HVOR ER MANGFOLDET OG KREATIVITETEN I JAZZJOURNALISTIKKEN?

Hvorfor er jazzjournalistikken så streng, sær og innadvendt når musikken er så åpen, mangfoldig og kreativ? Burde ikke formidlingen av jazz speile det faktum at jazzen nettopp preges av nyskaping, mangfold og kreativitet?

Jazzjournalistikken sies å være i krise, med stadig mindre spalteplass og oppmerksomhet i mainstream-mediene, til tross for at svært mye spennende skjer i jazzmiljøene rundt om i Norge. Musikalsk sett er det ingenting å si på verken aktivitetsomfang, bredde, mangfold, kvalitet eller nyskaping innen jazzen. Det dukker stadig opp unge, nye musikere av høy kvalitet, og norsk jazz nyter stor oppmerksomhet internasjonalt. Det er også høy aktivitet rundt omkring på ulike jazzscener og festivaler. Og likevel er dekningen av dette innovative og høyst levende kulturuttrykket skremmende liten. Snart er det nesten bare i Jazznytt en finner stoff om jazz. Årsakene til dette er sannsynligvis mange, og neppe bare særegne for jazz, men også uttrykk for generelle tendenser som rammer alle kulturgrener (i hvert fall de smale), da dagens «kulturstoff» som kjent i stor grad består av lettvint underholdning, sport og kjendiseri. I tillegg kommer de voldsomme omstillingene i mediebransjen generelt, som følge av den teknologiske utviklingen, med stor usikkerhet rundt hva som lønner seg og hvor veien går videre på nett og papir.

Med bakgrunn i denne situasjonen arrangerte Jazznytt og Oslo Jazzfestival under årets festival i hovedstaden en workshop om jazzjournalistikk, der hensikten blant annet var å stimulere yngre jazzinteresserte journalister og skribenter til økt interesse for å skrive om jazz. Spennende foredragsholdere fra inn- og utland formidlet på workshopen erfaringer og kunnskap om en rekke relevante tema, og jeg var en av de heldige som fikk ta del i det hele. Her fikk vi skrivetips, lese- og lyttetips, og innsikt i et bredt spekter av tema, fra anmelderi og intervjuer, til hvilke estetiske og etiske verdier jazz kan vurderes opp mot, i tillegg til interessante perspektiver på jazzjournalistikken fra både musikere, anmeldere, plateselskaper og andre aktører.

Kritikk er helt vesentlig for å høyne kvaliteten på jazzen, fikk vi høre, og det viktigste for de fleste musikere er å bli tatt på alvor. Velfundert og godt formulert kritikk er mer stimulerende for en musiker enn slapp applaus, for si det sånn. Men også kritikken må kritiseres, dersom kvaliteten på anmelderi og annen jazzjournalistikk skal forbedres. Og ønsker man flere lesere, større oppmerksomhet og mer spalteplass for jazzstoff, må kvaliteten på jazzjournalistikken heves, selv om dette alene ikke garanterer for spalteplass. Og selve kronspørsmålet er da selvfølgelig hva som er god kvalitet, noe som har vært gjenstand for en viss debatt i Jazznytt den siste tiden, så vidt jeg har forstått (objektiv og subjektiv kritikk osv). Jeg har som ny, glad og nokså fornøyd abonnent på Jazznytt ikke tenkt å stupe inn i dette feltet med dyptpløyende analyse og kritikk (til det er jeg altfor fersk i gamet, og heller ikke oppdatert på debatten som har gått), men jeg har med utgangspunkt i workshopen likevel lyst til å reise noen spørsmål, som kanskje kan bidra til å fornye og åpne opp debatten. For denne debatten er viktig, og den bør etter min mening heller åpnes opp enn å «bringes inn i et fornuftig spor», som Arild Rønsen håper i Jazznytt 03:11.

Kunnskap, engasjement og et godt språk fremheves gjerne som selve grunnpilarene for god jazzjournalistikk, og journalistikk generelt egentlig. Og dette er vel udiskutable verdier, som vel i ulik grad har blitt anerkjent innen dagens jazzjournalistikk.  Kunnskap og engasjement er gjerne på plass i fullt monn, men hva med språket? Har ikke det fått litt lite oppmerksomhet? For hvordan formidle noe så abstrakt og opplevelsesbasert som musikk uten å dyrke et mer nyanserikt og levende språk? Uten å anerkjenne språkets betydning for formidlingskvaliteten? Og hva med bevisstheten rundt hvem man skriver for? Er ikke den også ganske vesentlig? Og hvor er den i jazzjournalistikken? Er ikke interesse, ydmykhet og respekt for lesernes ståsted og behov også relativt viktig? En kan ofte få inntrykk av at jazzanmeldere skriver mest for hverandre, for å sette det litt på spissen, og at detaljkunnskap, historiske fakta og «besser-wisser»-tendenser får mer plass enn det å beskrive og formidle lytte-, konsert- og festivalopplevelser, gjerne i et litt personlig språk og på kreative måter.

Det er også viktig med en viss vilje og evne til å «plassere» musikken, på en eller annen måte, i en større kontekst. Dette trenger slett ikke å gå på bekostning av kunnskapskriteriet, snarere tvert i mot, men litt mindre «briefing med innforståtte eller avanserte detaljer»,  litt mindre angst for subjektiv kritikk, og litt større fokus på musikkens kontekst, hadde nok ofte gjort seg. Det kan for eksempel handle om mer generelle kunnskaper om artisters opphav, utviklingshistorie, inspirasjonskilder, ståsted og prosjekter, enten de er av politisk eller annen karakter.

Dersom en ønsker økt oppmerksomhet om jazz, og flere lesere og lyttere, kreves en viss interesse og ydmykhet for «nye» målgruppers kunnskapsnivå og interesser. Det er mange som bare er «litt» interessert i jazz, som har fått små smakebiter de likte, og som gjerne skulle blitt bedre informert og geleidet videre til å følge og utvikle sine jazzinteresser. Det kan handle om informasjon om artister, stilarter, konserter, plater, festivaler, historie, osv. Ikke alle er så interesserte at de sluker tjukke bøker om jazz, eller anmeldelser som synes mest myntet på «insidere» i jazzmiljøet, men heller skulle ønske seg tilgang til informative og levende artikler om hva som skjer og er på gang innen jazzverdenen.

Musikkanmeldelser vil til en viss grad alltid være subjektive, og språket vil alltid ha stor betydning for formidlingskvaliteten. Jeg er så hjertens enig i at kunnskap og engasjement for musikken er helt avgjørende for anmelderi av høy kvalitet, men jeg vil også påstå at et godt og nyanserikt språk, og ulike erfaringsverdener som musikken kan beskrives ut fra, samt interesse og ydmykhet for lesernes behov og ønsker, er like viktige kriterier. Skal jazzjournalistikken vinne flere lesere, musikken flere lyttere, og jazzen få større oppmerksomhet i det store og hele, trenger vi både et større mangfold i journalistenes språk og erfaringsverdener (dvs. flere og mer forskjellige anmeldere), og økt respekt for potensielle nye lyttere/leseres interesser og behov.

Så kom igjen nå, alle dere som mener at jazz er viktig, og at dekningen/formidlingen av alt som foregår både kan og bør skje på enda bedre måter! På andre måter, av andre folk, i andre medier, og med et annet språk. Vis oss det du ser, hører, tenker, føler og funderer på når du opplever jazzmusikk. Beskriv det! Med egne ord! Hent det frem og kast det ut, for jazzen trenger nå at flere melder seg på for å vise frem mangfoldet og kreativiteten! De garva gamle gutta trenger både kritikk, konkurranse og etter hvert avløsning, så jeg vil særlig kaste ballen til unge jazzentusiaster, ikke minst blant damene. De kvinnelige musikerne er åpenbart på gang; nå bør skribentene følge på!  I hvilke retninger mener nettopp du jazzjournalistikken bør bevege seg?
Brita Jorde

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid