Rett og slett fordi både Jarrett og ECM-sjef Manfred Eicher anser det for å være en av de beste konsertene han har gjort i løpet av sin etter hvert lange karriere. Kanskje den aller beste.

Når det skal handle om Jarrett, er det lettvint å ty til de mest svulmende superlativer. Alt er egentlig sant, og det blir vanskelig å skille mellom hva som er veldig bra, hva som er ekstremt bra, og hva som er særskilt ekstremt bra. Men «Rio» er i sannhet et mesterstykke det faktisk er bort i mot umulig å forstå rekkevidden av i løpet av en, to eller tre høringer. Jarrett selv ble stum da han for første gang fikk tilgang til opptakene.

- Jeg vet jo at det er jeg som spiller, hundre prosent improvisert, i en musikalsk struktur som ender på vakrest mulig vis … Jeg fatter det fortsatt ikke helt, sier han. – Jeg er klar over at jeg gjennomførte konserten, men ingen i verden kan fortelle meg hvordan jeg maktet det. Jeg tenker tilbake, og husker at det på ingen måte føltes enkelt. Likevel var det ikke noe stress. Derfor ringte jeg Manfred direkte fra flyplassen, og meldte: «Uansett hvilke planer vi ellers måtte ha; denne innspillingen ligger først i køen». Manfred skjønte at dette var alvorlig ment; han hadde nemlig aldri tidligere fått en telefonoppringing fra meg fra en flyplass!

Om å «rense lufta»
Jarrett snakker om å være på reise, og har helt rett. På dobbelalbumet «Rio» kombinerer han musikerens privilegium; å være historieforteller, gjennom å binde sammen episoder som i utgangspunktet kanskje ikke har sammenheng med hverandre – men som i den store sammenhengen muligens kan utgjøre et hele. Slik den åpner, i hundre, og i assymetriske rytmer, sender den tankene til Mozarts «Ein Musikalisher Spass».
- Jeg starter alltid med å «rense lufta». Deretter kan alt skje. Mange forstår ikke denne tilnærmingen, og tenker kanskje: «Må det absolutt være atonalt?» Eller; «må han spille så aggressivt?» Og, på sett og vis – mitt svar er ja. Jeg hopper alltid fra øverste avsats. Da må man også føle seg trygg på å kunne lande trygt, noen ganger så å si mot gravitasjonens iboende kraft. Det å få til noe slikt i starten av en konsert, gir selvtillit.

Improvisasjon?
Gjennom det doble CD-settet framstår fire eller fem stykker – de har ingen tittel – som selvstendige komposisjoner. Noen av dem høres ut som standardlåter du burde huske, men ikke helt er i stand til å gjenkjenne. La oss ta kutt fire i den første CDen som eksempel. Den er komponert der og da, ikke planlagt, men preges likevel av en spontan symmetri.

Det er ofte umulig å høre at deler av musikken er improvisert, selv for meg, sier Jarrett. – Det er nesten så de burde hatt et stempel: «Nei, disse stykkene er ikke improvisert fram». Hvis jeg gikk bort til pianoet nå, i den hensikt «å gjøre mer av akkurat det samme» … Vel, jeg hadde ikke hatt sjanse. Det er bare ikke sånn det fungerer. Dette albumet viser hva improvisasjon kan innebære. På «Rio» er jeg hundre present konsentrert om denne måten å arbeide på. Tidvis gjør jeg noen ornamentale barokkimprovisasjoner, men de varer aldri lenge om gangen. Jeg elsker dette – som bevis på at du på samme tid kan være fokusert og spontan. I det tredje sporet på den andre CDen hadde jeg for eksempel ikke planlagt å lande i den dype C#-oktaven. Men mens jeg befant meg høyt der oppe, var det noen i salen som ga høylytt uttrykk for hvor fint det var. Så tok jeg bare hendene vekk fra klaveret, og det var det. En perfekt avslutning, skapt av noen i salen!
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 06:2011