Sannheten om den «objektive» kritikken

Skreiv jeg noe sånt som at objektiv musikkritikk ikke fins? I så fall hadde jeg helt rett.
Jeg skal gjøre mitt beste for ikke å følge opp den polemiske tonen til Staffan William Olsson og Bjørn Stendahl (Jazznytt #2/2011). Bare dette til Stendahl, som mener at en jazzanmeld-er som er i dårlig humør rett og slett kan la være å anmelde. Med andre ord – sende en annen anmelder på konserten? Ja, vi har jo så mange å velge mellom! Som redaktør Granlie ganske riktig oppsummerte på forrige møte i redaksjonen: «Som trykt presse er vi snart monopolister».

Jeg er glad for å få spalteplass til å forklare hva jeg mener.

Når jeg sier at objektiv musikkritikk bare er en drøm, er dette selvfølgelig ikke ensbetydende at en kritiker ikke kan gi noen form for objektive utsagn.  Man kan, og bør – der artisten ikke er så kjent at den slags opplysninger er overflødige – fortelle saker som dette, som definitivt er helt objektive/udiskutable: Er musikken akustisk eller elektrisk? Hvor mange, og hvem spiller i bandet? Fins her vokale innslag? Har kanskje pianisten bytta fra flygel til Fender Rhodes siden forrige innspilling? Spilles det mye etter noter, eller er alt helt fritt? Har trompeteren også et flugelhorn til disposisjon? Holder saksofonisten seg konsekvent til tenoren?

Men slikt blir det jo ingen kritikk av! Her snakker vi om reine forbrukeropplysninger, «kritikk» som til nød kan kalles observasjoner av fakta. Overført til litteraturen, vil denne typen «kritikk» innebære at anmelderen skriver hva slags skriftgrad og font romanen er trykt i, hvilket trykkeri som vant anbudet, om lesbarheten er noenlunde tilfredsstillende, etc. Med andre ord: Dørgende kjedelig, fullstendig uinteressant lesning.

Når jeg snakker om at anmelderens humør tidvis er avgjørende, er det absolutt nyttig å skille mellom anmeldelse av ei plate, og anmeldelse av en konsert. Forskjellen er lettfattelig: En konsert hører man én gang, ei plate kan man høre utallige ganger. På denne måten blir plateanmeldelsen mye mindre «humøravhengig» enn konsertanmeldelsen.

Hva plateanmeldelser angår, ville de fleste av dem tjent på ikke å trykkes før sånn ca. ett år etter utgivelse. Men da skulle man sett på hurlumhei blant musikerne og deres plateselskap!

Musikere er i det hele tatt et folkeslag det er vanskelig å tilfredsstille. Det blir bråk om de ikke anmeldes, og det blir bråk om kritikken er dårlig – da er anmelderen nemlig «en amatør som ikke har skjønt bæret». Gir man god kritikk, derimot! Da er det sannelig ingen som snakker om anmelderens manglende kompetanse!

Alle typer musikkritikk «lider» under dette presset, men det kan herske liten tvil om at jazzkritikken er ganske spesielt utsatt. Det kan bero på flere ting; et lite miljø, liten spalteplass – men ikke antall utgivelser. Min erfaring er at det kommer ut minst like mange jazzplater som pop-plater, mystisk nok.

Men altså – alt for mange «ja»-anmeldelser. Det går bedrøvelig lenge mellom hver gang ei norsk jazzskive slaktes – og så gode er ikke norske jazzmusikere, at de aldri gir ut noe som er dårligere enn middelmådig.

Salige Randi Hultin løste dette på sin måte, ved klart og tydelig å tilkjennegi at hun ikke brukte verken tid eller spalteplass på musikk hun ikke likte. Fair enough. Men det ville stått pinlig dårlig til med «kritikken», om dette skulle være et samla kritikerlags redaksjonelle plattform.

Det er når man kommer til om anmelderen liker det han eller hun hører, det er da «humøret» kommer inn i bildet. Ikke bare det – i tillegg vil det da handle om anmeldernes generelle smak. Jeg er så heldig at jeg liker de fleste musikkformer, alt fra bråkete metalrock til soft bebop. Poenget er at musikken må være bra! Og hva er bra? Ja, si det.

Dét, kommer jo nettopp an på ørene som hører.

Altså: Det fins ikke skygge av tvil om at Kenny G er en ypperlig saksofonist. Dette faktum står ikke til hinder for at undertegnede, som til en viss grad mener å skjønne seg på saksofonspill, syns alt Kenny G gjør er grenseløst kjedelig å høre på. Og er vi ikke da langt unna det objektive? Jeg vil til døden skiller meg fra denne verden påstå at Bob Dylan er en mye flinkere vokalist enn Jan Werner Danielsen. Men så er definitivt ikke tilfelle, i det øyeblikk man spør en som underviser på sanglinja ved Barratt Due!

Her følger en objektiv sannhet: I samme nå som anmelderen begynner å gi uttrykk for om han eller hun liker det man er satt til å anmelde – ja, i det øyeblikket er «den objektive musikkkritikken bare en drøm». Sånn er det for anmelderen, som det er for den jevne lytter. Det fins mange som ikke liker Miles Davis etter 1970, men som elsker det meste han gjorde før det – og dette kan da ikke ha med hans evner som trompeter å gjøre?! Han spilte jo nesten like fint hele tida, nær sagt til han døde. Han spilte ikke en gang så ulikt gjennom gledelig mange epoker i sin profesjonelle karriere. Den objektive sannhet er vel heller at det var det musikalske miljøet han omga seg med, som agerte helt forskjellig.
De som mener det fins noe sånt som objektiv musikkritikk, må nødvendigvis mene at leseren av anmeldelsen må mene det samme som anmelderen, eller hva? Hvor ligger ellers objektiviteten? Betyr ikke objektivt noe sånt som ubestridelig? Rett og slett at noe er sant, uansett hvilken vinkel man betrakter fenomenet fra?

Jeg skal ikke dra opp Sonny Rollins-debatten igjen. Men det er et ubestridelig, objektivt faktum at presumptivt jazzkompetente anmeldere oppfatta Moldekonserten vidt forskjellig. Og bare for å ha dét sagt; denne gangen hadde min opplevelse ingen verdens ting med dårlig humør å gjøre. Tvert i mot, var det sånn at de ytre omstendighetene ga meg god grunn til å være oppstemt.

Jeg håper med dette å ha brakt debatten inn i et fornuftig spor. Kanskje kunne den til og med være noe for Tine Skolmen og Erling Wiklund, som ser ut til å stå bak den bragden det vitterlig er å ha fått utvida sendetid for jazz i NRK?
Arild Rønsen

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid