spinx

Anmeldelser

SPHINX  

«Harmonogram»
SPHINX  
PLING005

Av: Jazznyttred.

12.10.2011 Kommentarer av

Anders Lønne Grønseth (ts, ss), David Skinner (p), Audun Ellingsen (b), Ulrik Ibsen Thorsrud (dr)
På sin fjerde plate (ikke inkludert «Sweet Maladies» hvor pianist Skinner ble byttet ut med Petter Wettre) fortsetter den norsk-britiske kvartetten Sphinx retningen som er staket ut på de foregående albumene. Platene har alltid blitt ganske bra mottatt, men uten de største ovasjonene. Kanskje kommer dette av hangen til en intellektuell tilnærming til musikken, med nøye utregnede og teorietisk funderte skalaer og rytmiske sirkler med sterk inspirasjon fra østlige kulturer. På årets utgivelse syns jeg de tør å tøye strikken litt lenger, til et friskere og mer løssluppent resultat.
Harmonogram er en innretning som tegner grafiske figurer av frekvenssvingninger og interferens – altså en maskin som omdanner n

oe uhyre teoretisk til et vakkert spiralmønster. Og da kommer vi jo ganske nært innpå det som må være Sphinxens mål med sin musikk.
Foruten de nevnte østlige inspirasjonskilder blandes det inn en god dose amerikanske forbilder i tonespråket. Særlig i Grønseths tenorsaksofon (som lider av kronisk høy stemming) hører jeg spor av Lovano og Liebman, mens Leedshelt Courtney Pine titter ut av sopransaksofonen. Pianist Skinner kikker også over dammen og videre til vestkysten på for eksempel «Sphunk».
Låtene er fortsatt komplisert oppbygd, med taktarter som aldri er i nærheten av å gå opp i partall og nøye uttenkte formforløp. Men denne gangen treffer de på innsiden av stanga, og klarer å omsette matematikken til engasjerende jazzmusikk med et svært vidt spekter av referanser.
Svein Magnus Furu

zp8497586rq

Comments are closed.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid