børre 03

Anmeldelser

BLOW OUT

OSLO
BLOW OUT
[17.-20.08]

Av: Jazznyttred.

12.10.2011 Kommentarer av

Parallelt med Oslo Jazzfestival arrangerer en gjeng «frilynte» musikere sin egen, alternative festival i byen. På legendariske Oslo Jazzhus i Toftesgate, som nå har fått det astronomiske navnet «Mir», var det fri improvisasjon i verdensklasse i fire dager, samtidig som Oslo Jazzfestival okkuperte store deler av byen.
Ikke vet vi om det ligger store konflikter eller uenighet bak, men for oss som kaller oss «på utsiden», virker det unektelig litt rart at man ikke samarbeider, eller i beste fall inkorporerer «Blow Out» som en del av festivalfamilien. Byen er tross alt ikke større enn at et slikt samarbeid kunne la seg gjøre. I tillegg ville nok de som er mest opptatt av den friere musikken også ville se mer positivt på festivalens totale program. Man kunne faktisk også risikere at noen av de som i første rekke var i byen for å høre frijazz, også ville besøke noen av de mer «tradisjonelle» konsert-ene som var en del av festivalprogrammet.
Det var andre året Blow Out-festivalen ble arrangert. Jazznytt rakk å stikke innom torsdagen, hvor vi fikk overvære tre av fire bandkonstellasjoner som var på scenen denne kvelden.
Først ut var den svenske trommeslageren Raymond Strid, som i pedagogiske ordelag forklarte oss hva friimprovisasjon er, samtidig som han tilegnet sine korte solostykker til personer, inklusive ham selv, som hadde betydd noe for ham. Paal Nilssen-Love, Paals far, Terry Nilssen-Love og festivalen. Raymond Strid er en trommeslager som liker å vise fram alle «dippeduttene» han har å «leke» seg med. Men det blir aldri lekestue av musikken hans. Det er kreativt, interessant og tidvis ganske morsomt.
Deretter fikk vi møte trioen Lasse Marhaug i heftig kamp med en platespiller, Ketil Gutvik på gitar og Børre Mølstad på tuba. Et fritt strekk hvor Mølstad beviste hvilken kreativ kraft han er på tuba. At den norske tubafamilien nå begynn

er å vise seg fram som svært sterk, er Mølstad et ypperlig bevis på. Hva med å sette sammen et band med alle disse fantastiske tubaistene til en «tuba-battle» på en eller annen festival? Gitaristen Ketil Gutvik går det år og dag mellom hver gang vi hører. Desto hyggeligere er det å høre han «herje» rundt med gitaren slik han gjorde på Mir. Som en Derek Bailey gjør han nesten alt man ikke skal gjøre med en gitar, men sammen med Marhaugs temmelig originale behandling av den gode, gamle platespilleren og en utrolig viril Mølstad på tuba, fungerte dette strålende.
Siste band ut denne kvelden, var svenske Yunkan 10, ledet av saksofonisten Fredrik Ljungkvist. Bare det at man hadde klart å plassere hele band-et, på ti musikere, på scenen må karrakteriseres som et kunsttykke, og med sangerinnen Sofia Jernberg, trombonisten Mats Äleklint, tubaist-en Per-Åke Holmlander, de to trommeslagerne Raymond Strid og Jon Fält pluss bass, cello, keyboards etc. i besetningen, fikk vi en flott presentasjon av Ljungkvist komposisjoner. De inneholder et tidvis enormt trøkk, arrangementene er krevende og kompliserte, musikerne noen av de beste i verden til å tolke akkurat denne musikken, og med Fredrik Ljungkvist i storform på saksofoner og speielt klarinett i spissen. Et band som burde ha stått på scenen på Nasjonal Jazzscene, i stedet for på den knøtt lille scenen på Mir.
Resten av uka hadde man mulighet til å høre bl.a. saksofonisten Ken Vandermark i duo med Paal Nilssen-Love, Stine Janvin Motland solo, Vandermark med trombonisten Johannes Bauer, SAKA, Streifenjunko med Sidsel Endresen og AUS (Johannes Bauer, Clayton Thomas og Tony Buck). Så neste år håper vi ledelsen i Oslo Jazzfestival setter seg ned sammen med lederne av Blow Out for å få til et tett og godt samarbeid. Det vil begge festivalene være tjent med.
Tekst og foto: Jan Granlie

zp8497586rq

Comments are closed.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode