Layout 1

Anmeldelser

BOSSA NOVA – DEAD OR ALIVE?


BOSSA NOVA - DEAD OR ALIVE?

Bossa nova er kalt Brasils første moderne musikkform. Den ble skapt i Rio de Janiero ved strendene Copacabana, Ipanema og Leblon, i en bølge av nasjonal optimisme på slutten av 1950-tallet. Bossa novaens hoveduttrykk ble gitarmusikk basert på sambarytmer, en musikalsk ode til et hjemland av «love, sea and flowers» og en slags kulminering av jakten på en nasjonal kulturell modernisme. TEKST: BRITT SCHUMANN

Publisert av: Jazznyttred.

12.10.2011 Kommentarer av

Forfatterne Gilles Peterson og Stuart Baker gir i boka Bossa Nova and The Rise of Brazilian Music in the 1960s en god innsikt i musikkformens vekst og fall, og en god beskrivelse av hvordan musikk påvirkes av politikk. Den viser samtidig også hvordan musikk  kan brukes og oppfattes, mer eller mindre bevisst, som politisk uttrykk.
Låta «The Girl From Ipanema» er for de fleste bossa novaens essensielle hoveduttrykk. Antônio Carlos Jobim og Vinicius de Moraes skrev den på bar Veloso på Ipanema hvor jenta passerte hver dag. Mindre kjent er det at «The Girl from Ipanema»,  Helô som hun ble kalt, var datteren av en general. Våren 1964, Samtidig som «The Girl from Ipanema» med Stan Getz og Astrud og João Gilberto nådde listetoppene i USA, rullet tanks nedover gatene i Rio de Janeiro. Det ble starten på at USA støttet militærregimet som hensynsløst undertrykte, torturerte og sensurerte all opposisjon i Brasil i de nærmeste 21 år. Samtidig som bossa nova nådde verden med sangen om generalens datter, bidro generalene til at musikkformen fikk sitt endelikt som kulturuttrykk i Brasil. 

«De fattiges far» – samba og capoeira
På 1950-tallet var Brasil fremdeles sterkt preget av regimet til den forrige diktatoren og senere valgte presidenten Getúlio Vargas. Han var diktator fra 1930–45, og ble senere gjenvalgt som president fra 1951–54. Vargas var sterkt populistisk og ble kalt «De fattiges far». Han lovet land-reform, forbedrede rettigheter for arbeidere, kvinnerettigheter og rettigheter for afro-brasili-anere. Han ville legge grunnlaget for et mer moderne samfunn. Få av hans lovnader ble gjennomført, likevel klarte han å forene landet og gi de fattige en opplevelse av håp og stolthet.  Han sto for begrepet «miscenegation» – som ble en positiv definisjon av Brasil som et land hvor rasene kunne blandes. Det gjaldt alle enten de var av portugisisk avstamming, afrikansk eller tilhørte  urbefolkningen. Særlig positivt slo dette ut for afro-brasilianerne. Med deres fortid som slaver bidro Vargas’ integreringsfilosofi til at de fikk en mer sentral plass i samfunnet, særlig kulturelt. Slik ble samba Brasils første nasjonale musikk i det tjuende århundre. Sambaen ble bevisst brukt som markør for den nydefinerte «mestizo»- kulturen i Brasil. Forfattere og andre kulturarbeidere bidro til å fremme «miscegenation» i sine arbeider. Den statsstøttede kulturbevegelsen førte til dannelsen av sambaskolene, karnevalene ble nylansert og sto i full blomst fra 1930-tallet. Capoeira som tidligere hadde vært forbudt, ble lovlig. Riktignok bidro Vargas til oppblomstringen av samba og karneval, men innholdet i alle tekster og sanger måtte gå gjennom sensuren før de ble framført. Dette førte til sterke begrensninger i hva sangene og tekstene kunne handle om,  og inernasjonalt ble det det eksotiske aspektet ved sambaen som slo igjennom, særlig kjent gjennom filmstjernen Carmen Miranda som spilte bevisst på det eksotiske i sine Hollywoodfilmer.

Imaget til Vargas som «De fattiges far» stakk dypt i befolkningen, slik at han ble gjenvalgt da han stilte som presidentkandidat i 1951. Overbevist om at han ble utsatt for et kuppforsøk, tok han livet sitt i 1954. Etter tre kortvarige perioder med forskjellige presidenter, kom Juscelino Kubitschek til makten med et program preget av dristige visjoner og utviklingsplaner. I løpet av fem år ønsket han å få Brasil ut av «Den tredje verden» og inn i «Den første». Med mye utenlandsk bistand gikk Kubitschek i gang med kraftig industrialisering. Det ble startet bilindustri, over 300 000 biler ble produsert hvert år, og  store veiutbyggingsprosjekter skulle binde det store landet sammen.  I hans periode opplevde landet en økonomisk vekst på 8 % per år. Det mest dramatiske tiltaket i hans periode var byggingen av hovedstaden Brasilia midt inne i Amazonas. Dette ble sett på som spydspissen i moderniseringen av Brasil. Byen ble bygget helt fra bunnen av. Byplanleggeren Lucio Costa og den radikale modernistiske arkitekten Oscar Niemeyer sto bak.
 
Ny urban ungdomskultur – ny musikk
For å komme tilbake til musikken… Rio de Janeiro ble episenteret for den nye brasilianske moderniteten. En ny generasjon urban, relativt velstående middelklasseungdom vokste fram i Rio. De bodde i moderne leiligheter, ofte hos foreldrene, men likevel, de representerte det moderne urbane livet. Mange av dem spilte gitar, men de var ikke interessert i å danse samba på karneval eller hylle regjeringen gjennom sambatekstene.  Bossa novaen startet blant disse urbane middelklasseungdommene. Sambarytmene ble gjenskapt for gitar, med mye mer komplekse harmonier og post bop intervaller. Tekstene ble mer sofistikerte, og preget av João Gilbertos lavmælte sangstil, nesten hviskende, i motsetning til den høylytte og vibratofylte gatesambaen. Musikken var beregnet på å  bli spilt  akustisk i små leiligheter og klubber i det urbane Rio.
 
I Rio fantes også på 50-tallet fanklubber for berømte, amerikanske artister, som for eksempel Frank Sinatra, og hans mindre kjente brasilianske motpart Dick Farney. Disse fanklubbene hadde samlinger i små lokaler hvor det var en plate-
spiller  og gjerne et piano. Disse fanklubbene ble Brasils første diskoteker. Og man kunne ikke bare komme og se og høre, en betingelse for å være medlem var at du måtte bidra selv, synge eller spille. Slik ble Frank Sinatras fan klubb i Rio utgangspunktet for mange kjente musikere som senere ble profesjonelle, for eksempel pianisten João Donato og saksofonisten Paulo Moura. Andre som startet i tilsvarende klubber var Tom Jobim, Baden Powell, João Gilberto med flere.

Boka dveler mye ved sangeren og gitaristen Joäo Gilberto. Opprinnelig fra Bahia, kom han til Rio i 1957. Han ble l

agt merke til på grunn av sitt rytmespill, hvor han imiterte pandeiro-rytmen (en type tamburin brukt i sambagruppene). Han hadde også en  lavmælt, nesten  hviskende sang-stil, helt uten vibrato. Alle som hørte ham ønsket å synge og spille på samme måte, og i følge forfatterne ble han hovedinspiratoren og hovedtolkeren av bossa nova. Dette falt sammen med at plateselskapet Odeon hadde en kunstnerisk direktør som het Antônio Carlos Jobim, selv pianist, komponist og arrangør. Gilbertos første plate «Chega de Saudade» kom ut på Odeon og bossa nova-bølgen var i gang.

«Orfeu Negro»
Et viktig bidrag til internasjonal spredning av musikken var filmen «Orfeu Negro» som kom i 1959. Den vant gullpalmen i Cannes samme år, og mottok Academy Award  for beste ikke-engelskspråklige film. I 1960 fikk den Golden Globe prisen for beste utenlandske film. Filmen var basert på et skuespill med samme navn skrevet av Vinicius de Moraes, og musikken var nyskrevet bossa nova musikk av Antônio Carlos Jobim, de Moraes og gitaristen Luiz Bonfá. I filmen hadde bossa nova musikken en like viktig rolle som musikken fra sambaskolene, og andre sterke afro-brasillianske elementer som Candomblé religi- onen. Filmen «Orfeu Negro» brakte bossa nova musikken ut i verden.

I Rios klubber og barer, særlig i barstrøket ved Copacabana kalt «Beco das Garrafas» («Flaskesmuget») fortsatte bossa novaen å utvikle seg. Flere jazzmusikere adapterte formen slik at den kunne utøves av små pianotrioer, gjerne utvidet med blåseseksjoner, og slik ble bossa nova låtene opprinnelig skrevet av de Moraes, Jobim og Gilberto til standardlåter som jazzmusikere har på repertoaret den dag i dag.

Amerikanske jazzmusikere hadde besøkt Brasil og oppdaget bossa novaen allerede på femtitallet. USA var engstelig for at revolusjonen på Cuba skulle spre seg til resten av det latinamerikanske kontinentet, og en hel rekke goodwill-turneer ble satt i gang for å spre det glade nordamerikanske budskapet om frihet, blant annet slik jazzmusikere tolket frihetsbegrepet. Under headingen «Saludos Amigos» ble musikere som Dizzy Gillespie, Nat King Cole, Lena Horne med flere sendt på goodwill-turneer til latinamerikanske land. Men gjennombruddet for bossa novaens innflytelse på nordamerikansk musikk kom først da gitaristen Charlie Byrd etter sin goodwill-turné i 17 latinamerikanske stater brakte med seg bossa nova-plater hjem. En av dem som hadde gjort sterkest inntrykk på ham var João Gilbertos «Chega de Saudade». Han spilte musikken for Stan Getz og produsent Creed Taylor hos Verve, og «the rest is history» som det heter. Albumet «Jazz Samba» som kom i 1962 solgte over en million eksemplarer. Stan Getz slo ut John Coltrane i Down Beats «jazz winners poll», og jazztapningen av bossa nova ble et kjærkomment alternativ for jazzelskere som var utilpass både med frijazzens oppblomstring og rockens dominans på markedet. Alt i følge forfatterne Peterson og Baker.
Bossa nova i Carnegie Hall.

Det helt store gjennombruddet for brasiliansk bossa nova kom i 1962 da det ble holdt en stor konsert i Carnegie Hall i New York. Initiativtakeren var Sidney Frey som ledet Audio Fidelity Records. For første gang fikk et nordamerikansk publikum nærkontakt  med artister som Antônio Carlos Jobim, João Gilberto, Sérgio Mendes Sextet, Luiz Bonfá, Carlos Lyra m.fl.  I salen var  bl.a. Tony Bennett, Peggy Lee, Dizzy Gillespie og Miles Davis.

Flere av musikerne som deltok i konserten gjorde USA til sin base, mest kjent er Sérgio Mendes og hans Brazil 66 som utviklet en lett crossover mellom bossa nova og popmusikk.

Den politiske spenningen i Brasil økte i disse årene. Det var flere regjeringsskifter på begynnelsen av 1960-tallet, og noen av de valgte presidentene var lenger til venstre enn andre. Det militære raslet en del med sablene når presidentene kom med for radikale forslag. Generalene i Brasil hadde USA i ryggen som fryktet Castro-effekten og kommunismens spredning. Riktig galt gikk det da president João Goulart i mars 1964  følte seg trygg nok i setet til å annonsere radikale reformer som alfabetisering av voksne, utvidet stemmerett og landreformer. Disse land-reformene innebar at eiendommer over 600 hektar skulle bli ekspropriert av regjeringen og bli distribuert på nytt til befolkningen. Han ønsket også at brasilianske myndigheter skulle kunne kontrollere profitten fra multinasjonale selskaper.
I samme måned kom Stan Getz og Astrud Gilbertos engelske versjon av «The Girl from Ipanema» på Verve. Astrud var João Gilbertos kone, og hun steppet inn for å synge på engelsk i denne bearbeidede versjonen som var laget etter Carnegie Hall-konserten et par år tidligere. Sangen ble en listetopp verden over, og «The Girl from Ipanema» ble bare slått av the Beatles på verdens hitlister.

Samtidig som Nordamerikanere forelsket seg i de vakre tonene om kjærlighet og strender, rullet altså tanks inn i Rio de Janiero og president Goulart ble avsatt i et militærkupp 31. mars 1964. Det samme USA som påberopte seg å elske brasiliansk bossa nova, bidro aktivt til å støtte de militære som sto bak kuppet med ammunisjon og drivstoff (olje, flybensin etc.) slik bidro USA til musikkformens død i Brasil, samtidig som den spredte seg over hele verden via USA. 
 
Boka er i seg selv en hyllest til 50- og 60-tallets LP-produksjoner. Illustrasjonene i boka er av-fotograferte LP-covere, med tilhørende biografier over tidas mest sentrale bossa nova utøvere.

«Bossa Nova and The Rise of
Brazilian Music in the 1960s»
Original cover art
Compiled by Gilles Peterson and Stuart Baker
Utgiver: Soul Jazz Records [2010] 
www.souljazzrecords.co.uk

zp8497586rq

Comments are closed.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid