haden

Anmeldelser

OSLO JAZZFESTIVAL

[27.-30.07]
OSLO JAZZFESTIVAL

Av: Jazznyttred.

12.10.2011 Kommentarer av

– Ei uke med mer ypperlig jazz enn noen kan overkomme, sier den ene utsendte. – Kom ofte hjem, Lage Lund! sier den andre. – Etter 22. juli-massakren, oppleves det som et verdifullt supplement at flere festivalkonserter har talt så spirituelt og solidarisk inn i denne tiden i Norge – allerede dét er det hele verd, avslutter den tredje.
Et markant element ved årets Oslo Jazzfestival var samspillet mellom jazz og europeisk konsertmusikk, med klanger, fraseringsmetoder, rytmikk eller arytmikk hentet fra europeisk tradisjon, med «jazzfremmede» instrumenter som valthorn, fagotter og strykere, i arven fra Claude Thornhill, Gil Evans, Stan Kenton og Gunther Schuller på 40- og 50-tallet, men mer preget av det som i de siste femti åra er kalt «ny musikk» – samt litt fra det «orientalske». Spennende og spenstige arrangementer av folk som Rolf Wallin, Helge Sunde, Erlend Skomsvoll, Jon Balke, Charlie Haden, Carla Bley og Trygve Seim, for å ta dem i festivalkronologisk rekkefølge.
Det begynte så flott i Operaen, på åpningskonserten med solistene Silje Nergaard, Nils Petter Molvær, Kristoffer Kompen og Come Shine. Hva Christian Eggen, Wallin, Sunde og Skomsvoll kan få Kringkastingsorkesteret til å gjøre, er herlig. Det toppet seg i Monk’s «Well, you needn’t» – en makeløs framføring med den vokale balansekunstneren Live Maria Roggen og en resiterende (!) Eggen. Deretter fulgt av glitrende eksempler på hvordan Come Shine kan skape nytt liv i «utspilte» svisker som «My funny Valentine» og «Over the rainbow».
I ei uke med mer ypperlig jazz enn noen kan overkomme, kan det bli høyst urettferdige dypp ned i et rikt festivalprogram, når tre enkle skribenter velger ut hver sine konserter, først og fremst på søking etter det uforutsigbare. I den anledning er det verdt å nevne at Jazznytt også hadde andre ute i felten. Et seminar for vordende jazzjournalister var et nytt tiltak – behandlet i en egen artikkel.
Det kunne bli ganske kontrastfylt – som for eksempel da undertegnede vandret fra store opplevelser i Operaen og avsluttet mandagen med en publikumsfriende Kenny Garrett i et langtekkelig forsøk på å avslutte. Der møtte jeg en Bjarne Søltoft med tommelen ned – så mer fra ham om det…
Etter tirsdagens vitale kirkekonsert med Jon Balke, Per Jørgensen, Håvard Lund, ti strykere, bass og perkusjon – med både vakker og dramatisk musikk – ble det også kontrastfylt å gå ned i Teaterkjelleren med Staffan William-Olssons sekstett. Men her var det kontraster i likeverdig kvalitet (og vitalitet) – sånn som en jazzfestival skal være full av. Staffan William-Olsson hadde samlet sin sekstett med fire yngre musikere (Morten Koppang Stang, Kristoffer Kompen, Hermund Nygård og svensk-danske Daniel Franck) og toppet dem med Knut Riisnæs – av Staffan utropt som «verdens beste tenorsaksofonist». Glitrende og medrivende straightjazz!
Kjelleren under Centralteatret ble et godt sted å være hele uka. På onsdagen framførte Ine Hoem et knippe låter fra Nancy Wilsons repertoar, med en uanstrengt og sjarmerende formidlingsevne (og igjen beriket av Morten Koppang Stangs trompet). På torsdag rakk jeg ikke Kjell Eriksen mellom Mose Allison og Bjørn Vidar Solli. På fredag underholdt Bob Dorough med sprudlende vokal og et rufsete, men høyst sjarmerende, pianospill. Hvor tar han vitaliteten fra – i sitt 88. år? På lørdag fikk Kevin Dean, Kåre Nymark og Anders Aarum bryne seg på «danskekompet» Mads Vinding/Alex Riel og brakte straightjazzbegrepet til nye høyder.
Oslo Jazzfestival er flinke til å bruke byens bestående jazzklubber – selv om noen kan være i minste laget for en festival. Vi måtte vente lenge utenfor Herr Nilsen før vi slapp inn til Bjørn Alterhaugs kvintett tidlig en fredag ettermiddag. Jeg har tidligere i Jazznytt omtalt kvintetten (med Frode Nymo (as), John Pål Inderberg (bs), Vigleik Storaas (p) og Erik Nylander (dr)) som «ett av landets fineste band – musikantskap på høyt nivå» – og fikk høre nok til at jeg kan gjenta beskrivelsen. Kvelden før spilte «bryllupsbandet» til Bjørn Vidar Solli (gratulerer!). Ved siden av sjefens nydelige gitarspill, imponerte Ingrid Jensen med et energisk trompetspill, pågående og samtidig melodisk velformet. På onsdag-en hadde jeg min første live-opplevelse med gitaristen Lage Lund – og jeg skjønte godt hvorfor Skiensmannen har fått et navn i New York City.
En nyoppusset Universitetets aula var tatt inn som festivalscene i år. Andre vil skrive om musikken til Haden og Bley. Jeg kan snakke om akustikken. På selve gjenåpningen for noen uker siden, opplevde jeg en god akustisk sal for klassisk musikk. Med den lange etterklangstida egner den seg utmerket til å spille «tørt» i. Og da skal man være tilsvarende forsiktig med å mikke opp. Fra andre rad på balkong hørte jeg stort sett en grøt av lyder. PA-folket må snart lære å behandle lyd i gode akustiske rom. Operaen er et enda mer perfekt lydrom, og der led Silje Nergaards sang av overstyring.
Endelig til festivalens hovedscene, Victoria. Et flott og hyggelig konsertlokale med god lyd. Der opplevde jeg litt av Tom Harrells utmerkete kvintett (tirsdag), et trist gjenhør med Mose Allison (torsdag) – men det siste oppveid av duoen Karin Krog/Bengt Hallberg tidlig fredag kveld. Bjarne vil skrive om den – men jeg kan ikke dy meg fra å synes hvilket beskrivende eksempel denne konserten var på at det er de små sublime detaljer som er byggesteinene i god musikk.
Senere på kvelden stod den gjenoppståtte Trio med stor T – Petter Wettre, Ingebrigt Håker Flaten og Jarle Vespestad – også for formfullendt musikk, mer energisk på en direkte måte – og et eksempel på at trioen ikke var samlet av nostalgiske grunner, men for å vise hva årenes impulser gjør med oppegående musikere. Tidlig på lørdagen overvar jeg «Kenneth (Ekornes) i 100» – han klarte å holde småbarns interesse fanget i en perkusjonistisk verden i hundre minutter! På kvelden klarte ikke bandet til Brian Blade å holde de voksnes interesse fanget like lenge i en litt kraftløs konsert. Men på sitt beste gav det meg assosiasjoner til Lee Konitz & Warne Marsh for seksti år siden. Men jeg kunne jo gå tilbake til Teaterkjelleren og høre mer på Alex Riel & co. Og det gjorde jeg.
Tekst: Bjørn Stendahl

På trange, mørke, hippe Mono, hvor en av og til kan få inntrykk av at det er like viktig å bli sett som å se, spilte den svenske trioen Fire!, med Andreas Wertlin på trommer,  Johan Berthling på el-bass og ikke minst, årets mottaker av Nordisk Råds musikkpris, Mats Gustafsson på baryton, Fender og diverse dupeditter. Punkjazz goes techno. Drum ‘n bass goes noise. Det er alltid en glede å høre Gustafssons energiske musikk i de mange sammenhenger den framføres i. Dette er også drivende, tungt og maksimalistisk. Men etter hvert blir noe av trioens svakheter klarere. Det blir for stillestående, for mye Mats G overalt over et urørlig bass-vamp, en nesten like stillestående trommesekvens. I stedet for en trio, blir det 1+2. Det er synd, for vi vet denne trioen kan så mye bedre.
På Herr Nilsen var vi for å overvære et av de alt for få besøkene på norsk jord av Skiensgitaristen Lage Lund. Lund har blitt værende i New York etter at han fullførte studiet på Berklee for ti år siden, og har etter hvert fått

et stort navn på østkysten. Med seg hadde han sin trio, med australieren Matt Clohesy på bass og Jonathan Blake, som vi hørte kvelden før med Tom Harrell, på trommer. Gitarjazzentusiastene sto i kø på Herr Nilsen, med øynene stivt festet på Lunds høyre hånd. Og absolutt ingen ble skuffet. Lage Lund framsto som en fullbefaren jazzgitarist i beste Jim Hall-tradisjon. Vi fikk noen fortolkninger av Thelonious Monk, bl.a. «Epistrophy», hvor Lund ikke baserte seg på veletablerte veier og korridorer, men evnet gjennom sine arrangementer å tilføre disse låtene noe nytt. Og med en trommeslager som Blake i bakhånda, kan det ikke bli annet enn helt riktig. Noen må sørge for at Lage Lund kommer hjem oftere.
Tekst: Johan Hauknes

Festivalåpningen på Victoria var med den legendariske altsaksofonist Kenny Garrett, som begynte for full trykk, helt umotivert. En «trommeslåer» av ordinær karat hadde i tillegg et sterkt overdimensjonert lydvolum og holdt på i 15 minutter, før en klaversolo tok over og avslørte pianisten som en dusinvare fra klonfabrikken. Snart ble det åpenbart at Garrett var mer opptatt av å oppildne publikum enn å spille musikk. Slik ble en sambastrofe utpint i endeløse repetisjoner, mens Garrett definitivt demonstrerte hvordan et publikum med en megalomanisk håndbevegelse (fremdeles!) kan forføres til massehysterisk jubel og skrik. Den amerikanske selvgodhet hadde trivelige kår i Peer Gynt-land. Etter slike 18 minutter spurte man seg: Hadde Garrett overhodet noe musikalsk ærend?
En ganske annen vilje til å levere musikk viste Tom Harrell Quintet neste dag, selv om det ikke var en av Harrells helsemessig beste dager. Den gjennom seks år stabile gruppe spilte solid sen-bop med en motivisk velformende Wayne Escoffery på tenorsaksofon og den eksepsjonelle Jonathan Blakes elastiske og polyrytmiske trommespill som hovedattraksjoner. Dertil selvsagt Harrell selv på tidvis dansende, lyrisk-dynamisk trompetspill (og overrumplende sitater) med vanlig velpleid tone. Men spesielt hans duo-ballade på flygelhorn sammen med pianisten Danny Grissett var et høydepunkt i en kveld med renhjertet musisering.
Universitetets nyrestaurerte aula med Munchs veggmalerier kledde Charlie Haden Liberation Music Orchestra. Orkestret, som oppsto «av nødvendighet» etter Nixon-regjeringens tiltreden i januar 1969, har ikke minst under de siste årenes forsterkete uro i verden – med terrorangst, omfattende krigføringer, økologiske svikt, despoti og sult – vært en permanent aktør for «human liberation». Derfor var det heller ikke uventet, når Haden dediserte sin konsert til det norske folk etter 22.07.-terroren. Men det er direkte i musikkens tonale uttrykk at orkestret manifesterer sin protest, frigjøring og livshymne. De nøye noterte Carla Bley-arrangementene ble fremført med nerve og friskhet, slik at humoren, ironien, appellen og den forløsende varme tok grep i publikum. Foruten store deler fra 2004-CDen «Not in Our Name», fikk vi bl.a. nytt arrangement for Hadens strøkne bass i «Song For The Whales», samt Carla Bleys norsk-dediserte «Utviklingssang». – «This is Liberation Music Orchestra, and we’ll never go away», lovet den 74-årige Charlie Haden som siste mann på scenen. Da kunne vi gå hjem med fred og fortrøstning i sinnet.
Livsbestyrkende og åndfullt ble det også med Trygve Seims Ensemble i Jakobskirken. I helakustisk oppstilling spiltes stykker fra CDene «Sangam» og «Different Rivers», og derimellom to satser fra Vossa Jazz-bestillingsverket «Reiser» (2006). Liksom Haden bygger Seim på et klart harmonisk-melodisk grunnlag med noterte figurmessige detaljer fra skiftende instrumenter. Men med de plastisk bløte instrumentintonasjoner frembringer Seims gruppe en mildere, meditativ/refleksiv stemning – som en slags «økologisk musikk», appellerende til «human awareness». Likesom den mørke instrumenteringen med bl.a. tuba, bassfagott og bassklarinett – foruten Frode Haltlis subtile tonetråder på akkordeon – tilfører et stimulerende mystisk element. For undertegnede: festivalens mest fullendte konsert.
Svenske Bengt Hallberg ble hilst tilbake i musikken, da han gjenalliert med Karin Krog ga duo-konsert på Victoria. Det var musisering av klassisk karat fra første tone da den aldrende Hallberg med fremdeles smidige fingre diverterte elegant med alle de klassiske virkemidler som stride, walking bass etc. over gamle evergreens i korte konsentrerte forløp, der spesielt hans chansonsavdeling med «Sur le pont d’Avignon/Les trois cloches/Les feuilles mortes» sprudlet i suveren akkordlek. I duoen med Karin Krog hadde han brillene på til et par nye sanger, men det var i den pointillistiske versjonen av «Jeepers Creepers» og i Krogs fritt tonale tolkning av «Stardust» at musikken ble spesielt levende. Krogs nå mer runde og dype stemme matcher flott Hallbergs harmon- iske spektrum.
En annerledes ny melodisk-harmonisk musikk hørtes på Mono samme kveld. «Josef & Erika» er to dedikerte svenske musikere, som utvikler melodisk fornyelse i et fellesfelt av pop, folk, jazz og eksperimentell tonal musikk. Erika Angell synger med sikker, dyp og fleksibel stemme og favner et stort følelsesregister. Josef Kallerdahl utgjør med sin bass musikkens akse og supplerer tidvis med en virkningsfull tørr annenstemme. Men spesielt brasstrioen m. bl.a. Emil Strandbergs gyllent klingende trompet gir musikken ekstra dimensjoner med bløtt bøyde klangbilder og tett harmoniserte figurer.
Prosjektet «På Gyllen Grunn» med Erik Hillestads tekster, inspirert av Emmanuel Vigelands mausoleumverk «Vita», ligger i jazzens grenseland. Rolf Lislevand (lutt, barokkgitar), Eivind Aarset (el-gitar, elektronikk), Helge Norbakken (perkusjon) og Arve Henriksen (trompet, pocket-tp, vokal) mestrer alle crossover-musikken fra klassisk, folk, rock og jazz. Men avgjørende var at tekstene, skrevet over gamle folketoner, ble vellykket formidlet gjennom Anita Skorgans varme stemme og usentimentale hengivenhet, så man glemte enkelte tekstlige ubehendigheter. Skorgan favnet fint både det såre og vitale, som Hillestad har vektlagt i sin frigjørende teologi, der livets drifter helliggjøres – som Guds geniale plan for menneskeheten.
En tilsvarende spiritualitet kjentes sluttelig hos den unge amerikanske Lizz Wright (på Sentrum Scene). Hun er oppvokst med gospelmusikk, hvilket her var sterkt representert. I tradisjonen etter så forskjellige navn som Sister Rosetta Tharpe og Mahalia Jackson overgår hun dem begge i vokal kapasitet. Med sin store runde, dype stemme (og uaffekterte opptreden) nyanserte hun de forholdsvis enkle tekstene om tro og kjærlighet, så man gjerne så bort fra at den ledsagende gruppen fremsto i skramlende dårlig lyd. Utenom gospelrepertoaret ble det også plass for en overbevisende, personlig tolkning av Cole Porters «I Concentrate on You», akkompagnert kun av Brannen Temple på trommer.
Når jeg sitter her, dagen etter Oslo Jazz Festivals avslutning, og på TV ser minneseremonien for de omkomne fra 22. juli-massakren, oppleves det som et verdifullt supplement at festivalkonsertene med Charlie Haden, Trygve Seim, Skorgan-ensemblet og Lizz Wright alle har talt så spirituelt og solidarisk inn i denne tiden i Norge. – Allerede dét er det hele verdt!
Tekst: Bjarne Søltoft
Foto: Jan Granlie

zp8497586rq

Comments are closed.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode