til web

Nyhet

Tenorduell på to bein

Håkon Kornstad er ein av dei norske jazzmusikarane som har markert seg sterkast både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom Kornstad Trio, Wibutee, og ikkje minst som soloartist, har han vist at det framleis er mulig å gjere spennande ting med ein saksofon.

Publisert av: Jazznyttred.

27.03.2012 Skriv kommentar

Men så, i april 2009, fatta han interesse for å synge opera, og allereie i mars 2011 kom han inn på den prestisjetunge Operahøgskulen som tenor. Dette vil eg høre meir om.

- Når kom fascinasjonen for opera?
- Den kom da jeg var i New Yor

k i 2009. Jeg hadde egentlig ikke hørt noe særlig opera før dét, men jeg husker jeg lastet ned en Jussi Björling-plate nærmest for syns skyld i 2005. Jeg må ha vært spesielt åpen for noe «nytt» den gangen i New York, da en kompis tok meg med på Metropolitan-operaen. Jeg ble helt bergtatt av et av verdens beste orkestre og digre stemmer uten mikrofon som sang for 4000 mennesker, men jeg tror også at jeg ble slått av diverse storslåtte kulisser, hester på scenen og rett og slett glitter og stas!

- Kva var det med hesten på scena som ga deg sånn kick?
- Prøv å spille på små undergrunnsbarer i New York i tre måneder selv, med ræva lydforhold, tre mennesker i publikum, og hvor alt er «awesome» og «great» uansett. Da skal jeg love deg at en hest på scenen en gang i blant kan være en herlig opplevelse.

- Men har du hatt interesse for opera som lytter tidligare?
- Nei, jeg skjønte aldri helt hvorfor noen sangere har en vibrato som går over en halv oktav, hva som var så flott med dét liksom. Det skjønner jeg fortsatt ikke, men til gjengjeld har jeg hørt noen fantastiske stemmer nå, blant nålevende sangere, men kanskje aller helst fra operaens gullalder. Nevnte herr Björling, som mange kanskje kjenner gjennom «O helga natt» har et eller annet som griper deg på samme måte som Coltrane, noe inderlig, upolert, ærlig… Caruso og noen av de gamle italienske gjør samme nytten. Kirsten Flagstad…

- Kva var det som skjedde når du da gikk frå å digge det som publikum til å tenke at dette ville du vere en del av?
- Jeg tror det var noe som sa meg der jeg satt, og jeg kom tilbake til Metropolitan minst tre ganger samme uke, at dette kunne jeg også få til. Jeg drev jo litt med skuespill, teater og var med i musicals da jeg var barn, kanskje var det dét jeg savnet? Men mest av alt var det nok tilfeldigheter; uka etter bidro jeg på et typisk «artsy fartsy» Brooklyn-kunstblad-event. Redaktøren var en av de unge, fremadstormende kunstnerne i NYC, og han hadde satt sammen smørja denne kvelden. Konserten skulle begynne med en operasangerinne akkompagnert av generisk støymusikk fra macen hans, mens han drakk Jack Daniels og røyka en joint. Så gikk det over i en mer performance-aktig fase, der han tegnet krittringer rundt føttene på den stakkars sangerinnen, samt dyppet bilder i et spann med sort oljemaling og hang dem opp på en tørkesnor. Så ble det gitt tegn til at jeg skulle entre scenen, og jeg måtte spille solo mens han satt inni et piano og klimpret på strengene, uten nevneverdig øre for samspill, for å si det sånn. Det ble raskt klart at både operadama og jeg var rasende, og sammen stakk vi fra hele driten, inn til Manhattan og åt en bedre middag, og avtalte å møtes neste dag og gjøre en duett med saksofon og sang. Da vi så sto der, gikk det opp for meg at jeg heller ville synge enn å gjøre nok et sånt «crossover-prosjekt-der-jazzmann-lefler-med-annen-musikk-fordi-han-er-så-jævla-åpen». Jeg tror jeg har hatt lyst til å jobbe med ikke-kontemporær klassisk musikk lenge, men ikke sett helt hvordan, med et instrument laget i 1890. Nå fikk jeg nummeret til sanglæreren hennes, og morgenen etter befant jeg meg i dennes studio på Upper West side.

Når i prosessen begynte du å tenke seriøst på dette med å studere det, og å ville framføre det?
- Sanglærer Pamela har ildrødt hår og scenesminke, og alle verdens operalibrettoer i bokhylla bak pianoet. Nå spurte hun meg hva jeg ville gjøre, hva slags repertoar jeg ville synge. Jeg sa at jeg ikke kunne noe om opera, men at jeg gjerne ville synge det. Så vi begynte den aprildagen i 2009, helt fra scratch med «gagaga» og «brrrrr» og «bibbelibopp», og prøvde å finne ut hva som var stemmen min. Jeg fikk en antikk baryton-arie å jobbe med til neste gang, og alt var nytt og spennende. Jeg rakk vel tre-fire timer før jeg skulle hjem til Oslo, men så kom jeg igjen i juni og hadde flere timer og var blitt tenor med høye toner. Da sa hun at hun så for seg at jeg kunne leve av dette hvis jeg ville. Og da gikk det vel en slags liten «faen» i meg, og jeg begynte å se meg rundt, sondere terrenget så og si, og satte meg et mål om at jeg skulle søke operahøgskolen året etter.
TEKST: ØYVIND SKARBØ FOTO: ERIK BURÅS
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 02:2012

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid