Jon Balke_Moldejazz 2012 (foto: Jan Granlie/Jazznytt)

Første kveld i Molde i Midt-Østens tegn

MOLDEJAZZ, MANDAG: Vi kan si mye om situasjonen i landene rundte Middelhavet, spesielt når det gjelder økonomi. Musikalsk tror jeg vi fleste er relativt enige. Årets Artist in Residence i Molde åpnet årets jazzfestival med et fyrverkeri av en syd-spansk/Nord-Afrikansk konsert.

Av: jazznytt

17.07.2012 Skriv kommentar

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Vi fikk bare med oss et kvarter av Erling Aksdahls solokonsert i det nye kulturhuset Plassen første dag av årets Moldejazz. Et kvarter som ikke var nok til å gi en saklig vurdering av Aksdahls pianokunst.

Der

for var møtet med årets Artist in Residence, Jon Balke, mitt egentlige første møte med årets festival. «Siwan Jidad»(Nye Siwan) heter prosjektet – en videreføring av det opprinnelige Siwan, som hadde urpremiere på Cosmopolite i forbindelse med klubbens 15årsjubileum.

Med Barokksolistene som «bakteppe» under «løs» ledelse av Bjarte Eike, som sist, hadde Balke med perkusjonisten Helge Nordbaken, kanskje Norges dyktigste perkusjonist, iranske Pedron Khavar Zamini på trommeinstrumentet zarb, fiolinisten Eddine M. Kachiche og den palestinske vokalisten og oudspilleren Kamilja Jubran i en forestilling som ga oss et innblikk i den syd-spanske middelaldermusikken (med fine overganger til Midt-Østenog Nord-Afrika) som vi knapt ante eksisterte.

Som Kalima Jubran sa det under konserten, var dette musikk fra den gang folk var lykkelige, noe som musikken viste til fullt monn. En herlig forestilling hvor de arabiske/syd-spanske rytmer sto i front. Balke selv, som komponist av mesteparten av verket, holdt seg kledelig i bakgrunnen, mens han slapp til både Barokksolistene og de enkelte musikerne fra Midt-Østen på bred front. Gode eksempler er fiolinduellen mellom Eike og Eddine M. Kachiche og en perkusjonssamtale mellom Nordbakken og Pedron Khavar Zamini . Og det svingte tidvis infernalsk. Balke har alliert seg med et knippe musikere som kan sitt fag ut og inn, for eksempel den iranske perkusjonisten Zamini som gjorde ting med sin lille tromme vi ikke trodde var mulig.

I forhold til forrige utgave av Siwan, var dette mye mer engasjerende, livsbejaende og tøft. Og hvis ikke ECM-sjef Manfred Eicher, som hadde fått TONOs formidlingspris i forkant av konserten, ikke tar tak i dette og gir det på plate, så er det noe formidabelt feil med selskapet, for en bedre åpning på Jon Balkes jobb som Artist in Residence, skal man lete lenge etter!

Deretter beveget vi oss ned i Alexandrakjelleren for å høre den israelske klarinettisten og saksofonisten Gilad Atzmon og hans Orient House Ensemble. Gilad Atzmon er israeler, men etter gjennomført militærtjeneste i hjemlandet emigrerte han til England, hvor han har brukt mye tid på å kritisere den Israelske politikken, både i musikalsk form og i bokform.

Jeg har hørt Gillad Azmon en rekke ganger de senere årene. Senest på Umeå Jazzfestival i Sverige i fjor, hvor konserten var en blanding av kletzmer og jazz som var ytterst fascinerende. I Alexandrakjelleren i år sto den amerikanske standardlåttradisjonen i front, men han klarte ikke helt å holde kletzmermusikken unna. (Kanskje har han innsett at man må ta det onde med det gode, eller noe). Hans relativt unge band var på hugget gjennom hele konserten, og Atzmon selv var i storform. Det var mye stoff fra hans seneste plate, som hyller den amerikanske musikken, en plate jeg personlig synes er en av de minst interessante han har gjort, men i konsert/klubbsetting fungerer det perfekt.

I dag gjør vi oss i første omgang klar for Marius Nesets møte med Trondheim Jazzorkester. Og etter å ha snakket med noen av musikerne i kveld, kan vi gruglede oss. Neset jobber veldig i Django Bates-tradisjonen hvor all musikken er nedskrevet. Dvs. at til og med bass- og trommenotene er strikt nedskrevet. Det kan bli en spennende seanse fra en av Europas mest interessante saksofonister.

I tillegg er det Jazzintrofinale i dag, noe vi ser fram til med stor glede. For aldri tidligere har nivået vært høyere blant finalistene. Vi i Jazznyttredaksjonen heier selvsagt på trioen Moskus, med vårt redaksjonsmedlem Anja Lauvdal på piano. Men, som man sier i sportkretser (i alle falll de gangene man ikke fikser på resultatene), la den beste vinne. Og jeg er sjeleglad for at jeg ikke sitter i juryen i år, for å kåre en vinner blant de fem finalistene i år blir ikke enkelt, selv om bassisten Christian Meaas Svenden stiller med klart best odds, i og med at han er med i tre av de fem banda som er i finalen.

Vi er på plass i morgen med resultat og rapport fra tirsdagens Moldejazz.

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode