til web

Anmeldelser

12 Points, Porto [16.-19.02.2012]

12 Points-festivalen er noe så unikt som en jazz-showcase med 12 unge band fra 12…

Av: Jazznyttred.

27.03.2012 Skriv kommentar

12 Points-festivalen er noe så unikt som en jazz-showcase med 12 unge band fra 12 forskjellige europeiske land. Tidligere hadde festivalen sin faste base i Dublin, men de siste årene har man gjort den om til en ambulerende festival, med tilhold i Du

blin annethvert år, og forskjellige destinasjoner rundt om i Europa de andre årene. Festivalen var i Stavanger for to år siden, og i år hadde man valgt å legge den til Porto, en utrolig vakker by nord i Portugal.

Ideen bak festivalen er at unge musikere fra mange land skal treffes, vise seg fram og lære av hverandre. I tillegg har festivalen rundebordssamtaler hvor man diskuterer aktuelle problemstillinger rundt det å være jazzmusiker og jazzprodusent. I år var temaene media og publikumsutvikling.

Men hovedsaken er alltid musikken. Fire dager med tre band hver kveld i det fantastiske Casa da Música, med fullt hus nesten hele tiden og høy stemning.

I år startet man med det finske band-et Big Blue, som for ikke lenge siden slapp sin plate «Big Blue» på det italienske selskapet CamJazz. Dette er et band som har spilt sammen i 15 år (!), og som spiller moderne akustisk jazz med røtter til bebopen og dets like. Et sammensveiset lag, med trompeteren Kalevi Louhivuori og trommeslageren Joonas Lepanen, som de to musikerne som markerte seg sterkest. Trompeteren minner mye om Kenny Wheeler og Enrico Rava, men det er tydelig at han også har hørt på flere norske trompetere fra de senere årene. Fine komposisjoner, bra solister, men litt kjedelig i lengden.

Det irske bandet Thought-Fox med vokalisten Lauren Kinzella hadde tilløp til noe, men det ble veldig akademisk og «flinkt» uten å berøre. Altfor mye scatsang og kjedelige melodier til at vi lot oss fascinere.

Fra Gent i Belgia kom trioen De Beren Gieren, som vi tidligere skrev om fra Belgian Jazz Meeting i fjor. En ytterst smakfull og kreativ pianotrio, som jeg synes trekker pianotrioformatet et lite skritt videre fra endel andre lignende band. De tre musikerne, Fulco Ottervanger – piano, Lieven Van Pee – bass og Simon Segers – trommer, spilte tett og fint og hadde ting å melde gjennom hele sitt 50 minutters sett. Dette er en trio som bør følges med argusøyne framover, og som raskt kan bli en av de ledende pianotrioer i Europa. Mer Helge Lien trio enn e.s.t.

Andre dag startet med det lokale (portugisiske) bandet til bassisten Hugo Carvalhais. En kvartett som spilte sammen i dette formatet for første gang. De er opprinnelig en trio med bass, piano og trommer, men til 12 Points hadde de fått med seg saksofonisten Liudas Mockunas fra Litauen, noe som gjorne denne konserten til en fin opplevelse. Trioen var litt ensformig, med klare referanser til Paul Bley og hans likemenn, men med Mockunas heftige saksofoner i front, ble dette en flott forestilling.

Den italienske pianisten Livio Minafra kom for å gjøre et solosett. Og den som har hørt landsmannen Stefano Bolani, vet akkurat hvordan dette låt. Mange morsomme historier mellom låtene, heftig teknisk spill og mye lek på, i og utenfor pianoet.

Det britiske bandet World Service Project spiller slik unge britiske band med tanker om en viss kommersiell suksess gjør (jfr. Band som Polar Bear, Acoustic Ladyland, Trio VD etc). Rocka, tett opp mot heavyrock, og med improvisasjon og jazza tilnærming.
Dag tre åpnet med den polske saksofonisten Maciej Obaras kvartett. En dyktig og energisk altsaksofonist som kan hele jazzhistorien, som er en tekniker av rang og som klarte å dra de andre musikerne med i en morsom og intens, liten time.

Oktetten Divanhana fra Sarajevo, spiller folkemusikk helt på grensen til at det ikke ville passet inn i et jazzkonsept som dette. Men den 18-årige sangerinnen Leila Catic reddet konserten med sin nydelige stemme. I bandet hadde hun med både trekkspill og klarinett, så det er mulig dette ikke var noe for jazzpolitiet, men vi likte det vi hørte. Litt fadoaktig (noe som passet perfekt i Porto), litt cabaret og litt balkan blandet sammen og trukket sammen av Catics fantastiske stemme. Et navn og merke seg!

Det franske bandet Actuum, var akkurat så fransk som det skulle være. Intelektuelt så det rakk, og veldig selvhøytidelig og intrikat. Det er ingenting feil med det, i utgangspunktet, men jeg syntes ikke disse hadde nok erfaring og kunnskap til å mestre den vanskelig oppgaven det er å gjøre denne typen musikk.

Siste kveld var viet de mer popaktige jazzuttrykkene. Det startet med Berlin-baserte Schneeweiss und Rosenrot, kanskje det mest renomerte bandet på dette årets 12 Points. Med sangerinnen Lucia Cadotsch og pianisten Johanna Borchert i front for den svenske bassisten Petter Eldh og trommeslageren Marc Lohr, ga de oss flere bevis på at denne litt «lettbente» jazzformen også kan ha utsøkte elementer. Alle musikerne kommuniserer nærmest perfekt, de har masse originale og gode ideer, og med bassisten Petter Eldh på laget, så kan det nesten ikke gå galt. Kanskje 12 Points beste konsert i år.

Det norske bidraget i år var duoen Machine Bird fra Bergen. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor akkurat dette bandet ble valgt som norske representanter i år, med en musikk som ligger og vaker i landskapet til gamle Ken Dang og Bel Canto. Både Marte Eberson på diverse lyder og keyborards og Maria Skranes – vokal og diverse lyder, er dyktige studenter ved Griegakademiet i Bergen, men jeg tror de trenger et par år til på baken før de har et helt konsertkonsept inne. Innimellom var det nyskapende, originalt og rytmisk fint, men både tekstmessig og over tid holdt det ikke helt musikalsk.

Det danske bandet Girls in Airports avsluttet årets festival. De har en relativt ny CD ute, som ikke fikk altfor god medfart i forrige Jazznytt, og mye av det som ble skrevet der kom enda klarere fram i livesituasjonen. Dette er et band som prøver å være utrolig hipt. De passer nok bedre i en café med 17 forskjellige kaffetyper på menyen, enn i en tradisjonell jazzklubb, for dette er musikk som passer sammen med en farget drink med paraply, dannet rikt selskap og altfor dyr champagne. I Sverige ville man kanskje ha kalt det Stureplan-jazz eller lignende, og det oser bedre borgerskap lang vei. Noen hevdet at det var mye etiopisk jazz i det, noe jeg ikke klarte å oppfatte. Men det kan jo også være noe med meg…

Ellers var det jamsessioner hver natt til den lyse morgen. Båttur på elven, karneval i byen og sol og sommer, selv om det var i midten av februar.

Kanskje det mest positive med denne festivalen, er at man booker band som så godt som ingen har hørt om før, som publikum gjerne vil sjekke ut, og derfor strømmer de også til og fyller hver krik og krok. Festivalsjef Gerry Godley har klart å skape en nysgjerrighet rundt konseptet som trigger publikum, og på flere av de årlige festivalene har han (og hans dyktige stab) klart å få et perfekt og lyttende publikum.

Neste år på samme tid er det tilbake i Temple Bar-området i Dublin. Jeg tror ikke vi kan forvente det samme fine været, men at det kommer til å bli en interessant festival, er jeg overhodet ikke i tvil om. I’ll be there!
TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid