til web

Nyhet

Flere byer i Pennsylvania

Et post-moderne fenomen. Fire unge amerikanske gutter, pønker’n Kevin, svigermors drøm Jon, den seriøse Peter og spilloppmakeren Moppa har lagd lapskaus av jazzhistorien. Og hvilken smakfull lapskaus. Bare bandnavnet er nok til å få deg til å skvette; MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING, forkortet MOPDtK.

Av: Jazznyttred.

27.03.2012 Skriv kommentar

Et utsagn som er like sosialt meningsløst som det er en logisk selvfølgelighet. De framstår som noe midt i mellom en mormonertrupp på evangeliseringsturné og disipler av
Knut Nærums satiriske lek med borgerskapets konvensjoner. Mener de det alvorlig

?
Eller er alt bare en lek renset for alt meningsinnhold?

jefens ordre var klar og tydelig: «Mostly kommer til Victoria i slutten av februar – vi må ha et intervju med dem! Og du er den som skal gjøre det!» Det var en ordre, så her var det ikke rom for noe diskusjon. Og når redaktøren, sjefen, har talt, er det bare å ikle seg kampdressen og marsjere ut i krigen, så sier et gammelt jungelordtak fra Tigerens hjemstad.

Kontaktnummer? Treffpunkter? «Nei, det får du finne ut av sjøl!». Første spørsmålet som må besvares: Hvem er managementet for Europa-turneen? Følger de med på turneen? Jeg lokaliserer dem, et Wien-selskap har ansvaret. Den ansvarlige agenten har et navn, K. En kjapp e-post med forespørsel farer av sted mot Wien i god tid før bandet kommer til Tigerstaden, med mange åpninger for et intervju. Jeg venter, venter og venter. Fotografen blir utålmodig og vil ha avklaring. «Jeg trenger dagslys for å lage et forsidebilde.» Jeg blir stressa. Hvorfor svarer de ikke? Er det meg? Var jeg for anmassende?xxxxxxxxxxxxxx
Jeg purrer og purrer. Fortsatt intet nytt. Her holder definitivt ikke regla om at «Intet nytt er godt nytt»! Tvert om. Leser de ikke e-post? Men jeg må jo forberede meg til intervjuet, i alle tilfeller. Timer for å samle materiale. Hva har de sagt før? Hva gjorde de når? Jeg spør meg selv som så mange ganger før: Hvordan kunne man operere i denne bransjen før verdensveven ble en realitet? Mens jeg skaffer meg den nødvendige bakgrunnsinformasjonen husker jeg tilbake til fortida, til for tretti år siden da det var informasjonsjakt og ikke informasjonsseleksjon som var den kritiske innsatsfaktoren. Da journalistens oppgave var å gi harde fakta, fakta som dagens lesere lett kan skaffe seg selv. Den gang journalistens oppgave var enkel. Men jeg venter fortsatt på svar.

Dagen da de skal spille i Oslo nærmer seg. Fortsatt ikke svar. Bekymringen er stor. Endelig finner jeg et telefonnummer til management-selskapet – i Wien. Jeg ringer. Det ringer, … lenge. Langt om lenge tar noen telefonen. Sier bare «Hallo?», i et utålmodig ordelag, ikke mer. Jeg spør «Er det K.?». Nei, dette var P. «Jeg er opptatt, hva gjelder det?» «Kan jeg få snakke med K.?» «Hun er ikke her, jeg vet ikke hvor hun er. Jeg sitter i en annen telefon. Ring seinere.» Krasj! Jeg ventet, og ventet. Og ringte igjen. Intet svar. Ventet. Og ringte nok en gang. Intet svar. Dagen for konserten kom og timene gikk, og jeg hadde fortsatt ingen avtale. Fotografen maste. Redaktøren hadde ingen medfølelse. «Bare få jobben gjort! Men glem forsida. Jeg har fått noen fantastiske foto fra en shoot med Håkon Kornstad.» Sjekk ut forsida av dette nummeret av Jazznytt.

Det var da noe. Det var fem timer til bandet skulle på scenen. Fortsatt hadde jeg ingen avtale. Men jeg var i det minste frigjort fra det stressende kravet om dagslys. Jeg må bare prøve én siste gang, før arbeidstida i Wien er slutt. Jeg bare må prøve igjen. Før det er for seint. Slår nummeret; 0-0-4-3- osv. Denne gangen ringer det bare én gang. «Hei, det er J. Hva kan jeg hjelpe deg med?». «Jeg prøver å få tak i K. for å få hjelp til kontakt med Moppa et Co. De skulle være i Oslo og jeg trenger en intervjuavtale med dem i dag – nå.» «Dessverre har K. reist hjem. Men jeg skal ordne dette for deg. Jeg ringer tilbake om noen minutter.»

Og J. ringte tilbake etter et par minutter. «Møt opp på Victoria en time før konsertstart, så får du snakke med Moppa rett etter lydprøven, før konserten.» Lykkelig kunne jeg ringe fotografen og fortelle gladnyheten. Vi hadde avtalen.

Check: Bakgrunnsinformasjon? OK! Spørsmålsliste? OK! Opptaker? OK!
Check list completed? Check list completed!
Ready. Set. Go!

Bakgrunnsnotater
Vi var mange nikkere som nikket iherdig da Stuart Nicholson på midten av 1990-tallet hevdet at riktignok var jazzen død i Amerika, men den levde andre steder. At verdens jazzsentrum hadde flyttet til en ny adresse – til Norge, Kjæmpers Fødeland. Nicholsons tese støttet alle våre fordommer om utviklingen av amerikansk jazz på 1980-tallet, etter at avantgarden utover på 1970-tallet ble totalt marginalisert og 1960-tallets store nyskapere enten falt fra eller sluttet å dytte på konvoluttene.

Og hva var de unge løvenes svar til glamrock, hockey-sveis og en voksende tro på markedskreftenes spill? En totalt ikke-provoserende og stagnerende framføring av jazzhistorien som ikke utfordret noen fronter, som ikke fornyet musikken. Hvor musikken var tømt for sitt politiske innhold. Hvor all musikk som ikke passet inn i den store historien ble neglisjert og utdefinert. Dyktige musikere? Sikkert og visst, fantastisk dyktige, teknisk sett! Men hvor var sjelen, hvor var provokasjonene? Jazzen som musikksjanger, som estetisk virksomhet, ble gjort til en museumsgjenstand, hevdet vi.

Jovisst lå det en politisk hensikt bak dette. Gjennom dette kunne Marsalis et al. bruke jazztradisjonen som en ukontroversiell og nasjonsbyggende kunstform. Den var en amerikansk kunstmusikk med improvisasjon som det genererende historiefortellende elementet, med swing og blues. Den var afro-amerikansk og gjorde historien til Amiri Barakas (tidligere Leroi Jones’) «Blues People» til en helt vesentlig del av den amerikanske historien. Det var jo et bemerkelsesverdig paradoks her at den konservative Wynton Marsalis sto hånd i hånd med den gamle rabulisten, provokatøren og radikaleren Amiri Baraka. Samtidig var det en historiefortelling som var sterkt selektiv, noen former for jazz, noen utviklingstrekk var godkjente, mange andre ble definert ut. En selektiv kanonisering for å sikre den politisk korrekte historien.

Enda mer meningsløst ble det da jazzens plass som en amerikansk kunstform ble gjort til et spørsmål om politiske vedtak i Kongressen, som om en nasjonalforsamling kan beslutte kulturell status. I 1987, altså ikke 1984 som det kunne synes som, lukket Kongressen boka da de med datidens «newspeak» besluttet at «jazz has achieved preeminence as an indigenous American music and art form … [It] is hereby designated as a rare and valuable national American treasure … to make certain it is preserved, understood and promulgated». Tenk om Stortinget skulle beslutte at den norske springar-tradisjonen var en iboende norsk musikk og kunstform … og en nasjonal norsk skatt! Hadde det vært i 1887, så ville det kanskje vært tenkelig som del av nasjonsbyggingen, men ikke i 1987, og langt ifra i 2012. I dag er jo alle bevisst at den norske folkemusikken vokser ut av all-europeiske tradisjoner og påvirkninger.

Men heldigvis tok vi feil, vi nikkerne, av tilstanden i amerikansk jazz. Under den søte glasuren og lammende, politisk korrekte enigheten sydet og kokte det fortsatt, men det hadde liten eller ingen oppmerksomhet i den amerikanske offentligheten. Noe som heller ikke bidro til å bringe budskapet over dammen. Den amerikanske undergrunnen kom totalt i skyggen av ukritiske gjenfortellinger av historien om den amerikanske drømmen. Det som var den radikale, nyskapende amerikanske undergrunnen på 1970-tallet; hvor ble den av? Forsvant den, døde den ut, eller ble den globalisert? Jeg mener, Oregon? Amerikansk jazz? Nei! Europeisk kultur? Tja. Global musikkform? Ja!

Utover 1990-tallet ble det tydeligere og tydeligere; det skjedde noe i Amerika som den politisk korrekte fortellingen neglisjerte. Noe som var verdt å lytte til. Noe som fortjente at vi lyttet til det, oppmuntret det, på tross av dens manglende kurans i den amerikanske offentligheten. Ut av dette kom det mye. Mangefasettert. Chicago. New York. Utenom museet på Lincoln Center. Som også løftet opp arven fra 1950- og 1960-tallets undergrunn, men som tok den videre til et helt annet sted. Den spennende nye amerikanske jazzen er ikke den som snur ryggen til verden utenfor USA, men som omfavner påvirkningen fra den amerikanske, så vel som fra en global scene, og som erkjenner at jazzen i dag er et globalt musikalsk språk, en
global kunstform.

Tilstedeværelsen av denne undergrunnen førte til at studenten «Moppa» Elliott på jazz-linja på Oberlin Musikk-konservatorium i Ohiokunne møte studenten Peter Evans, som spesialiserte seg på barokk trompet spill. Ikke akkurat den mest sentrale jazzstaten i USA. Men hemmeligheten var at Peter Evans også hadde en jazzdrøm. Derfor var det der ny musikk ble skapt. Gutta dro til New York. På Manhattan School of Music møtte Moppa Jon Irabagon. Rocker’n Kevin Shea ble et bekjentskap gjennom Mary Halvorson, som vi her på berget kjenner fra hennes deltakelse i Anthony Braxtons trio, Kongsberg 2010. Som Gro Harlem Brundtland sa, alt henger sammen med alt.
TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: JAN GRANLIE
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 02:2012

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid