Ine Hoem_blå

Debatt

Jazzens vesen og alle pengene

Jeg ønsker ikke å være en sovende musiker. Etter å ha fulgt debatten om Christian Meaas Svendsens innlegg, og delvis bjeffet litt selv på Facebook kom jeg fram til at jeg ville skrive ned det jeg egentlig mener, sier Ine Hoem i dette innlegget.

Publisert av: jazznytt

14.06.2012 1 kommentar

Det flotte med hele denne debatten er at folk har begynt å snakke sammen, ikke bare om spillejobber og musikk, men om politikk og forvaltning. Det er særlig blant oss nyutdannede musikere at folk har latt seg provosere og engasjere, noe som er utroli

g
bra, for vi trenger et engasjement. Spørsmålet er bare hvor vi skal rette engasjementet vårt?

På forhånd vil jeg si at det er umulig for meg å skrive dette innlegget uten å komme med
personlige betraktninger. Det er også umulig for meg å ikke ta debatten personlig. Det kan godt være at dette er meninger som ikke er rettet mot en konkret musiker eller band, men kom igjen, vi er ikke så mange i dette i miljøet. Så jeg tar det personlig, og svarer deretter.

Nå har Christian Meaas Svendsen konkludert med at debatten ikke handler om hva som er jazz, og godt er det! Jeg er selv lei av å skulle definere min egen og andres musikk. Og som Susanna skrev i sitt innlegg: er all improvisert musikk jazz ? Er all jazz improvisert? Er det egentlig så farlig? Egentlig handler dette om penger. Egentlig handler det om Norsk
Jazzforum. Her er litt fakta. I 2011 så pengefordelingen til Norsk Jazzforum slik ut:

Ad hoc musiker: 1 934 095,- (282 tildelinger og 63 avslag)
Ad hoc storband: 391 000,- (61 tildelinger og 12 avslag)
Ad hoc arrangør: 381 000,- (29 tildelinger og 4 avslag)
Frifond: 167 000,- (16 bevilgninger og 4 avslag)

Alle disse er relevante, også ordningene for storband og arrangører, siden en del av disse
midlene også indirekte går til norske jazzmusikere.

De fordelte også 235 000,- i musiker- og bandstipend i 2011.

I Norsk Jazzforum er det ca. 550 medlemmer. Dette regnestykket ser egentlig ganske bra ut. 550 medlemmer får utbetalt direkte og indirekte godt over 2 millioner årlig. Vi kunne gjerne hatt mer, klart det, vi vil alltid ha mer. Poenget mitt er at vi er en eksklusiv gruppe musikere som mottar penger fra et eget organ, og det burde vi være takknemlige for. Det er med andre ord merkelig å skulle ta diskusjonen om de medlemmene som er i Norsk Jazzforum burde være der eller ikke. Og om musikken de spiller gjenspeiler og identifiserer seg med jazz og dets ve og vel. Skal Norsk Jazzforum vurdere sine medlemmer ut ifra gitte musikalske kriterier kan man legge ned hele organisasjonen med en gang. At folk ønsker å være en del av jazzmiljøet og dets organisasjoner bør vi være sabla glade for. Velkommen til enda flere! Skal vi kunne forsvare jazzens pengebruk og den særstillingen jazzen står i må vi kunne vise til en aktiv utøverskare på et høyt profesjonelt nivå som behersker flere sjangre; som er kunstnere, visjonærer, bruksmusikere, taffelmusikere og solister, og som favner bredt over et lite
publikum i et enda mindre land.

For å bli medlem av Jazzforum må du fylle ut et enkelt søknadsskjema og få anbefaling fra to andre musikermedlemmer. Norsk Jazzforum er en interesseorganisasjon med medlemmer. Det er ikke et apparat for norsk jazz. Du kan ikke gå til Norsk Jazzforum og be dem om å gi deg jobb. Men Jazzforum står som et samlingspunkt for norske jazzmusikere som samarbeider med andre organisasjoner. Da jeg meldte meg inn i Norsk Jazzforum i 2005 ante jeg lite om ad hoc og Frifond-midler. For meg var det som ung student stas å bli del av et nettverk med andre jazzmusikere som jeg den gang og fortsatt føler en sterk tilknytning til. Jeg var jazzsanger og skulle derfor være medlem av Norsk Jazzforum. Enda viktigere, jeg hadde et ønske om å produsere, framføre og livnære meg av musikk. Og er det et sted jeg nesten alltid får litt penger, så er det Norsk Jazzforum. Det er ikke snakk om så mye. Det er snakk om en liten sum som gjør at turnéen akkurat går rundt, som gjør at vi kan betale ut litt mer hyre til hver musiker, som gjør at vi ikke blakker klubbene fullstendig, som gjør at jeg ikke gir fullstendig opp i denne søknadsjungelen, der de fleste instanser bruker uker og måneder på å svare.

Vi er 550 musikermedlemmer. Vi burde vært enda flere. Hvis Norsk Jazzforum ikke skal ha Therese Aune, Synne Sanden eller Stian Westerhus i stallen fordi kriteriene tilsier at du må identifisere deg som jazzmusiker og KUN det, ja.. da vet jeg ikke hvorfor jeg er medlem av Norsk Jazzforum. Ble vi ikke enige om at norsk jazz står i en særstilling nettopp å grunn av vår evne til å tenke framover, bredt og inkluderende? La oss legge kunsten tilside og snakke politikk. Kunst er personlig, det er ømtålelig og det er vanskelig å definere. Kunst lages på brødsmuler i mørke rom med stearinlys, og musikk er en altoppslukende universell kraft som binder menneskene sammen. Ja vel, flott det. Men poenget er at jeg lager bedre musikk med bedre vilkår. Jeg lager bedre musikk på fulltid enn deltid. Så selv om ikke alle er opptatt av å tjene penger på kunsten sin, så er jeg det, i alle høyeste grad. Men det er ikke enkelt. Ikke for noen. Å gi meg og andre en følelse av at vi har det lett fordi musikken vi lager er mer kommersiell enn annen type musikk, ja da tar den personen tar feil. Jeg spiller der jeg vil, når jeg vil, såfremt arrangørene vil ha meg. For det er opptil arrangørene å booke inn banda, og valgene de tar kan oppleves som rare, urettferdige og dårlige. Om en jazzfestival ønsker å booke Pelbo spiller vi mer enn gjerne. Vi vil jo spille mest mulig. Og selv om jeg tror Christian Meaas Svendsen ønsker å rette kritikken mot arrangørene og dem som fordeler penger, så er det dessverre ikke der kritikken treffer. Den treffer utøverne.

Og for å runde av, svare på eller i alle fall prøve å være litt tydelig. Problemet i norsk jazz
ligger ikke hos utøvernes evne til å definere seg selv i forhold til interesseorganisasjoner og pengefordelingen innad. Det ligger heller ikke i antall medlemmer eller hvilke medlemmer som får penger. Så vidt jeg kan se er innvilget-bolken langt større enn avvist-bolken, og viser at det er ikke alle medlemmer som benytter seg av søknadsmulighetene. Problemet ligger i at man bruker tid på å debattere mot dem man bør være på lag med, altså musikerne, når vi bør stå sammen som gruppe og organisasjon og jobbe mot felles mål.

Jeg ønsker ikke å være en sovende musiker. Jeg vil debattere og diskutere; kunst, politikk og penger. Jeg vil sette søkelys på de temaene som er mye mer akutte enn det temaet vi
debatterer nå. Hva skjer med strømmetjenestene og musikkens evne til å overleve dette? Hvor var kvinnene under JazzSummit Jazzfest 2012? Hvorfor finnes det ingen gode
pensjonsordninger for selvstendige næringsdrivende? Hvordan kan man forenkle
søknadsjungelen og bedre vilkårene for alle kunstnere? Kan vi opprette flere stillinger for
rytmiske musikere?

Ut av bobla, inn i mengden. Det er DETTE vi må jobbe med!

Kjør debatt.

Ine Hoem

1 kommentar

  • Audun Reithaug

    Denne setningen er veldig interessant: «skal Norsk Jazzforum vurdere sine medlemmer ut ifra gitte musikalske kriterier kan man legge ned hele organisasjonen med en gang.»

    Er det ikke i dag slik at Norsk jazzforum vurderer hver søknad om medlemsskap, også utfra musikalske kriterier? Disse kriteriene er vel ikke gitt men går på at «opptakskommisjonen» har en felles forståelse av hva en jazzmusiker/student som søker opptak i NJF bør beksjeftige seg med. Er det mer hensiktsmessig at disse kriteriene er uuttalte enn at de er gitt?

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid