Copenhagen Jazz Festival 2011.

Anmeldelser

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL

[01.-10.07]
COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL

Av: Jazznyttred.

12.10.2011 Kommentarer av

Hvert år er Copenhagen Jazz Festival større enn noensinne – og jazzbulimien forklarer nesten i seg selv hvorfor ropet på meningsfulle tematiske programflater er forgjeves. Men i år var ropet avløst av begeistringen over at temaet «Giant Jazz» endelig syntes troverdig med navn som Sonny Rollins og Keith Jarrett på plakaten.

Alle plasser i Det Kongelige Teaters Gamle Scene er besatt, når Sonny Rollins på festivalens tredje dag stavrer stivbent og krumbøyd inn på scenen under hjertevarmt bifall. 80-åringen fremstår fysisk som en gammel gubbe, for hvem det synes et arbeid å flytte sine store føtter. Men det tar bare et halvt øyeblikk innen Rollins er i full fyr med en latinpreget «Patanjali» og overbeviser om at den kunstneriske vitalitet og ånd er helt intakt. I en nyere calypso samt en håndfull standards svaier kroppen og saksofonen opp og ned som et tungt elefanthode, mens frasene hugges frem, etterheng på harmoniene hentes inn i dramatiske girlander og temareferanser veksler med snurrig figurspill i de kjempelange soloforløpene. Det blir klart at medspillerne er ytterst sekundære. Bare perkusjonisten Sammy Figueros er direkte god, trommis Kobie Watkins er akkurat god nok. Bob Cranshaw spiller sin kroppløse bass nær mot det absolutte nullpunkt, mens gitaristen Peter Bernstein spiller harmløs taffelmusikk og slukker håpet om en ny konstellasjon à la Rollins-Jim Hall-samarbeidet på 60-tallet. Men nestoren damper av sted for egen kraft i fulle to timer bortsett fra korte tillitsverv til kvartetten bak. I balladene «Blue Gardenia» og «In a Sentimental Mood» tar Sonny oss med på et melodisk-harmonisk eventyr av rustikk skjønnhet. Og gjennom hele konserten spiller Rollins ekte organisk jazz med galaktiske passasjer vekslende med mer vegeterende. En jazzgigant er først og fremst en spillemann. Og etter standing ovations og to encores, står den gamle beveget med stolt løftet knyttneve og likner en liten Sonnyboy, som har vunnet en konkurranse i bueskyting. Og det har han! Han traff blink på jazzens urkraft. Det ble Sonnys lykkelige aften, og han delte den gavmildt med oss.

På festivalens nestsiste dag er Keith Jarrett Trio i Operahuset. Det proklameres null fotografering og null kremting i salen. Utgangspunktet er hyperfølsomt og løsnes ikke av trioens selvhøytidelige entré. Når rytmen setter i gang etter Jarretts rubato introduksjon til «Green Dolphin Street», ser man at hans fingre «slipper opp» før tanken.  Allerede i den følgende «I Love You» avbryter han og erklærer at noe er galt med lyden. Riktignok er klaverlyden en anelse fjern, og riktignok er Gary Peacocks basslyd ganske ullen, og riktignok «klasker» Jack deJohnette sine trommestikker tungt på cymbalene. Publikum sitter som på nåler og bedyrer at lyden er grei. Jarrett fortsetter, og det kjører litt bedre. Dog først i Ornette Colemans raffinerte blues, «When Will the Blues Leave», begynner musikken å ånde. Men i en smukt anlagt ballade stopper han igjen, klager over tørr luft, ironiserer over Operahusets nytteløse kostbarhet og erklærer at her kan man ikke spille ballader, hvoretter han (straffende?) gir seg i kast med trivielle groovy rundganger. I pausen byttes flygel, og bl.a. skiftes bakteppet til hardt pvc-stoff, og da trioen begynner igjen, er det som en ny verden. Instrumentene klinger, DeJohnette har skiftet stikker og især har klaveret fått mer volum. Noe som Jarretts eget lydhold burde ha klart før konserten. «All the Things You Are» i up-tempo river alle forbehold i filler med harmonisk dristige, sprudlende linjer. «Tennesee Waltz» følger i velformede tematisk-motiviske formasjoner (skjønt Peacock tidvis er ute av pitch). Trioen topper noen av sin histories mest svimlende høyder, og i en av to fremtvungne encores tolkes «When I Fall In Love» etter jazzimprovisasjonens edleste prinsipper i en betagende, logisk klaversolo. Og trioen skilles fra publikum som om det aldri har vært noe første sett.

«Jazzgiganter» kan være et relativt begrep. Når Copenhagen Jazzhouse slutter festivalen med pianisten Enrico Pieranunzi i leilighetsvis samspill med Jesper Lundgaard (b) og Stefan Pasborg (dr), blir man vitne til et brak av en konsert. «Giant» i alle betydninger som angår musikken og ikke først og fremst navn. Pieranunzi er vanligvis den blendende lyriker, som heller sikrer melodisk skjønnhet enn tar improvisatoriske sjanser, men ikke her. Lundgaard og Pasborg viser seg fra første takt toppstimulerende for Pieranunzi, og i total kontinuerlig interaksjon utfolder de tre en svimlende dristig dynamisk lek med harmonier og rytmikk som tidvis løsnes opp i fri flyt, men aldri taper kontakten med utgangspunktet. Lundgaard

i sitt livs annen høyde med lange klart fortellende soli og Pasborg i en konstant flow av optimal lytting og intelligente «svar». Og Pieranunzi mer kreativ og eksperimentell enn noensinne i et repertoar av standards samt låter av Pieranunzi og Wayne Shorter. Gigantmusikk med en vellykket triokonstellasjon, som under alle tenkelige kriterier overgår den blaserte Jarrett-trio.

Jazzhuset, som også i år med festivalmidler fikk løftet profilen opp over hverdagens pop-betonete karakter, kvitterte med flere gode konserter. Mangfoldet i festivalen måtte innebære visse fravalg. Kort ble besøket til vibrafonisten Gary Burton New Quartet etter den gamle modell, der Larry Coryell var den første gitarpartner på 60-tallet. Kvartetten spilte lekent og velopplagt, med et visst fokus på den purunge gitarist Julian Lage, som med sitt virtuose figurspill vitterlig er en gudbenådet musiker, men dog foreløpig mangler sine stevnemøter med djevelen.

Et annet kort besøk gjaldt den 75-årige, lite kjente, altsaksofonist Vernice «Bunky» Green, som primært har undervist og hatt stor innflytelse på yngre generasjoner. Sammen med en Jakob Anderskov trio spilte Green jazzstandards og evergreens i et uortodoks flosset tonespråk med likhetstrekk til Jimmy Lyons. Uheldigvis ble jeg ikke grepet, men videregir gjerne at forstandige kolleger satte stor pris på konserten.

Det var annerledes stjernestatus, når 73-årige Charles Lloyd stilte med sin fremragende kvartett fra de senere år med bl.a. tidens fremste pianist Jason Moran. Gruppen trivdes i jazzhusets gode atmosfære, og utløste sterk dynamikk og nærvær, som brakte den lett asketiske Lloyd ut i lengre ekskursjoner enn vanlig med sin velpleide tenorklang, og uten å fravike den spirituelle grunnstemning, som på smukk vis peker tilbake til den sene John Coltrane. På tverrfløyten diverterte Lloyd med gamle flower-power referanser. I sin sensitive fordypelse ble det en konsert til øverst på skalaen.
 
En sterkt åndsbeslektet, men totalt uglamorøs, kollega av Lloyd er den 75-årige finske Juhani Aaltonen, som med sin kvartett skulle spille på festivalens andre kveld. Den kveld da himmelen åpnet slusene for regnflom og flere lynnedslag og satte byen ut av drift – med konsertavlysninger til følge. Også jazzhusets lokale sto under vann, men den finske kvartett ville spille og klemte seg sammen i enden av lounge’n på vilkår Keith Jarrett aldri ville ha klart å leve med. Men det kunne Aaltonen-kvartetten. I en intens time med Aaltonens modale meditasjoner og pianisten Iro Haarlas hymniske harmonier forvandledes det tettpakkede lokalet til et pulserende spirituelt rom av dyp inderlighet – med «Nature Boy» som kulminasjon. Den sanne jazzsjel kan og vil selvsagt spille for livet og musikken. Aaltonen var også én av fem blant Nordisk Råds nominerte musikkutøvere, som opptrådte på jazzfestivalen. (Hvilket kunne ha vært et tema!) De øvrige var finske Mika Innanen (s) og (vinneren!) svenske Mats Gustafsson (s), som var henvist til ydmyke spillesteder, mens norske Sidsel Endresen og danske Lotte Anker delte en aften i jazzhouse. Endresen alene på scenen guidet oss med sin hudløse vokale og oratoriske non-sense-magi rundt i de menneskelige irrganger og urpotensialer, hvoretter Lotte Ankers What River Ensemble tok over og fullgjorde en av festivalens mest originale konsertaftener. Ensemblet er internasjonalt sammensatt med bl.a. personligheter som Garth Knox (bratch), Fred Frith (g, div.), Ikue Mori (laptop) og ikke minst Phil Minton, som med stemme og toner i direkte forlengelse av Sidsel Endresen plasserte seg sentralt i det tidvis eteriske lydunivers. Ankers verk er et fremragende forløp av hybrid karakter, med elementer fra partiturmusikk, jazz, folketone, elektronika og fri-impro, som synes fullt integrert i sitt mangfold av tilstander og stemninger; og med Anker selv som vanlig nyansert saksofonsolist. – Verket bør ubetinget innspilles og fremlegges som argument for en ny nominering fra Nordisk Råd, når prisen for 2012 skal tildeles en komponist.

Plassen tillater intet ytterligere, men visse gledesmarkeringer bør ikke tilbakeholdes:
Allestedsværende kreative Stephen Riley (ts). – Komponisten John Hollenbeck løftet det disiplinerte The Orchestra. Fremtredende konserter med Pierre Dørges New Jungle Orch., Simon Toldams Stork og Carsten Dahl Experience. Andrew Cyrilles lyriske cymbalspill. Lydhør freejazz med Henriette Groth/Anderskov (bratch&cl-p) og Jesper Løvdal/Gunther Sommer (ts-dr&voice).

Jazzfestivalens største helter: Sonny Rollins in person, Aaltonen Kvartett samt Jesper Lundgaard og Stefan Pasborg. – Et bra festival-år 2011!
Tekst: Bjarne Søltoft

zp8497586rq

Comments are closed.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode