Men han er født langt fra Varingskollen. Født i desember 1956 i Yonkers, like utenfor New York City. Begynte som trommeslager i skolekorps, satt og mimet på ei gummiblokk til The Beatles, Jimi Hendrix, Cream og Led Zeppelin i ett år før han fikk eget trommesett, oppdaget Stravinskij etter en tilfeldig leting i foreldrenes lille platesamling – Vårofferet – wow! – begynte å ta timer i klassisk og melodisk slagverk, fikk kjøpt en xylofon for 45 dollars, kom under innflytelse av en underlig skrue av en slagverksentusiast i junior high school ( – En temperamentsfull gærning som krevde profesjonelle holdninger hos elevene – og fikk resultater igjen for det – en betydningsfull tid), begynte også å spille gitar, tok timer hos en som hadde gått på Berklee – fikk innføring i modale skalaer og moderne improvisasjon, hørte Mahavishnu-bandet som 15-åring (1971) – og ble for alvor tent på jazz, ble med i et band med en høyst uvanlig besetning (gitarer, xylofon, munnspill, trombone og fløyte, ingen bass eller trommer), spilte sammen hver fredag natt – hele natta – og bar det selvironiske navnet «Tasteless Blues Band».

Til Manhattan og Molde
Som 17-åring fikk Rob en paukist i New York-filharmonien som lærer – en milepæl! – Han snakket om musikk på en for meg helt ny måte, forteller Rob. – Han gav meg beskjed om å søke på den skolen som hadde de beste lærerne, jeg søkte – kom inn på Juilliard School of Music i 1974 – og flyttet til Manhattan.

Men sommeren før han begynte på Juilliard, dro unge Rob sammen med en venn til Europa, turister med ryggsekker og telt, gitar og mandolin. – Jeg måtte ha et instrument som var lett å bære, kjøpte meg en mandolin som jeg lærte å spille på veien over. Er det noen som husker en 17 år gammel mandolinspillende gatemusikant på Karl Johan sommeren 1974?

– I Oslo hørte vi om en jazzfestival i Molde. Som gatemusikant hadde jeg tjent nok til togbilletten, dro dit opp, og fikk opptre på «Naustet Vårt».

Tilbake til Manhattan og Juilliard:
 – Jeg fikk et sjokk da jeg skjønte hva de profesjonelle musikerne holdt på med, fortalte Rob i intervjuet i 1987. – Jeg hadde så mye å lære, og det var så mange impulser, så mange spennende og nye ting. Mine interesser gikk i så mange retninger at jeg skjønte at jeg aldri ville bli orkestermusiker. Jeg ville ikke ha en fast jobb. En av mine nye interesser ble vibrafon. I 1975 jobbet jeg på kontor i ferien og studerte vibrafon med Dave Samuels. Øvde hele natta og sovnet på jobben hver dag.

Tida på Manhattan ble utnyttet intenst. Han fikk med seg det meste, all slags musikk, teaterforestillinger, moderne dans, anything. – På Manhattan fungerte jeg i høygear, sa Rob, – non stop, 100% kjør. I Norge hadde han fått anledning til å dyrke andre sider ved seg selv. – Dyrke ro og stillhet, for eksempel. Det er også et behov.

I 1975 dro Rob enda en gang til Norge. Gikk i fjellet – og kom igjen til Molde med en anbefaling om å høre Jan Garbarek. Kvartetten med Bobo Stenson, Palle Danielsson og Jon Christensen ble en sterk opplevelse. – Dette var helt ukjente musikere for meg. Det var først senere Garbarek ble kjent i USA gjennom samarbeidet med Keith Jarrett. Det var en type jazz jeg aldri hadde hørt før!

Han tok sin Master’s degree på Juilliard i 1979. Da hadde han truffet ei norsk jente i New York, og det ble flere besøk til Norge. På Vossajazz i 1981 fikk han jobb i gruppa «Spice», sammen med Morten Halle, Rune Klakegg, Edvard Askeland og Robs gamle venn David Averre. Johs Bergh skrev i Jazznytt: – Et spennende nytt bekjentskap var den amerikanske vibrafonisten Rob Waring – hans intense spill ga gruppen et helt nytt klangbilde.

Dermed ble det Norge
Fra høsten 1981 var han offisielt bosatt i landet. Han ble øyeblikkelig med i Espen Ruds nye «Kråbøl», hadde duokonserter med Rune Klakegg og ble med i Torgrim Sollids gruppe «Envoi non clos». Han kom raskt inn i «Ny musikk»-miljøet og hadde skjellsettende møter med bl.a. John Cage i november 1983, dokumentert på CD-en «John Cage in Norway» (utgitt 2010), og Iannis Xenakis i 1985. I jazzsammenheng fortsatte viktige prosjekter som «Søyr» (plater 1988, 1994, 1997 og 2001) og (fra 1986) en egen trio sammen med Carl Morten Iversen og Frank Jakobsen (plater 1991 og 2001). Hans merittliste inkluderer videre bl.a. plater med Jan Wiese og Erik Wøllo (1984), Espen Rud (1984 og 2007), Octoband (1986), Kjell Samkopf (1987), Metropolitan med Beate Slettevold Lech (1999 og 2004), Lars Klevstrand (2000), Torbjørn Sunde (2001), Petter Wettre (2004), Elin Rosseland (2004 og 2007), Celio de Carvalhos «Primal Spirit» (2007), Jon Larsen (2007 og 2008), Moscow Art Trio & The Norwegian Chamber Orchestra (2008) og Jon Ebersons «Born to be slow» (2009). I dag er han aktiv med bl.a. Espen Ruds «Svarttrost», Jon Eberson trio og Stian Omenås Klangkammer (CD i januar, turné i februar).

Men Rob Waring har hatt, og har, beina i mange musikalske leirer. Han har spilt mye folkemusikk (Tone Hulbækmos plate «Svevende Jord» 1986), ble i sin tid overveldende besnært av balinesisk musikk, og har nå kjøpt et stort balinesisk instrumentarium, holdt Norges første kurs i balinesisk gamelan (en type slagverksensemble) i august, og forbereder nye kurs. Han synes musikken på Bali er forskjellig fra alt annet – en helt annen verden. Rob har spilt med visesangere og poeter – og ikke minst i den sjangeren som altså kalles «ny musikk». Allerede på 80-tallet ble han medlem av det musikalske råd i foreningen Ny Musikk, han framførte sin egen komposisjon for kor og orkester, «En Skapelsesoppfordring», 1989–90, var senest i oktober med på CD-innspilling med Det Norske Blåseensemblet («Tiefenträume» av saksofonisten Steffen Schorn) og er snart ferdig med et bestillingsverk (solo for harpe) for Ellen Bødtker. Dertil har han en mangeårig innsats som stimulerende slagverkspedagog ved Østlandets Musikkonservatorium, siden 1995 ved Norges musikkhøgskole. Han har nå en 50 % stilling som førsteamanuensis og underviser i klassisk slagverk.

For dette intervjuet møtte vi ham på musikkhøgskolen midt i en travel uke i begynnelsen av november. Han tok seg av en gjesteforeleser – den verdenskjente vibrafonisten David Friedman – et møte som ble avsluttet med felleskonsert (vibrafon/marimba duo) på Kampenjazz på Cafeteatret.
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 06:2011