lisa og asbjørn

Nyhet

Are You Looking For Trouble?

For å være helt ærlig; når navnet Elvis Presley kommer opp, er det denne tittelen jeg først tenker på. Kanskje har det noe å gjøre med mitt litt klaustrofobiske forhold til denne artisten, eller så har jeg rett og slett ikke peiling på fyren.

Av: Jazznyttred.

27.03.2012 Skriv kommentar

Men det er ingen tvil om at Elvis Aaron Presley har hatt stor betydning for utviklingen av populærmusikken fra slutten av 50-tallet og framover. Han ble født i Tupelo i Missisippi den 8. januar 1935, og døde den 16. august 1977 i Memphis, Tennessee. Jeg husker dagen godt. Tre kompiser og jeg var, som de fleste ungdommer på den tiden,  på Inter Rail i Hellas. Vi satt i gamlebyen i Athen da vi fikk nyheten fra noen på nabobordet, men nyheten gikk ikke veldig hardt innpå oss.

En annen som det kanskje gikk hardere inn på, selv om hun bare var åtte år da det skjedde, var friimprovisatøren og samtidsmusikeren Lisa Dillan.

Etter så mange år har hun nå, likegodt, vært i legendariske RCA studio B i Nashville, for å spille inn noen av sine favorittlåter fra Elvis sitt reportuar. Modig? Ja, i aller høyeste grad. Ikke bare fordi hun har tatt med seg gitaristen Asbjørn Lerheim og lagt ut på sin egen pilegrimsreise, men fordi hun også har fått med seg gamle, legendariske musikere som faktisk spilte med Elvis i hans glansperiode.
Og selv om musikken på plata «Love Me Tender – The Quite Quiet Way» ikke kan gå inn under begrepet jazzmusikk, så forsvarer både Lisa og Asbjørns bakgrunn som jazzutøvere et intervju i Jazznytt.
Vi møter Lisa en sen vinterformiddag på Jazznyttkontoret. Hun er presis, mens Asbjørn kommer ti minutter for sent til avtalen fordi han har undervisning på Fjellhaug Høgskole denne formiddagen.

Bakgrunn
Men la oss stoppe litt opp ved de to musikerne. Lisa Dillan kommer fra Bodø. Hun er kanskje mest kjent for sitt solo-vokal prosjekt, med to kritikerroste soloalbum bak seg. Hun har de siste 15 årene jobbet hovedsakelig i friimproviserte konstellasjoner, og turnert i både USA, Japan, Kina, USA, Europa og Norden både med musikere, dansere, video og lysdesignere, og også med samtidsmusikk. Hun har mottatt en rekke stipender, bl.a. toårig arbeidsstipend, og har vært å finne sammen med musikere som Sidsel Endresen, Pauline Oliveros, Christian Wolf, Lene Grenager og Hild Sofie Tafjord og diverse orkestre, bl.a. Kochi Ensemble i Tokyo, men også tidligere med musikere som Jan Gunnar Hoff, Tord Gustavsen, Ivar Antonsen og en rekke andre kjente jazznavn. På 90-tallet skrev Steve Dobrogosz et knippe låter til henne, som også ble innspilt, men aldri utgitt. Hun har også virket som komponist, koreograf og regissør, er nordnorsk mester i breakdance fra unge år – og kommer man over en person som står på hodet og snakker, er det mest sannsynlig Lisa Dillan som har engasjert seg i en eller annen politisk skeivhet.

Asbjørn Lerheim er oppvokst i musikerbygda Langevåg i Sula kommune. Han har spilt gitar siden han var 12 og studerte musikk ved Universitetet i Oslo fra han var 19, senere ved Norges Musikkhøgskole. Her studerte han under folk som Nils Olav Johansen, Torgrim Sollid, Jon Eberson, Håkon Storm-Mathisen, Sidsel Endresen og Rob Waring. Har spilt i trio med trompeteren Ole Jørn Myklebust (på platen «Breaks Even» i 2001). Har også markert seg i band som Damp (med Jørgen Munkeby, Roger Arntzen og Torstein Lofthus), Subtonic og han komponerer all musikken i Chrome Hill. Chrome Hill er aktuell med ny plate i 2012. Han har også mottatt kulturstipend fra Fond for utøvende kunstnere, som ble brukt til studietur til Boston og New York, hvor han tok timer med Mick Goodrick, Jon Damian, Bob Moses og Ben Monder. Han har også turnert i Norge med den amerikanske saksofonisten Joe Gordon, pluss en rekke turneer i Rikskonsert-regi.
Etter at de to har blitt lovt kaffe, men foreløpig bare fått servert vann, starter vi båndet og spør: Hvorfor i all verden har de valgt å ta for seg Elvis?

Lisa: – Prosjektet bunner i at jeg har vært Elvis-fan siden 1977. Nærmere bestemt fra 16. august, da Elvis døde. Jeg husker at jeg så overskriftene i avisa, og den siste konserten med ham på TV, noe som gjorde et sterkt inntrykk. I 2003 husker jeg at jeg satt sammen med Hild Sofie Tafjord og diskuterte hva som egentlig var våre musikalske røtter. Hun snakket mye om «Sula-jazzen», mens jeg begynte å snakke om jazzen og min kjære far, som spilte saksofon i Bodø Big Band på den tida. Men jeg endte opp med at mine røtter var Elvis, som jeg hadde hørt på siden jeg var åtte år.

- Det var der det hele begynte. Så fant jeg ut at jeg skulle gjøre et prosjekt som handlet om opprinnelsen på en måte. Jeg hørte gjennom ca. 800 låter i første omgang. Så begynte jeg å skrelle det ned til først ca. 50 låter, og så ble det skalert ned til ca. 30.

- Så var det å finne ut hva jeg skulle gjøre med dette materialet. Jeg kjøpte først noter. Masse noter. Og så var det å sette seg ned å spille igjennom, alene ved pianoet. Dette var for å forsøke å komme unna problematikken rundt at det skulle låte som en dårlig kopi av Elvis. Ved å legge bort lydopptakene på dette stadiet, er det lettere å finne noe som er mer en selv. Jeg har en stemme veldig ulik Elvis, og da nytter det ikke å kjøre på i refrenget på I´ve lost you. I stedet begynte jeg å eksperimentere med styrkegrader, andre tonearter og pianoets variasjonsmuligheter mht. register. Det er stor forskjell på om kompet spiller nede i registeret, eller om de ligger rundt området hvor stemmen beveger seg. Det jeg konsentrerte meg om, var å lytte til hvilke frekvensområder jeg hadde min styrke i. Og det blir jo en helt annen måte å gjøre det på, siden du tar utgangspunkt i din egen stemme. Det gikk mye ut på å finne ut hva som ville skje hvis jeg snudde rundt på flisa, på en måte. Helt på skissenivå. Så prøvde jeg ut stoffet på et band, med bl.a. Sola i Dum Dum Boys. Men det var kanskje ikke helt «Quite Quiet…». Det jeg kanskje var mest ute etter, var å finne det vokale rommet som var der i det stille. Jeg ville ha et detaljfokus, på en måte.
 
- Så i 2007 kom den store milepælen i dette prosjektet. Da traff jeg Asbjørn mens vi var på skolekonsertturné for Rikskonsertene på Helgeland. En av disse båt-turneene, hvor vi reiste rundt i cabincruiser på alle øyene, for å gjøre improversjoner av «Vem kan segla…» osv. Da hadde jeg med meg fem Elvis-låter som jeg ville jobbe mer med å pirke på, og hadde jo egentlig fått meg et superband. Men dette var travle musikere, og det handlet om å gjøre tre øvinger, dra ut å gjøre en jobb og spille inn plate. Det var noe med at dette gikk altfor kjapt for meg.

Asbjørn: – Prosjektet vårt het «Musikalsk ekstremsport». Så det var noe annet enn Elvis.

Lisa: – Og det jeg hørte da var en slags tøtsj i spillet til Asbjørn som jeg kanskje ikke hadde lagt så mye merke til før. Så fikk jeg låne nøkkelen til kirka på øya, og spurte Asbjørn om han kunne tenke seg og bli med å spille en fire, fem låter som jeg ville sjekke ut. Det var en slags hemmelig prøvespilling.

Asbjørn: – Og det har ikke jeg fått vite før i etterkant… Jeg var litt sliten etter å ha gjort tre konserter, og hadde spist en stor fiskemiddag, så jeg var temmelig trøtt. Jeg satt og leste Jens Bjørneboe, og var egentlig midt inne i ett eller annet der… Og jeg var litt sånn: Jaaa… eeeehhh. Jeg vet ikke helt… Jeg hadde jo det samme forholdet til Elvis som svært mange har. Jeg hadde hørt de mest kjente låtene, og jeg har alltid beundret tilstedeværelsen hans.
- Men med en gang du begynte å synge, så var det litt sånn: Oj, her er det ett eller annet. Det hørtes ikke ut som Elvis, for å si det sånn. Det var bare noen nydelige låter, veldig fine tekster, og den tilstedeværelsen din. Så det traff meg veldig. Men de fleste låtene var veldig ukjente for meg da.

Lisa: – Jeg syntes den halvtimen vi holdt på var helt magisk. Og i løpet av de første ti minuttene så hørte jeg at: Ok, dette er den samarbeidspartneren jeg vil ha på dette stoffet. Nydelig timing og «informasjonsflyt» – akkurat nok, og løfter det hele uten å lage overload. Asbjørn fikk ikke høre noen av originalene med Elvis i denne prosessen – det var viktig å gi ham den kreative startgropa som er mest mulig ham. Og vi har bygget alle arrangementene sammen rundt de første skissene fra 2003 – og resultatet er blitt veldig oss begge to. En artig prosess.
TEKST: JAN GRANLIE  FOTO: BARBRO STEINDE
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 02:2012

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid