CHICK TIL WEB

Nyhet

Chick Corea i tre formater (minst)

Bill Evans Trio vedkom meg egentlig ikke på 60-tallet. Faktum er at jeg ikke var interessert i det hele tatt. Men etter hvert har han blitt en av mine store inspirasjonskilder. Jazznytt snakker med den mildt sagt plateaktuelle Chick Corea.

Av: Jazznyttred.

27.03.2012 Skriv kommentar

Pianisten Chick Corea vil fylle 71 i juni, men gjør ingen anstrengelser i retning av å føre et rolig pensjonistliv. Han er travelt opptatt og kreativ som aldri før, og kan nå annonsere med ikke mindre enn tre betydelige utgivelser – hver av dem svært

forskjellige.

Den første har fått tittelen «Further Explorations», et dobbeltalbum med Bill Evans’ sidemenn, Eddie Gomez på bass, og Paul Motian på trommer. Albumet omtales allerede som en klassiker innen sjangeren pianotrio.

Deretter handler det om et nytt samarbeid med vibrafonisten Gary Burton. «Hot House» gis ut for å markere 40-årsjubileet for plata de sammen vant en Grammy med – «Crystal Silence» – en innspilling som for lengst er etablert i klasse med de mest legendariske øyeblikkene i jazzhistorien.

Til sist presenterer Corea «The Continents» (se anmeldelse bak i bladet) – Coreas komposisjoner for jazzkvintett og kammerorkester.

- Min motivasjon for å skrive ny musikk, og forbedre meg som pianist, ligger i ønsket om å jobbe sammen med, lære av, og bli inspirert av andre musikere, sier Corea. – Slik er det med de fleste av mine prosjekt.

Tre nye plater
Han utviser samme entusiasme for alle de nye platene, men starter med å snakke om «Further Explorations». Inspirasjonen kommer mye fra Bill Evans’ «Explorations», det andre albumet han ga ut i samarbeid med Scott La Faro på bass og Paul Motian på trommer. Det ble innspilt i februar 1961.

Motian spilte med Evans fra 1959 til 1964, mens Eddie Gomez hadde sin Evans-periode fra 1966 til 1977. Da Corea valgte nettopp Gomez og Motian, var det helt bevisst med tanke på hvilken retning han ville, musikalsk.

– Jeg har spilt mye med Eddie Gomez. Han inspirerer meg alltid, og jeg lærer stadig noe nytt av ham. Han er en musiker jeg virkelig beundrer. Jeg har på ingen måte spilt like mye med Paul Motian, men jeg liker måten han tenker musikk på. Jeg tenkte som så: De er begge mine venner, og de har et nært forhold til en av mine favorittmusikere, Bill Evans – Paul fra de legendariske innspillingene med Bill, og Eddie faktisk gjennom et over ti år langt samarbeid. Jeg tok en telefon til Eddie, som kunne bekrefte at han aldri hadde spilt sammen med Paul. Vel, tenkte jeg – hvorfor ikke spille Bills musikk, sammen med disse fantastiske musikerne? Ideen virket rett og slett perfekt.

Det syntes Paul Motian og Eddie Gomez også – og når så det som sto oppført i herrenes møteprotokoll også stemte overens, var saken grei. De endte opp med å spille to samfulle uker på Blue Note Jazz Club i New York.

Chick Corea benekter at dette er et slags «Bill Evans Tribute Album», enn si en slags «feiring av Bill Evans».
– Denne typen omtale stammer fra andre enn musikerne selv. Vår hensikt var ikke noe annet enn å møtes for å spille. Jeg kjenner Eddie, jeg kjenner Paul, begge er altså mine venner. Vi behøver liksom ikke fortelle hverandre at vi er fans av Bill Evans. For meg som pianist er det for øvrig vanskelig å ikke definere meg i forhold til Bill Evans, på en eller annen måte – nær sagt uansett hvem jeg spiller med.

Dobbeltalbumet inneholder de beste opptakene fra 24 sett på 90 minutter, framført på Blue Note i perioden 4.-17. mai, 2010. Trioen framstår oppsiktsvekkende frisk og vital. Inspirasjonen fra Bill Evans er åpenbar, men Evans har på ingen måte vært «fyrlykt» for Corea gjennom hele hans liv. Da «Explorations» ble sluppet, var Corea 20 år, og Bill Evans gikk under, over og forbi hans radar.

– Bill Evans Trio vedkom meg egentlig ikke på 60-tallet. Faktum er at jeg ikke var interessert i det hele tatt. Etter hvert har Bill Evans blitt en av mine store inspirasjonskilder, og mitt første møte med ham er en ganske morsom historie. Den stammer fra 1959. Jeg bodde i Boston, der George Wein hadde åpnet jazzklubben Story-ville. En kveld gikk jeg dit for å høre Miles Davis Sextet. Jeg gikk sammen med noen venner, og vi kom tidlig – oppspilte som fy. Jeg mener å huske at de entret scenen i denne rekkefølge: John Coltrane (ts), Cannonball Adderley (as), Jimmy Cobb (dr), Paul Chambers (b) – og så Miles … Men jeg ble så skuffa, da jeg så denne småvokste, hvite og bebrillede mannen som kom til slutt. Jeg var sikker på at jeg skulle få se Wynton Kelly! Jeg hadde aldri hørt om Bill Evans, og jeg lånte ikke øre til pianoet gjennom hele settet. Lyden var i tillegg dårlig, så jeg hørte det knapt. Mystisk, ikke sant? Fordi dette viste seg jo å være The Great Bill Evans! Min oppmerksomhet var vendt mot Miles og Coltrane. Både Coltrane og Cannonball spilte fantastisk denne kvelden, men strengt tatt var jeg den gang mer opptatt av Sun Ra og Ornette Coleman. Det var der jeg var, i 1959!
TEKST: STUART NICHOLSON OVERSATT AV ARILD RØNSEN FOTO: JAN GRANLIE
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 02:2012

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode