I Os, utenfor Bergen, ble et av Norges største saksofontalenter født andre nyttårsdag. MARIUS NESET har det siste året vært på de flestes lepper når det har vært snakk om nye talenter i jazzen, både her hjemme, og ikke minst på de britiske øyer. Derfor var det egentlig på høy tid at Jazznytt tok en alvorsprat med han.

Å møte Marius Neset for en rolig prat som varer mer enn 30 minutter, er ikke lett. Han er en travel mann, som reiser fra festival til festival for å presentere sin energifylte musikk.
Men vi fikk, via plateselskapet i London, gjort en avtale rett etter at han ankom Umeå, noen timer før lydprøve og konsert på Umeå Jazzfestival tidligere i høst.

Marius er ikke mer enn 25 år, men som musiker og komponist innehar han en enorm modenhet i, så godt som, alle prosjekter han involverer seg i.  Han har studert ved Rytmiske Konservatorium i København, i stedet for Jazzlinja i Trondheim, Musikkhøgskolen i Oslo eller andre norske utdanningsinstitusjoner. I København møtte han den britiske komponisten og pianisten Django Bates, som raskt anerkjente den unge nord-mannens talenter, noe som medførte at Marius ble medlem av Djangos storband stoRMChaser i 2005. For ikke altfor lenge siden ble Marius også med i sin tidligere lærers band Human Chain og spilte med dem bl.a. på en strålende konsert på Londonklubben Ronnie Scott’s tidlig i fjor.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Som de fleste blåserne i norsk jazz, startet det med korps, også for Marius. Han kommer fra en musikalsk familie, hvor moren er klassisk pianist og faren «en glad amatørmusiker», som Marius selv sier det.
– Han spiller litt av alt, men kan ikke noter, forteller han.

Marius fikk sitt første trommesett da han var seks, og fikk nok inn litt teft og kunnskap om rytmer allerede da. Etter hvert begynte han å spille gitar og piano, og det var på piano at han først begynte å spille jazz. – Men jeg spilte saksofon fra jeg var åtte–ni år i korpset, sier han. – Men jeg sluttet i korpset da jeg var ca. 12 – og begynte å øve i stedet.
- Da fikk jeg en utrolig bra lærer, Jan Kåre Hystad, og det vi drev med da, la veldig mye grunnlaget for det jeg kan i dag. Det å lære seg å være fri og teknisk rimelig ubegrenset i alle tonearter.

- Men fra trommer, via piano og gitar – til saksofon. Du var en ubeslutsom og rastløs sjel allerede da?
- Nei, egentlig ikke. Jeg hadde jo spilt saksofon i korpset. Så hadde jeg en onkel som også spilte saksofon, som jeg likte å høre på. Men det var veldig tilfeldig at det ble saksofon som ble hovedinstrumentet. Men så begynte jeg som sagt  hos Jan Kåre Hystad, og han introduserte meg veldig raskt for to saksofonister; den ene var Charlie Parker og den andre var Michael Breck-er. Og da ble jeg bitt av ett eller annet som inspirerte meg til å øve veldig mye saksofon fordi disse to var noe å strekke seg etter. (He-he).

- Men det var jo veldig lenge jeg ikke visste om jeg skulle satse på piano eller saksofon. Men etter hvert ble det mer og mer tydelig at det var saksofonen som var det jeg skulle bruke tid på. Jeg følte jeg hadde mer kontroll på det instrumentet, og følte jeg kunne uttrykke meg bedre på det. Det lå kanskje lettere for meg enn pianoet?

- Men jeg er veldig glad for at jeg har brukt så mye tid på å lære meg piano også, for det er enormt overførbart til saksofonen. Hvis jeg ikke hadde spilt piano, hadde jeg nok hatt et mye dårligere harmonisk overblikk, enn det jeg har nå, tror jeg.

Les hele intervjuet i jazznytt nr 06:2011