om en ny gullalder.
Jazzkritikken beveger seg derimot ikke på samme nivå. Rekrutteringen av nye penner i pressen er minimal, terningkastene er forutsigbare, meninger faglig svakt begrunnet og det svinger heller ikke mye av debatten kritikerne imellom – jfr. Jazznytts føljetong om objektiv/subjektiv musikkritikk, stadig i kjølvannet av Arild Rønsens famøse Rollins-anmeldelse i fjor.

Redsel?
Hvorfor denne verbale stusslighet når det ellers flommer over av jazzmusikalsk overskudd og ekspertise? Er det redselen for å stå fram med kontroversielle meninger i et lite miljø hvor alle kjenner alle? Det tjener i så fall ikke jazzen. Når det går inflasjon i terningkast 5 og 6 mister jazzkritikken sin kredibilitet, og paradoksalt nok rammer det jazzgenren negativt.

Skape respekt
Et viktig mål for kritikken er jo å skape respekt for genren. Manglende respekt har alltid vært jazzens problem i forhold til klassisk musikk, noe som stadig gir seg utslag i økonomiske og mediemessige prioriteringer. Jazzmiljøet er for lengst klart for profesjonell og kompromissløs musikkritikk, og ved å utøve streng selvjustis tjener vi jazzen mye mer enn ved ukritisk panegyrikk.
Derfor må vi stille like høye krav til jazzjournalistikken som til annen kulturjournalistikk – bare da vil jazzen oppnå respekten og posisjonen den fortjener i mediebildet.

Utfordringene
Dette betyr ikke at jazzanmeldelser bare skal henvende til «jazzfolk» og musikkyndige. Utfordringen er med presise, vanlige ord å karakterisere musikken, si noe vesentlig om den og formidle et inntrykk som nødvendigvis må være subjektivt. Men det er anmelderens utfordring å «føre bevis» for sine påstander og dokumentere sine observasjoner.
Her er vi ved anmelderfagets store utfordringer: Hva bygger du på? Dine egne følelser? Hva er det i så fall å like/mislike? Du har lov å være subjektiv, men si det eksplisitt og gjør dine egne referanser klare!

Høyne bevisstheten
Anmelderens største oppgave er allikevel å være en guide inn i musikken, påvise sammenhenger, gjøre oppmerksom på ting, hjelpe oss til å lytte. Det er lett å lytte bevisstløst – eller rent emosjonelt. En god anmeldelse bør høyne bevissthetsnivået, drøfte hvorfor musikken virker spennende eller kjedelig, stille spørsmål om musikernes intensjoner og i hvilken grad de lykkes.
En særlig utfordring er å formidle forståelse for jazzens estetikk, hvor intonasjon, tonevalg og rytmikk har andre verdier enn for eksempel i klassisk musikk. Ellers kan man poengtere og problematisere utenommusikalske forhold som titler, markedsføring, presseskriv, artist-image, platecover, diskografi, stilforbilder og andre referanser. Den kunnskapsrike anmelder har utallige innfallsvinkler og muligheter i sin verktøykasse!

Viktig rolle
Hvorfor melder da allikevel så få nye jazzmusikere seg på kritikerbanen? Må man slutte å spille selv, gå inn i total isolasjon og aldri mer snakke med noen i konsertpausen? Nei, det er en helt annen forståelse for kritikerfaget nå. Det dreier seg om en viktig rolle som man må kunne gå inn og ut av. Musikkfaglig kompetanse og aktiv deltagelse i miljøet er i seg selv bare kvalifiserende.
Selvsagt må kritikeren være klar over medienes makt – og egen makt i kraft av posisjon og anseelse. Og forstå at en negativ kritikk kan være sårende og oppleves urettferdig. Dessuten kan tidspress, feil-fiksering og egen sinnsstemning også være fallgruver.

Kom på banen!
Men med en profesjonell holdning har dagens unge kunstnere helt andre forutsetninger for både å gi og motta kritikk. Det verste er tross alt ikke en slakt – men ikke å bli anmeldt i det hele tatt. Så kom på banen, jazzfolk! Jazznorge trenger dere!
Erling Wicklund

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode