Splashgirl_fotoPålBuset

Anmeldelser

Speisa pianotrio gjør det helt riktig


Splashgirl
4. feb 2013 - Kampenjazz, Vinterjazz

Plateslipp på Kampenjazz med trio litt utenom det vanlige.

Av: jazznytt

04.02.2013 Skriv kommentar

Det er trangt om setene i den gamle metodistkirka på Grønland. Splashgirl slipper sin fjerde skive og forventningen henger tung om lysekronene.
– Det er godt å se at alle kunne komme, sier bassist Jo Berger Myhre til latter. – Nå spiller vi kun nytt materiale. Første låt heter ”Field Day Ritual”, det er også navnet på plata.

For å følge opp tre kritikerroste album, dro den letter uttypiske pianotrioen til Seattle og den allsidige produsenten Randall Dunn for å spille inn sitt fjerde. Dunn har produsert skiver for et utall indieband i og utafor Washington, være seg folk eller metall. Best kjent er han kanskje for sitt samarbeid med dronemesterne i Sun0))).
Splashgirl er Andreas Stensland Løwe på piano, Jo Berger Myhre på kontrabass og Andreas Lønmo Knudsrød på trommer.

Selv er jeg en helt fersk Splashgirl-lytter og møter dermed temmelig fordomsfri. Dog har jeg hørt rykter om at bandet kombinerer et klassisk format, pianotrioen, med elektronikk og en dronete, repetitiv spillestil. Altså er jeg forberedt på en opplevelse i grenselandet mellom organisk og elektronisk.

Flygel først. Deretter liksom løse visper, en ikke treig, men oppbrutt og seig rytme tar form. Nesten uhørlig bue mot basstrenger. En dyp og melankolsk tangentprogresjon i bunn. Snart tar bassen over. Et tema, en liten, melankolsk melodi, kommer til høyere opp på klaviaturet. Anslagene blir hardere. Bua sager i strengene. Trommeslaga flere. Klubber nå. Klang på. Bassen plukkes. Det tykner til. Blir suggererende og hypnotisk, før det igjen løser seg opp. Luftigere. Rytmen enda mer luftig. Musikken deler seg i sine bestanddeler. Viser hvor få slag, hvor få toner som skal til for å holde låta gående, ikke falle ut av driven. Hjerterytme med klubber mot trommeskinn. Flygelet vender tilbake til utgangspunktet, snart er det aleine igjen.

Omtrent slik framstår en Splashgirl-låt forsøkt omsatt til ord. (Enda) mer upresist og følelseslada kan det betegnes som gåsehudmusikk, eller helt enkelt vakkert. Men dette er også musikk med en dæsj av noe annet. Et ’noe annet’ i form av elektroniske spøkelsesinstrumenter. Av bipeti-bopeti og en og annen nestensvulstig synth.

Én taktikk – hvis du utøver musikk i dette tidligere omtalte grenselandet mellom organisk og elektronisk – er å øse på. Ikke helt forstå når det organiske lider under det elektroniske og vice versa. En annen taktikk er en mer ballansert, kanskje forsiktig, tilnærming. Du tar det ene og lirker – forsiktig, forsiktig – inn litt av det andre. Hør: Her har jeg noen enkle, dype akkorder. Hør: Her har jeg en mac og en mikser, en synth og litt bipeti-bopeti. Jeg beholder det klassiske og vakre, jeg bare trekker litt i bølgene, jeg bare legger på noen effekter – men ikke for mange, men aldri for mye. Ikke mer enn nok til å antyde.
Det er en god taktikk. Slik fanger du oppmerksomheten til skribenten i hjørnet. Kjøres flygelet gjennom en boks? Er det klang på trommene? Hvor kommer bipeti-bopetien bak flygelet fra?

Som du sikkert forstår: Splashgirl mestrer og har finpussa ballansegangen. De forener en klassisk, skandinavisk pianotrios dvelende melankoli med forsiktig dosert støy og bipeti-bopeti, og det blir akkurat passe. Her er først og fremst gode melodier, men med enkelte speisa grep, kreativ instrumentbruk og dronende feedback låter det alt annet enn uoriginalt.
Kom deg på konsert eller sjekk ut plata. Jeg har en mistanke om at også Splashgirls fjerde skive vil høste lovord.

Field Day Ritual utgis på Hubro. Slippkonserten på Kampenjazz var del av Vinterjazz, Norsk Jazzforums årlige serie med konserter i februar – land og strand rundt.

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode