Vi møtes to dager i etterkant av en historisk begivenhet i Nidarosdomen. Motorpsycho med Ståle Storløkken – i et kirkerom der Motorpsychos vokalist Bent Sæther mener lyden bruker «8 til 10 sekunder på å nå helt fram». Konserten ble dessverre ikke lydfesta med tanke på utgivelse.

- 8 til 10 sekunder romklang? Ja, jeg tror det er ganske presist, sier Storløkken. – Likevel var lyden mye mer direkte enn du skulle tro. Lyden skal bære fra den ene sida til den andre. De hadde nok en plan den gang, også.
Nidarosdomen ble ferdigstilt i 1152, og en onsdag i november det herrens år 2011 gjorde den altså plass til 1200 tilhørere. Stinn brakke.
- Vi tok ned tempo. Sånn kunne vi ta rommet på alvor.

- Nytt stoff?
- Nye strukturer, i første omgang. Lengre orgelsekvenser, lengre trommesekvenser. Men, ja – bortsett fra «30/30» (fra «Let Them Eat Cake», 2000) var så godt som alt materialet helt nytt.
- Kontroversielt, kanskje – med «tungrock» i selveste Nidarosdomen? Ble det mye diskusjon i forkant?
- Nei, skuffende lite!

- Men det var kanskje en stor opplevelse, i mer enn én betydning av ordet?
- Ja. Det er flott at sånne rom kan tas i bruk. Og for all del – vår hensikt var overhodet ikke å provosere. Vi forsøkte bare å lage bra musikk.

Eksperimentell melodiføring?
Storløkken (f. 1969) har ankommet den lille caféen per bil, og den typen transport ville ikke vært mulig en stund tilbake. Han tok nemlig lappen i fjor, i voksen alder må det være lov å si. Han vokste opp på Dombås, og gikk musikklinja på gymnaset i Gjøvik.

- Og da hadde du for lengst bestemt deg for å bli musiker?
- Ja. Det bestemte jeg meg for etter å ha hatt min første time på el-orgel som niåring.
Derfra og hit har Ståle Storløkken visst å sette preg på norsk improvisasjonsmusikk. Det være seg i samarbeid med Audun Kleive eller Terje Rypdal – eller aller helst i hans «egne» band; Veslefrekk, senere Supersilent, Bol, Humcrush, Elephant9 (Spellemannpris for «Walk the Nile» i 2010).

- Likhetene mellom disse banda er større enn ulikhetene. Det handler om det frie, det improviserte. I Veslefrekk jobbet vi mot det helt frie uttrykket. Men så kom det til et punkt da noe mangla, og mye falt på plass da Helge (Sten – aka Deathprod) ble med oss under Maijazz i Bergen i 1997. Han kom fra en annen musikalsk sjanger, men likevel med samme motivasjon.

Det var altså denne kvelden trioen Veslefrekk ble til kvartetten Supersilent. Men medlemmene ville videre.

- Supersilent var aggressivt så det holdt, men Arve (Henriksen, trompet) og jeg snakka sammen … Kanskje skulle vi dra inn mer harmoniske og melodiske ting? Alt er lov.
Det er da det kommer:

- Man skal ikke undervurdere en melodi, uansett hvor eksperimentelt uttrykket er. Noen ganger er det sånn at en god melodi gir enda mer trøkk.

- Ikke god latin i visse kretser, om jeg er riktig informert?
Storløkken nipper til kaffen, tar en bit av varm bolle med rosiner. Smiler.
- Dem om det. Jeg oppfatter det slik at det melodiske elementet gjør musikken rikere. Større spekter.
Les hele intervjuet i Jazznytt nr 06:2011