Vokalisten Hilde Louise Asbjørnsen er mest kjent som komiker/revyartist og som vinner av en dirigentreality på NRK. Men hun har hele tiden påberopt seg rollen som jazzsanger, og det gjør hun rett i. På hennes nyeste innspilling har hun med seg et strålende komp, som må være utstyrt med verdens største ører, og med Anders Aarum som en slags kapellmester og leder. All musikken er skrevet av Asbjørnsen, og det er faktisk såpass bra gjort, at jeg måtte sjekke coveret for å se hvilken amerikansk musikal-komponist som hadde gjort flere av låtene. Alle komposisjonene har den ivrige lytter hatt mulighet til å høre tidligere, i andre arrangementer, på
hennes tidligere innspillinger, mens man her får de servert på gullfat i rene jazzversjoner.
Asbjørnsen synger med en helt særegen stemme, mye i grenselandet til kabaret og revysang, og med en slepen originalitet som frister. Hun synger stødig og med en strålende teknikk. Gitarist Martinsen er der han skal være, uten noe fjas. Rett fram, streit bebop-gitar slik det skal spilles. Bassist Fossum er stødigheten selv, og han holder hele tiden tømmene i et komp hvor man har gitt trommeslageren fri. Anders Aarum spiller piano med skremmende sikkerhet. Han legger tonene akkurat på rett sted hele veien, og han avleverer noen behagelige og flotte soloer som sitter helt på plass. Og over det hele troner «divaen» Asbjørnsen. Med stoisk ro, og med en sjarm som hun nesten er alene om. Det eneste jeg har å utsette på plata er den litt tilgjorte applausen som stadig kommer inn. Platen er gjort live i studio, men litt mer spontanitet i applausavleveringene hadde gjort seg. Nå høres det nesten ut som om applausen er lagt på i ettertid, og det skulle det ikke være noen grunn til. Ei strålende, streit vokalskive fra en sanger som bør hukes inn der det er mulig å stable opp en enkel kvartett med et stemt piano. Og hvorfor i all verden har ikke disse spilt på Nasjonal Jazzscene? Noen må nok ta og stramme dem kraftig opp en dag! Anbefales for eksempel til sensommerbruk!
Jan Granlie