EivindNL1

Nyheter

Eivind Lønning og trompettonens komplette oppløsning

Å holde seg til én sjanger har aldri interessert trompetist Eivind Nordset Lønning fra Kolbotn. Har er for tiden aktuell med barokkinspirert impro i Christian Wallumrød Ensemble, fullblods jazztrompet i Motif og lavmælt lyddekonstruksjon i Streifenjunko. TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU

Av: Jazznyttred.

19.12.2011 Skriv kommentar

Han er også med i Kim Myrs versjon av Trondheim Jazzorkester. Møt en ung musiker med en tydelig stemme og en lang rekke svært forskjellige arenaer å ytre seg på.

Nylig returnert fra en ukes turné i Storbritannia med Christian Wallumrød er det en o

ppglødd Lønning som dukker opp under gulnende løvverk langs Oslos for tiden frådende vannvei, Akerselva. Møtet på en gammel trebru som forbinder Oslos østre og vestre hjertehalvdel er symbolsk for en musiker som i sin virksomhet kombinerer kreativ og grenseløs improvisasjon med en perfeksjonistisk klassisk bakgrunn.

28-åringen så egentlig ikke for seg et liv som musiker, selv om håpet nok var der. Med en mor som musikkpedagog og far som organist og kordirigent lå en musikalsk løpebane allikevel i kortene. Allerede som 11-åring var det tydelig at Follo hadde fostret et ungt talent da han var solist med kringkastingsorkesteret (KORK) med Lars-Erik Larssons trompetkonsert. Norgesmesterskapet for solister tok han hjem året etter. Eivind viser til en uvanlig motiverende kornettlærer i Sissel Larsen, som holdt den vimsete krølltoppen i tømmene samtidig som hun gjorde spillingen morsom nok til at ungdommen ville øve og etter hvert skjønne hva som må til for virkelig å bli god.

Den konsentrerte øvingen læreren foreskrev, kombinert med et fokus på pust og en lettere zen-inspirert metodikk, har Eivind tatt med seg videre i musikerlivet.
- Jeg var nok alltid ganske gehørbasert og spilte mange ting utenat. Da var veien kort til å begynne å spille ting etter gehøret, særlig på musikklinja hvor man begynte å spille i band.
Den første a-ha-opplevelsen i møtet med den improviserte musikken kom, som for et utall andre aspirerende musikere, på Oslo Jazzfestivals ung-jazzseminar med NTNUs jazzlinjegeneral John Pål Inderberg.

- Der fikk jeg en smak på hans tilnærming til å lære seg musikk, hvor man lærer alt fullstendig på gehøret, og begynner å tenke over hva som skjer harmonisk. Og så fikk jeg Kåre Nymark som lærer på Ski Videregående. Da skjønte jeg at jeg måtte drive med dette. Det var jo så morsomt og spennende. Og så siden begynne å relatere noe personlig inn i musikken, noe man kunne identifisere seg med istedenfor noe man hadde lært som et pensum.

Veivalgene
Veivalgene var mange for trompetisten, som ble tilbudt plass ved Konservatoriet i Utrecht på klassisk trompet. Hadde han ikke kommet inn på jazzlinja hadde nok den klassiske musikken beholdt sitt jerngrep rundt den stadig spirende musikeren. Men ennå så han ikke fremtiden sin som musiker.

- Jeg så egentlig for meg å gå pedagogikk og blir lærer. Jeg hadde kanskje ikke turt å se for meg at det kunne være mulig å være bare utøver. Men da jeg kom inn på jazzlinja ved Musikkhøgskolen ville jeg satse alt på det. I tillegg kunne jeg holde kontakten litt med det klassiske trompetmiljøet samtidig. Men det ble raskt til at jeg prioriterte det klassiske vekk, selv om jeg fortsatte å ha klassisk trompetlærer i Trondheim også.

Disse årene var det solotrompetist Reidar Bye som gjorde sitt for å holde Eivind og trompetkollega Hayden Powell i skole. Og denne kombinasjonen av en klassisk trompetteknikk i bunn og en kreativ og komplett sjangerfri tilnærming til musikk blir et gjennomgangstema i samtalen. Setninger som: «det er deilig å ikke tenke at man skal sette ting i en sjangerbås, det har aldri vært noe mål», og: «jeg syns det ofte er veldig deilig å ikke ha noen sånne begrensninger, og så se hva man ender opp med», luftes en rekke ganger i løpet av ettermiddagen. Også da han etter et år i Oslo flyttet til Trondheim og jazzlinja, hvor han møtte sin mangeårige kumpan Espen Reinertsen, den saksofonistiske halvdelen av duoen Streifenjunko.

- På jazzlinja jobbet vi mye med Miles Davis eller Chet Baker. Og vi så på hva hvert eneste instrument gjorde; trommer, basslinje, pianovoicinger og hvordan klangen av det hele er. I tillegg til det teoretiske bak alt de gjorde. Til slutt hører du alt så tydelig for deg at du nesten ikke trenger å sette på platen en gang, for du kan hver minste akkord og basstone.

- En slags gehørbasert dekonstruksjon av musikken?
- Nettopp. Og det har jeg tatt med meg videre også, i arbeidet med Espen i Streifenjunko. Der har vi gjort det samme med samtidsmusikk som for eksempel Salvatore Sciarrino, Giacinto Scelsi eller Helmut Lachenmann, og lært oss den musikken via øret, ikke via noter. Siden har vi gått videre og improvisert innenfor denne stilen som en oppgave til oss selv.

- Hva har Espen Reinertsen betydd for deg?
- Espen er den jeg har jobbet absolutt mest med de siste sju åra. Duoen har blitt en base for oss som mange ting har kommet ut fra. Det betyr utrolig mye å ha en som det funker så bra å samarbeide med. En man har så mange fellesnevnere med er viktig.

Streifemjunko fikk forøvrig De Unges Lindemanpris i 2010, samme år som saksofonisten John Pål Inderberg fikk «den store» prisen. I tillegg kommer de med ny plate i 2012.
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 06:2011

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode