eivind

Anmeldelser

HAGENFESTEN, DALA-FLODA

[04.-07.08]
HAGENFESTEN, DALA-FLODA

Av: Jazznyttred.

12.10.2011 Kommentarer av

Første gangen jeg hørte om Hagenfesten, var gjennom en fotoreportasje i det svenske musikkmagasinet LIRA. Her hadde fotografen Heiko Purnhagen tatt for seg fjorårets, og noen av de sju foregående festivalene i flotte, fotografiske skildringer.

Etter å ha møtt sangerinnen Sofia Jernberg (som er en av arrangørene) en formiddag på Jazznyttkontoret, ble beslutningen tatt: Man skulle på friimprobondegårdsferie i august i år.

Langt fra nærmeste by (Borlänge) «in the middle of nowhere», i den lille, sjarmerende bygda Dala-Floda, eier bassisten Joel Grips mor og hennes mann en gård som blir omgjort til en «art flow» (som de selv kaller det) en helg i månedsskiftet juli-august hvert år. Med konserter i låven, i stallen, ute, i kirken og i kajakklubbens lokaler ved elven. Her spiser man sammen, noen utøver yoga etter frokost (dog ikke Jazznytts utsendte), det er kunstutstillinger både ute og inne, kajakkpadling, badstuforening, og masse musikk i skjæringspunktet mellom jazz, samtidsmusikk og folkemusikk.  

Arrangørene, de fleste unge musikere, sangerinnen Sofia Jernberg, bassisten Joel Grip, trompeteren Niklas Barnö, fotografen Lisa Grip pluss Jan Albinsson («bonden» på gården), Jens Linell og Lena Westin, står på dag og natt, både som artister, billettselgere, serveringspersonale og utmerket vertskap for de mellom 200 og 300 gjest-ene som ankommer på det svenske militærets gamle sykler (noen livsfarlige kjøredoninger) og i biler med registreringskilter fra fjerntliggende steder som Stockholm, Göteborg, Västerås og Norge. Publikum blir innlosjert hos velvillige lokale familier, på vertshus og herregårder, mens andre tilbringer dager og netter i den svenske sommeren i telt. Det prates på mange språk. Noen amerikanske turister tar seg til rette, franskmenn sitter og dupper tærne i vannet, den lille puben serverer godt, svensk øl og en fransk vinprodusent deler av sine medbrakte godbiter. Man spiser ved langbord, musikere og publikum i en eneste stor familie. Økologisk mat både for vegetarianere og for oss kjøttfrelste. Stemningen er god, og været holder seg stort sett bra, bortsett fra på fredagskvelden da himmelens sluser åpnet seg på vidt gap.

Det hele minner litt om en gammel hippiecamping, med en litt skeptisk lokalbefolkning, som ikke føler seg like tilpass med denne gjengen av fremmede. Skjeggete menn i overgangsalderen som køer på den lille ICA-butikken, kvinner med flagrende gevanter, barnefamilier og unge frijazzfans i fri utfoldelse.

Men det er musikken man er her for. I alle fall de fleste gjestene. Med en blanding av jazz, samtidsmusikk og folkemusikk, er dette en intim festival som passer perfekt som avslutning på en stresset festivalsommer.

Det hele startet, før det norske «hold» nådde fram til Dala-Floda, med årets hedersgjest, Mats Gustafsson solo. I følge de som overvar denne seansen, var det den helt perfekte åpning. Gustafssons barytonsaksofon lød visstnok som et kirkeorgel, og fylte alle kriker og kroker i kirken med lyd.

Vi ankom akkurat tidsnok til å rekke vernisagen til årets festivalutstilling. Vakre fotos tatt av Lisa Grip (portretter av moren, som var høyt og lavt på festivalen som organisator og servitør), originale broderier av Anna Sjons Nilsson, grafikk av Lars Wikström og noen flotte, menneskeaktige skulpturer av Mats Lodeén. Utendørs hadde den japanske kunstneren Junichi Kakazaki et «land art project» som ville beskrive resultatet etter jordskjelvkatastofen i Japan tidligere i år.

Musikalsk startet det hele med workshop med det svensk/norske folkemusikkbandet Groupa, hvor Terje Isungset spiller en viktig rolle. Her forklarte de hvordan de valgte å jobbe med å tilnærme seg folkemusikken.

Deretter var det felles middag i det fri, kompet av trioen Gallopgatan 3, som var innom flere kjente svenske sommermelodier, i helt spesielle «raspete» versjoner. Her merket vi oss den fine trompeteren Marie Hässler med svært egenartet spill.

Saksofonisten og fløytisten Roland Keijser var en travel mann under festivalen. Han startet opp torsdagen med sin sopransaksofon i samspill med spelemannen Anders Rosén og hans fiolin. Et vakkert møte med den svenske folkemusikken i originale vrier. Vakkert.

En av arrangørene, den fremadstormende trompeteren Niklas Barnö, møtte vi senere på kveld-en sammen med gitaristen Davis Stackenäs, pianisten Alexander Zethson og bassisten Vilhelm Bromander i en friimprovisert sekvens som dessverre ble litt stillestående for vår reise-trøtte ører. Bandet med det særs originale navnet Kvintetten som sprängdes, med Niklas Persson (alt- og sopraninosaksofon), Christoffer Alehed (trombone), Rasmus Berg (p), Patric Thurman (b) og Martin Öhman (trommer) spilte heftig 100oktan nybop med hjelp av sangerinnen Sofia Jernberg. Morsomt og dyktig utført.

Fredagen hoppet vi glatt over formiddagens yoga, og lot musikk og natur være musikk og natur fram til møte nummer to med saksofonisten Roland Keijser. Denne gangen i duo med trommeslageren Raymond Stri

d. Sammen slapp de sin nye trippel-CD «Yellow Bell» på Joel Grips plateselskap Umlaut Records, samtidig som de gjorde en vakker, folkemusikkjazz-stund i den trange stallen. Keijser har i årtider vært en svært aktiv herre på den svenske jazzscenen, og han har i flere sammenhenger beskjeftiget seg med den svenske folkemusikkskatten. Dette tok de to et skritt videre i denne konserten. En svært lydhør Strid fulgte Keijsers innspill til døra, og vi som lyttet kunne puste godt ut og forberede oss på den konserten vi hadde sett mest fram til på denne festivalen.x
 
Seval har vi skrytt av tidligere i Jazznytt. Men dette var første mulighet til å høre Fred Lonberg-Holm (cello), Sofia Jernberg (vokal), Emil Strandberg (trompet), Patric Thorman (bass) og David Stackenäs (gitar) i levende live på en scene. En vakker seanse hvor bandet spiller Lonberg-Holms «popmusikk» i svært originale versjoner og tapninger. Innimellom låter det som en oppgradert utgave av Lisa Ekdahl med racerkomp, hvor Sofia Jernbergs tonekontroll ligger milevis foran sammenligningsgrunnlaget. En strålende vakker konsert som var verdt turen gjennom de dype svenske skoger alene.xxxxxxxxx
DeretteR fikk vi et kort møte med den polske fiolinisten Ewa Grochowaska som spilte folkemusikk fra sentrale og sydlige Polen på sin helt egne måte. At denne musikken ligger tett opp til den norske folkemusikken var overraskende for undertegnede, og Grochowaska trakterte fela på en fortreffelig måte.

Årets norske bidrag var Ole Morten Vågan og hans Motif. Siden sist vi hørte bandet er Eivind Lønning kommet inn på trompet. Atle Nymo spiller fremdeles aldeles nydelig saksofon, Håvard Wiik trakterer pianoet (et ganske slitent ett også) på en fortreffelig måte, som vanlig, og Ole Morten Vågan er, som alltid, en traktor bak bassen. Som vikar på trommer hadde man med tyske Christian Lillinger, som vi antar Håvard Wiik har plukket opp i Berlin. Og en bedre erstatter for bandets faste trommemaskon, Håkon Mjåset Johansen må man gå et stykke for å finne. Energisk og kreativ, og langt framme på tuppa hele tiden.

Lørdagen opprant med høljende regnvær over Herrgården hvor Jazznytt residerte. Men før man hadde fått på seg dagens trikotasje, tittet sola fram og lovte oss nok en dag i solens tegn.

Vi starter opp i kirka, med samtidsduoen Duo Ego. Monica Danielsons vakre messosopran og Per Sjögren på all verdens trommer og perkusjon. De starter med en nydelig liten sak av John Cage. Deretter gikk det i ny musikk skrevet av svenske komponister hvor en versjon av en folkemelodi fra Dalarna var det som festet seg mest.xx
Deretter fikk vi et eksklusivt møte med den franske bassisten Joëlle Léandre. En av den nyere jazzens største inspirasjonskilder for unge musikanter. Og hva denne dama gjør med bassen er ikke annet enn utrolig. Med sin klassiske bakgrunn er hun innom Bach i noen sekunder før hun plutselig er over i noe som hadde passet sammen med Cecil Taylor i neste. Hun kjæler med bassen i ene øye-blikket og gir den et spark i siden i neste. Total improvisasjon fra en ytterst konsentrert musiker. Å høre en mesterbassist i en kirke med ikke altfor mye romklang må være noe av den vakreste musikken en kan oppleve, og Joëlle Léandre er ei dame man bør tipse alle jazzfestivaler om.

Etter dette var det egentlig ingen vits å høre mer musikk. Men etter en strålende festivalmiddag ute i solen, satte vi oss godt til rette i stallen for å høre den danske saksofonisten Lotte Anker i samspill med cellisten Fred Lonberg-Holm. Disse to spilte sammen for første gang som duo i vår, så det er ikke et langvarig og drevent samspill vi fikk høre. Men Lonberg-Holms cello sammen med den kreative danske saksofonisten er nærmest en perfekt match. De følger hverandre som hånd i hanske gjennom improvisasjonene, som er preget av humor, kreativitet og akkurat passe frihet til at det passer for de fleste ører. En nydelig duo som snart bør foreligge på plate, og en duo flere festivaler bør ta tak i.

Vi avsluttet det musikalske i sommernatten med årets hedersgjest Mats Gustafsson i møte med trommeslageren Raymond Strid og gitaristen John Russell. Dette ble en overraskende «nedpå» forestilling, hvor spesielt Gustafsson holdt seg uvanlig i skinnet, og det hele ble nesten en kammermusikalsk sak. Russell er en britisk gitarist som har vært toneangivende i den friimproviserte musikken på de britiske øyer siden tidlig 70-tall. Sammen med de to svenskene klarte han å holde tømmene og vi fikk servert en sober avdeling, et godt stykke unna den machojazzen vi er vant til fra Gustafsson.
Hagenfesten i Dala-Floda er et drømmested for venner av friimprovisert musikk. Pr. 31.12.2010  bodde det kun 680 personer i bygda. Dette folketallet bør kunne dobles ved festivalens 10årsjubileum neste år. Det finnes ikke en eneste grunn til å ikke sette av en helg til denne festivalen, og den norske kontingenten på jubileumsfestivalen bør kunne økes betraktelig fra i år.
Tekst og foto: Jan Granlie

zp8497586rq

Comments are closed.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid